Det er en ganske god idé.

Britiske Hogarth Press har bedt et passe merkelig utvalg av forfattere om å skrive hver sin roman med utgangspunkt i forskjellige stykker av William Shakespeare. Shakespeare selv var ikke fremmed for å omarbeide og videreutvikle andres verk, så hvorfor ikke dra dette en omdreining til.

De utvalgte forfatterne kommer fra hvert sitt habitat. Edward St. Aubyn har skrevet en selvbiografisk serie med sjokkerende, men mot alle odds underholdende, skildringer fra britisk overklasse. Margaret Atwood er kjent for sine fremtidsskildringer, Jeanette Winterson for sin LGBT-tematikk. Jo Nesbø er den eneste krimforfatteren i kurven, og den eneste som har kalt sin bok det samme som stykket han har basert seg på.

Jo Nesbø «Macbeth» 573 s., Aschehoug
Jo Nesbø «Macbeth» 573 s., Aschehoug (Foto: Aschehoug forlag)

Hva disse bøkene sier om Shakespeare, er ikke helt klart, men de forteller en hel del om hvor ulikt man kan nærme seg hans stykker. I Howard Jacobsons «My Name is Shylock», som tar utgangspunkt i «Kjøpmannen i Venezia», dukker Shakespeares hovedperson uforklarlig opp i vår egen tid. Han bosetter seg hos Jacobsons hovedperson, en velstående kunstelsker i Manchester ved navn Simon Strulovitch, og fungerer som et slags gresk kor eller ondskapsfull kommentator mens Strulovitch, på sin måte, gjenskaper handlingsforløpet i originalstykket.

Nesbøs tilnærming ligner mer på den man kan se i filmer som Baz Luhrmanns «Romeo og Juliet» eller Richard Loncraines «Richard III»: Originalens handling er satt til en ubestemmelig, noe dyster epoke der nytt er blandet med gammelt. Allerede fra første side av Nesbøs versjon kan man se for seg estetikken i en filmatisert utgave: rustne skip til kai, uniformer av uklar, men vagt autoritært opphav, tungt skydekke og dårlig hudpleie. Man kan tenke seg at handlingen utspiller seg omtrent i vår tid, men etter at alt er gått galt en gang på 1970-tallet.

Med det som virker som en porsjon selvironi, har Nesbø endret konflikten fra strid om et kongedømme til en kamp om posisjon på en politistasjon. Originalstykkets truende nordmenn er her blitt til motorsykkelgjengen «Norse riders», og hekseanføreren Hekate er blitt lokal narkotikakonge. Særlig fantasifull er dreiningen der en spådom om at en skog skal stoppe originalens Macbeth, hos Nesbø er blitt til en spådom om et av landets eldste lokomotiver.

Siden både snobber og populister ofte tar feil, er det godt mulig, kanskje til og med sannsynlig, at overlappen mellom Nesbøs kjernepublikum og kjennere av Shakespeare er større enn noen av gruppene på ytterkantene tror. For dem som kombinerer disse interessefeltene, vil Nesbøs «Macbeth» være et overflødighetshorn av komparativ-lesing-slikkeri. For dem som derimot enten er interessert i krim eller elisabetansk teater, er gevinsten vanskeligere å få øye på. Lokalkoloritten fra Oslo, personskildringene og cliffhangerne Nesbøs ivrigste lesere ofte oppgir som hans sterkeste kort, er det lite av her, og Nesbøs «Macbeth» er heller ikke ment som en lettvint introduksjon til Shakespeare.

Men, altså, dette er umiskjennelig Nesbø: «Øret. Det lå klistret fast til dashbordet, en liten, blek fille av hud, kjøttslintrer og blod.» Shakespeare kan være blodig, han også, men av og til vet man hva som er Jo og hva som er William uten å sjekke i originalteksten.

Som med de andre bøkene i denne serien ligger mye av tiltrekningen i å se hvordan den enkelte forfatter har løst oppgaven der de har fått helt nye rammer å jobbe innenfor. For leseren er det fristende å mene at man observerer nye sider av hvordan de skriver til vanlig. Av Nesbøs «Macbeth» å dømme nærmer Nesbø seg drama, tragedie og makt gjennom handling, og ikke gjennom relasjoner.

Må jo bli noen kjøttslintrer av det. (Vilkår)