Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Geitemannen

Tekst
FJELLSIDENES MANN. Han løper i snitt 1500 høydemeter daglig. Den spanske løperen Kílian Jornet har bodd i fjellet hele sitt liv, og liker aller best den enkle formen for alpinisme: shorts, joggesko og beinhard fysikk. 
                          
                          Foto: Markus Berger/ ZOOOM

FJELLSIDENES MANN. Han løper i snitt 1500 høydemeter daglig. Den spanske løperen Kílian Jornet har bodd i fjellet hele sitt liv, og liker aller best den enkle formen for alpinisme: shorts, joggesko og beinhard fysikk. Foto: Markus Berger/ ZOOOM

Den spanske fjelløperen Kílian Jornet (26) hermer etter fjellgeitens bevegelser når han setter utfor verdens mest kjente fjelltopper. Neste år skal han løpe opp og ned Mount Everest, uten ekstra oksygen.

Fakta: Kílian Jornet Burgada

Spansk fjelløper, bosatt i Chamonix, Frankrike.

Født 27. oktober 1987 i Katalonia.

Har gitt ut bøkene «Run or Die» (2009) og «The Invisible Border» (2012)

Rekorder i utvalg (opp og ned fjellene):

◆ Mount McKinley, USA: 11 timer 48 minutter

◆ Matterhorn, Sveits: 2 timer 52 minutter

◆ Mont Blanc, Frankrike: 4 timer 57 minutter

◆ Mount Olympus, Hellas: 5 timer 19 minutter

◆ Kilimanjaro, Tanzania: 7 timer 14 minutter

Har også blitt verdensmester i skyrunning (fjelløping) fire ganger og vunnet Ultra Trail Mont Blanc tre ganger.

Aktuell: Arrangerer Tromsø Skyrace 6.–7. september sammen med kjæresten Emelie Forsberg.

Det begynte om natten. I den katalanske høyfjellsskogen, 2000 meter over Middelhavet, hadde en liten gutt nettopp lært å gå i det bratte terrenget utenfor huset. Men da solen gikk ned over Cap del Rec-regionen og konturene på bakken forsvant, da de mørke trærne gikk i ett med himmelen og sirissene våknet, skulle den lille gutten lære å bevege seg på ordentlig.

Uten lykt tok foreldrene ham med ut i mørket, barføtt, i pyjamas, langt ut i terrenget. Han skulle lytte til naturen, kjenne den på kroppen, føle seg frem på underlagets ujevnheter og dermed få en slags dyptgående følelse for landskapet de var omsluttet av.

500 meter fra huset skulle han lede veien tilbake – selv om han ikke kunne se noe.

En balanseøvelse og en lekse i ydmykhet for noe som er større enn oss. Gutten skulle bli en fjellets mann. En som aldri skulle beseire naturen, men være en del av den.

– Jeg var så liten, jeg husker ikke mye fra denne tiden, annet enn at det skjedde ofte, gjerne 30 minutter hver natt, sier Kílian Jornet (26) lavt, men engasjert.

 

TETT PÅ NATUREN

New York Times har beskrevet Jornet som den fremste utholdenhetsutøveren i sin generasjon. National Geographic kåret ham ifjor til årets eventyrer. I sjokkerende høy fart løper han opp og ned de høyeste fjellene i verden, uten klatreutstyr, kun iført løpeshorts og joggesko.

På en fjellkafé ved passet Col du Montets noen kilometer fra den franske alpebyen Chamonix, har gjestene akkurat oppdaget hvem som har satt seg ned med en kopp urtete. Sjenerte, men avslørende blikk. Det tar tre minutter før første gjest spør om å få ta bilde av ham.

Jornet er stjerne i Europa. Det hadde han ikke blitt om det ikke hadde vært for foreldrenes tidlige oppdragelsesgrep, tror han.

– Selv om vi ikke så noen ting, hørte vi alt rundt oss. Det var ingen farer der ute. Vi ble født med naturen tett på, det var der vi skulle vokse opp.

Han utstråler vitalitet og styrke etter et liv blant fjelltopper. Det setter seg i huden, i øynene, noen rifter i håndflaten. Det eneste som skiller Jornet fra en fjellgeit, er at han snakker fem språk, har to ben og er sponset av Salomon.

1. TEKNIKER. En av Jornets beste egenskaper er å tilpasse seg terrenget han løper i. Det er spesielt i nedoverbakkene han skiller seg ut med fjellgeitens fryktløse tilnærming.<BR>2. LØPEKJENDIS. I følge avisen New York Times er Kílian Jornet den største utholdenhetsutøveren i sin generasjon. 26-åringen vinner omtrent alt han stiller opp i, sommer som vinter.

1. TEKNIKER. En av Jornets beste egenskaper er å tilpasse seg terrenget han løper i. Det er spesielt i nedoverbakkene han skiller seg ut med fjellgeitens fryktløse tilnærming.<BR>2. LØPEKJENDIS. I følge avisen New York Times er Kílian Jornet den største utholdenhetsutøveren i sin generasjon. 26-åringen vinner omtrent alt han stiller opp i, sommer som vinter.

KLATRELØPING

Ikke bare vinner Kilian Jornet alle ultraløpene han stiller opp i, han er som klistret til fjellsidene uansett fart.

Videoklippene der han løper ned stupbratte Matterhorn og forserer en stenrøys som om den skulle vært støpte betongtrinn har flere hundre tusen treff på Youtube. Det ser ut som en lek med livet, men Jornet har aldri engang vrikket en ankel.

I 2013 løp han opp og ned 4810 meter høye Mont Blanc på fire timer og 57 minutter. Trente fjellvandrere bruker i snitt tre dager på samme vei.

Jeg er fascinert av hvordan de beveger seg i terrenget. En fjellgeit kommer seg frem overalt, den har utviklet egenskaper ingen andre dyr har

Kílian Jornet fjelløper

I hans livsprosjekt «Summits of my life» løper han seg inn i historiebøkene med en ekstrem form for alpinisme: Med enkel utrustning setter han rekord opp og ned utvalgte fjell. Han har allerede klart det på Matterhorn, Mont Blanc, Kilimanjaro og Denali i Alaska. I høst venter Aconcagua i Argentina. I 2015 står Everest for tur.

Kilian Jornet er i ferd med å utslette grensene mellom løping og klatring for godt.

 

DYRISK GOD

– Jeg ser opp til villdyrene, spesielt fjellgeita. Helst vil jeg være en, sier Jornet.

Han er våt, det har regnet kraftig. Men i stedet for å dra hjem og skifte til tørt tøy, vil han heller la det tørke på kroppen inne i den varme fjellstuen. 

– Jeg er fascinert av hvordan de beveger seg i terrenget. En fjellgeit kommer seg frem overalt, den har utviklet egenskaper ingen andre dyr har, sier Jornet.

Han har studert bevegelsene til dyret, og prøvd å overføre teknikken til sin egen løping. Bratt utfor bytter fjellgeitene ofte retning for å unngå ukontrollert høy fart. Bena beveger seg raskt og løst. I fjellsider må man holde seg i bevegelse, selv når man er ute av balanse. Det gir flyt og momentum, og et slags grunnlag for nærmest å trosse tyngdekraften. Jornets løpeteknikk utfor er som en parkour-aktig dans:

– Jeg har nesten alltid tyngdepunktet frempå, selv om jeg løper bratt nedover, det er også noe jeg har lært fra dyrene.

Den fryktløse innstillingen har gjort ham verdenskjent. Hans norske lagkamerat på Team Salomon International, Thorbjørn Ludvigsen, som er flere ganger norgesmester i motbakkeløp, har denne sesongen trent flere økter med spanjolen.

– Han er god, kanskje best, i flatt fjellterreng. Han er definitivt best i motbakkene. Men nedover er han, ja ... eh, han er ikke fra denne verden. Det er fullstendig sprøtt.

– Har du prøvd å følge ham?

– Nei, det er farlig. Jeg har kun sett det på video. Det er ingen som følger ham. Det virker som han kobler ut hjernen og spurter. Å følge på er selvmord, sier Ludvigsen.

– Overraskende nok er han en sjenert og jordnær type.

KLATREKONDIS. Jornet har like høyt oksygenopptak som verdens beste syklister og skiløpere, men treningsprogrammet skiller seg ut. Han løper langt og lenge. Ikke mer hokus pokus.

KLATREKONDIS. Jornet har like høyt oksygenopptak som verdens beste syklister og skiløpere, men treningsprogrammet skiller seg ut. Han løper langt og lenge. Ikke mer hokus pokus.

HIMMEL OG JORD

Hvem som først fikk ideen om å gjøre sport av å løpe opp og ned fjell, er noe uklart. Mennesker har i uminnelige tider og av ulike årsaker søkt mot toppen av fjell, ofte av nødvendighet: krig, religiøs forfølgelse, jakt, smugling, eller ren nysgjerrighet.

Å løpe opp og ned for moro skyld var det sannsynligvis britene som startet med, gjennom såkalt «fell-running» nord på øyene. 3. juni 1898 ble den første kjente konkurransen arrangert på det høyeste fjellet i Storbritannia, Ben Nevis. Landsbyfrisøren William Swan bestemte seg for å flekke sine fysiologiske attributter og løp til topps det han var kar for, før han snudde og løp ned igjen. Flere ville slå rekorden hans.

Bortsett fra enkeltkonkurranser og haugevis med veddemålsløp, ble ikke løping i fjell en organisert idrettsgren før på starten av 1990-tallet. Den italienske fjellklatreren Marino Giacometti hadde fartsrekordene på flere av verdens høyeste topper i Himalaya, Alpene og i Andesfjellene. Klatremiljøet var på 1980-tallet preget av en stil som skulle være kjapp og lett, man skulle gjerne klatre på to–tre topper om dagen. Giacometti innførte «skyrunning», et samlebegrep for flere typer fjelløp som arrangeres der himmel og jord møtes.

Sammen med et lite miljø kondisjonssterke klatrere fikk Giacometti med seg utstyrsprodusenten Fila som sponsor, og reiste verden rundt og arrangerte spektakulære løp for en håndfull utøvere. Sporten vokste raskt i Europa og Amerika. Norge kom etter på starten av 2000-tallet med motbakkeløp, men skiller seg ut fordi målgang hovedsakelig er på toppen av fjellet. Nordmenn vil ha slitet, ikke skrekken.

I dag administreres idretten av International Skyrunning Federation, der over 30.000 utøvere fra 54 land har registrert seg for konkurranser. Idretten er en av de raskest voksende i Europa.

 

FILOSOFERENDE

– Mat er luksus. Vi spiser fordi vi vil ha, ikke fordi vi trenger det, sier Jornet.

Han står utenfor fjellkafeen og trekker inn fuktig luft, ser mot alpeveggene innhyllet i tykk tåke. Dagen før var han innom toppen av Mont Blanc under en åttetimers løpetur. Han spiste ingenting underveis. Drakk litt vann fra en bekk. Det er sånn han gjør det. Konkurrentene kan ikke begripe hvordan han kan løpe så langt og fort uten å ta til seg næring.

– Jeg får vondt i bena som alle andre, blir sulten, kan møte veggen. Flere ganger føles det som om jeg er smertefullt beruset. Men jeg må ikke ha mat selv om jeg beveger meg i fjellet. Gjør man det ofte nok, tilpasser kroppen seg langvarig aktivitet uten energipåfyll. Jeg liker den svimle følelsen man får, det er interessant. I konkurranser tar jeg til meg litt energi iblant. Men på trening behøver jeg ikke det.

Jeg er aldri redd. Frykten er logisk, en forsvarsmekanisme jeg stoler på. Vi blir redde hvis vi kjører bil i 300 kilometer i timen, så derfor gjør vi ikke det. Jeg stoler på at jeg blir redd hvis det er for farlig, da stopper jeg selvfølgelig

Kílian Jornet fjelløper

Det regner. Jornet bretter ut håndflatene, ser opp, det virker som om han liker det. Han prater om morgendagens treningstur, han skal opp tidlig, håper solen titter frem så han kommer seg høyt opp.

– Smerte finnes bare inni hodet ditt. Kontroller den, ødelegg den, eliminer smerten og fortsett å løpe. Få konkurrentene til å lide, det er slik idretten fungerer.

FJELLMUSKLER. Mens langdistanseløpere ofte har tynne ben, er fjelløperes anatomi av en annen karakter. Spesielt er det viktig med kraftige muskler på fremsiden av låret til utforbakkene.

FJELLMUSKLER. Mens langdistanseløpere ofte har tynne ben, er fjelløperes anatomi av en annen karakter. Spesielt er det viktig med kraftige muskler på fremsiden av låret til utforbakkene.

TALENTET

Foreldrene til Jornet skjønte raskt at han hadde talent for fjellaktiviteter. Da han var halvannet år gammel, tok moren ham med på en syvtimerstur i Pyreneene. Hun har senere sagt at han aldri klaget.

13 år gammel stilte han opp i randonee-konkurranser om vinteren, som 16-åring ble han juniorverdensmester. 20 år gammel tok karrieren av, da han for første gang vant Ultra Trail du Mont Blanc, verdens hardeste og største løp i sitt slag. De siste fem årene har Jornet herjet med konkurrentene, både med joggesko og fjellski. Han vinner alt, internasjonale fjelløp er blitt en kamp om annenplassen hvis spanjolen er påmeldt. Det er ned fjellsidene han renner ifra.

– Jeg er aldri redd. Frykten er logisk, en forsvarsmekanisme jeg stoler på. Vi blir redde hvis vi kjører bil i 300 kilometer i timen, så derfor gjør vi ikke det. Jeg stoler på at jeg blir redd hvis det er for farlig, da stopper jeg selvfølgelig.

Jornet veier i underkant av 60 kilo og er 170 høy. 26-åringen har et oksygenopptak på 90 ml/kg/min, rundt det dobbelte av gjennomsnittet for menn i hans aldersgruppe. Lunger og aerob kapasitet, det vil si evnen til å utvikle energi gjennom forbrenning av oksygen, er i verdensklasse. Han har muskuløse ben, og er spesielt sterk på fremsiden av lårene, en viktig muskelgruppe når man beveger seg nedover. Han minner mer om en syklist enn en maratonløper.

Treningsprogrammet er svært lite mekanisk. Ingen pulssoner eller oppstykkede intervaller. Kroppen hans er så tilpasset fjellet at han nesten ikke produserer svette på moderat intensitet. Kroppen holder på væsken bedre enn konkurrentene, og selv hevder han å kunne løpe i åtte timer uten å drikke noe som helst.

– Jeg bodde hos ham en uke i sommer. Han sto opp tidlig og var ute i fjellet hele dagen. Så egentlig vet jeg ikke hvordan han trener. Det virker bare som om han elsker å være i fjellet. Han spiser nesten ikke. En venn av ham fortalte meg at Jornet har løpt 20 timer i strekk og kun tatt til seg en liten sjokoladebit, sier Thorbjørn Ludvigsen.

– Han er også kjent for ta pauser under konkurranser for å nyte utsikten.

PARLØP. Emelie Forsberg er verdens beste kvinnelige fjelløper og er kjæreste med Jornet. Nå bor de sammen i Chamonix. Om vinteren bruker de mye tid i Lyngen i Troms.  <font color=

PARLØP. Emelie Forsberg er verdens beste kvinnelige fjelløper og er kjæreste med Jornet. Nå bor de sammen i Chamonix. Om vinteren bruker de mye tid i Lyngen i Troms. <font color="#b9b1b1">Foto: Markus Berger/ ZOOOM</font>

LURER HØYDEN

Jornet har løpt over Korsika uten pause, og krysset Pyreneene på åtte dager, også nesten uten stopp. Ifjor, dagen før han skulle løpe 170 kilometer lange Ultra Trail du Mont Blanc og konkurrentene ladet opp med karbohydrater og hvile, tok spanjolen like godt en løpetur på den høyeste fjelltoppen i alpene, Mont Blanc, «fordi det var så fint vær». Senere på året gjennomførte han Umbwe-ruten opp og ned Kilimanjaro (5895 meter over havet) på syv timer og 14 minutter. Ifølge Wikipedia er dette en seksdagerstur for trente folk. Det går så fort at han ikke rekker å bli høydesyk.

– Han har nok først og fremst et enormt talent, men i utgangspunktet skal alle mennesker bli høydesyke over 5000 meter, sier professor i fysiologi ved Norges idrettshøgskole, Jostein Hallén.

– Derfor må man tilpasse seg slike høyder gradvis. Men i noen tilfeller kan det faktisk virke som om kroppen rett og slett lurer høyden, ved at man løper fort nok opp og ned. Det forundrer meg ikke om han ville blitt høydesyk hvis han hadde tatt seg en skikkelig pause på toppen.

 

SVENSK KOMPANJONG

Sammen med sin svenske kjæreste Emelie Forsberg, som også er blant verdens beste fjelløpere, har Jornet bosatt seg i landsbyen Montroc utenfor Chamonix. De leier en gammel oppusset mølle over tre etasjer. Herfra er det direkte tilgang til de høyeste fjellene i Europa. I vinter tilbragte paret flere måneder i Lyngen i Troms, og bestemte seg for å arrangere et ekstremløp i Norge. Det skjer i Tromsø kommende helg, og er det første i skyrace-

sirkuset på norsk jord.

– Jeg har bodd i Nord-Norge lenge og har løpt på alle fjelltoppene. Norge er perfekt for skyrunning, sporten har bare ikke blitt så kjent ennå, sier Emelie Forsberg.

Hun håper og tror skandinaver kommer etter. Fra oktober til april løper ikke Jornet og Forsberg ett eneste minutt. De bruker kun fjellski, selv om mange av konkurrentene vender mot sydligere strøk og løper hele året.

– Vi er veldig opptatt av trening hjemme, men de fleste holder på med langrenn og maraton. Vi er ikke født til å løpe på asfalt, det er i terrenget vi lettest kan tilpasse oss.

Etter konkurransen i Tromsø vender Jornet mot Sør-Amerika og Andesfjellene, for fortsettelsen av «Summits of my life». Aconcagua i Argentina er nesten 7000 meter høyt, og ble for første gang besteget av sveitseren Matthias Zurbriggen i 1897. På denne høyden er det svært tynn luft, og kaldt. Han skal likevel opp og ned med joggesko.

– Jeg gleder meg, jeg skal være i Andesfjellene flere uker før jeg skal løpe, sier Jornet mens to franskmenn prikker ham på skulderen.

– Vi er bare nødt til å ta et bilde sammen med deg! sier de, tydelig begeistret.

JAGER FREMST. Jornet har vunnet så mye at han nå bruker mest tid på sitt eget prosjekt: «Summits of my life». I tillegg arrangerer han egne konkurranser, blant annet i Tromsø i starten av september sammen med kjæresten Emelie Forsberg. <font color=

JAGER FREMST. Jornet har vunnet så mye at han nå bruker mest tid på sitt eget prosjekt: «Summits of my life». I tillegg arrangerer han egne konkurranser, blant annet i Tromsø i starten av september sammen med kjæresten Emelie Forsberg. <font color="#b9b1b1"> Foto: Jordi Saragossa </font>

GRANDE FINALE

Så venter Everest. 8848 meter over havet. Jornet planlegger å løpe via kløftene Norton Couloir eller Hornbein Couloir, men dette avhenger av værforholdene. Planen er å løpe med rundt ti kilo i sekken, uten pauser, uten telt, uten klatretau. Kun med stegjern, isøks, litt mat og klær. Dette har han allerede testet på flere 8000 meter høye topper. Han hevder det skal være mulig å klatre 300–400 høydemeter i timen på høyder over 7000 meter.

– Det høres helt utrolig ut. Jeg er veldig skeptisk til at han kan klare det på kort tid. På 6000–7000 meter balanserer hvilken som helst menneskekropp på grensen til å klare seg. Jeg tror han vil møte veggen, men det blir jo spennende å følge med på, sier professor Jostein Hallén.

En av Jornets beste venner, Marc Pinsach Rubirola, tror en eventuell rekord på Everest vil sjokkere klatremiljøet.

– Det blir ramaskrik hvis han klarer det så lett utrustet. Men slik er det alltid når folk bryter uskrevne regler. Det blir det samme sjokket som da Jean Troillet og Reinhold Messner banet vei for enkel soloklatring for en generasjon tilbake.

Jean Troillet klatret 8000-meterstopper uten oksygen på 1980-tallet, og prøvde seg sågar på snowboard ned Everest. Franskmannen har fortsatt fartsrekorden opp og ned verdens høyeste fjell fra nordsiden, på 43 timer. Han klatret natt og dag.

– Planen er å tilbringe mye tid i Himalaya neste vår før rekordforsøket, sier Jornet. 

Tåken har lettet ved fjellpasset Col du Montets, og den massive Mont Blanc-veggen åpenbarer seg.

– Hvis alt klaffer, tror jeg det skal være mulig å løpe Everest på 20 timer, sier han.

– Får håpe solen skinner.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.