Kjerneproduktet

Tekst
Jens-Martin Johnsrud i Stereo Skis (til venstre) har funnet nyttig kunnskap hos treskiprodusentene Ulf (midten) og Jonas Rønning i Eidskog.

Jens-Martin Johnsrud i Stereo Skis (til venstre) har funnet nyttig kunnskap hos treskiprodusentene Ulf (midten) og Jonas Rønning i Eidskog.

Landets eneste gjenværende treskiprodusent kan sitte på løsningen for en fremtidig norsk alpinskiindustri.

Stille, innadvendt legger Jens-Martin Johnsrud den ene hånden flatt midt på trestykket foran seg. Den andre griper rundt den ene enden, den litt bredere, tynnere. Han vrir enden fra side til side. Gjentar prosessen med trestykket ved siden av. Tester torsjonen.

– Allerede nå er det en forbedring. Se her, den er allerede mye stivere, sier Johnsrud om trestykket som er limt sammen av mindre stykker, presset og høvlet i det lille snekkerverkstedet han står i helt sør i Hedmark.

Det andre stykket er frest ut av en digital fres hos den tsjekkiske skifabrikken som har produsert årets linje av Stereo Skis, den norske park- og pudderskien.

– Og den er jo nesten 100 gram lettere. Og bytter vi ut plastlisten på utsiden av skien er det nesten 100 gram til, sier Johnsrud.

– Ja, i denne bransjen er 100 gram mye, sier Jonas Rønning.

Konstruksjonen
Jonas Rønning er tredjegenerasjons treskimaker på Skotterud, og trestykket han står og tester med Stereo Skis eier og utvikler, Jens-Martin Johnsrud, er starten på et mulig fremtidig samarbeid om treskikjerner.

For der ingeniørtypen Johnsrud konkurrerer mot de store ved hele tiden å utvikle ski med mer spesielle egenskaper, møter han trekunnskapen hos håndverkerne i Rønning Treski.

– I dag er så mye som 80–90 prosent av en alpinski tre. Jeg er fascinert av tre og vil bruke mer av det, både for bedre egenskaper, lavere vekt og for å redusere bruken av plast, sier Johnsrud.

– Tre er også mer enn fem ganger lettere enn glassfiber. Derfor er det mye å hente på å dra denne kunnskapen om treverket inn i moderne ski. Kanskje er det mulig å gå ned enda mer på mengden glassfiber.

Sårt
Rønning Treskis historie begynte da Jonas Rønnings bestefar kjøpte det gamle snekkerverkstedet på Skotterud i Eidskog.

– På den tiden laget et snekkerverksted det som ble bestilt. Det er mulig det ble lagd ski her før også, men det har i hvert fall vært på programmet uavbrutt siden 1936, og siden ble jo den andre produksjonen gradvis faset ut, sier Ulf Rønning (69).

Han tok over etter sin far i 1965. Da produserte fem mann 5000 ski årlig.  

I løpet av de neste ti årene måtte imidlertid Ulf Rønning si opp den ene etter den andre. Glassfiberen gjorde sitt inntog. Først hos turløperne, og så hos eliten.

I 1972, da den siste måtte gå fra Rønning skifabrikk, gikk Oddvar Brå med treski for siste gang i et OL. Året etter inngikk han kontrakt om glassfiberski. På høsten ble spørsmålet løftet opp i Stortinget – på grunn av frykten for et tusentall arbeidsplasser hos et titall norske skiprodusenter.

Påfølgende vinter fikk glassfiberskien sitt endelige gjennombrudd, og Magne Myrmo ble den siste som vant et VM på treski.

– Jeg så et alternativ i å pendle til Oslo, men det fristet svært lite. Jeg vurderte også glassfiber på et tidspunkt, men jeg reiste derfra med såre fingertupper og en plastlukt i nesen jeg ikke likte. Da tok jeg valget om å fortsette med tre, sier Ulf Rønning.

Oppsvingen
Rønning var blant de ytterst få som valgte det nøkterne alternativet.

– Nesten alle prøvde seg på glassfiberski og oppdaget i tur og orden at de hadde for få kunder til å betale investeringen, sier Ulf Rønning.

Gjennom 1970- og 1980-tallet forsvant konkurrentene én etter én. Den siste var Åsnes, som la ned sin treskiproduksjon i 1992. Og etterhvert som de måtte legge ned, kom stadig nye kunder til Rønning.

– Det var alltid noen som heller ville ha treski, så jeg har hatt nok å drive med hele tiden. Problemet har heller vært å tjene penger på det, sier Ulf Rønning.

Han har spedd på med bijobber og hugst i egen skog i de skrinne periodene. Men kundegruppene har alltid vært der.

Nybegynnere i alle aldere som har behov for treets evne til å feste seg både til underlag og smøring, overlegent glassfiber der «rubben» etterligner treets struktur.

Eller jegere som hevder treet bærer demmot byttet adskillig mer lydløst enn noe annet.

Eller dem som går langt, og helst vil klare seg uten fellenes slitesvakhet, og uten å måtte smøre til stadighet. De har alltid vært der, men det har også vært dem som ikke har vært like positive.

– Før gliste folk litt da vi var på messer, sier Jonas Rønning.

– Det er først de senere årene jeg har sett at det er muligheter her, når jeg ser hvordan folk er blitt mer åpne for tradisjoner. Vi møter en helt annen holdning.

 

Erf#229srik
I fabrikkdelen på Skotterud ligger bare en forsiktig eim av trespon. Duften av et brukt, men ryddig snekkerverksted. På veggene henger mange tiårs utrangerte verktøy. På arbeidsbordene står gamle margarinkasser med nye. På gulvet maskiner som er et halvt århundre, men fortsatt i bruk.

– Her er malen vi har laget i denne sammenhengen, sier Jonas Rønning.

– Den gjør det jo enklere.

Malen er en enkel planke med en konveks utskjæring. Som formen på en ski.

Det er den de bruker for å høvle til formen på treskiene, eller i dette tilfellet altså det som kan bli trekjernen i neste linje Stereo-ski.

For det paradoksale i prosjektet er at den norske håndverkerkunnskapen også er mer effektiv enn den tsjekkiske ingeniørkunnskapen. Der tsjekkerne bruker en 3D-freser, som både er langsom og etterlater adskillig spon, trenger Rønning bare å sende skien gjennom høvelmaskinen en gang, og malen de legger materialet i sørger for at bare det nødvendige forsvinner.

Slik er den blitt til, prototypen Johnsrud og Rønning har foran seg. Den ble annerledes enn Johnsrud hadde tenkt seg. For Rønning byttet ut noe av den sedvanlige bjørken med gran.

– Jeg vet ikke om noen andre skiprodusenter som bruker gran, men den er jo både lettere og har et godt spenn. Og hva var det faren din sa om gran?

– At vi bor i et område som har den beste granen i hele Nord-Europa, svarer Jonas Rønning, og utdyper:

– Det går et belte nordover og inn i Sverige.

– Det morsomme nå blir å se om det går an å bruke gran, og i neste steg kanskje å prøve andre sammensetninger. Det må jo måles, sier Johnsrud.

– Jeg fikk spørsmål på en messe en gang, skyter Ulf Rønning inn.

– «Fungerer dette med treski?» «Ja», sa jeg, «vi har jo noen tusen års erf#229, og så har vi noen tiårs erf#229 med plastski.»(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk