– Man har jo hørt skrekkhistorier, selvfølgelig, men for meg har det ikke vært noe problem å få ting gjennom, sier Tommy Wirkola.

Han sitter i baren til The Mandala, et svalt spahotell i Berlin sentrum, hvor han har bodd de siste fem månedene, på regningen til det amerikanske filmstudioet Paramount.

– Det jeg var mest nervøs for da vi leverte inn manuset, var at studioet skulle gjøre det om til en «PG-13»-film, altså gi den lavere aldersgrense. Jeg har vært litt opptatt av det. Men heldigvis har de vært veldig klare på at de vil ha en voldelig film, og når det kommer til hvor mørk eller drøy humor man kan ha, så har de heller ikke hatt noe å utsette. De støtter min visjon.

 

Kvalm og skremt. Det er ikke helt uvanlig at regissører – kanskje særlig unge, fremadstormende – omtaler sine filmprosjekter som «visjoner». Det er bare litt overraskende at Tommy Wirkola, en 31-åring fra Alta, gjør det.

Det var tross alt ikke noe overveldende visjonært ved «Kill Buljo», hans spillefilmdebut fra 2007, en lavbudsjettparodi på Quentin Tarantinos «Kill Bill»-filmer, lagt til Finnmark og befolket med figurer som «Unni Formen» (en politikvinne) og «Mr. Handjagi» (en asiatisk kampsportmester). Ikke at mangelen på en unik kunstnerisk visjon sto i veien for filmens gjennomslagskraft – ifølge Altapostens siste beregninger er den solgt til så mange land at den teoretisk sett kan ha blitt sett av én milliard mennesker.

– Det at vi traff med «Kill Buljo», det var rett og slett fordi det var et marked der, sier Tommy Wirkola.

– For det finnes jo masse barnefilmer, og mange filmer for dem som er 16 år og oppover, men nesten ingenting for det mellomsjiktet. Altså, komedier som er litt grisete, hvor man får litt utløp for ting, alt som en 12-åring synes er dritartig: Å bli kvalm og skremt og å flire samtidig.

Utah og Nepal. «Kill Buljo» banet vei for grøsserkomedien «Død snø», hvor en gjeng ungdommer på hyttetur havner i hendene på en bataljon nazizombier, og det hele deretter, som Wirkola oppsummerer, «tar av i splatterland».

Heller ikke «Død snø» utmerket seg først og fremst med sin originalitet: «Noen har endelig konstruert en horrorfilm fullstendig ut ifra klisjeer», skrev den amerikanske anmeldernestoren Roger Ebert da den ble satt opp, som eneste norske film det året, under den viktige Sundance-festivalen i Utah i 2009. Ebert la til, formildende: «De vet til og med at de gjør det».

– At «Død snø» skulle bli stor i utlandet, det håpet vi på da vi skrev den. Vi hadde faktisk troen på det også, sier Tommy Wirkola.

– Med en gang man lager en zombiefilm er det masse folk som går amok på nettet, og Sundance gjorde så klart underverker også. Så nå har vi solgt den til, hva var det, 70 land eller noe sånt? Mange rare også. Tibet, for eksempel. Eller nei. Nepal. Tibet har vi vel fortsatt ikke sluppet inn i.

 

Videobutikkteften. Tommy Wirkola har på en måte alltid tenkt kommersielt. Han gikk tekniske byggfag, rørleggerfaget på videregående, fordi han hadde sett en oversikt hvor rørleggere lå høyt på inntektstoppen. Året etter droppet han læretiden, og jobbet i stedet på en musikk- og videobutikk i Alta. Der fikk han, utover gratis leie, god anledning til å observere hva slags filmer som gikk hjem hos kundene og hvilke som ikke gjorde det. Det var, ikke helt tilfeldig, på denne tiden han skrev en «søknad slash klagebrev» til Den norske filmskolen på Lillehammer, hvor han lovet å aldri lage «norsk samtidsdrama», dersom han kom inn.

Det gjorde han ikke; han begynte på filmskole i Australia i stedet. Og da han etter Sundance-visningen av «Død snø» fikk amerikansk agent, og ble invitert til møter med flere sentrale bransjeaktører i Hollywood, ga det ham anledning til å teste ut en påstand fra studiedagene på Gullkysten.

Som del av kurset «Screenwriting 2», ble alle elevene ved bachelorprogrammet for film og tv ved Bond-universitetet nemlig oppfordret til å «pitche», eller foreslå, en spillefilmidé. Wirkolas pitch var en oppdatering, 15 år etter, av «Hans og Grete», brødrene Grimms mørke eventyr om søskenparet som blir satt ut i skogen av sin far, hvorpå de faller i hendene på en menneskeetende heks. Presentert for ideen, foreslo hans daværende lærer, Simon Hunter, at han ikke skulle fortelle noen andre om den, før han eventuelt befant seg ansikt til ansikt med en Hollywood-produsent – for da ville han garantert få den realisert.

 

Eget «Entourage». Første dag i Los Angeles hadde Wirkola et møte med Adam McKay, en tidligere manusforfatter for sketsjshowet «Saturday Night Live», som sammen med komikeren Will Ferrell driver selskapet Gary Sanchez Productions, og regisserte «Anchorman», en av Wirkolas desiderte favorittfilmer.

Dagen etter dro Wirkola og McKay, som senere skulle komme til å beskrive ideen som «kick-ass» og «a freakin’ franchise», til filmstudioet Paramount, som Gary Sanchez Productions har en avtale om å gå først med alle ideer til.

– Det var veldig artig, minnes Wirkola.

– Veldig «Entourage».

Under møtet spurte Paramounts representanter om han, rent hypotetisk, så for seg noen spesielle skuespillere i rollene. Han foreslo den gryende actionfilmstjernen Jeremy Renner – han hadde nemlig sett Oscarvinneren «Hurt Locker», hvor Renner spiller en bombespesialist, på flyet over.

Og som sagt, så gjort: Siden november ifjor har Wirkola jobbet med en 3D-film kalt «Hansel & Gretel: Witch Hunters», med Renner og den britiske James Bond-piken Gemma Arterton i tittelrollene. Ifølge nettstedet Internet Movie Database har filmen, som er ment å ha premiere i mars 2012, et budsjett på omtrent 320 millioner kroner.

Hvis tallet er korrekt – og det regner Tommy Wirkola med – er det den mest påkostede filmproduksjonen noen nordmann har hatt regiansvaret for. Det er fortsatt bare en tredjedel av budsjettet til den siste «Indiana Jones»-filmen, som er den filmserien han oftest sammenligner «Hansel & Gretel: Witch Hunters» med – men, på den annen side, 300 ganger så mye som det kostet å lage «Kill Buljo».

 

En ny dimensjon. – Man må jo bare late som om man er vant til det, sier Wirkola.

Han avsluttet innspillingen denne dagen. De fleste skuespillerne, blant dem norske Ingrid Bolsø Berdal, Bjørn Sundquist og Stig Frode Henriksen, hans faste leading man, har allerede forlatt Studio Babelsberg utenfor Berlin; det var visst bare «noe green screen-småtteri» som gjensto.

– Når man lager film i Norge, er det bare oss selv vi svarer til, fortsetter han.

– Her har du produsenten. Du har studioet, som våker over deg. Men det er bare en ny dimensjon ved det hele. Hvis du vil en ting, blir det sånn.

Utover filmskolepitchen hans, er lite kjent om «Hansel & Gretel: Witch Hunters». Paramount har ikke sluppet til presse på settet, eller lekket bilder eller «teasere» derfra. (Finnmarks Dagblad, som fikk ta et portrett av Wirkola utenfor studioet, er hittil kommet nærmest.)

– Hans og Grete, 15 år etter, det høres litt cheesy og gimmickaktig ut, men jeg vil påstå at... Jeg tror folk vil bli overrasket, sier han.

– I forhold til «Død snø» har den mer kjøtt på benet, mer story og karakterer, som amerikanere er veldig opptatt av. Og tenk på det: Hvor ofte ser du egentlig at forholdet mellom to søsken er det drivende motivet i en film?

Skrittet videre. Det er kanskje her dette med visjoner kommer inn. Dagen etter påpeker i alle fall Tommy Wirkola at hans to favorittregissører Peter Jackson og Sam Raimi – som han beskriver «Død snø» som «et kjærlighetsbrev» til – begge har «tatt skrittet videre», altså jobbet utenfor splatterfilmgenren.

– Og det må jo jeg også prøve å gjøre, da. Eller må og må. Men jeg har ikke lyst til å bare lage skrekkfilmer resten av livet, legger han til.

– Jeg har alltid visst at jeg ikke har en seriøs dramafilm i meg. Jeg vil ikke påstå at jeg går inn i et menneskes psyke når jeg skriver et manus. Ennå. Det kan godt hende at jeg gjør det etter hvert. Kanskje når jeg blir mer voksen.

 

Farvel, Finnmark. Først skal han imidlertid til USA. Han har sagt opp hybelen sin i Alta til fordel for en leilighet i Los Angeles, hvor han «håper å få være en stund fremover».

I første omgang skal han klippe ferdig «Hansel & Gretel: Witch Hunters». Han skal også følge – i form av «dailies», eller uredigert materiale, som han vil få tilsendt – den pågående innspillingen av «Hellfjord», en ny NRK-serie lagt til et fiskevær i Senja i Midt-Troms.

Wirkola har regissert første episode, og håndplukket seks andre filmskapere til å regissere hver sin påfølgende. Han beskriver serien som «’Himmelblå’ møter ’Twin Peaks’».

– Jeg er veldig influert av andres arbeider, det har jeg aldri lagt skjul på, utdyper han.

– Men jeg vil også påstå at uansett hvor unik og original historie man lager, så er det umulig – bare på grunn av antallet filmer som lages – å komme opp med noe som er helt hundre prosent nyskapende. Jeg vet ikke når det sist skjedde. Det må kanskje ha vært de danske dogmefilmene.

– Du liker Lars von Trier?

– Ja, «Antichrist» syntes jeg var bra, selv om jeg på forhånd trodde jeg ikke skulle like den.

– Hvorfor ikke?

– Nei, jeg vet ikke. Jeg fikk liksom inntrykk av at han hadde gjort masse ekstreme ting bare for å gjøre det.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.