Amerikas matmor

Tekst

«Julie & Julia» er Meryl Streep og regissør Nora Ephrons kjærlighetsbrev til smør og USAs nasjonalkokk, Julia Child.

Julia og Paul Child hadde vært gift i to år da de ankom Rouen med båt i november 1948. De var sultne, og ekteparets første lunsj på fransk jord var en enkel klassiker fra det franske kjøkken: østers, hvitvin og «sole meunière »; flyndrefilet tilberedt med smør, hvetemel, persille og sitron.

«Det mest spennende måltidet i mitt liv,» skrev Child over 50 år senere i memoarene «My Life in France».

Lunsjen på restauranten La Couronne ble starten på en kulinarisk reise som ikke bare forandret Childs liv. Hennes kokebøker og tvprogrammer endret amerikanernes forhold til matlaging for alltid. Da skuespiller Meryl Streep (60) som barn kom hjem fra skolen, så hun ofte Julia Childs «The French Chef» på tv, sammen med moren sin.

– Julias matlaging var revolusjonær. Moren min så nok mest på tv-programmet som underholdning, men hun serverte også retter som coq-au-vin. Selv om hun kalte det «drunken chicken», ler Streep.

Meryl Streep og regissør Nora Ephron har ankommet Four Seasons Hotel i Paris i forbindelse med lanseringen av filmen «Julie & Julia».

USAs kanskje mest kjente kvinnelige skuespiller er ulastelig, men beskjedent antrukket. Hun bærer knapt sminke (det er fotoforbud), og hun er kledd i en grå blazer, briller med blågrå innfatning, matchende bluse med leopardmønster og et kjede med brune trekuler.

– Da Julia Child dukket opp, var USA forelsket i vitenskap og forenkling, og det preget maten vår. Vi drakk Tang, en pulverbasert drikk med appelsinsmak, istedenfor fersk appelsinjuice, fordi astronautene drakk det samme. All mat var frysetørret, hermetisert eller fryst, og designet for at husmødrene skulle tilbringe minst mulig tid på kjøkkenet. Julia minnet oss om den gode smaken, noe vi hadde glemt da vi ble forhekset av fremskrittet, sier Streep.
 
Veivalget. – Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Julia og Paul Child nyter nok et slafsende måltid i filmen «Julie & Julia» idet frykten for fremtiden melder seg. For Julia vil ikke være hjemmeværende hustru.

– Jeg liker å lage hatter, sier Streep, med stemmen som er kjent for millioner av amerikanske tv-seere – en nasal tone som minner om en mann som hermer en kvinnes falsett.

– Det liker du. Men hva er det du elsker å gjøre? spør ektemannen, i Stanley Tuccis skikkelse.

– Jeg elsker å spise!

Julia Carolyn McWilliams var 32 år gammel,1,89 meter høy og hadde armer som en bryggesjauer da hun traff den ti år eldre og elleve centimeter kortere diplomaten, kunstneren, poeten og matelskeren Paul Child i Kunming i Kina i 1945. Begge tjenestegjorde i OSS (Office of Strategic Services, forløperen til CIA), og takket være Paul og Kina begynte Julias smaksløker å åpne seg for en ny matverden. De giftet seg året etter, og i 1948 fikk Paul jobb ved den amerikanske ambassaden i Paris.

– På denne tiden var hun ennå ikke den Julia Child hele USA kjenner. Hun følte seg fortapt, tok timer som hattemaker, og lurte på om hun skulle tilbringe dagene med å spille kort med de andre diplomatfruene. Hun visste ikke hva hun ville med livet sitt, forklarer Streep.

Som ung hadde Julia vært best i sport og teater, men nå fikk hun en ny misjon: mat. Der omgangskretsen av amerikanske og franske fruer overlot innkjøp og matlaging til tjenestepikene, ville Julia lære seg kokekunstens mysterier. Hun leste magasinet Gourmet og Irma Rombauers klassiker «The Joy of Cooking» (Child ble senere sjokkert du hun møtte Rombauer, og fikk vite at hun ikke hadde prøvd ut alle oppskriftene selv). Møtet med det franske kjøkkenet lærte Child at matlaging ikke var noe som kunne snappes opp underveis. Det var en kunstform, et håndverk, en vitenskap, noe som måtte studeres grundig.

Hun ble den første amerikanske kvinnen ved den prestisjetunge skolen Le Cordon Bleu, og i matklubben Cercle des Gourmettes traff hun Simone Beck og Louisette Bertholle, som jobbet med en fransk kokebok for det engelske markedet. De inviterte Child til å bidra, og gjennom hele 1950-tallet prøvet og feilet de – med både oppskrifter og forlag – med det som i 1961 omsider ble utgitt som «Mastering the Art of French Cooking».

Kokeboken ble en umiddelbar suksess og traff tidsånden. Den nyvalgte presidenten John F. Kennedy hadde en fransk kokk i Det hvite hus, frankofili var i vinden og middelklassens husmødre kastet seg over boken.

– Jeg og alle jeg kjente lærte å lage mat av den på 1960-tallet. Vi laget de samme oppskriftene, og serverte boeuf bourguignon til hverandre. En av de andre mest suksessrike kokebøkene fra den tiden het «I Hate to Cook Book», og Child var den første som fortalte oss at matlaging er moro, forteller regissør Nora Ephron (68).

I forordet til 40-årsjubileet for kokeboken i 2001 skriver Child om en typisk lunsj på 1950-tallet. Vertinnen serverer stolt en porselenstallerken med en falliskformet kabaret med oppskårne druer, marshmallows og bananer, omgitt av pisket krem, hvilende på issalatblader. Til dessert fikk gjestene en stor og høy kokoskake, laget av kakemiks, men formet med den ytterste flid. Festmat handlet om utseende og presentasjon, få brydde seg om smaken og teknikken.

Julia Child introduserte retter som roquefortquiche, posjerte egg, ostesufflé, kyllingfrikassé, cassoulet, crêpes og hollandaisesaus på amerikanske kjøkken. Kokeboken solgte 100.000 eksemplarer det første året, og da Child i 1963 fikk det faste tv-programmet «The French Chef» fortsatte bare boken å selge. Bare på sekstitallet solgte den 600.000 eksemplarer, og er nå tilbake på de amerikanske bestselgerlistene etter snart 50 opplag.
 
Matporno. Tenk deg Kjersti Holmen som Ingrid Espelid Hovig, i en romantisk komedie om mat og ekteskap, og du nærmer deg «Julie & Julia». Filmen er én del matporno, én del romantisk komedie og én del hyllest til hele USAs matmor.

– Ingen tv-kokker kan måle seg med Julia Child, hun var ikonisk. Hun var én av USAs tre mest berømte damer, og det har aldri vært noen som henne siden. Hun var eksentrisk, uvanlig og elskelig. Oh my God! nærmest roper Nora Ephron.

Ephron er en jødisk «it-girl» på 68 år, spinkel og lav av vekst, og med en kraftig New York-dialekt og et selvsikkert håndtrykk. Drømmen om å lage film om Julia Child falt på plass da hun ved et tilfelle traff Streep og fortalte henne om prosjektet. Streep trakk umiddelbart frem sin prikkfrie Julia Child-imitasjon fra ermet.

– Jeg turte ikke håpe at hun ville si ja til rollen, for hjertet mitt ville blitt knust dersom hun sa nei. Og jeg tror faktisk ikke jeg ville ha fått penger til filmen, hvis hun ikke hadde takket ja, rett etter suksessen med «The Devil Wears Prada».

Ephron og Streep har mye felles historie. Ephron giftet seg med Watergate-journalist Carl Bernstein i 1976, og skrev i 1983 romanen «Heartburn» om mannens utroskap og den bitre skilsmissen. Samme år ble hun Oscarnominert for manuset til filmen «Silkwood», der Streep spilte hovedrollen, slik hun også gjorde i filmatiseringen av «Heartburn» tre år senere. I dag er Ephron en av USAs mest suksessrike kvinnelige regissører, og filmer som «Da han møtte henne», «Søvnløs i Seattle» og «Du har m@il» har gjort henne til dronningen av romantiske komedier.

I åpningsscenen i «Julie & Julia» blir flyndremåltidet til Julia og Paul en gastronomisk parallell til lunsjscenen der Meg Ryan sjokkerer Billy Crystal på Katz’s Delicatessen på Manhattan med en simulert orgasme i «Da han møtte henne». Meryl Streep og Stanley Gucci stønner på sin side i kor av den perfekte matopplevelsen på La Couronne.

– De to scenene har ingen ting med hverandre å gjøre. Flyndremåltidet er en sann historie, protesterer Ephron.
 
Ingen beklagelser. Det er et klassisk amerikansk tv-øyeblikk: Julia Child steker en potetpannekake på direkte tv, og skal snu den, ved å kaste den opp i luften. Operasjonen mislykkes, pannekaken går i stykker og flere biter havner på benken ved siden av komfyren. Child nøler ikke ett sekund, soper sammen restene med hendene og limer pannekaken sammen i stekepannen.

– Hvem ser, hvis du er alene på kjøkkenet? Ingen beklagelser, ingen forkl#229er, sier Streep i dramatiseringen av scenen.

I ettertid er episoden blitt mytisk, og pannekaken har vokst til en kylling, en laks og en hel stek. Episoden er betegnende for Childs rolle som matmisjonær. Med «Mastering the Art of French Cooking» og «The French Chef» ristet hun fransk kokekunst ut av favntaket til de profesjonelle kokkene, og lærte bort tilsynelatende ugjennomtrengelige hemmeligheter.

– Hun var høy og klomsete, mistet ting på gulvet, var andpusten og gjorde seg slett ikke så bra på tv. Budskapet hennes var: «Jeg er akkurat som deg, og du kan bli meg». Alle kan lage slike retter, ikke bare berømte kokker. Etter Julia fikk vi godt brød, fantastiske frukter og grønnsaker og økologisk mat i butikkene, alt dette begynte med henne. Men i Norge kjenner dere vel ikke til henne? spør Ephron.

– Norges svar på Julia Child kjente henne faktisk personlig.

– Ja, Ingrid..., sier Ephron.

Ja, Ingrid Espelid Hovig (85) møtte Julia Child nesten årlig fra 1985, på matmessen International Association of Culinary Professionals.

– Hun var en fantastisk type, festlig å snakke med, enormt kunnskapsrik, vennlig og svært flink til å presentere oppskriftene sine slik at alle forsto. Selv den som kunne minst, lærte av henne. Hun var et forbilde for alle som arbeider med mat, sier Espelid Hovig.

Child gjestet «Fjernsynskjøkkenet» én gang, og tronet høyt over Espelid Hovigs 1,60 meter i fjernsynsstudioet. Nå har Hovig akkurat sett «Julie & Julia», og er imponert.

– Bare det å kunne snakke som Julia, er en bragd, men Meryl Streep er Julia. Stemmen, bevegelsene, alt, det var fantastisk å se.
 
Ulykkelig kjærlighet. Nora Ephron forteller Julia Childs historie frem til hun får gitt ut kokeboken i 1961, mens hennes senere ikoniske status ses gjennom øynene til filmens andre hovedperson, Julie Powell. Én dag i 2002 bestemmer hun seg for å pløye gjennom alle de 524 oppskriftene i Childs kokebok på ett år.

– «Julie & Julia» er tre kjærlighetshistorier i ett. Filmen handler om to lykkelige ektepar, men også om det ensidige kjærlighetsforholdet mellom Child og matbloggeren Powell, forklarer Ephron.

Childs karriere som tv-kokk fortelles i bruddstykker gjennom oppskrifter, tv-opptak, bøker og sketsjer som Dan Aykroyds berømte parodi fra «Saturday Night Live». Gjennom bloggen «The Julie/Julia Project» finner Powells beskrivelser av utfordringene, fiaskoene og suksessene et stort publikum, mens hennes personlige og pludrete stil danner skole for andre matbloggere. Men etter et oppslag i New York Times, går Powell på et sviende nederlag: En aldrende Julia Child uttaler seg negativt om prosjektet i pressen.

– På den tiden var Child over 90 år gammel, og hun forsto nok ikke Powells prosjekt.

Det var en tydelig generasjonsforskjell. Julia Child ble berømt som følge av en lang rekke tilfeldigheter, mens Powell bevisst brukte Childs navn og oppskrifter for å skape seg et navn, Jeg tror Child mislikte Powells rå ambisjoner, og følte at hun ikke tok matlaging på alvor, men at det var hennes egen karriere som var viktigst. Det hjalp jo heller ikke at Powell iblant kritiserte Childs oppskrifter, forteller Ephron.

Og mye i Childs kokebok er både utfordrende og utdatert, sett med 2000-tallets briller. Alle oppskriftene på cabaret, for eksempel. En «enkel» kyllinggryte krever 30 trinn, og Meryl Streep turte ikke en gang å åpne boken.

– Jeg har hatt Julias kokebok i bokhyllen min lenge, alle har den. Men jeg leste den ikke før jeg skulle spille henne. Jeg hadde faktisk aldri åpnet den, sier Streep.

Selv om enkelte av Childs oppskrifter føles utdaterte i dag, er det én lærdom Nora Ephron mener vi bør merke oss: Maten blir ekstra god hvis vi bruker ekte smør.

– Folk tror smør er usunt, men de tar feil. Smør er flott, smør er fantastisk, du kan ikke leve uten smør, sier Ephron.

– Kan vi kalle filmen et kjærlighetsbrev til smør?

– Det er den, du har helt rett. Faktisk er jeg lei for at du sa det, og at jeg er ferdig med intervjuene mine. Jeg hadde elsket å stjele den setningen fra deg.
 
Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk