– Hva har du på nattbordet?

– DN og D2 i helgene. Nå leser jeg bok nummer to av Elena Ferrante på italiensk.

– Altså, Napoli-kvartetten på originalspråket?

– Den første boken, «Mi briljante venninne», fikk jeg på norsk. Italiensk går saktere å lese, men det er gøy. Jeg har studert grafisk design i Italia og bodd der.

– Er det stor forskjell mellom den italienske utgaven og Kristin Sørsdals nynorske oversettelse?

– Jeg var spent, for den norske versjonen virket veldig bra og forseggjort. Det er noen utfordringer der når det kommer til uttrykk på dialekt og kallenavn med diminutiver.

– Diminutiver? Du tenker på navn som «Vesle-Lena» om hovedpersonen Elena Greco?

– Ja, på italiensk kalles hun Lenuccia. Et annet kjent eksempel på diminutiv fra latin er navnet til keiseren Caligula, som betyr «lille-støvel».

– Hva synes du om Ferrante?

– Jeg får lyst til å lese videre, og det er i grunnen godt gjort med et såpass omfattende verk. Jeg ser allerede konturene av en fin beskrivelse av ulike aldre og relasjoner på de ulike alderstrinnene. I andre bok er de unge voksne. En venninne av meg er kommet til bind tre, og hun sier det er mer direkte relaterbart til der vi er nå.

– Preges lesingen din av at du er grafisk designer?

– Jeg har evnen til å glede meg over et godt omslag, uventede løsninger eller om en bok er fint satt. Motsatt kan det irritere meg hvis det fungerer dårlig, og man må brekke opp boken for å se hva det står. Det er håndverk. Nå som så mye er digitalisert, er det ikke en selvfølge å beherske det.

Så du holder deg til papirbøker?

– Fagartikler er greit digitalt, men jeg husker ofte innhold basert på hvor det er plassert på siden. Den dimensjonen forsvinner litt. Ellers leser jeg pocketbøker som er lette å ha i vesken, og som får kjørt seg. Da trenger jeg ikke være redd for å bruke opp en fin kunstbok.

– Hva leste du som barn?

– Jeg digget Philip Newths bøker om roboten Matilda. De handlet om en fremtid med videovegger, og det er litt rart med tanke på at jeg begynte å jobbe med videokonferanseløsninger.

– Ja, nå er selv billedtelefonen oppfunnet?

– Det er detaljer som gjør at man, kanskje ubevisst, tegner seg et bilde av den verdenen. Vi hadde ikke pader, men mormor hadde en slagbenk på kjøkkenet som var stappfull av blader. Man kunne åpne lokket og sette seg fysisk i tegneseriene. Jeg tror jeg har et bilde av meg selv der.(Vilkår)

Skulle ikke du egentlig vært på jobb nå?
Hvilke private avtaler er det greit å gjøre i arbeidstiden?
02:28
Publisert: