Fakta: Westerdals
Grunnlagt som Westerdals reklameskole i 1965 av Putti Westerdal, en foregangskvinne i den norske reklamebransjen.
I 2001 ble reklameskolen slått sammen med Skolen for grafisk design og Sverre Wolff reklame- og dekorskole. Den nye skolen het Westerdals School of Communication.
I 2014 ble Westerdals, kulturhøyskolen NISS og teknologihøyskolen NITH fusjonert til Westerdals Oslo School of Art, Communication and Technology.
På en scene i Kubaparken i Oslo, en formiddag i august, har tre unge voksne mennesker fått bind for øynene og blitt snurret rundt. Deretter skal de forsøke å feste hver sin løsbart på et svært bilde av Hasse Hope, NRK-programlederen.
Det er semesterstart ved Westerdals Oslo School of Art, Communication and Technology, som skolen i dag heter. Et hundretall førsteklassinger er blitt delt opp i små grupper, som skal presentere hvert sitt treminutters underholdningsinnslag, med fritt tema.
– Jeg har lenge siklet på å gå på Westerdals. Jeg har hørt at det er veldig kreativt og gøy her, selv om du lett er på skolen i ti timer hver dag, sier Christoffer Kroge (24), ute på Kubaplassen.
Han har begynt på Art Direction-linjen, men kunne forsåvidt også tenke seg å utgi en bok etter studiene.
Bak ham på scenen, omgitt av tomme ølbokser, gassballonger og såpebobler, blir fire førsteklassinger i stripete, straffangeaktige gensere stilt opp. De er tiltalt for «kreative forbrytelser», viser det seg, og blir dømt til tre års harde studier på Westerdals, «for å få utløp for galskapen».
GJENNOMSLAGET
Den moderne norgeshistorien er full av utdanningsinstitusjoner som i en viss periode har fostret nesten naturstridig mange offentlige personer.
Ta Eidsvoll Landsgymnas i overgangen mellom 1950-og 60-tall (senere kringkastingssjef Einar Førde, for eksempel, fotballtrener Tor Røste Fossen, professor Øyvind Østerud), Blinderns «Profil-krets» på midten av 60-tallet (forfatter Dag Solstad, lyriker Jan Erik Vold, skrivelærer Eldrid Lunden) eller 1982-og 83-kullene ved Norges Handelshøyskole i Bergen (Oljefondets Yngve Slyngstad, tidligere Statoil-sjef Helge Lund, forfatter Jo Nesbø).
På 2000-tallet har denne institusjonen, trolig mer enn noen annen, vært Westerdals.
Ikke bare har skolens studenter inntatt underholdningsavdelingene til TV 2 («Torsdag kveld fra Nydalen», «Kollektivet») og NRK («Typisk norsk», «Trygdekontoret», «Karl Johan», «Tweet for tweet»), de har også satt opp stykker på Nationaltheatret (komiker Else Kåss Furuseth) og blitt tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris (forfatter Helga Flatland). I år har faktisk ingen skoler fostret flere forfatterdebutanter.
De har også havnet på toppen av VG-lista (det vil si, årets største norske sommerhit «Salsa Tequila» ville i alle fall ikke blitt til hvis det ikke var for Westerdals. Mer om dette senere.) De har vært nesten øverst på Billboard-listen (det vil si, Vincent Dery, den ene halvdelen av Nico & Vinz, gikk på Nordisk Institutt for Scene og Studio, som nå er blitt del av Westerdals-paraplyen).
Det er sågar blitt foreslått at skolen har skapt en egen -isme.
Og sosiale medier ville definitivt i alle fall ikke vært det samme uten Westerdals-studenter. Som noen spurte på Twitter nylig: «Hvor mange følgere trenger man for å komme inn på Westerdals?»
«SUPERHØYSKOLEN»
Suksess på sosiale medier var ikke et tema da pedagogen og reklamemakeren Putti Westerdals (1916–2006) i 1965 grunnla Westerdals Reklameskole, en kveldsskole med 20 plasser, som tilbød kurs i typografi, layout, collage og monotypi. «Skal det være, så skal det være», som hun sa til VG før åpningen, og la til: «Går det bra, tar jeg sikte på å utvide virksomheten til heldagsskole.»
I dag har Westerdals høyskolestatus og bachelorprogram. Over tusen mennesker, ny rekord, søkte seg i år til skolens 175 plasser, fordelt på linjene art direction, grafisk design, experience & event, film & tv, retail design samt tekst & skribent, hvorav sistnevnte er den mest populære.
Sysselsettingsraten er også rekordhøy: 85 prosent av fjorårets avgangskull var i jobb seks måneder etter endt studium, og 86 prosent av dem igjen i jobb som er relevant til utdannelsen, ifølge siste alumniundersøkelse.
– Vi har jo hatt en veldig spennende reise de siste årene, liksom, sier Westerdals-rektor Tom Kvisle.
Etter at skolen i sommer ble slått sammen med Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Norges Informasjonstekniske Høyskole (NITH), har Kvisle bare tatt til å omtale arbeidsplassen sin som en «superhøyskole».
– Og det tør vi, sier han.
– Det er ikke noen vits i å være beskjeden med tanke på styrken merkevarenavnet Westerdals har.
SKIKKELIG WESTERDALSK
Spesielt beskjeden fremstår da heller ikke skolen. Noen dager før høstens semesterstart er inngangen til Westerdals’ administrasjonsbygning barrikadert med pappesker, som inneholder håndnett, nøkkelringer og 7500 buttons med skolens logo. Dette er bare noe av hva som venter studentene som har passert opptaksprøver, betalt inn skolepenger i øverste prisklasse (mellom 34.000 og 40.000 kroner per semester) og gått til anskaffelse av en (maksimalt ett år gammel) Mac-maskin. Hvis disse kravene innfris, får de i tre år adgang til hva skoleledelsen kaller «Nord-Europas kreative pulsmåler», et femetasjes signalbygg hvor lyset går av hvis man sitter for lenge stille.
– Dette skal ikke være en Studentsamskipnaden-kantine med firkantet vikingbrød, sier kommunikasjonsdirektør Vibecke Osfoss (45).
Hun passerer skolens åpne lunsjrom i den høyteknologiske glassbygningen på Vulkan-området, vis-à-vis Mathallen og Akerselva, hvor skolen flyttet inn for tre år siden, etter en årrekke i en avindustrialisert pølsefabrikk på Fredensborg.
– Bare hjemmelaget mat, helt økologisk. Ikke tung, men rask energi. Men for Guds skyld, nå høres jeg jålete ut. Skikkelig westerdalsk, fortsetter hun.
Hun går videre.
– Her kan vi nyte vår kalde chablis, sier hun, og peker ut den nye studentbaren, som ligger naturskjønt ut mot Akerselva.
Videre.
– Og her er det veldig morsomt å være her hvis man er bakis. Ikke at jeg har prøvd, sier hun og åpner døren til herretoalettet, som er malt psykedelisk grønt fra gulv til tak.
Det er også utstyrt med en glassvegg, påpeker hun, som studentene står frie til å tusje ned med doskriblerier, slik det gikk sport i å gjøre i det gamle skolebygget på Fredensborg.
– Men det gjør nok noe med elevene at lokalene er nye. Her er det ingen som skriver eller tegner på veggene, sier Osfoss, brått vemodig.
– Ingen peniser.
BAILE FUNK OG IMPORTØL
Er det noe Westerdals setter sin ære i, så er det å stimulere studentene til kreativitet. Dette har en del med Stig Hjerkinn Haug, gründer av reklamefirmaet Stig og Steins idébyrå, å gjøre. Sammen med sin mangeårige forretningspartner Stein B. Kvae og privatskoleinvestoren Peder Chr. Løvenskjold kjøpte han i 2001 Westerdals fra BI. (Putti Westerdal hadde solgt seg ut på 1980-tallet.) Da var skolen, slik Haug opplevde det, «i knestående».
– Jeg husker i starten, da vi akkurat hadde tatt over og skulle forelese, så møtte vi opp klokken ni om morgenen, men det gjorde ingen av elevene. Det var trist å se.
Så han begynte å forme skolen i sitt bilde. Han kunne stå i klasserommet og riste oppgitt på hodet idet studentene kom strømmende inn – underforstått, fordi alle entret gjennom noe så konformt som døren, ingen gjennom vinduet.
Tore Sagen, som begynte på skolens tekstforfatterlinje i 2002, året etter overtagelsen, har aldri glemt hvordan klassen hans en av de første dagene skulle lære å starte en kreativ prosess ved å «sjekke inn».
– Vi ble bedt om å stå i ring og si hva vi hadde gjort i helgen, minnes han.
– Læreren var først ute: «Jeg har hørt på brasiliansk funk og drukket importøl. Og med det sjekker jeg inn». Neste dag skulle vi lære sjiraffspråket – da tok jeg meg en fridag.
– Nå kan det høres ut som om jeg har vært med i en sekt, men sjiraffspråket er en kreativ metode som kan brukes like mye i parforhold som i jobbsammenheng, innvender komiker og podcaster Sigrid Bonde Tusvik.
I motsetning til hennes klassekamerat Tore Sagen, som søkte permisjon fra skolen etter ett år for å jobbe i NRK P3 – først i «Mamarazzi», de siste årene i «Radioresepsjonen» – og aldri kom aldri tilbake, er det nesten ikke måte på hva Tusvik fikk ut av Westerdals.
– Skolen speilet arbeidslivet, sier hun.
– Det er mange gode, men også en del elendige mennesker der ute som du må samarbeide med. På Westerdals var det utelukkende gruppearbeid, og da lærer du deg å være positiv og åpen mot ekstremt mange ulike typer folk.
– Det jeg husker best er dåpen i førsteklasse hvor to gutter fra andreklasse, jeg skal ikke nevne navn, la meg ned på en slakterbenk, tok en trakt i rumpa mi og helte i olivenolje. Etter det har det bare gått en vei, og det er oppover, sier komiker Else Kåss Furuseth, som er utdannet art director fordi hun glemte å krysse av hvilken linje hun ville gå på.
– Dama mi hater Westerdals. Hun assosierer det med briller uten styrke, longboard og irriterende positivitet, begynner Odd-Magnus Williamson.
– For meg var det å komme hjem.
UT AV UNDERGRUNNEN
Sammen med klassekameratene Henrik Thodesen og Martin Beyer-Olsen, samt Morten Ramm, som ble hentet utenfra campus, startet Tusvik, Furuseth og Williamson i studieårene det månedlige sceneshowet Blymandag. Fra Blymandag, som var et undergrunnsprosjekt – showet ble bare annonsert på sms – gikk hele ensemblet, i ulike omganger, videre til Thomas Giertsens TV 2-sendte sketsjprogram «Torsdag kveld fra Nydalen». Dette gjorde dem til hva Bård Torgersen, i sin fortelling om den moderne Westerdals-historien, omtaler som «første wave».
Torgersen, en tømrerutdannet forfatter, undergrunnsmusiker, blitzer og Natt & Dag-skribent med fartstid fra reklamebransjen, begynte i 2001 å undervise ved Westerdals’ tekstlinje. Året før hadde han vært redaktør for en antologi, «Fullt kaos. Fritt frem», som handlet, skrev han i forordet, «om retten til å være flere ting på en gang». Dette hadde han også observert at stadig flere norske kulturpersonligheter var på den tiden. Du hadde for eksempel Nikolaj Frobenius, som skrev bøker og filmmanus, Erlend Loe, som skrev bøker, filmmanus og avisartikler, og hans sambygding Kim Hiorthøy, «som gjorde absolutt alt».
– Både det at vi så at studentene våre kunne gjøre mange typer ting, og det at vi så at folk ute i virkeligheten kunne gjøre det, fikk oss til å tenkte at vi var nødt til å utvide studiet, sier Torgersen.
– Vi ville ha en skole som opererer, på den ene siden, langt inn i det kunstneriske feltet og, på den andre siden, langt inn i det kommersielle. Vi så ikke at det skulle være noe skille. For disse tingene smelter i realiteten over i hverandre hele tiden.
Slik sett er Odd-Magnus Williamson den som har hatt den aller mest westerdalske karriereveien. Han startet med praksis i Stig og Steins idébyrå og drift av nettbutikk som selger t-skjorter for ikke-eksisterende norske black metal-band til «nordic noir»-frelste utlendinger. Han har gått fra biroller i ICA-reklamer til biroller i «Reprise» og «Kon-Tiki». Han har (minst) to svært populære Twitter-kontoer, og den ene, @kongendin, er blitt samlet i bokform. Denne høsten er han aktuell både med samtaleprogrammet «Klovn til kaffen», rollen som Langemann i kinofilmen «Kaptein Sabeltann og skatten i Rama Lama» og den litterære debuten «Ord for dagen: Mordknull».
Hvilket bringer oss til det Bård Torgersen kaller Westerdals‘ andre bølge: Forfatterspirene.
INGENTING ER DRITT
I tillegg til Torgersen selv, som i sin tid på skolen har skrevet seks romaner og fem diktsamlinger – denne høsten kom romanen «Vær så snill» – gir hele tolv av skolens studenter i år ut romaner. To av dem er Fredrik Høyer og Ingvild Schade.
Høyer, en 26 år gammel slampoet oppvokst i samme Drammen-bydel som den avdøde dikteren Triztan Vindtorn, har skrevet «Månehund og fatter’n», en magiskrealistisk og semibiografisk far- og sønn-fortelling utgitt tidligere i høst av Aschehoug. Jevnaldrende Ingvild Schade har skrevet «Drammens rekordbok», en moderne fabel, som hennes forlag kaller «en uvøren roman som gjør noe rart med deg». Begge har altså satt romanene sine til hjembyen Drammen, begge begynte på romanprosjektene sine siste året på Westerdals, og begge tilskriver Bård Torgersen avgjørende betydning for at det ble bok.
– Jeg fikk opp øynene for litteratur på en helt annen måte, sier Fredrik Høyer.
– Jeg fikk opp øynene, for det første, for at det var oppnåelig for meg. Og for at det var … kult, rett og slett.
Han hadde ikke lest så mange bøker før han var 14, sier han, og hadde en forestilling om at romanen, til forskjell fra slampoesi, var en ganske rigid form.
– Men på Westerdals var det en inngang til kreativitet som ikke stengte for noe. Det var helt åpent. Og sånn som jeg ser på kreativitet, er dét jævlig viktig ikke å stenge seg for noe, men stille seg åpent for alt. Du fikk aldri høre at noe var dritt. Som du kanskje får på andre skriveskoler.
Fredrik Høyer tenker seg om.
– Jeg mener, alt tilsier at det finnes en verden hvor folk er litt mer stengte i forhold til hva som er bra og dårlig.
Øyunn Viken er leder ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, som sammen med Forfatterstudiet i Bø og kveldsstudiet Aschehougs forfatterskole utgjør de mest rendyrkede skriveutdanningene i Norge. Hun ser ikke på Westerdals som en konkurrent, sier hun, men «et supplement».
– Vi er mer inne i et tyngre litteraturfokus. Elevene våre skal sette seg inn i tradisjonen og vite om tendenser i litteraturen. Jeg tror vel at Westerdals har en bredere tilnærming? Ikke at det nødvendigvis er noe bra eller dårlig i det, legger Viken til.
Ingvild Schade, som har gått på både Westerdals og Skrivekunstakademiet, og nå har begynt på Einar Granums kunstfagskole og startet en Buskerud-basert friteatergruppe, hun har derimor mer preferanser.
– Jeg føler at det er på Westerdals jeg har lært mest, fordi det er mer fritt. Det er ikke noe jåleri, sier hun.
– Du lærer alt: reklame, litt sånn sløv journalistikk, går litt fort over alle ting og får litt oversikt og velger ut en slags vei, og så fordyper man seg i det, da.
FRA RILKE TIL JONZE
I dag mottar Bård Torgersen statlig kunstnerstipend og har en halv stilling på Westerdals, hvor han blant annet underviser i et fordypningsstudium for tredjeklassingene på tekstlinjen, kalt «Kunstorienterte tekster». Pensumlisten – fra New Yorker-kritiker James Woods «How Fiction Works» via det australske novellefenomenet Nam Les debutbok «The Boat» til en fanzinetekst av den svenske komikeren Martin Luuk – er så smakfull at den kan gi et stikk av sorg over å være ute i arbeidslivet. Kurset er også langt mer zen enn skolen for øvrig.
Høstens første forelesningsserie er lagt til et bydelshus på Kampen, for å komme unna viraken rundt semesterstarten. Stemningen er konsentrert; en jente har satt seg i lotusstilling.
– Hva skal vi skrive om? Hva skal vi starte med? Skal vi starte med form eller innhold? Og hva skal vi hente opp? spør Torgersen, etter å ha lest et utdrag fra Rainer Maria Rilkes «Letters to a Young Poet» og vist et klipp fra animasjonsserien «Family Guy».
Igår viste han «Adaptation», Spike Jonze’ og Charlie Kaufmans metafilm fra 2002. Denne morgenen skal studentene bryte filmen ned i fortellerstrukturer, etter modell av den skoledannende narratologen Robert McKees plottkategorier – «siden det er blitt en greie mange forholder seg til, er det greit å vite om», som Bård Torgersen sier.
En gruppe på fire jenter tar scenen, og plukker sakte, men sikkert fra hverandre de svimlende mange fortellernivåene i «Adaptation», identifiserer både et arkeplott, et miniplott og et antiplott.
– Men det er ett plott til, sier Torgersen.
Det blir stille en stund. Til slutt griper Reidunn Lognvik Reinholdt (26), en ihuga fantasyleser fra Seljord, ordet.
– Det kan neste gruppe ta, sier hun bare, og bryter med det ned den fjerde veggen mellom publikum og scenen på en såpass imponerende meta måte at Bård Torgersen sier at «det virker som om dere har stoffet inne nå».
MØRKE MIDT PÅ DAGEN
Utover en sensibilitet for postmoderne fortellerteknikker og en uærbødig holdning til historien, hva slags kunst er det som fremelskes og produseres på Westerdals? Går det an å snakke om en egen Westerdals-«stemme»?
Marius Asp, musikkritiker i NRK, mener det. Han myntet for noen år siden et begrep: «westerdalsnihilisme». Nihilisme, som den britiske filosofiprofessoren Simon Chritchley har kalt «the basic credo of the cool», er et ord som først dukker opp i den russiske forfatteren Ivan Turgenjevs idéroman «Fedre og sønner» fra 1862:
«Vi har ingen annen rettesnor enn det som vi kan anerkjenne som hensiktsmessig og nyttig. For øyeblikket forekommer det oss å være mest hensiktsmessig å fornekte alt, og vi fornekter alt», sier Bazarov, romanens hovedperson, som kaller seg nihilist. (Senere i boken presiserer han at han ikke fornekter absolutt alt. Han «beundrer dem som kan den kunst å tjene penger og som kan kurere en for hemoroider».)
Marius Asp definerer avarten «westerdalsnihilisme» som en «tankeretning og språklig sjargong som oppsto i Westerdals-miljøet fra midten til slutten av 2000-tallet, ofte observert på mikrobloggplattformen Twitter. Korte meldinger som kjennetegnes av et privilegert mørke, et avklart og innøvd raseri, kollektiv frykt utkledd som individuell fryktløshet … Og den ikke så hemmelige drømmen om å bli retweetet av Bård Torgersen, da, sørgmodig dirrende i bånn.»
Til dette innvender Trond Høiås, tekstlinjens grå eminense, at bøkene som har kommet ut av skolen, bare i år, spriker fra «dataprosa» (Rannveig Revhaug) via barnebøker (Camilla Otterlei), til ren kiosklitteratur (Torill Karina Børnæs og hennes strileepos «Spinnesteinens løfte»).
Men kanskje er det ikke nihilisme som er det sentrale begrepet her, så mye som «privilegert mørke».
For som Sigrid Bonde Tusvik en gang sa: «Noen vil ha det drøye og det mørke, og jeg tror Blymandag kan finne seg en nisje der, da.»
Eller som oppgaveteksten til en av opptaksprøvene ved årets film & tv-studium på Westerdals lyder: «Det siste tabu. Lag en film på maks to minutter.»
Eller som Odd-Magnus Williamson sa da han i et intervju med Aftenposten fra 2011, under tittelen «Mørkets hjerte», ble presentert som «Norges drøyeste tvitrer»: «Jeg tror man må pumpe på med ladde våpen, få ut agget og tøffheten før man kan nærme seg kjernen, det som er nært og ekte.»
Denne poetikken har en annen internettpersonlighet, den Westerdals-utdannede «Trygdekontoret»-researcheren Sturla Haugsgjerd, foreslått at det er gått inflasjon i: «Se på OddMagnusW, på alle de kopiene han har fått med den stilen sin», betakket han seg for noen år siden til Morgenbladet. «Det blir som det som skjedde med Jackass, ganger én million», la han til, og slettet Twitter-kontoen sin.
– Én stemme på skolen føler jeg ikke at det har vært i det hele tatt, sier Bård Torgersen.
– Og det er også ganske viktig å forfekte når vi underviser, at jeg vil ikke si til noen at de skal ha den eller den type moral. Det er studentene nødt til å finne ut selv. Men jeg synes ikke vi skal forfekte at du ikke kan være nihilist, eller at du kan ikke være dét eller dét. Den friheten tror jeg er viktig.
DEN NYE OLJEN?
Var det én ting Anders Nilsen var sikker på, så var det at han skulle gå på Westerdals. Den 26-årige rogalendingen hadde lagt merke til at «alle» som gjorde noe innen humor hadde bakgrunn derfra. Han hadde også blitt kjent med Odd-Magnus Williamson, noe som har betydd utrolig mye, sier han. Williamson har gitt ham gode råd om alt fra hvordan man lager en skikkelig god kopp te, til hva man bør se etter når man er på visning i en leilighet, til humor. (Tweet fra @andersnilsen, 5. mai i år: «Jeg er bare en enkel fyr som liker en god kopp te mens jeg ser to hjemløse sloss til døden over en 6pack med Seidel jeg har lovet vinneren.»)
Problemet var bare at han ikke kom inn på Westerdals. «Creativity is the new oil», hadde skolens nye slagord lovet. For Anders Nilsen gikk det imidlertid mot «å måtte flytte tilbake til Stavanger igjen i skam for å ta den oljeutdannelsen familien din helst ønsket at du tok».
Men i stedet bestemte han seg for å «jobbe for det på en helt annen måte». På forsommeren i år lagde han en parodi på en russelåt, bestående av vante russelåtingredienser som saksofon og spanske gloser. Låten kalt han «Salsa Tequila» og la ut på Youtube.
Denne sommeren gikk «Salsa Tequila» til topps på hitlistene i Norge, Nederland og Belgia. Siden har han turnert Europa, fått samme manager som Ylvis, blitt fast medlem i «Torsdag kveld fra Nydalen» og bidratt med tekster til Odd-Magnus Williamsons nye bok.
– Så jeg tror man kan klare seg veldig greit uten Westerdals, sier Anders Nilsen.
– Jeg føler i alle fall at jeg selv har gjort det.
SYV OM WESTERDALS
Fakta:
Foto: Sune Eriksen
Hasse Hope(28)
Komiker og programleder i «Karl Johan» på NRK1. Tekst & skribent, 2008–11
Uten Westerdals ville jeg ikke hatt jobb og sikkert drevet på med noe dritkjedelig. Rett og slett hatt et utilfredsstillende liv. Jeg har alltid vært dårlig til å pugge og synes det er kjedelig å sitte stille. Å gå på en kreativ skole uten karakterer, men med øl i kantinen, syntes jeg var en god idé. De kunne godt ha lært meg å være mindre lat og få rutiner – også kjent som orden på livet. Studietiden fikk meg til å føle at jeg hørte hjemme et sted. Jeg har alltid vært litt rar, men på Westerdals tenkte jeg: «Oj, shit. Alle her er jo som meg!»Hasse Hope (28)
Foto: Lars Botten
Maja Hattvang Larsen (24)
Blogger (under aliaset Maja Casablancas). Tekst & skribent, 2014–
Jeg hadde aldri vurdert tekstlinjen noe særlig, og trodde skolen var for dem som ville jobbe med grafisk design og reklame, noe jeg ikke er interessert i. Jeg har lenge hatt fordommer mot skolen, det er vanskelig å sette ord på det, men jeg har tenkt at det utelukkende er de klassisk kule folkene som går der. De kule og kreative. Men samtidig ser jeg jo at de kommer seg steder og får bra jobber.
Foto: Kim Erlandsen/NRK
Tore Sagen (33)
Komiker, skuespiller og programleder i Radioresepsjonen på NRK P13. Tekstforfatterlinjen, 2002–03
Jeg vil egentlig si at skolen har gitt meg en slags dannelse som trengs i denne bransjen. Det handlet ikke akkurat om å studere, men heller å skape seg en karriere. Westerdals er ikke en vanlig skole, men en nettverksentral på et tidlig stadium. Grunnen til at jeg begynte der, var at jeg hadde hørt at det var kult. Men jeg måtte svelge en del pretensiøse kameler i løpet av studietiden. Det jeg tror Westerdals tar feil på, er dette med at kreativitet krever frie rammer. Min erfaring fra arbeidslivet tilsier at det er stikk motsatt. Du må ha struktur og rammer for å klare å jobbe kreativt.
Foto: Pål S. Schaathun
Magnus Devold (27)
Reporter, «I kveld med Ylvis», TVNorge. Tekst & skribent, 2008–11
Ryktene om at du burde ha lest de riktige bøkene, hørt på den rette musikken og ha de samme referansene, stemte til en viss grad. Alle startet egne magasiner, og det ble nærmest en konkurranse om å gjøre mest mulig. For meg var skolen en arena for å prøve ut tv-konsepter, skrive små humortekster, tøyse og tulle. Jeg har alltid likt å skrive, underholde og lage humor. Vi lærte mange ulike kreative metoder, men jeg bruker de sjelden nå. «Ta på deg en rød hatt og skriv ned alt som er bra med ideen», lød en metode, «så tar du på deg en blå hatt og skriver ned det som er dårlig». Tanken er god, men du trenger liksom ikke den hatten.
Foto: Sigurd Fandango
Kjetil Wold (41)
Kreativ direktør og partner i designbyrået Anti, som har laget Westerdals’ nye logo. Tekst og AD, 1996–98
Westerdals er fortsatt gode til å dyrke kreativitet og har et større spenn i elevene sine enn før. Skolen holder høy faglig kvalitet, men skaper flere kreatører enn designere. Det er en skole for idé og konseptforståelse. Og de siste årene har jeg inntrykk av at studiene er blitt litt mer fragmenterte enn da jeg selv gikk på skolen. Når alle skal lære litt av alt, har det blitt vanskeligere for oss å finne gode, hardcore designere. Men det er uansett absolutt en større fordel å komme fra Westerdals enn fra noen andre kreative utdannelser i Norge.
Foto: Studio Vest
Helga Flatland (30)
Forfatter. Tekstforfatterlinjen, 2006–08
Studieløpet var veldig foranderlig fra år til år og fra uke til uke. Vi hadde et skjønnlitterært strekk, og det var da jeg begynte på min første roman. Jeg kom fra universitetet, men ville jobbe mer praktisk og kreativt. Jeg synes ikke at det var noe gøy med reklame, men faget utfordret meg til å finne historier og sette skrivingen i et system. Selv om det var en del lek, opplevde jeg den aldri som formålsløs.
Foto: Sigurd Fandango
Odd-Magnus Williamson (34)
Skuespiller, forfatter og Twitter-personlighet. Tekstforfatterlinjen, 2002–04
Jeg husker hvor stas det var da jeg fikk plass på Westerdals. Det er fare for at jeg oppførte meg som dem som kommer videre i «Idol». Folk som hadde gått der, fortalte meg om hva de gjorde og lærte. Alt fra journalistikk, manusutvikling og reklame til en grenseløs innstilling rundt det å løse problemer. For meg var det endelig å finne læringsglede og gode lærere.
WESTERDALS-KANON FRA 2000-TALLET
Fakta:
Foto: Aschehoug
BOK: «Det som er strengt»
Hans Christian Grønn, 2000
Det nye årtusenets første – og fortsatt kanskje aller beste – studentproduksjon fra Westerdals som ble bok. En biografisk oppvekstskildring fra det tidlige 1990-tallets Lindeberg i Groruddalen, skrevet som en idiom-ordbok. Eksempel 1: «strengt – (adj., adv.) Kult, fint, bra, supert, kraftfullt, gledelig, hævi, nudevi og så videre. Strengt er sekkebetegnelsen på alt som er positivt i livet.» Eksempel 2: «tobakk – Betegnelse på ting som er dårlig og mindre strengt, for eksempel mykje hår under armene på damyrs. Eks.: ’Katrin Krabbe er ganske korrekt, men hun har litt for mye tobakk under armene.’» Hans Christian Grønn, som jobber som reklameskaper, kom i 2005 med oppfølgeren «Fakta faen» (ikke til å forveksle med Helene Uris faktabok om banning), som i ordboksformat skildret 1980-tallets Lindeberg.
Foto: Aschehoug
BOK: «Steffen tar sin del av ansvaret»
Christian Valeur, 2009
Den første Westerdals-romanen til å bli sitert i lederartikler om klimakrisen.
Til tross for at «Steffen tar sin del av ansvaret» ifølge baksideomslaget er «en bok for dem som foretrekker tv-serier på dvd framfor bøker», ble Valeurs formeksperimentelle litterære debut, som utspiller seg en snøfattig vinter på 2000-tallet, mottatt som «et sannhetsvitne» og «en morsom bok med en alvorlig kjerne» (Aftenposten). På sitt beste lyder tittelfiguren, en jusstudent fra Oslo Vest som bestemmer seg for å leve CO2-nøytralt, som en moderne Elias Rukla, bare hjemsøkt av en langt mer universell krise, antydet gjennom dagboken han fører om tv-tittingen sin: «Jeg er innom Glamour, naturlig nok, repriser på distriktssendinger, en mann fra Gjøvik lager juletrepynt av ting han finner på søppeldynga, bra tiltak (...), på Travel Channel spiser en engelskmann saueinnvoller i Mongolia. Bra. Utnytt hele dyret.»
ESSAY:«En beretning om besettelse»
Hans Christian Heyerdahl
Fotballtidsskriftet Josimar trykte ifjor et personlig essay skrevet av Hasse Hope om hans avhengighet av Fantasy Premier League, det interaktive nettspillet hvor man setter opp sitt eget engelske fotballag. «Klokken er 23.44 en fredagskveld i februar», begynner teksten. «Jeg ligger i senga, stirrer opp i taket og har for lengst gitt opp å få sove. Om du observerte meg utenfra, ville du kanskje tenkt at jeg lå der og tenkte på graverende økonomiske problemer. Eller et samlivsbrudd. Eller min uunngåelige død. Men nei. Jeg ligger og tenker over at Daniel Sturridge har en 25 % risiko for å ikke spille mot West Bromwich på mandag grunnet en mindre lårskade.» Ikke noe vondt om Hasse Hopes programlederinnsats i «Karl Johan» eller Josimars nylige Jim Solbakken-exposé – men «En beretning om besettelse» topper det meste.
Fakta:
Foto: Aschehoug
BOK: Vest-Telemark-trilogien
Helga Flatland
Den første Westerdals-assosierte forfatteren til å bli omtalt i Store Norske Leksikon. Flatland har skrevet en trilogi om tre unge vesttelemarkinger som verver seg som soldater og mister livet i Afghanistan, og sorgprosessene dette utløser i deres hjembygd. For den første romanen, som begynte som en skriveøvelse på Westerdals, ble hun tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Etter den tredje boken, fjorårets «Det finnes ingen helhet», spådde Dagbladet at «hun kan bli en av våre mest sentrale samtidsforfattere». Hennes skrivelærer Bård Torgersen mener at hvis du skal snakke om «Westerdals-nihilismen», må du også snakke om «Helga Flatland-humanismen».
Fakta:
Foto: SF Norge AS
FILM:«Å begrave en hund»
Regi: Andreas Lisberg og Julian Hagemann, 2013
Kritikerne var riktignok ikke udelt positive til denne selvfinansierte lavsbudsjettkomedien, henholdsvis regissert og skrevet av de tidligere Westerdals-studentene Andreas Lisberg og Julian Hagemann. Morgenbladets Ulrik Eriksen etterlyste et mer «smertefullt» konfliktnivå, men åpnet for at filmen blir reddet av «en oppriktig vilje til å lage film, om enn uten helt å vite hva man skal lage film om.»
Artikkelens illustratør Jon Arne Berg og art director Jørgen Brynhildsvoll har begge studert grafisk design ved Westerdals.
Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.