Førstemann ut: Intervjuet med Erik «Myggen» Mykland i novemberutgaven av fotballtidsskriftet Josimar, som teknisk sett ikke er en bok, men føles sånn, både fordi det er 16 sider langt og skrevet av romanforfatteren Nils Henrik Smith.

Og fordi det lille Myggen i årenes løp har ytret offentlig, er som en egen litterær kanon, bestående av Håvard Rems pikareske samtalebok fra 2000, det hudløse avskjedsintervjuet med gatemagasinet =Oslo i 2011 og den rent ut eksistensielle episoden av P3-podkasten «Heia Fotball» i fjor sommer, som loddet så dypt at den måtte sendes i to deler.

Går Josimar-intervjuet inn i kanonen? Det går i alle fall rett inn i årets juleheftekanon. Nils Henrik Smith er Norges beste fotballskribent, men han er skribent og ikke journalist, som han tidlig påpeker, og det bærer intervjuet kanskje noe preg av.

Det er mer en sentrallyrisk spillerbiografi med spredte marganmerkninger fra Erik Mykland, som innimellom kan få leseren til å undre, slik VGs bokanmelder en gang gjorde etter å ha lest biografien til Henning Berg: «Men hva med livet selv?»

Kultbok

«Alt fra Hulken», memoarene til den temperamentsfulle måljegeren Bernt Hulsker, savner ikke levd liv. Halvt nederlandske Hulsker, som under nessekonge-oppveksten i Romsdal fikk tilnavnet «Føkkboy» (fordi han idoliserte den hollandske spissen Foeke Booy), renner over av røverhistorier fra en nomadisk kultspillerkarriere.

Hulken. Bernt Hulskers levemannsbiografi er mer lesverdig enn hva omslagsblurben til hans tidligere trener Kjetil Rekdal («Et sjeldent makkverk!») antyder.
Myggen. Novembernummeret av fotballbladet Josimar er viet et sjeldent og sjeldent langt intervju med Erik Mykland.

Boken starter med at han står uti havgapet, innsmurt i sitronsaft – lang historie – og slutter med at han står der ute igjen «og sparker en stein inn i et kratt», etter å ha blitt parkert i en løpsduell av Lillestrøm-veteranen Frode Kippe, og med det samme innsett at karrieren er over.

«Alt fra Hulken» er i det hele tatt mye lettere å elske enn Bernt Hulsker var som spiller, og det skader åpenbart ikke at den er forfattet i muntlig jegform av hans høylitterære samfylkinger Joakim Kjørsvik og Endre Ruset.

Svenske Zlatan Ibrahimović, som tok jegformen til nye høyder med sin debutbok «Jeg er Zlatan», er også ute med ny bok i tide til jul. «Jeg er fotball» høres ut som en oppfølger, men er i realiteten en fragmentarisk kaffebordsbok full av ikke spesielt essensiell trivia, inkludert en liste over alle som noen gang har spilt på lag med ham.

En form for skjønnhet

Til forskjell fremstår «How Football (Nearly) Came Home» av Barney Ronay, The Guardians eminente kampreferent, som en umiddelbar klassiker. Omslagsbildet – en silhuett av seiersfotografiet fra da England sist vant VM, i 1966, bare at pokalen er erstattet med en vodkaflaske – oser tørrvittig britisk klasse.

Det gjør resten av boken også, som ikke bare en fortelling om Englands rehabilitering som landslag under årets VM i Russland, men et forsvar for den moderne verdensfotballen (og å skrive om den).

«Dynk den i grådighet, degrader den med korrupsjon og egeninteresse», oppsummerer Ronay. «I dens hjerte er det fortsatt en form for skjønnhet … og et spill som på en eller annen måte forblir uimotståelig rent, som du aldri kommer til enden av.»

*

Vilkår