Snau skalle

Tekst

Nå har de snauklipte gubbene fått sitt eget navn: skallister.

SKALLISMEN BLE FØDT i 1951. På prøvene til Broadway-musikalen «The King and I» la kostymedesigner Irene Sharaff merke til at hovedrolleinnehaver Yul Brynner var begynt å bli merkbart tynn i hårveksten, selv om han bare var midt i 30-årene. Hun foreslo derfor skånsomt at han kunne barbere seg på hodet, både fordi han ville få en mer romantisk utstråling og fordi stykkets konge hadde vært buddhistmunk. Brynner var skeptisk, men da han til slutt lot lokkene falle, var det ingen vei tilbake.

Skallen, daglig barbert og blankpusset med brun møbelpolish, gjorde Brynner til ikon, sexsymbol og grunnlegger av frisyremoten «skallismen».

Som han selv sa: «Det finnes få menn som utstråler en dyrisk magnetisme like sterk som min. Se på kraniet mitt, benstrukturen leder tankene mot ondskap. Kvinnene elsker slikt.»

GLATTBARBERT TABU. Over 50 år er gått siden Brynner introduserte den glattbarberte mannemoten, og i dag finnes snauskallene overalt - i akademia, på tv, på fotballbanen og i styrerommet.

- Du vet, det er ingen vei tilbake når du først barberer deg på hodet. Da føler du deg uflidd og uvel med en gang håret blir trekvart centimeter langt, sier Schibsteds konsernsjef Kjell Aamot.

Men hva skal man kalle alle disse glattbarberte herrene? Skinheads går ikke. Bevegelsen har hverken hatt noe navn eller et teoretisk fundament. Ikke før den svenske finansmannen og konsulenten Lennart Bernhardtson (54) døpte fenomenet for «skallismen». Han snauet skallen i 2001 og ble samtidig så interessert i fenomenet at han har skrevet bok om det. I «Skallism» viser han hvordan det å barbere seg på hodet nå er moderne for første gang i verdenshistorien.

- Det finnes en del afrikanske eksempler på at glattbarberte hoder gir status. Dessuten barberte egyptiske faraoer og adelen på 1700-tallet seg på hodet, men det var bare for å gi plass til enorme parykker. Den barberte skallen har alltid vært tabu, forbundet med sykdom, alderdom og slaveri, forklarer Bernhardtson.

Snauskallen har vært et kjennetegn for det som er annerledes, for dem som ikke hører hjemme i det vanlige samfunnet: slaver, munker, fanger og forrædere.

I moderne populærkultur har glatte skaller blitt knyttet til ondskap og dumskap, enten det er James Bond-erkeskurken Ernst Stavro Blofeld, Supermanns erkefiende Lex Luthor eller Homer Simpson.

På den andre siden har en røslig løvemanke vært forbundet med styrke og skjønnhet fra Bibelens Samson til Bill Clinton, og budskapet opp gjennom hundreårene har vært soleklart: Den som skal klare seg bra i livet, må ha mye hår på hodet.

- Håret har alltid vært en viktig del av utseendet, det har symbolisert makt og styrke. Gjennom historien har det vært tabu å fjerne håret, å barbere seg på hodet blir å fornekte seg selv som mann eller kvinne. Mister du håret, er du enten gammel eller syk, sier Bernhardtson.

Yul Brynner var lenge et enslig fyrtårn blant de frivillige flintskallene, men opp gjennom årene fikk han selskap av flere snaue ikoner. Skuespilleren Telly «Kojak» Savalas, soulartisten Isaac Hayes og Robert De Niros mohawksveis som Travis Bickle i «Taxi Driver». Disse selvsikre flintisene var fortsatt opprørere og outsidere, og den glattbarberte skallen ble i forbundet med subkulturer som skinheads og nynazister til et stykke ut på 1990-tallet.

FRA FLINTIS TIL KJEKKAS. Da Lennart Bernhardtson forsøkte å finne litteratur om skallismen, fant han ikke stort. Richard Corsons monumentale «Fashions in Hair: The First Five Thousand Years» berører ikke temaet, og det eneste Bernhardtson fant, kunne deles i to kategorier - humor og problemer.

Du har vitsebøkene som ironisk forteller hvor artig det er å være flintskallet, samt problembøkene som først beskriver traumene ved å miste håret: Hvordan du blir mindre attraktiv, selvtilliten stuper og selvmordstankene melder seg. Deretter tar de for seg alle medisinene, parykkene og operasjonene som kan hjelpe deg tilbake til livet. Bernhardtson fant ingen bok som hyllet den blanke skallen, så derfor skrev han en selv.

Håret hans begynte allerede å takke for seg da han var 25 år, og da Bernhardtson rundet 30 i 1983 satt han igjen med en stusslig krans rundt bakhodet. Dette var den typiske løsningen middelaldrende Hvermansen, personifisert av faren til Albert Åberg og farbror Melker i «Vi på Saltkråkan»: Snill, distré, kjønnsløs, klønete og flintskallet. Den barberte skallen tilhørte avantgarden og subkulturene, og var ikke noe for en mann i finansbransjen. De måtte først vente på at tynnhårede menn innen kreative yrker, akademia og idretten banet vei.

VORSPIELULYKKE. Forfatter Erlend Loe var tidlig ute da han lot lokkene falle i 1992, fordi han «ikke gadd å vente på at håret skulle falle av».

- Jeg tok heller saken i egne hender og lurte hårhelvetet trill rundt. Reaksjonene fra omgivelsene interesserte meg ikke, men jeg husker det hele som en klar opptur. Jeg fikk tydelig sagt fra om hvem som var sjefen.

Da filosof og forfatter Lars Fr. H. Svendsen (37) entret skallistenes verden som følge av en vorspielulykke en helg i 1995, ble det møtt med en del sjokk og skepsis, spesielt blant eldre. En kompis skulle stusse Lars i nakken med maskin, men inngrepet på vorspielet endte med en glattbarbert stripe fra nakken og halvveis over hodet. Svendsen så ingen annen løsning enn å rake av seg hele hårprakten.

- På den tiden var det fortsatt ikke helt akseptert å barbere seg på hodet, og du skulle hørt skriket fra foreldrene mine da de så meg. Men i dag er stilen blitt så mainstream at du ikke sier noe som helst om personligheten din hvis du barberer deg. Med min glatte skalle, stålbriller og svart dress ser jeg i dag snarere ut som en parodi på en i kultursektoren. Ønsker du å skille deg ut i dag, bør du heller gå for tung hentesveis, sier Svendsen.

IDRETTEN KOMMER. På 1980- og 90-tallet infiltrerte skallismen stadig nye områder, i hovedsak blant såkalte kreative og frie yrker: Fotografer, makeupartister, teaterteknikere, arkitekter, skulptører, motedesignere, musikere, journalister og komikere.

En av disse var Johan Golden (33), som ble skallist i siste halvdel av nittitallet.

- Jeg hadde langt og krøllete hår, men skjønte at noe måtte gjøres da min kloke mor sa at jeg lignet på Steinar Albrigtsen. Og ja, jeg fikk reaksjoner: «Det var på tide», sa folk. «Så bra at det endelig har gått opp for deg at du må kvitte deg med håret», sier programlederen av det som må være Norges mest hårete program, «Golden Goal».

- Men kollega Henrik Elvestad hevder fortsatt at han barberer seg på hodet av fri vilje, og ikke av nødvendighet.

Men der filosof Svendsen fikk enkelte negative kommentarer i 1995, møtte Johan Golden bare positiv respons noen år senere. Noe hadde skjedd, og idrettsstjernene skal ha mye av æren for å dra skallismen ut i dagslyset. Basketstjernen Michael Jordan ble et viktig forbilde da han raket skallen i 1989, men likevel ble det mediestorm, kritikk og debatt da det amerikanske OL-laget i volleyball snauet seg kollektivt i sympati med den syke medspilleren Bob Samuelson i 1992.

Det måtte sterkere lut til, og det store gjennombruddet for skallismen kom da den tradisjonelt så hårfagre fotballen hev seg på trenden. Hele det brasilianske landslaget barberte seg i 1997 for å se ut som Ronaldo, noe som igjen inspirerte det norske alpinlandslaget.

I 1999 gikk de norske stjernealpinistene grundig lei det de kalte «hentesveisen» til kollega Lasse Kjus, og i anledning et verdenscuprenn i Park City, fant Tom Stiansen frem skjeggtrimmeren. Kjus har sverget til den hjemmesnekrede millimetersveisen siden.

- Det føltes flott å ikke ha hår på hodet. Jeg slipper å bli møtt av hårproblemer hver gang jeg ser meg i speilet om morgenen, og jeg bruker verken penger på sjampo eller frisør. Dette er en sveis for oss litt eldre herrer, sier Kjus.

Da David Beckham tok sine gyldne lokker i 2000 var veien videre inn til norske fotballbaner. I Norge var spillerne i utgangspunktet forsiktige, men under Fotball-EM i 2002 barberte hele støtteapparatet seg, deriblant trenerne Nils Johan Semb og Erik Thorstvedt. De har begge holdt på stilen siden.

- Ideen oppsto som en felles spøk. Det hjalp veldig å løsne opp med litt latter og fjas i en tid preget av lange forberedelser og mye alvor. Vi som allerede var tynne i håret hadde ingen problemer med inngrepet, men det var noen av de mer langhårede som var helt knekt og på gråten etterpå, forteller Semb, som i dag er like glattbarbert G19-landslagstrener.

HÅRKAMP PÅ STYREROMMET. Det svenske selskapet Carl M Lundh opplevde at salget av parykker og tupeer stupte umiddelbart da Beckham fant frem barberhøvelen. For etter idrettsstjerne fortsatte skallismen sitt inntog i styrerom og kontorer.

- I dag glemmer man hvor kontroversiell stilen var for 15 år siden, da folk trodde man var skinhead hvis man barberte deg på hodet. Jobbet du i næringslivet, var det helt utenkelig å barbere seg for bare ti år siden. Men i dag har Sverige en snauklippet statsminister, sier Bernhardtson.

Stockholm-frisøren Herbert Patzer har snauet syv statsministre siden Tage Erlander, men med Fredrik Reinfeldt var en hårete epoke i svensk storpolitikk over. På Stortinget er det fortsatt mankene til Jens Stoltenberg, Per-Kristian Foss og Dagfinn Høybråten som dominerer, men der norsk politikk ser ut til å være skallismens siste skanse, er løvene på retur i Schibsteds konsernstyre. Der konkurrerer de hårfagre frisyrene til konserndirektørene Birger Magnus og Trond Berger om oppmerksomheten med de skinnende skallene til konserndirektør Sverre Munck og konsernsjef Kjell Aamot. Sistnevnte tok skrittet helt ut for seks år siden.

- Det var begynt å bli så tynt på toppen at det var bedre å fjerne alt enn å bare ha noen fjoner igjen. Nå går jeg til frisøren hver tredje uke.

Aamot har aldri har fått noen negative reaksjoner på sitt frisyrevalg, snarere er det blitt flere rundt ham som velger samme vei.

- Jeg tror ikke denne moten vil forsvinne med det første, det er så behagelig og lettvint, ler Aamot.

Lennart Bernhardtson beskriver skallismen som en perfekt løsning på det mannlige dilemma: Det å være interessert av utseendet sitt, samtidig som man gir inntrykk av ikke å være det. Å rake skallen blir en tredje vei, et alternativ til å fornekte betydningen av hårtapet eller å forsøke å skjule det. Parykk, hentesveis og transplantasjon er å gå for langt, mens måne og krans blir for gammelmodig.

- I tillegg er skallismen noe så sjeldent som en motebølge uten kommersielle interesser. For med unntak av barberhøvelprodusentene er det ingen som tjener noe særlig på at menn velger å barbere seg på hodet. d2(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk