Møt mennene som elsker My Little Pony

Tekst
500 gutter, et par jenter, en god del rosa parykker og masse, masse plysj. I Stuttgart i Tyskland er det storsamling for My Little Pony-fans fra hele Europa.

500 gutter, et par jenter, en god del rosa parykker og masse, masse plysj. I Stuttgart i Tyskland er det storsamling for My Little Pony-fans fra hele Europa.

Magasinet: Over hele verden forenes unge menn i kjærligheten til små, pastellfargede hester.

Det står en gruppe unge menn på fergeleiet mellom Helsingborg og Helsingør. En enslig måke kretser over dem i den kjølige morgendisen, de har sovet bare et par timer, øynene er smale, klærne krøllete. Flere har reist i et døgn allerede, men om bare 16 timer er de fremme i Stuttgart i Tyskland. De skal på Galacon, tidenes første konferanse for menn som elsker My Little Pony.

Se bildeserie: Mennene som synes hest er best

Skjelven. En eim av svette og pubertet står tykk som grøt. Det er lørdag morgen i Stuttgart, og svenske Andreas Rockstroh (18), kalt Rocky, har sikret seg plass langt fremme i køen på Galacon sammen med kameraten Magne Andersson (20). De kaller seg bronies, av ordene brothers og pony. Brony-delegasjonen fra Sverige kjente hverandre kun fra nettet. Det er spillutvikler Joakim Nilsson (26), mannen bak pc-spillet «Legends of Equestria» – han er spesielt invitert. Også bronymusiker Philip Vieira (21), som skriver egne sanger basert på serien er her. Og 500 andre. I snart en time har de ivrigste broniene ventet, en av dem spiller av en My Little Pony-episode fra en bærbar Mac, holder den høyt opp i luften så alle kan se, de peker og ler høyt.

– Dette blir vilt, sier svenske Rannva MacDonald Arnskov (23).

Hun har farget håret rosa til ære for yndlingsponnien Rainbow Dash, selger egenlagede tarot- og pokerkort og whiskyglass med ponnimotiv, og hun dekorerer armen din med glitterpenn for fem euro. På den andre siden av rommet står leketøysprodusenten Hasbros egne representanter, de har hauger av t-skjorter til salgs. Norske Jan Aleksander Bendiksen (29), en av primus motorene i Stockholms brony-fellesskap har allerede benyttet sjansen til å smugkikke på t-skjortene. Mest av alt vil han ha en kosedyrponni i plysj.

– Men de er for dyre. Jeg tipper de koster 100 euro, ikke mindre. Jeg blir ikke overrasket om de koster mer.

– Hvorfor vil du ha en?

– De er jo veldig søte og gode da. Og så har jeg ingen kosedyr igjen fra da jeg var liten.

 

Fenomen. De visste ikke hva de gjorde, leketøysgiganten Hasbro, da de i 2009 bestemte seg for å relansere My Little Pony. Salget av plasthestene gikk tregt, det var lenge siden storhetstiden på 1980-tallet da alle småjenter hadde hver sin ponni og tilhørende mankam, noen av dem kanskje til og med det legendariske Crystal Rainbow-ponnislottet. Hasbro-sjefene tok kontakt med manusforfatteren Lauren Faust, som tidligere hadde laget serien Powerpuffjentene med stor suksess. Faust, som selv hatet My Little Pony da hun var liten, sa ja på en betingelse; at hun fikk forme ponniene i sitt eget bilde. Bort med mankammene og de sukkersøte historiene, frem med tøffe ponniheltinner med egenart og selvtillit. Serien ble en braksuksess da den ble sluppet på amerikansk tv, salget av plastponnier tok av i leketøysbutikkene. Men ingen kunne forklare hvordan det sammen med småjentene og deres foreldre dannet seg en stadig større kø av unge menn.

Se bildeserie: Mennene som synes hest er best

Brorskap. 16 år gamle Ruben Stølan i Fredrikstad holder et fast grep om tøyponnien kjæresten laget til bursdagen hans. Skrivebordet er fullt av små hestefigurer, på veggen har han tegninger og plakater, fra taket henger en uro formet som en luftballong med en liten rosa ponni i kurven. Stølan og to kamerater er administratorer for facebooksiden «Bronies of Norway», med over 700 medlemmer fra hele landet. De fleste av dem er gutter og menn mellom 16 og 30 år.

– En brony er en «brother of ponies», forklarer Stølan.

Han forteller om tegnefilmene han snublet over etter å ha sett at stadig flere medlemmer på nettforumet 4Chan la ut bilder av My Little Pony-figurer.

– Først var jeg veldig skeptisk. Men jeg så først en episode, så en til. Etterhvert oppdaget jeg at det jeg hadde lyst til da jeg kom hjem fra skolen, var å se på My Little Pony.

Det tok et par måneder før han våget å fortelle det til noen. Men Ruben fant venner blant de stadig flere broniene på nettet, etterhvert også en jente som ble kjæresten hans. En dag tok han på seg den fine t-skjorten hun hadde laget til ham med favorittfiguren Twilight Sparkle og gikk opp kjellertrappen, inn på stua til foreldrene.

– De trodde jeg var blitt homofil.

Kameraten ler.

– Er det mange homofile blant dere?

– Ikke flere enn gjennomsnittet ellers, tror jeg. Men kanskje vi er mer i kontakt med vår feminine side.

 

Fødsel. Endelig åpner dørene på Galacon. En lyshåret gutt i rød skjorte løper bort til kosedyrbordet, han skjelver i hele kroppen, står der noen øyeblikk mens blikket farer frem og tilbake over plysjdyrene, noen andre gutter har allerede snappet til seg sine favoritter.

– Den, peker han, vifter med eurosedlene, jenta på den andre siden ber ham vente til hun er ferdig med en annen kunde, så er det hans tur, blikket stivt festet på målet mens jenta pakker ponnien Rarity pent inn i en pose, han rekker henne pengene og blir stående der midt på gulvet med pakken i armene, helt stille.

Vi drister oss bort.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg er så lykkelig! Det føles som om jeg akkurat fødte et barn. Jeg har haiket helt fra Latvia og sovet på sofaen til fremmede for å komme hit, sier Ansis Malins (26).

– 100 euro er mye penger?

– Ja, det er galskap. Men de vet at de kan kreve hva de vil.

– Hvorfor det?

– Det er egentlig umulig å beskrive med ord. Jeg skal sette Rarity ved siden av sengen min, og hver gang jeg ser på henne, blir jeg glad.

Rarity er den smarteste ponnien i serien, opptatt av business og teknologi. Selv jobber han som softwareutvikler i et it-selskap.

– Nerder har en tendens til å falle for Rarity. Det er stor overlapping mellom ponnier, datamaskiner, piratvirksomhet og gaming, sier han.

– Andre mennesker har rockestjerner til helter. Vi har ponnier!

Hundrevis av ponnifans virrer rundt i det tre etasjer store ungdomsherberget som for anledningen er dekorert med rosa plastduker og My Little Pony-girlander i taket. En gjeng spiller poker med Rannvas ponnikort, noen med de nye plysjponniene sine trygt plassert i armkroken.

Et fåtall andre gjester, småbarnsfamilier og backpackere, ser seg forfjamset rundt før de haster inn på rommene sine. Utenfor døren til hovedsalen sitter et eldre par taust sammensunket i to lenestoler, merkelig malplassert i mylderet av unge menn som løper rundt i kostymer og ponni-t-skjorter.

– Sønnen vår, Thomas, har vært brony i tre år, siden han var 13. Han har aldri møtt andre bronies før, forklarer østerrikske Hermann.

De skjønte ingenting av sønnens plutselige fascinasjon for en barneserie.

– Forstår dere mer nå?

De ser på hverandre.

– Nei.

Se bildeserie: Mennene som synes hest er best

Ingen fest uten hest. Lysene dempes. Det er den store gallakvelden. I salen; ponnikledde ungjenter i valsetakt med sine dresskledde kavalerer, og som et skoleball i niendeklasse stimler de ikke fullt så heldige sammen i ring om dem. Langs veggen står noen trau med oppskåret frukt, noen pølser, champagneglass med brus. Det går trått en stund, folk svetter i ullkostymene. Så er det slutt på valsen, housemusikk fyller lokalet. På noen øyeblikk er dansegulvet overtatt av en broderlig moshpit, et voldsomt og overveldende sammenstøt av ponnifans som danser og ler og klemmer hverandre inderlig.

Ute på terrassen har svenske Rocky tatt en liten pause, han sitter tilbakelent i den kjølige natteluften.

– Tidligere satt jeg bare på rommet mitt og gjorde ingenting. Jeg var mye ensom.

Han oppdaget My Little Pony-serien, viste den til kusinene sine, som senere ville ha ham med på brony-treff i Stockholm. Først ville han ikke dra.

– Jeg var så asosial på den tiden. Men jeg er veldig glad jeg dro. Fra første stund sa det bare klikk. Vi var en hel gjeng som pratet og pratet, men vi hadde ikke noe sted å gjøre av oss, så vi bare strente rundt i Stockholm. Vi må ha gått to mil den natten.

Han kikker ut over Stuttgart og nattelysene.

– For et år siden hadde jeg aldri dratt til Tyskland helt alene. Jeg hadde ikke turt. På mange måter kan man si at My Little Pony har gitt meg et nytt liv.

 

Søndag morgen. Skjeggstubber og smale øyne, red bull og cola. Det er siste dagen på Galacon. En siste krampetrekning er auksjonen. Auksjonen! Inne i hovedsalen er stemningen elektrisk. Fire personer i hårete ponnidrakter vinker til publikum fra podiet og gir hverandre «bro-hoof», et slags bronienes svar på high five. Dagens auksjonarius, en kortklippet jente med vide bukser og perfekt amerikansk aksent, forsvinner dypt ned i pelsen idet ponniene klemmer henne etter tur. Så er det hele i gang.

– Hvem byr ti euro for å bli fotografert sammen med de fire ponniene?

30 hender i været. Det går fem minutter, ti, tallene hagler, auksjonarius måper. Til slutt småløper en rødmusset ung mann mot scenen, han har betalt 150 euro for dette øyeblikket, et bilde, å bli sett på livestreamen av bronies over hele verden.

– Du er en veldig kul fyr, sier jenta med mikrofonen.

Så, en hjemmelaget robotponnihjelm, den går til en gutt langt bak i salen, han skjelver i hele kroppen og klarer såvidt å få den på seg. En liten håndmalt ponni i keramikk går for 350 euro, før broniene fra Sveits ser ut til å ha bestemt seg, de byr 900 euro for den offisielle Galacon-plakaten av en ponni i helfigur. Salen bryter ut i høye brøl. Noen begynner å synge en sang fra serien, den handler om eplecider. Sangen sprer seg, det klappes i takt.

Se bildeserie: Mennene som synes hest er best

En greie. På vei ut har noen stjålet de rosa girlanderne i taket. Den svenske bronygjengen pakker sammen, de har 16 timer i bil foran seg. Rannva har solgt ut alle ponnikortene og whiskyglassene. Spillutvikler Joakim Nilsson skal kjøre, han ser sliten ut.

– Helt ærlig, og dette må du gjerne sitere meg på, sier han.

– My Little Pony er en døgnflue. Sånn er det på internett, det er alltid en greie. Jeg gir det maks fem år.

– Men jeg skal få så mye ut av det som jeg bare kan.

 

Bronies forever. Ruben Stølan viser frem en t-skjorte som forestiller hans eget ponni-alias, Lightning Heart.

– Jeg valgte et hjerte fordi jeg bruker ganske mye tid på å snakke med folk som hater bronies, prøver å få dem til å forstå, sier han.

Han og kompisene besøker hverandre for å se på serien, men også på de mange animasjonene og tegningene som finnes på nettet. Det fins egne band som lager musikk inspirert av serien. Sigurd Fyhn driver med dubstep, og remikser låtene som allerede finnes i serien.

– Bronies er generelt veldig kreative. Hvis det er én ting som kjenner bronies, er det at de er åpne og fordomsfrie. Det må man være. Selve mottoet til serien er «Friendship is magic», sier Sigurd Fyhn.

– Identifiserer du deg med det?

– Ja, det gjør jeg. Når man liker små, rosa hester, må man jo regne med å bli utestengt fra samfunnet. Så kanskje bronies tar ekstra vare på hverandre.

Se bildeserie: Mennene som synes hest er best(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk