Lukten av tannlegekontoret i annen etasje. Klikket i det den tunge inngangsdøren lukker seg mot gaten. Naboens støvletter nedover trappetrinnene, reklamebrosjyrene som ramler ut når du låser opp postkassen.

Trapperommene er følelsen av å komme hjem. Og følelsen av å være på vei ut.

IDENTIET

– Trapperommene er veldig viktige i folks dagligliv. Omgivelsene for den mentale prosessen når du går om morgenen og kommer hjem om ettermiddagen, er veldig viktige. Både dørpartiet og trapperommet har veldig mye med din stedstilhørighet og følelse av identitet å gjøre, sier sivilarkitekt Bård Isdahl, som har jobbet med boligplanlegging i 30 år.

 – Trapperom er høyt prioritert hos oss, bekrefter Bengt Lifoss, antikvar hos Byantikvaren i Oslo.

Men det ser de ikke ut til å være hos utbyggere i norske byer i dag. Skyhøye kvadratmeterpriser får eiendomsutviklere til å knipe inn på kvadratmeter og kroner brukt på fellesarealer, som trapperom. Det er langt mellom takmaleriene i nye leilighetsbygg. I taket er det i stedet ventilasjonsanlegg og røropplegg.

▲Skovveien 39 | Oslo | Oppført: 1901 | Arkitekt: Oskar Dehkes | Stilart: Jugend

TRUET

I mange år brukte utbyggere store summer på å gjøre inngangspartiene forseggjorte og imponerende. Jo finere trapperom, dess finere leiligheter og mer velhavende beboere.

I murgårder fra 1800-tallet ble trapperommene utsmykket med malerier på vegger og tak. Håndlagde sementfliser med intrikate mønstre dekket gulv og trappetrinn. Trappene fikk gelender i mahogni, vinduene fargerike blyglass i mønster. I funkisgårdene fikk inngangspartiene snegletrapper og takvinduer, som slapp lys inn i mørke trapperom. Helt frem til 1960-tallet ble det lagt stor vekt på disse første rommene man møter når man kommer inn i en bygård.

Nå er mange av dem helt forandret. Eller de står i ferd med å bli det. Det er enkelt å male over slitte takmalerier med hvitt. Linoleum er enklere å vaske enn hundre år gamle sementfliser og glassfiberstrie tåler mer enn skjøre veggmalerier. Trapperommene trues av loftsutbygginger og heisinstallasjon. Og manglende økonomi eller vilje til å bruke penger på restaurering.

 – Vi ser med stor frykt på at folk bytter ut vinduer, hoveddører og inngangsdører til leiligheter og på den måten forringer opplevelsen av trapperommene, sier Fredrik Monclair, daglig leder i Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus, som gir råd om bygningsvern.

 – Folk bruker enorme summer på å ivareta sine egne leiligheter og egne rom. Vi pusser opp for en formue i dette landet. At man også ivaretar fellesarealene er innmari viktig.

▲ Universitetsanlegget på Nedre Blinderen | Oslo | Farmasøytisk Institutt, Institutt for teoretisk astrofysikk og Fysikkbygningen | Oppført: 1928–1936 | Arkitekter: Finn Bryn og Johan Ellefsen | Stilart: Funksjonalisme

BOMBEFLY

På en høyde bak Slottet, rett ved Uranienborg kirke, ligger Skovveien 39. En staselig gård, oppført av en byggmester Halvorsen mellom 1898 og 1902.

 – Her skal du se noe artig, sier Mette Wildhagen, som bor i øverste etasje.

Hun åpner opp et vindu med sandblåst glass og peker ut i bakgården.

 – Der bodde Johan Sebastian Welhaven, sier Wildhagen, som til daglig driver antikvariat rett nedi gaten på Briskeby.

Etter 113 år er inngangspartiet i gården mer eller mindre som da det ble oppført. Innenfor de doble inngangsdørene med store glasspartier er veggene og taket i den langstrakte entreen dekket med et bølgende, kontinentalt landskap med fjell og innsjø, søyler og blomstergirlandere. Store, fargerike frihåndsmalerier omringet av stringent strekdekor.

 – Jeg husker første gangen vi var her og så på leiligheten i 1978. Da fortalte mannen min at han hadde vært her mens han var student, sammen med Kunsthistorisk institutt og sett på veggmaleriet, sier Mette Wildhagen.

Maleriet er typisk art nouveau, et av få gjenværende dekormalerier fra denne tiden.  

 – Her var det tegnet inn tyske bombefly og hakekors, sier Wildhagen og peker mot et hjørne av maleriet.

 – Det var vel noen som bodde her under krigen, som hadde tegnet det inn. Det var her helt til maleriet ble restaurert for en ti års tid siden.

Brystningen er ådret, det vil si malt med en spesiell teknikk for at det skal se ut som det er eksklusivt treverk. Teknikken var populær på slutten av 1800-tallet.

 – Jeg synes det er veldig fint, sier Wildhagen, og ser langs veggene.

Her i gården var det aldri snakk om å velge den enkle løsningen, bare male over landskapsbildet. Også da ledningen til lampen i taket skulle skiftes, gikk de nøysommelig til verks og fant en tvunnet silkeledning, som passet til de originale snellene som fester ledningen i taket.

 – Det har aldri vært snakk om å ikke gjøre det ordentlig, sier Mette Wildhagen.

▲ Bygdøy Allé 17 | Oslo | Oppført: 1898–1899 | Arkitekt: Marius Finstad Leyell | Stilart: Nyrenessanse

ELEMENTÆRT

Arkitekter konkurrerer om gjeve priser for nye kontorbygg og boligkomplekser. Det deles ikke ut priser for de beste trapperommene. I det hele tatt gis det lite oppmerksomhet og heder til de enkle delene av en bygning, som en trapp. Det ville den nederlandske stjernearkitekten Rem Koolhaas gjøre noe med, da han fikk ansvar for fjorårets arkitekturbiennale i Venezia.

«Fundamentals» var tittelen på fjorårets utstilling. Koolhaas hadde som kurator viet utstillingen til nettopp de grunnleggende og likevel oversette delene av arkitekturen. I én del av utstillingen, «Elements of Architecture», gjorde han en historisk undersøkelse av komponenter i arkitekturen som tak, vegger, balkonger, toaletter og trapper.

Et rom viste samlingen til den tyske professoren Friedrich Mielke, som grunnla «Arbeitsstelle für Treppenforschung» og har samlet flere tusen trapper i sitt register. 93 år gamle Mielke har selv vondt for å gå i trapper, etter at han måtte amputere et ben på grunn av en skade fra Annen verdenskrig. Han omtaler trappen som «dronningen av arkitektur». Men i nye bygg går man ofte rett på en heis. Trappene må man lete for å finne, og spektakulære er de sjelden.

 – De henfaller til et transportobjekt, har Mielke sagt i et intervju med den tyske tv-kanalen N-tv.

 – Trapper som virkelig begeistrer, finnes det få av.

RITUAL

– Hvorfor skal man ta vare på trapperom? Hvorfor skal man ta vare på noe som helst? spør Lars Roede, arkitekt, kulturhistoriker og tidligere direktør ved Oslo Bymuseum.

 – I god arkitektur er trapperommet et godt stykke arkitektur. Ofte forseggjort. Det er førsteinntrykket for gjester.

I den borgerlige kulturen som preget Norge før Første verdenskrig, ble fornemme gjester, slekt og venner tatt imot i hovedinngangen. Varelevering skjedde i baktrappen. «Bud bedes gå kjøkkenveien», sto det gjerne på et diskret skilt.

 – Det lå status i et fint trapperom. Det var viktig å møte gjester med et rom som de trådte inn i, som ønsket velkommen og som kanskje medvirket til å skille bukker fra får. Du kunne bli avvist der, sier Lars Roede.

Tjenestepiken møtte gjester i entreen med et presenterbrett. Gjestene la kortet sitt på brettet, piken gikk inn til leiligheten og fikk beskjed om gjesten skulle slippes inn eller ei. Hele ritualet er tydeliggjort i Ibsens skuespill, forteller Roede.

 – Der murgårder ble oppført med leiligheter på flere hundre kvadratmeter, må kjøperne antas å ha etterspurt et tilsvarende herskapelig trapperom, sier antikvar Cathrine Reusch hos Byantikvaren i Oslo.

 – I murgårder oppført for mindre bemidlede og med mange og mindre leiligheter, fikk trapperommene en enklere utforming, men ble like fullt utstyrt med tidstypiske bygningsdetaljer, som fine glassvinduer. Gjerne med motiver i farget og etset glass i trapperommet, forseggjorte balustre i trappens rekkverk og bemaling av veggen med brystningsfelt nede og strekdekor over. Arkitekturidealene strakte seg inn i trapperommene også her, sier hun.

Arkitekter snakker gjerne om offentlige rom og private rom, Mellom dem ligger de halvprivate og halvoffentlige, som trapperommene. En slags overgangssoner mellom bygningens ytre og de private leilighetene.

 – Trapperommenes utforming, detaljering, fargesetting og dekor har alltid hatt nær sammenheng med bygningens utvendige arkitekturuttrykk, sier Reusch.

Det gjelder enten det er en murgård fra 1800-tallet, en bygård fra 1920-tallet eller en leilighetsgård i funkisstil.

 – Byantikvaren ser det som svært verdifullt at verneverdige bygningers indre og det ytre fortsetter å henge sammen. Man mister noe viktig dersom sammenhengen forsvinner. Kall det gjerne bygningens sjel, sier Reusch.

▲ «Bjørnegården» Strandgaten 21-23 | Bergen | Oppført 1934 | Arkitekt: Arent Greve | Stilart: Nyklassisisme

FREDET

Antikvariske myndigheter i norske byer snakker gjerne og lenge om trapperom. Hvor viktig det er å bevare disse delene av bygningene. Men i praksis har de begrenset med påvirkningsmuligheter.

Endringer i bygårdenes eksteriør kan det lettere settes krav og begrensninger for. At vinduer og dører skal være originale eller tro kopier, for eksempel. Men for at myndighetene skal kunne blande seg i trapperommene, må de være fredet eller regulert til bevaring. Det er de sjelden.

Og er de fredet, kan trapperommene likevel forfalle, uten at de antikvariske myndighetene har noe de skulle ha sagt. De kan ikke pålegge gårdeier å pusse opp.

I Oslo er trapperommet i Paulus plass 2, oppført i 1895, fredet. På veggene i den dunkle oppgangen flasser malingen av. De gamle sementflisene i vakkert stjernemønster er slitte og ødelagt flere steder.

 – Trapperommet er, på grunn av høy grad av opprinnelighet i detaljer og elementer, fredet etter Kulturminnelovens paragraf 15. Jeg kjenner ikke til tilstanden på trapperommet nå, men de har fått tilskudd til brannsikring og til en antikvarisk tilstandsregistrering av trapperommet og portrommet som er gjennomført, sier Brit Kyrkjebø, antikvar hos Byantikvaren.

Styreleder Asbjørn Nilssen forklarer at borettslaget etter andre større oppgraderinger i gården, ikke har økonomisk mulighet til å restaurere trapperommet nå. Imens fortsetter malingen å flasse av.

Byantikvaren i Oslo kan ofte dekke halvparten av regningen for restaureringen av et vegg- eller takmaleri i et trapperom. Det kan være slike bidrag som gjør at flertallet av beboerne i et sameie velger å restaurere.

 – Det er synd at sameier og gårdeiere ofte ikke vet at de kan få tilskudd til å restaurere malerier, og så maler de bare hvitt over. Det er jo en tid nå hvor folk helst vil ha det rent og minimalistisk, sier Cathrine Reusch hos Byantikvaren.

LØFTER BLIKKET

På Frogner i Oslo måtte den tidligere ballettdanseren Inger Johanne Rütter Bang-Hansen gå noen runder med sine naboer før sameiet gikk inn for å restaurere det gamle takmaleriet i gården fra 1899. I en så gammel gård er det vanskelige prioriteringer som må gjøres mellom kostbare tiltak.

 – Jeg ivret veldig for å restaurere takmaleriet. Det er byhistorie, det her. Bevarer man det ikke, går det tapt for fremtiden. At vi fikk tilskudd fra Byantikvaren, betydde mye for beboerne, sier hun.

De fikk 30.000 kroner i tilskudd for å rense og restaurere det detaljerte takmaleriet i inngangspartiet. Stukkaturen fikk gullfargen tilbake. Sprekker etter mange års risting fra Frognertrikken utenfor, ble tettet.

 – Mange har det nok travelt og går fort gjennom. Siden jeg flyttet hit med min mann i 1999 har jeg alltid løftet blikket når jeg kommer inn, sier hun.

 – Når du velger å bo i en slik bygård, er det ikke bare fordi du vil bo sentralt. Du flytter inn i noe som ble bygget i en tid da man var opptatt av detaljer. Det er viktig å ta vare på. Ellers blir man historieløs.

FORSVINNENDE KUNNSKAP

Nevn adressen til et fint trapperom i en gammel murgård i Oslo, og sannsynligheten er stor for at malermester Ole Andreas Klaveness har vært involvert i restaureringen. Men nå er Klaveness, som selv har lærlinger i sitt malerfirma, bekymret for rekrutteringen til faget.

 – Det store problemet vårt i dag, er at vi skal forvalte den gamle bygningsarven med en utdannelse som ikke er der, rett og slett. Jeg har hatt kjempe­flinke tømrere ansatt, som i sitt yrkesløp ikke har sett en gammel bygningskonstruksjon en gang.

Kunnskapen om hvordan man skal ta vare på de gamle bygningene, inkludert trapperom med hundre år gammel dekorasjonsmaling, finnes på veldig få hender.

 – Eierne av trappeoppgangene har ikke noen dannelse for å forstå bygningen. I utgangspunktet er de ikke opptatt av annet enn å få malt veggene. Men kommer man i dialog med noen som har et snev av interesse, er det ikke vanskelig å få dem hektet. Å ta vare på bygningens historie er ikke bare verdibevarende, det er verdistigende, sier Klaveness.

For et par tiår siden var langt flere leiligheter i Oslo utleieleiligheter. I dag er de fleste gjort om til selveierleiligheter i sameier. Det er en utfordring.

 – Tragedien er den at styret i gården sier at beboerne har ansvar for alt i leiligheten, inkludert vinduer og inngangsdør, sier Klaveness, som har opplevd å se opp til 12 ulike dører i én og samme trappeoppgang.

 – Da snakker vi om en forsøpling av estetikken, og bygningens historiske identitet blir borte, mener Klaveness.

RØMNINGSVEI

I Oslo finnes det omtrent 3000 gamle murgårder. De såkalte «1890-gårdene» ble bygget på en tid da det var snaut med krav til brannsikkerhet. Det var flere dramatiske branner, som raskt spredte seg, også til trapperommet som er rømningsvei.

I 1895 kom «Trappeloven», som satte som krav at gårdene hadde en rømningsvei nummer to. En baktrapp eller kjøkkentrapp kunne redde liv når hovedoppgangen var fylt med røyk eller ild. Men mange av gårdene ble bygget før loven, og selv etter at loven ble innført, kom byggherrene seg unna med å kompensere manglende rømningsvei med branntau eller brannbalkong.

 – Som følge av en kynisk boligutbygging på slutten av 1800-tallet og starten på 1900-tallet ble dette utnyttet maksimalt, spesielt på østkanten. Dette har blant annet resultert i at omtrent i 70 prosent av murgårdene har boenhetene kun tilgang til ett trapperom, sier Andreas Coll, branninspektør i Brann- og redningsetaten i Oslo kommune.

Og nå står de der, murgårdene, med bare én rømningsvei og originale, utette inngangsdører hvor livsfarlig røyk raskt kan sive gjennom.

 – Erfaringsmessig ser vi at det ofte velges den enkle løsningen med å skifte ut dørene fremfor å oppgradere dem, sier Andreas Coll.

Originale dører med trefyllings- og trådglassfelt ender på dynga. Selv om brannvesenet ifølge Andreas Coll ikke egentlig er motstander av at gamle inngangsdører bevares.

 – I første rekke er det ikke brannfaren til disse dørene som bekymrer Brann- og redningsetaten, men utetthetene, sier Coll.

Han forteller hvordan utette dører ofte fører til at røyk sprer seg til trapperommet og hindrer rømning. Slikt kan man kompensere for ved å brannsikre døren, samtidig som det installeres automatisk slukkeanlegg. 

Byantikvaren ønsker på sin side at gamle dører ikke skal kastes, men heller brannsikres.

 – Folk er ofte ikke klar over hvor store økonomiske verdier de kaster ut, sier Bengt Lifoss hos Byantikvaren.

 – De kaster gull, og så får de blikk, sier kollega Cathrine Reusch.

HELHETSOPPLEVELSE

I Arkitekt Christies gate 4c i Trondheim har de tatt vare på gullet. Trappeoppgangen er fredet av Riksantikvaren, i likhet med eksteriøret på det som er en av byens mest kjente jugendgårder. Beboerne fikk for ikke lenge siden beskjed om at brannsikkerheten i trapperommet ikke var bra nok. Den måtte oppgraderes.

 – Vi har gjennomført oppgraderingen med utgangspunkt i at trapperommet er fredet. Det har gått veldig fint, sier styreleder Are Risto Øyaseter. 

Her ble de gamle inngangsdørene til leilighetene beholdt. Rømningsveiene, inkludert baktrappen, ble oppgradert. Direktevarsling til brannvesenet installert. De gamle dørene har fått dørpumpe, slik at de lukkes tett og ordentlig, og i overgangene mellom dørene og karmene er det frest inn røykforhindrende masse.

 – Det har nesten vært en fordel at trapperommet er fredet. Brannvesenet forsto og aksepterte at de måtte forholde seg til fredningsbestemmelsene for å finne en best mulig løsning, sier han.

Kvartalet i Trondheim, tegnet av arkitekt Johan Osnes, sto ferdig rundt 1905 og regnes ifølge Riksantikvaren som et hovedmonument innen norsk leiegårdsarkitektur.

 – Trappeoppgangen er veldig vakker. Det må jeg si, sier Are Risto Øyaseter, som bor i annen etasje.

 – Da vi var på visning skjønte vi at dette helhetsuttrykket er noe du ikke får så ofte.

Eksteriøret, med teglsten og puss. Den lille forhagen. Blyglassvinduene i oppgangen, selv baderomsvinduene ut mot trappeoppgangen har fargerikt blyglass. Og så det at det rett og slett er en god trapp å gå i.

 – Det å ankomme gården er noe mer enn å bare gå inn fra fortauet og inn i leiligheten. sier Are Risto Øyaseter.

 – Det er en helhetsopplevelse.

Se også:
Emulsjonsteorien: Lær å lage perfekt saus med Guro Helgesdotter Rognså.
Breddeidrett: Variert trening med Johan Kaggestad.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.