Hva gir man den som har alt? Svaret er ofte en bisarr og formålsløs duppeditt som forblir ubrukt inntil det går i stykker av seg selv. Det krever oppfinnsomhet og god planleggingsevne å komme på noe bedre.
Journalist og biograf Jonas Forsang har hatt noe av den samme utfordringen når han har ført pennen i Gunhild Stordalens biografi, «Det store bildet». For historien har allerede i utgangspunktet alt. For utenforstående ligner Gunhild Stordalens liv en Hugh Grant-film fra 90-tallet. Og i denne boken får man faktisk også være med herr og fru Stordalen mens de ser både «Love Actually» og «Notting Hill».
For den som har bodd i en hule i skogen de siste årene, er Gunhild Stordalens liv frem til i dag slik, fritt fortalt fra hukommelsen slik tabloidavisene har fremstilt det: Vakker lege fra gjennomsnittlige kår med hjerte for miljøvern gifter seg med rik mann, får grusom sykdom, men får mot alle odds en behandling som hjelper og kan dermed redde verden igjen.
Nesten alle forstår at for Stordalen selv, som har sett sin nært forestående død og en redselsfull sykdom i hvitøyet, er parallellene mellom britiske romantiske komedier og hennes levde liv egentlig ganske beskjedne. Men hver anstrengelse i å fremstille dødsangst og smerter mer intimt, mer realistisk, ville bare bidratt til å gi livet hennes et enda mer filmatisk, ukebladaktig, eventyraktig preg.
Forsang og Stordalen har derfor i stedet laget et sakspolitisk manifest, tidvis avbrutt av en kronologisk gjennomgåelse av Stordalens liv fra barndom og frem til i dag. De tegner et fint bilde av oppvekst i en tv-løs, dyreglad og trygg familie, komplett med snekkerverksted og hønsegård. Det er lett å forestille seg terapiaktige møter mellom forfatter og hovedperson: «Kan du beskrive trekket på bruktbilen faren din kjøpte?» Små detaljer løfter teksten.
For leserne, som alle vet hvem hun kommer til å gifte seg med, er det noe riktig arketypisk over jenta som vil bli veterinær og tidlig organiserer miljødemonstrasjoner, det er Penny og Romantikk som møter Natur og Ungdom. Men for tenåringen som avstår fra hårspray og lærer om biller av faren sin, er dette livet, ikke en narrativ teknikk.
Den ene scenen i boken som kan kalles en juicy avsløring er, typisk nok, tander og uegnet til lettvinte overskrifter. Bare når hun er riktig syk sier ektemannen ved en anledning «jeg elsker deg». Så uvant er hovedpersonen, både fra barndom og i ekteskapet, til å høre slikt at hun ikke får seg til å svare annet enn «takk». Du vet du ikke er i Amerika når …
Et gjennomgangstema i boken er Stordalens mangel på tid og underforstått den tikkende klokken for mennesker, både individuelt og kollektivt. Med eksempler som hvordan ost er blitt en ledende kilde til overvekt og sykdom i USA viser hun hvordan spørsmål om ernæring og miljøvern er såpass komplekse at de ikke kan løses bare ved å lindre symptomene som kommer på slutten av årsakskjeden. Hun har også refleksjoner om anklager om hennes egen dobbeltmoral, en sensitivitet som er interessant å få innblikk i.
Det går av og til litt fort i svingene i hennes sammenfattelse av sitt verdisyn, som når hun refererer til den australske filosofen Peter Singer uten å nevne kontroversene rundt ham. Men det er kanskje en uunngåelig konsekvens når man bruker sin livshistorie i folkeopplysningsøyemed, og samtidig har dårlig tid.
Det er mulig boken faller mellom to stoler for mange av leserne. «Fire bryllup, en gravferd og hei sann, der er jo Al Gore!» Men den har vitterlig noe til alle.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
