«Vi ble godt vant til motgang»

Tekst
Yosef Wolde-Mariam (til høyre) og Tshawe Baqwa i Madcon er kjent som de smilende rapperne, men bak smilene skjuler det seg mørke historier. - Mye i våre tidligere liv har ikke vært særlig positivt, så derfor forstår vi ekstra godt at vi har mye å være takknemlige for. Hvis noen spør meg om noe seriøst, svarer jeg seriøst, men jeg får mest klovnete spørsmål, og da svarer jeg klovnete, forteller Wolde-Mariam.

Yosef Wolde-Mariam (til høyre) og Tshawe Baqwa i Madcon er kjent som de smilende rapperne, men bak smilene skjuler det seg mørke historier. - Mye i våre tidligere liv har ikke vært særlig positivt, så derfor forstår vi ekstra godt at vi har mye å være takknemlige for. Hvis noen spør meg om noe seriøst, svarer jeg seriøst, men jeg får mest klovnete spørsmål, og da svarer jeg klovnete, forteller Wolde-Mariam.

Bak suksessen til Madcon skjuler det seg årevis med sult og hjemløshet, bitre brudd, en manager som ble drept – og et debutalbum som aldri ble utgitt.

Sommerern 1996 får 16 år gamle Tshawe Baqwa og 18 år gamle Yosef Wolde-Mariam smaken på popstjernelivet for første gang. De slipper til med hvert sitt vers på Flava To Da Bone-albumet «Closer». Og de får sitte på i kabrioleten til produsent David Eriksen. Det siste gjør størst inntrykk. Dette var livet slik de hadde sett det på MTV.

– Vi følte at vi offisielt var i gang. Men jeg forventet ikke å få min egen kabriolet med en gang. Vi ble tidlig klar over hva dette livet kunne gi oss, men jenter og biler var bare en eventuell bonus. Det viktigste var å kunne leve ut vår kreativitet, mimrer Tshawe Baqwa.

David Eriksen ville lage et helt album med Tshawe og Yosef, men det var ett problem: Gruppen deres hadde fem medlemmer. Eriksen ga Yosef og Tshawe klar beskjed: De måtte kvitte seg med kompisene. Som sagt så gjort, og snart viste flere bransjefolk interesse for kompisene. Disse gutta kom til å bli stjerner. Den strukturerte Yosef, med sin lynraske rapping, og den mer abstrakte Tshawe, med sin særegne stemme.

Så hvorfor tok det åtte år før debutalbumet endelig utgis i 2004? Og ytterligere tre år før Madcon blir internasjonale popstjerner med «Beggin’» i 2007? Dette er historien om «The Golden Mic» – debutalbumet ingen fikk høre.

 
Pøbler og byvankere. Yosef Wolde-Mariam er talentfull spiss på Bekkelaget da han faller pladask for dansen og kameratskapet i organisasjonen Dancing Youth. Han legger fotballskoene på hyllen, og Yosef blir «byvanker og pøbel», en gjenganger på utesteder som Hit House og Marilyn allerede før han er tenåring.

Han sper på trygden til moren, en uføretrygdet etiopisk geriljakriger, med å bli en slags vandrende byttesentral for merkeklær. Den 38 kvadratmeter store blokkleiligheten på Ekeberg fylles opp med jakker, bukser og skjorter, og så du Yosef på Ljabru-trikken tidlig på 1990-tallet, sto folk langs linjen og ventet på ham og klærne hans. Yosef var nemlig så liten at gjengen han hang med bare trengte å knuse det nederste vinduet i de todelte glassdørene i klesbutikkene i sentrum for at han kunne komme seg inn. Han trengte knapt å bøye seg.

– Jeg og mamma hadde aldri penger. Inkassofolket kom ofte for å skifte lås på døren til leiligheten vår, og da måtte vi ut. Hver gang det skjedde, sa mamma at jeg måtte se positivt på det. Hun sa: «Du er i alle fall verdens mest sossete uteligger. Du ser bra ut!» ler Yosef Wolde-Mariam.

Hjemløs. Tshawe Baqwa ble født i Saarbrücken i Tyskland av sørafrikanske foreldre, og rakk å sette fyr på familiens hus i Stavanger før de flyttet videre til Tveita i Oslo.

I 1993 blir han kjent med sjelevennen Yosef, og samme år dannes Madcon som en større klikk av dansere og rappere. Da apartheidstyret i Sør-Afrika faller i 1994, vender familien Baqwa tilbake til hjemlandet. Men Tshawe føler seg mer som en oslogutt enn sørafrikaner.

– Jeg ga ikke familien min noe valg: Jeg dro hjem til Oslo alene. Vi hadde kommet så godt i gang med Madcon.

Tshawe skulle bo hos en fosterfamilie, men i praksis er han hjemløs gjennom store deler av 1990-tallet. Han blir profesjonell sofasurfer, og fristes stadig til å gå over til «the dark side», et liv preget av kriminalitet og dop. Familien er redd han skal skli ut, i likhet med den ene storebroren, som er heroinist.

– Jeg tror ingen, inkludert våre foreldre og kompiser, tok det jeg og Yosef holdt på med seriøst. Ingen! Bortsett fra de få som fikk dollartegn i øynene da de hørte oss.

Tshawe og Yosef er så blakke og sultne at de stjeler tomflasker fra studioet til David Eriksen. Og det er nettopp guttas rumlende mager som blir nøkkelen da produsenten Navid Gondal i 1997 «stjeler» Madcon fra Eriksen.

 
Sultne rappere. Sommeren 1997 sniker Yosef og kompisen Henry David Mendoza seg inn i t-banetunnelen som sprenges gjennom fjellet fra Skullerud til Mortensrud. Det drypper vann fra taket, og Yosef og David rapper, synger og gleder seg over den fine ekko-lyden inne i grotten.

Mendoza jager platekontrakt, kaller seg Farell, men magen rumler av sult. De to kompisene har bare råd til brødskiver med smør.

– Vi visste at ting ikke ville bli det samme fremover. Jeg gråt og sa til Yosef: Enten klarer jeg dette alene for oss begge, eller så klarer du det i fremtiden, forteller Mendoza.

Han jobber med den ambisiøse house- og hiphop-produsenten Navid «The Incredible» Gondal, og samme år snapper Gondal med seg Madcon fra David Eriksen, for han skjønner hva gutta trenger: Harde hiphop-beats og mat på bordet. Gondal spanderer middag på Madcon flere dager i uken på den indiske restauranten Punjab Sweet House på Grønland, før det bærer avgårde til intens jobbing i Gondals studio i Dronningens gate.

– Vi var naive drittunger, så vi ble bare slengt hit og dit. Men tiden med Navid var en av de mest vesentlige periodene våre, tiden da vi virkelig fikk terpet på evnene våre og fant frem til oss selv som artister, forteller Tshawe.

Det er en fargerik gjeng som samler seg i Dronningens gate: Gondal er pakistaner fra Skjetten, Yosefs foreldre er fra Etiopia og Eritrea, Tshawe er sørafrikansk, mens Farell har røtter i Honduras.

I tillegg tråkker den engelske fotballproffen Nicky Holender rundt i gangene. Han kaller seg $cenic, men kan hverken rappe eller skrive tekster. Yosef skriver de fleste tekstene hans, men Gondal har klokkertro på at utseendet og kjendisstatusen til Start- og Lynspilleren er det som skal til for å få inn litt raske penger til Incredible Productions.

Nestemann ut er Farell, deretter er det Madcons tur. De er Gondals hjertebarn, drømmeprosjektet. Madcon spiller inn 70–80 låter med Gondal. Et album begynner å ta form. De kaller det «The Golden Mic» og «The Divine Mic» om hverandre.

 
Kontrakt. Høsten 1999 vender Yosef tilbake til Oslo etter en seks måneder lang Asia-turné som danser for det norsk-svenske dancebandet Solid Base. Han har nå skrevet musikk både for seg selv og mange andre i fire år, men fortsatt er dansen hans viktigste inntektskilde. Det finnes ennå ingen Madcon-utgivelse.

På Gardermoen venter Tshawe og Navid med en tykk konvolutt i hånden: Madcons første platekontrakt. Med giganten Virgin. De får en halv million kroner i forskudd. Et uhørt beløp for en norsk hiphopgruppe, både den gang og i dag.

Låten «God Forgives Me» skal ut som single, en musikkvideo skal spilles inn, og albumet ferdigstilles. Etter fire års arbeid er Madcon endelig i mål.

«The Golden Mic» skal bli et bredt anlagt konseptalbum med 15 spor, som spinner rundt jakten på den ekte hiphopen i en overfladisk musikkbransje.

 
Pengetrøbbel. Med pengene kommer også problemene. Kranglingen. Tor Erik Hermansen i produksjonsselskapet Stargate får 50.000 kroner for å ha hjulpet til å lande platekontrakten. Deretter tar Gondal 200.000 kroner til innspillingskostnader, det vil si alt fra studiotid til mat og diverse lån. De resterende 250.000 kronene deles 50/50 mellom produsent og artist, slik at Tshawe og Yosef sitter igjen med 67.500 kroner hver. De svir av pengene i løpet av noen uker.

– Navid skuffet meg. Det føltes som han krevde oss for servelat han hadde kjøpt i 1992, sier Tshawe.

Gondal er uenig i fremstillingen, og påpeker at den reelle summen ville ha vært langt mer enn 200.000 kroner.

– Jeg var sosialkontor, farsfigur og storebror for Madcon i fire år. Det ble min oppgave å sørge for at de hadde mat i magen og penger hvis de trengte det, slik at de fikk sinnsro til å jobbe. De hadde jo nærmest vokst opp på gaten, uten noe forhold til langsiktig økonomi.

 
«Magi i studio.» Våren 2000 slippes «God Forgive Me» som singel. Den flopper. I likhet med all annen norsk hiphop med engelske tekster det året.

2000 blir det store gjennombruddsåret for norskspråklig hiphop. Nå handler alt om Tungtvann og Klovner i Kamp.

Vennskapet mellom Madcon og Gondal tåler ikke pengekrangelen, singlefloppene, bransjepolitikken, voksende egoer og en rekke uheldige episoder. De mister respekten for hverandre, skaden er uopprettelig. Samarbeidet opphører.

Virgin gir ikke ut albumet. 12 år senere ligger «The Golden Mic» fortsatt på Gondals harddisk, og du kan fortsatt telle på fingrene hvor mange som faktisk har hørt det.

– Det er en kjempeplate, jeg hører på den ennå. Jeg sitter på rettighetene, men kan ikke gi ut albumet uten Madcons godkjennelse. Og i så fall må jeg dra frem harddisken og mikse musikken på nytt. Det kommer nok ikke til å skje. Vi hadde magi i studio, men nå er det over. Det er bedre å ta vare på minnene, forteller Gondal.

– Kanskje albumet dukker opp hvis vi en dag blir like store som Lil Wayne eller Black Eyed Peas? Kanskje det er like greit at det ikke utgis? Jeg hørte demoen vi laget hos David Eriksen nylig, og da ble jeg svett, forteller Yosef.

– Jeg er glad for at Navid ikke har gitt ut noe. Innerst er han glad i oss, som vi er glade i ham. Han holdt oss i live, og var en veldig viktig del av vår utvikling. Det er jeg evig takknemlig for, sier Tshawe.

I 2002 står Madcon på bar bakke, men så møter de to menn som endelig får ting til å løsne: Peter Peters blir duoens manager, deretter skriver de platekontrakt med Frank Bakke i Bonnier Amigo, mannen som beholdt troen på norsk hiphop mens de multinasjonale selskapene mistet interessen. I 2004 utgis Madcons «andre» debutalbum, men duoen har ikke nådd bunnen ennå.

 
Blå åpenb#229. Tshawe Baqwa er langt nede denne maikvelden i 2007, Han ramler inn på Blå, kveldens konsert med bergenske Magnet er ferdig. Mens Tshawe bommer øl av bytryner biter sangen dj-en setter på seg fast i det kokainbedøvde hodet hans:

Ridin’ high when I was king
Played it hard and fast, ‘cause I had everything
Walked away, wonderin’ then
But easy come and easy go, and it would end


Tshawe kjenner seg igjen i hver eneste setning i teksten. Han begynner å gråte. Låten er «Beggin’» av 1960-tallsgruppen Frankie Valli & The Four Seasons.

Tshawe ringer umiddelbart Yosef for å fortelle at han for første gang i karrieren har lyst til å spille inn en coverversjon.

Resten er norsk pophistorie. «Beggin’» gjør Madcon til globale popstjerner. Singelen selger over 300.000 eksemplarer i hele Europa.

 
Madcons mørke. Det er mange grunner til at Tshawe i 2007 vikler seg inn i en nedadgående spiral av hard festing, alkohol og kokain. Faren dør. Bestevennen Alex King dør. 2004-albumet «It’s All A Madcon» flopper. Arbeidet med oppfølgeren går trått, og han blir dumpet av kjæresten. Og i mars 2007 blir Mohamed Ahssain, kompisen som var manager da Madcon forhandlet seg ut av avtalen med Virgin, drept i en av de mest brutale drapssakene Norge har sett. Han blir slått, kvalt og forgiftet med heroin på utestedet Kamikaze, som han var medeier av. For første gang er Tshawe i tvil om at Madcon var noe å satse videre på.

– Drapet på Mohamed drepte en del av meg, et stykke av min sjel døde. Når jeg ser tilbake, legger jeg merke til hvor mørk jeg var, i motsetning til hvor sterk Yosef var. Jeg festet til langt på natt og snortet kokain med folk som egentlig ikke var vennene mine. Utad var jeg fortsatt den samme morsomme apekatten, men når jeg hører på låter jeg skrev på den tiden er det tydelig hvor lite glad og positiv jeg faktisk var.

Tshawe vurderer nå å legge ned Madcon. Han skriver på en unnskyldning til Yosef, en beklagelse for at han hadde lurt den snille, ressurssterke kompisen med på å jage musikkdrømmen så lenge, uten stort å vise til. Han skal bare prøve én siste idé: Å være med i «Skal vi danse».

Tshawe vinner, og i dag er det bekymringen for at de er blitt for populære som plager duoen.

– Etter at ting har gått så bra så lenge, begynner man å føle langt inn i endetarmen at du alltid må være han blide fyren. Da føler du deg så jævla slave og så jævla hore. Men vi skapte det imaget selv, så vi har oss å skylde. Da vi begynte å spille inn musikk, skulle alle norske rappere være så alvorlige, forklarer Tshawe.

Han er redd for at Madcon har stivnet i en musikalsk klovnerolle. De superblide bajasene som spyr ut gladlåter for dansegulvet.

Det er derfor Madcon nå vender tilbake til hiphoprøttene med det norskspråklige albumet «CONtakt», et forsøk på å gjenfinne noe av mørket og hiphop-aggresjonen i Madcon-universet. Mørket som fikk Tshawe til å skjelle ut Plumbo som «fittetryner» etter «Mokkamann»-vitsen på Spellemannprisen i vinter.

Yosef mener de fremstår så blide og glade nettopp fordi de har opplevd så mye motgang i livet.

– Dette var noe av det siste faren min sa til meg før han døde i 2006: «Livet ditt er ikke bra nok til at du skal smile så mye. Skaff deg en ordentlig jobb, så skal du se hvor hardt livet er. Da garanterer jeg at du ikke kommer til å smile så mye.» Men selv om vi ikke alltid har det like bra, forstår vi at vi har mye å være takknemlige for.

 
Endelig kabriolet. Mandag 4. juli 2011, 15 år etter at han satt på i kabrioleten til David Eriksen, setter Tshawe seg bak rattet i en luksusbil. Han vurderer å kjøpe en svart Lamborghini Gallardo til 1,5 millioner kroner. Han har ikke lappen, men har med en kompis med førerkort, slik at han kan øvelseskjøre. Men som så ofte ellers i Madcon-universet, bak hver seier er nedturen ikke langt unna. Da Tshawe stopper ved McDonald’s på Furuset for en rask matbit, tar bilen fyr.

– Det begynner å ryke, og en intens grønnblå flamme slår opp fra motoren og tar med seg en tredel av Mac-ern i flammene. Jeg forventet ikke å få kabriolet med en gang, men jeg ventet heller ikke å brenne den opp når jeg først hadde sjansen. Det var en fabrikkfeil, ler han.

– Har du tatt lappen nå da?

– Working on it, working on it.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.