Her prikker Sondre (20) inn VM-formen

Tekst

Dypt inne i Colorados snøeldorado har norske medaljehåp forberedt seg til ukens Snowboard-VM i Oslo.

Midt i mørket over Coloradomassivet ligger en liten lomme dagslys. Der, ved foten av Aspenfjellet, står 5000 mennesker i klynge og hyler mot himmelen.

Deres øyne følger legenden. Et øyeblikk henger han stille i luften over dem, før han faller mot marken, får ny fart, og på ny svever over dem. Han spinner rundt sin egen akse, og de 5000 hyler enda høyere.

Amerikaneren Shaun White (25) fortsetter ned halfpipen, fra side til side. Dobbel cork 1260. Frontside stalefish 540. Dobbel McTwist 1260. Snowboardets poesi.

Nederst i bakken løfter han hendene i været og skrenser opp foran de 5000, som så vidt overdøves av speakeren.

– A perfect one hundred! 100 poeng av 100 mulige. De 5000 går amok, og Shaun White jubler med dem. De feirer verdenshistorie.

 
Tidsmarkøren. Noe er forandret ved snowboard, denne kranglete grenen som ikke ville være del av familien ski på 1990-tallet. Den gang var det vanskelig å forestille seg at noe menneske noengang ville kunne gjøre triksene Shaun White gjennomfører på vei ned halfpipen i finalen i verdens mest innflytelsesrike snowboardkonkurranse, Winter X Games i Aspen, to uker førboardkonkurranse, Winter X Games i Aspen, to uker før Snowboard-VM i Oslo, som starter i dag.

Men når den tolvfoldige Winter X Games-mesteren setter en dobbel McTwist 1260 som den første noensinne i en half pipekonkurranse, er det en prestasjon som er utsatt for kraftig inflasjon. For konkurrentene hans handler alt om å komme på samme nivå, sette et nytt triks, eller overgå det gamle, som da får en lavere verdi, en lavere score i neste konkurranse. Slik har nivået i snowboard de senere årene utviklet seg i et stadig raskere tempo. Når White som den første i verden oppnår full score varsler det om noe mer enn det som per definisjon er tidenes første perfekte snowboardprestasjon. Det er et tydelig tegn på en idrett som er blitt en sport.

Oslo World Snowboard Championships 2012 er det det første VM som arrangeres av snowboardere siden 1999.

På 1990-tallet arrangerte The International Snowboard Federation VM, der hensikten var å samle verdens beste snowboardere, utvikle ferdighetene, men samtidig ha det gøy. Det opphørte å eksistere som forbund i 2002, etter å ha mistet innflytelse, sponsorer og penger til Det internasjonale skiforbundet (FIS) etter Nagano-OL i 1998. Bak mesterskapet står organisasjonene TTR World Snowboard Tour (Ticket to ride) og World Snowboard Federation (WSF). Hensikten er å ta tilbake VM fra FIS ved å arrangere et mesterskap hvert fjerde år.

– FIS har jo sitt VM, men det er det så få kjørere som deltar i. Dette skal være et signalement som er samlende for alle, sier Henning Andersen, daglig leder i Snowboard-VM 2012.

 
Internhumor. Tre timer fra Aspen, på toppen av parken i fjellandsbyen Breckenridge, står et av Norges største snowboardtalenter og banner.

– Det var kaldt i dag tidlig, og likevel klarte jeg ikke å sette på meg mer klær, sier Aleksander Østreng (20).

Han glir utfor parken, men gir ikke på over hoppene, gjør noen lette triks, før han tar heisen opp igjen, og sklir inn bak de fem andre landslagsrekruttene. Mens den norske eliten konkurrerer i verdens viktigste snowboardkonkurranse, i Aspen, legges Norges fremtid i det som skal være en av verdens beste parker: Breckenridge, Colorado – norsk snowboards hovedkvarter noen måneder hver vinter.

En sur vind trekker oppover bakken, solen ligger som en blass ball inne i skyene og parken er dekket av nysnø. Nede i landsbyen har dagen ikke helt begynt.

«Pudderdag! Tilbake 14.00», står det i butikkvinduene til de mest entusiastiske forretningsdrivende.

– Det er fint med en sånn kosedag, altså, sier Aleksander Østreng.

– Vi har trent så hardt den siste tiden at vi trenger en slik. Det tar deg tilbake til den leken snowboard egentlig er. Bare synd at pudderet er så dårlig.

– Aleks! avbryter rekruttrener Sondre Hylland (32), fra den andre enden av rekruttklyngen.

– Følg med nå!

Treneren sklir avgårde mot det første hoppet, tar sats, og gjør en mellomting mellom en salto og en 360, en rotasjon både vertikalt og horisontalt, en såkalt Barrel roll.

Aleksander Østreng titter bort på de andre rekruttene, så begynner de å le.

– Jeg har ikke gjort det trikset på sikkert ti år, sier treneren etterpå.

– Det er et ganske skummelt triks du ikke får så mange poeng for lenger. Men det ser morsomt ut. Nå merket jeg at de var litt lei, og da er det viktig å la dem leke litt. Så blir det lettere å få dem til å gjøre styrketreningen i kveld.

 
Historisk lek. Hvem som sto på en bred planke ned en fjellside første gang, er umulig å si. Men hensikten må ha vært den samme som for den første som gjorde butikk av det: lek. I 1965 begynte amerikaneren Sherman Poppen å selge leketøyet Snurfer, et slags surfebrett for snø. Tre år etter ble den første konkurransen arrangert, og gjennom 1970-tallet begynte stadig flere av utøverne å lage egne brett. Det er her snowboardet kommer inn i det som omtales som gullalderen.

Gjennom 1980-tallet presenterte snowboard noe nytt og mer lekent og spennende enn de to spikrette slalåmplankene. Klubber ble dannet og Norges snowboardforbund så dagens lys. I Nagano-OL i 1998 sto snowboard for første gang på programmet, men det ble en problematisk debut: Tidenes første OL-vinner i snowboard, canadieren Ross Rebagliati testet positivt på marihuana-virkestoffet THC. Daniel Franck, en av sju norske snowboardutøvere i OL-troppen, tok sølv, og provoserte med at han deltok for «Grorud Hasjplanteklubb». Ikonet Terje Haakonsen deltok ikke i det hele tatt, i protest. Sammenlignet med Norges Skiforbunds trauste medlemsmasse, fremsto snowboardbevegelsen som en obsternasig tenåring. Nagano-OL ble et klimaks, mediestormen kulminerte. Og der begynte en ny epoke for snowboard.

Året etter dro Terje Håkonsen i gang det første The Arctic Challenge (TAC), i Stamsund i Lofoten. Han var kritisk til en utvikling av snowboardsporten der deltagerne ikke var delaktige selv, og mente FIS ville tvinge grenen inn i former som ville få utviklingen til å stagnere. Han ville utvikle sporten i en annen retning, og konkurransen hans var en sosial samling, der snowboard og surfing sto sentralt.

Gjennom siste halvdel av 1990-tallet så utallige slike uavhengige konkurranser dagens lys, blant annet Winter X Games. De levde side om side, men det gjorde også FIS’ kvalifiseringsrenn til blant annet OL og FIS-VM.

I 2002 gikk Terje Haakonsen og TAC sammen med ni andre, uavhengige konkurranser i Ticket To Ride (TTR) World Snowboard Tour, en organisasjon som opprettet et poengsystem som gikk over flere konkurranser, ikke helt ulikt FIS’ verdenscupsystem.

 
Trening. – Du ser jo hvorfor vi er her, sier rekruttrener Sondre Hylland.

Han sitter i en av Keystones gamle, skranglete stolheiser, en halvtime unna søsteranlegget Breckenridge. Det er her det norske snowboardlandslaget veksler på å være hver vinter, avhengig av hvor forholdene er best. Foran ham kneiser enorme hopp, metallstenger i vridde, rette og runde fasonger, flate bord – alt akkompagnert av perfekt preparert snø.

– Hadde vi hatt noe i nærheten av dette i Norge tør jeg ikke tenke på hvor bra vi hadde gjort det.

Solen skinner fra en skyfri himmel, parken ligger i en vindstille, lun kulde. Under stolheisen virvler en av utøverne på det britiske snowboardlandslaget opp en liten dis av snøkrystaller, hopper, og lander mykt på den andre siden.

– I Norge ser du jo knapt solen før påske. Lyset er flatt, bakkene isete, og hoppene ikke alltid helt på topp. Men det gjør at kjørerne blir veldig sikre, så når de kommer hit kan de plutselig dra på, sier Hylland, sklir av på toppen, og stiller seg foran de titalls utøverne i rekruttlaget.

– Du har’n nå! roper han til Sondre Tiller, som glir avgårde og tar sats før han roterer i luften, og lander noen grader fattig.

– Hvis det begynner å gå dårlig har det en tendens til å sitte litt igjen i hodet. Og når du prøver et nytt triks, er det jo ikke alltid det sitter med en gang. Da må du gjerne slå deg litt, før det sitter, sier Tiller.

– Det er alltid kjipt å ikke lande.

 
Brobyggeren. Leken er borte, mener kritikerne. I sin søken etter de stadig større triksene, etter den perfekte prestasjonen, blir snowboardets sjel glemt.

Derfor finnes det i dag kjørere som holder seg helt utenfor konkurranserekken hver vinter, og finner sitt levebrød på baksiden av fjellene, med et kamerateam og sponsorer på slep. Det beste eksemplet er amerikaneren Travis Rice (29), som konkurrerte i Slopestyle og Big Air siste halvdel av 2000-tallet.

I 2008 sto han bak den legendariske filmen «That’s It, That’s All», med filming av mektig natur, og ikke minst kjørerne på vei ned den – deriblant Terje Haakonsen og et knippe av verdens beste snowboardere.

I år er Travis Rice tilbake som brobygger. På en fjellrygg i British Columbia i USA har han latt bebygge en fjellside med hopp og trerails for konkurransen Supernatural i februar.

Hensikten er å lage en konkurranse som tar snowboardet tilbake til dets røtter. En fjellside full av lek, med utfordringer som skal passe både pudderkjørerne som bare opptrer på film og konkurransemenneskene som Shaun White. Når snowboardet går i barndommen igjen kan hvem som helst vinne.

 
Floke. Tilbake til lommen av dagslys. Under de kraftige lyskasterne i Aspen er øynene til de 5000 festet til en enorm storskjerm. De hutrer litt i nattekulden, og småjubler litt innimellom. Alt de kan se er unnarennet på en enorm big jump.

– Vi har mange venner hjemme som er misunnelige på at vi er her, men det er nok best på tv, konstaterer Lars Tveito, som studerer i Denver, fire timer unna.

En amerikaner bak ham ser mot skjermen.

– Hvor er han? Hvor er han! roper han og veksler blikket mellom skjermen og bakken.

– Nå kommer Torstein!

Torstein Horgmo – Norges nå beste snowboarder – glir ned mot slopestylehoppene. For et år siden satte han tidenes første triple cork i en konkurranse, denne gangen går det ikke like bra.

– Hva skjer nå, da? spør Tveito.

– Han trakk seg.

Horgmo kommer glidende ned bakken, kaster brillene til de 5000. Deretter hjelmen. En liten slåsskamp oppstår, mens han fortsetter ned til det norske landslagsapparatet. På veien gir han bort brettet til en 11-åring som bryter sammen i gråt.

Litt bortenfor står lagkompisen Gjermund Bråten, som endte på 6. plass, to plasser foran Horgmos jumboplassering.

– Det var ikke en bakke som passet meg i dag. Det forsto jeg egentlig på forhånd, sier han.

– Nå skal jeg bare feste et par dager.

 
Insektmannen. Neste ettermiddag ligger han på sofaen i kjellerstuen i det store huset sponsorteamet hans har leid inn for X Games. På en enorm storskjerm ser han Shaun White gjøre seg klar for kvalifiseringen til superpipefinalen.

– Oh my god, those pants are skinny, sier en jente som ligger i nabosofaen.

Shaun White kommer gående inn i pipeområdet som en slags snowboardets Steven Tyler, med tettsittende bukse og jakke i et materiale som minner om skinn, svart hjelm, svarte briller og et svart tørkle som dekker resten av ansiktet. Det lange, krøllete, røde håret stikker ut på hver side av ansiktet.

– Buksene kan redusere luftmotstanden med så mye som 20 prosent, sier kommentatoren.

To etasjer over, forbi flygelet, de utstoppede dyretrofeene, og den enorme stuen, gjør teamkollegaen Silje Norendal (18), landslagets yngste, seg klar for fotoshoot for en annen sponsor.

– X Games er noe av det mest slitsomme i løpet av hele vinteren. Du har konkurransene, det er stadig noe sponsorene vil at jeg skal stille opp på, og nattetid ligger jeg stort sett bare og tenker på «run»-et mitt. Jeg sover knapt disse dagene, sier hun.

 
Legenden ankommer. I en av de andre sponsorleide tømmerhyttene er det en blanding av døsig og opprømt stemning.

– Utviklingen har vært helt sinnssyk, sier Lasse Andersen, global teamsjef for Oakley.

– Hvert år kommer nye kjørere og nye triks. Jeg ser etter dem som har en personlig stil, og det går det ikke an å trene seg til. Det er en kombinasjon av talent og verdier.

Så kommer Terje Haakonsen vandrende inn fra bakken med fuktig hår, setter seg foran peisen og begynner å tøye.

– Men de trener mye mer enn i gamle dager, fortsetter Andersen.

– Nei, sier Haakonsen.

– Det har alltid vært noen som trenger å trene mye. Daniel Franck, for eksempel, bodde på toppidrettssenteret. Selv er jeg en type som liker trening i form av aktivitet. Som å spille fotball eller skate. Men folk har en tendens til å tro at fordi man har det gøy, så trener man ikke.

– Jeg tror nok de trener mer seriøst i dag, sier Andersen.

– Det har alltid vært seriøst, sier Haakonsen.

– Men i dag er det flere om benet, og de spesialiserer seg på disipliner. Da kreves det mer.

– Words of wisdom, skyter Big Air-finalist Ståle Sandbech (18), inn.

Det blir stille et øyeblikk. Oakleys innleide kokk bærer inn Haakonsens middagsmat.

– Hva gjør du i Aspen, forresten?

– Jeg varmer opp til Supernatural, svarer Haakonsen.

– Travis Rice sier det skal ta snowboardet tilbake til utgangspunktet?

– Supernatural er selve essensen ved snowboardkjøringen.

Det var slik det begynte. Man dro til en eller annen bakke, og kjørte utfor en klippe, et hopp eller en skavl.

Han gjør en pause. Tar opp igjen tråden.

– Det han mener, er at folk glemmer at man ikke bare kjører park og pipe. Det er bare å reise opp og kjøre en bakke eller et fjell. Akkurat som alpint. Folk setter jo ikke porter når de er på skiferie, heller.

Det blir stille igjen.

– Jeg må lære meg 10 i morgen, sier Ståle Sandbech og referer til en frontside dobbelcork 1080, en halv runde mindre enn det ene av triksene Shaun White senere på kvelden skal sette i superpipen.

Terje Haakonsen titter opp og humrer.

– Harde tider, sier Oakley-sjef Lasse Andersen.

– VM, vettu, sier Ståle Sandbech.
 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk