Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Ville tilstander

Tekst

En glanset virkelighet på den ene siden, den ekte villmarken på den andre. Naturfotografene er så dyktige at det er blitt et problem.

– Vi ble anbefalt å gå ut i skogen og skyte hodet av hverandre, sier Terje Hellesø (50) og ser på sin kone.

En gaupevenn.Det ble rabalder i naturfotomiljøet da den anerkjente og høyt respekterte fotografen Terje Hellesø,ble avslørt som juksemaker. <font color=

En gaupevenn.Det ble rabalder i naturfotomiljøet da den anerkjente og høyt respekterte fotografen Terje Hellesø,ble avslørt som juksemaker. <font color="#b9b1b1">Foto: Sigurd Fandango </font>

Det er stille i leiligheten i Mullsjö. Han holder i diplomet «Årets naturfotograf 2010». I juryens begrunnelse fremheves hans mangeårige innsats innenfor svensk naturfotografi og hans unike stil der motivene er underordnet utførelsen av bildene. Året etter ble prisen trukket tilbake, Hellesø avslørt som juksemaker – han hadde manipulert gauper inn i landskapsbildene sine.

 – Det kom som et sjokk, jeg visste virkelig ingenting, sier Malin Hellesø (43), som også er fotograf.  

Høsten 2011 var det tre hendelser som preget nyhetsbildet i nabolandet. Muammar Gaddafis fall, Håkan Juholts avgang som Socialdemokratarnas partileder – og Terje Hellesøs tukling med naturbilder. Han forteller om det som skjedde etterpå; forfølgelsen i svenske medier, hatet som bredde om seg i miljøet, truslene, utestengelsen. Det gikk så langt at navnet hans ble foreslått som verb i den svenske nyordlisten: «Terja: Att manipulera ett foto i bedrägligt syfte». 

 – Det er faktisk et under at vi fortsatt lever, sier Hellesø.

 – Jeg drepte ingen. Jeg er ikke psykopat, ikke pedofil, ikke nekrofil. Jeg jukset med noen bilder. Det er ubegripelig hvilke proporsjoner denne saken har fått. Det sier egentlig mye om naturfotomiljøet.

 – Hva med det?

 – Det er råttent og hyklersk.

Gammel traver. Dette bildet tok Hellesø året før han ble avslørt. En elgokse i dyp snø. Bakgrunnen er minst like viktig som elgen, mener han. <font color=

Gammel traver. Dette bildet tok Hellesø året før han ble avslørt. En elgokse i dyp snø. Bakgrunnen er minst like viktig som elgen, mener han. <font color="#b9b1b1">Foto: Terje Hellesø</font>

 

Naturpatriotismen

Ned fjellsiden sklir isbjørnfamilien i pur familielykke, i en annen skråning står mennesket på ski i én meter puddersnø til bakgrunn av fjord, fjell og blendende nordlys. Naturporno, det er overalt, bilder og film. Mesterverk som skal trigge friluftslivslysten. Det er ekte og majestetisk. Ja, det er nesten religiøst.

Fakta: Regler

Ikke tillatt: Å fjerne eller legge til naturelementer som dyr, planter. Å ta bilder av tamme dyr og utgi dem for å være ville.

Må opplyses om: Montasje, HDR, sammensydde bilder, multieksponering og store endringer i Photoshop. Bilder som er tatt under kontrollerte forhold der dyret ikke har mulighet til å unnslippe.

Tillatt: Vanlig billedbehandling som farge, kontrast og lys. Bruk av lokkemat, selv om dette er omdiskutert.

Reglene i «Nordic Nature Photo Contest» i bladet Natur og Foto

 – Derfor blir det jo litt kjedelig å dra på tur selv, når det beste du kan håpe på, er å se et ekorn, sier biologiprofessor og naturmann, Dag Olav Hessen.

Som mangeårig friluftsfantast, ser han nå at villmarkslivet drar i to retninger. På den ene siden: den glansede og visualiserte naturen man bli eksponert for på bilder og film. På den andre: den faktiske naturen – som kan oppfattes litt traust og blodfattig. 

 – Jeg stiller meg ofte spørsmålet om hvor det naturlige slutter, og hvor fiksjonen begynner, sier Hessen.

Chris Palmer er professor ved American University School of Communications, men har også laget over 300 timer med naturfilm og flere Emmy-nominerte programmer. Han hevder at mye av det vi ser av naturbilder og film, er tilslørt og falskt.

 – Hver gang man ser nærbilde av et karismatisk rovdyr, bør man stille seg spørsmål om det man ser er ekte, sier han.

 – Veldig ofte er svaret nei. Men siden dette blir hemmeligholdt, er det egentlig ingen som vet hvor stort problemet er.

I 2010 skrev han boken «Shooting in the Wild» som tok oppgjør med mange av bransjens metoder. I mars kommer hans nye bok, «Confessions of a Wildlife Filmmaker», der han igjen avslører det som skjer i kulissene og diskuterer etiske dilemmaer i naturfotobransjen.

 – Folk skulle bare visst, sier Palmer.

Professor Fjord. Rikardsen er oppvokst i Steigen kommune i Nordland, med en av verdens tetteste havørnbestander. Han har fulgt ørn siden barndommen.

Professor Fjord. Rikardsen er oppvokst i Steigen kommune i Nordland, med en av verdens tetteste havørnbestander. Han har fulgt ørn siden barndommen.

Gopro-torsken. Som forsker er Rikardsen vant med operasjonsutstyr og millimeterarbeid. Her opererer han inn et actionkamera i en torsk. <font color=

Gopro-torsken. Som forsker er Rikardsen vant med operasjonsutstyr og millimeterarbeid. Her opererer han inn et actionkamera i en torsk. <font color="#b9b1b1">Foto: Sigurd Fandango </font>

 

Det umulige bildet

– Se til svarte, svingende og kom deg bort fra torsken min, måsejævel.

Professor i biologi ved Universitetet i Tromsø, Audun Rikardsen, har operert inn et Gopro-kamera i en død torsk, og pumpet fisken full av luft. Nå ligger den og dupper blant et tusentall små øyer i havgapet i Steigen i Nordland. Her ute finnes en av verdens tetteste havørnbestander.

Målet er å få et videoklipp med ørnen i fangstmodus, hvor rovfuglen filmer seg selv med kameraet i fisken, men en måke holder på å ødelegge hele operasjonen.

– Vi må gjøre det på nytt, mumler Rikardsen, som er landets mest fremgangsrike naturfotograf.

To ganger er han kåret til nordisk mester. Han er høyt premiert i flere store internasjonale konkurranser, deriblant for omslagsbildet til denne utgaven av D2, som i likhet med alle bildene i denne reportasjen ikke er manipulert. Ifjor ble han «Årets internasjonale arktiske fotograf», og vinner av «Natures Best», en av verdens største naturfotokonkurranser.

– Det er hard konkurranse i miljøet, man er nødt til å strekke seg, sier han og legger til at han tror grensene tøyes mer nå enn før.

Det var under et forskningsprosjekt på Bjørnøya i Barentshavet i 2009 at professoren ble inspirert til å kjøpe sitt første digitale speilreflekskamera.

Året etter, under feltarbeid på en fiskeskute på Grønland, gikk starten på det som skulle bli en lynrask fotokarriere. I en bag, blant merkebånd og operasjonsutstyr, lå også kameraet rigget klart. En flokk sel skled av et isfjell, én var tregere enn resten og Rikardsen rakk akkurat å fange øyeblikket der dyret svever i luften mot havet. For dette bildet ble han Nordisk mester i 2012.

– Jeg ble biolog fordi jeg har en genuin naturinteresse, og ønsket å forstå og lære mer om natur og dyr. Det er vel av samme grunn mange blir naturfotografer.

Drivkraften er å skildre nærhet til dyr fra utradisjonelle vinkler, av mange beskrevet som nesten umulige bilder. Blant annet har han drømt om å fange øyeblikket fra fiskens synsvinkel like før den blir revet opp av vannet av ørneklørne.

– Etter lang prøveprosess endte jeg opp med et fotokonsept som kunne fungere.

Se video: En havørn flyr avgårde med kameratorsken.

 

Romantikk

De første kjente naturfotografene var ekteparet Allen og Mary Augusta Wallihan. De var bosatt i Colorado i USA, fotograferte dyr fra 1889 og ga ut bøkene «Hoofs, Claws and Antlers of the Rocky Mountains» (1894) og «Camera Shots at Big Game» (1901). De var begge opptatt av å bevare naturen.

Farens fotspor. Ian Nichols (til venstre) er også naturfotograf og dyreverner som sin far Michael Nichols (høyre). <font color=

Farens fotspor. Ian Nichols (til venstre) er også naturfotograf og dyreverner som sin far Michael Nichols (høyre). <font color="#b9b1b1">Foto: Michael Nichols / National Geographic Society </font>

I Norge publiserte amatørfotografen Robert Collett, en pionér i norsk zoologisk forskning, bilder av planter, fugler og andre dyr som illustrasjoner i bøker. Naturromantikkens storslagne utsyn skulle prege fotografer i lang tid, og fotografier av norsk natur og kultur spilte en viktig rolle for utviklingen av norsk identitet.

Da Roald Amundsen vant kappløpet mot Sydpolen i 1911, brukte avisene et bilde av Amundsen med skinnpels i isødet. Få visste at bildet ble tatt i strandkanten ved Amundsens villa i Svartskog ved Bunnefjorden.

 – Billedjuksingen var nødvendig for at de skulle få blest om det de hadde gjort, sa forfatter Harald Østgaard Lund da boken «Norske polarheltbilder 1888–1928» kom ut i 2011.

 – Og ikke minst for at de skulle få sponsormidler til neste ekspedisjon.

 

Illusjonen om villmarken

Naturjuks har foregått siden de første bildene ble tatt, mener Michael Nichols. Han er en av redaktørene for National Geographic og ansett som en av de virkelig store naturfotografene gjennom tidene. I 2014 ble han kåret til «Wildlife photographer of the year» i verdens gjeveste konkurranse drevet av British Natural History Museum og BBC.

 – Folk er så naive. I flere tiår har fotografene sluppet unna, folk har trodd på alt de har sett, sier Nichols på telefon fra Yellowstone nasjonalpark.

 – Nå er det heldigvis lettere å bli avslørt.

 – Det er altfor mange fotografer der ute som drives av å skulle vinne priser og bli sett på som magikere. Men vi er fotografer, ikke tryllekunstnere. Ingen av oss kan «hviske» til dyrene, sier Nichols.

Han er svært bekymret over hvilket inntrykk folk har og vil få av villmarken hvis fotografer uten etiske hemninger får holde på, uten å oppgi at det «ville» dyret på bildet egentlig er tamt. Den spanske fotografen José Luis Rodriguez fikk for eksempel utmerkelsen «Wildlife photographer of the year» i 2009. Året etter ble det avslørt at han hadde fotografert tam ulv. Rodriguez har hevdet sin uskyld, men juryen trakk tilbake prisen og 100.000 kroner.

 – Forteller vi ikke sannheten vil ingen tro på oss til slutt. Og når man blir lurt, får man et skakt bilde av hva natur er. Jeg møter stadig vekk folk som tror de kan ta de samme bildene med Iphone som jeg kan med mitt utstyr. Man blir rett og slett skuffet over villmarken når man oppsøker den, det ligner ikke bilder og filmer i det hele tatt, sier Nichols.

16

 

Løgnen

Mullsjö, Sverige i 2011: Etter at kona har lagt seg, sitter Terje Hellesø våken og behandler bilder fra nærområdet. Han er født i Bergen, og har hatt naturfotografi som yrke siden starten av 1980-tallet. I 1987 flyttet han til Sverige og er nå bosatt 15 mil øst for Göteborg.

Kommunen har solid gaupebestand, Hellesø skal ha flere ganger ha støtt på det menneskesky kattedyret, men bildene han fant av dyrene på internett var så mye bedre enn de han selv hadde tatt. Tilsammen shoppet Hellesø inn gauper på 93 bilder, grevling på to, og den sjeldne mårhunden i ett bilde.

 – Det ga mye oppmerksomhet til bloggen min og til Mullsjö.

Blant annet var lederen i Norske Naturfotografer begeistret da Hellesø ble utropt til årets naturfotograf, og postet et innlegg sommeren 2011 på sitt fotonettsted:

«Gjennom sine workshops, sin blogg og ikke minst utrolige bilder, så sprer Terje naturglede hos store og små.» Innlegget blir kommentert, en gjest skriver blant annet: «Gaupebildet det linkes til er bare rått, rett og slett».

 – Jeg ble involvert i rovdyrpolitikken, bildene mine var jo beviser og jeg kjempet for gaupene, sier Hellesø, som har gitt ut bøker, startet fotofestival i Sverige og deltatt aktivt i foreninger.

Frem til 2011 var han en ettertraktet foredragsholder. Så smalt det.

 – Det var akkurat som å sitte i en bil som akselererer uten at bremsene fungerer. Jeg var overarbeidet, og ville prøve å få mer oppmerksomhet som skulle gjøre det lysere lenger fremme.

 

Kunst eller sport

I desember ifjor gikk det for seg på Kvaløya utenfor Tromsø. Fjorden var full av knølhval, spekkhuggere og ivrige fotografer.

– Hvordan kan vi vite om bildene er tatt etisk forsvarlig? Vi har jo sett eksempler her på at folk er blitt så ivrige etter å få tatt det perfekte bilde at båtførere har kollidert med hvalen, sier Børge Damsgård, biolog og seksjonssjef for forskning ved Universitetet i Tromsø.

Nylig fant han et naturbilde fra Troms på Facebook med den ironiske undertittelen «Uten hval eller nordlys». Han synes det beskriver godt hvordan det flommer over med slike bilder i alle kanaler.

– Er de bildene som får flest mulig «likes» på Facebook blitt vår tids utstoppede dyr? spør han.

– Naturfotografi er både kunst, forskning og sport, mener Hanne Holm-Johnsen, seniorkurator ved Preus museum i Horten.

– De fleste ser ut til å være sportsmenn som går på jakt eller safari med kamera i stedet for gevær, og som trofé henger opp spektakulære fargebilder i stedet for utstoppede hoder eller gevir.

Holm-Johnsen mener det er helt naturlig at man er skeptisk til bilder:

– Man må slutte å være så naive til fotografiet. Bak ethvert bilde står et valg, alle fotografer har sin egen tolkning. Man må begynne å skille det som er dokumentarisk, nærmest forskningsfoto, fra det som skal på galleriveggen.

– Det har lenge vært en forutinntatt holdning til naturfoto, mener formann i foreningen Norske Naturfotografer, Kai Jensen.

– Det er blitt sett på som kjedelige, dokumentariske bilder. Det er ikke mye naturfoto som blir stilt ut på gallerier, sier han.

Men interessen for genren er enorm, påpeker Jensen, noe også kameraprodusent Nikon bekrefter. Norge er det landet i verden som selger flest speilreflekskameraer per innbygger, og naturfotografer er en svært viktig kundegruppe for produsenten.

Så rødt. Hellesø liker å fotografere fugler,men motivene er ofte underordnetutførelsen av bildene. Her er arten sidensvansfra spurvefamilien, fotografert med etNikon D200 med 400 mm objektiv. <font color=

Så rødt. Hellesø liker å fotografere fugler,men motivene er ofte underordnetutførelsen av bildene. Her er arten sidensvansfra spurvefamilien, fotografert med etNikon D200 med 400 mm objektiv. <font color="#b9b1b1">Foto: Terje Hellesø</font>

 

Avsløringen

3. september 2011 klokken ti om morgenen la Terje Hellesø ut en melding på sin blogg: «Sitter ute i skogen, vet ikke hvor jeg skal. Jeg har lurt alle, inklusiv min elskede Malin. Alt jeg har gjort blir det nå stilt spørsmål ved, det forstår jeg. Jeg vil takke alle som støttet meg. Til alle vil jeg si unnskyld. Og så vil jeg bare be alle om ikke å angripe Malin, hun visste virkelig ingenting om dette. Takk for meg! Malin, jeg elsker deg. Til alle mine venner; takk for at dere var der.»

– Han ringte og fortalte meg alt, sier kona om den dramatiske dagen.

– Det var grusomt. Vi ante ikke hvor han var.

På sensommeren hadde jaktoppsynsmannen Gunnar Glöersen blitt interessert i gaupebildene på Terje Hellesøs blogg. Pelsfargene til gaupen varierer gjerne med det habitatet dyret lever i, men fargene på bildene stemte ikke. Han syntes også det var merkelig at naturfotografen på ni måneder hadde så mange nærmøter med rovdyret som er vanskelig å komme inn på. Det svenske nettforumet Flashback tok diskusjonen videre, og begynte å sammenligne gaupene til Hellesø med det de kunne finne i arkiver på nettet. Og de var identiske.

Hellesø ble omsider funnet i skogen, og sendt rett på lukket psykiatrisk avdeling. Mediene kastet seg over saken. På Flashback, som senere skulle vinne journalistpris i Sverige for å ha drevet frem tilståelsen, ble diskusjonstråden «Terje Hellesøs eventuelle diagnoser» opprettet.

På få uker ble Terje Hellesø en av Sveriges mest omtalte.

– Jeg hadde flere tusen hatmail i innboksen da jeg kom tilbake fra sykehuset, «Åk tillbaka till Norge, din sjuke jävel!» var det blant annet en som skrev, sier Hellesø.

Også på konas blogg stormet det. Nesten 50.000 var innom nettstedet hennes dagen det ble kjent, og det ble lagt igjen 400 kommentarer, alt fra indignerte fotografvenner til helt ukjente som øste av seg av skjellsord. Hun var hore, han var sektleder. På Flashback ble begges kredittkortopplysninger samt fullt personnummer lagt ut med oppfordringer om å granske økonomien hans.

– I tillegg var de svenske journalistene som gribber. Malin ble spurt om hvordan det var å leve sammen med en schizofren, sier Hellesø.

Fiskens siste sukk. Audun Rikardsens mest tekniske bilde. To år brukte han på å forevige øyeblikket der ørnen tar fisken fra 70 centimeter under havoverflaten. <font color=

Fiskens siste sukk. Audun Rikardsens mest tekniske bilde. To år brukte han på å forevige øyeblikket der ørnen tar fisken fra 70 centimeter under havoverflaten. <font color="#b9b1b1">Foto: Audun Rikardsen </font>

 

Tilrettelagt flaks

Et av professor Rickardsens drømmebilder er blitt tatt akkurat 70 centimeter under havoverflaten, med fjernstyring og et 15 millimeters «fiskeøye»-objektiv i et undervannshus.

Målet var å forevige ørnen – med utspilte vinger – akkurat idet klørne bryter overflaten, og med himmelen som bakgrunn – slik fisken troligopplever sitt siste sekund.

– Først må man finne den rette ørnen, og la den få tillit til deg sånn at den kommer nær nok, sier Rickardsen.

– Så må du vite hvordan de flyr i forhold til vinden, retningen de tar fisken ifra, når den er sulten og hvilken vind- og lysretning som er mest gunstig, slik at ørnen ikke ser kameraet.

For å få et godt naturbilde må man tilrettelegge for flaks, mener han.

Kobben og maneten. Verdens nordligste steinkobbe fotografert på nesten 80° nord på Svalbard. – Jeg brukte mye tid for å skape tillit hos selene, sier Rikardsen.  <font color=

Kobben og maneten. Verdens nordligste steinkobbe fotografert på nesten 80° nord på Svalbard. – Jeg brukte mye tid for å skape tillit hos selene, sier Rikardsen. <font color="#b9b1b1">Foto: Audun Rikardsen </font>

Så en dag: En svær skygge nærmer seg vannflaten. Været er perfekt. Lokkefisken får plutselig et sett skarpe klør i siden og rives opp av vannet. Rikardsen sitter i båten med hjertet i halsen og fjernutløseren i hånden. Han skjelver når han ser igjennom bildene på kameraet. Jubelen kunne visstnok høres til nærmeste sted med bystatus.

 – Jeg merker godt at det skal mye til for å imponere med noe fra naturen nå.

 – Så mye at folk ikke tror på de flotteste bildene?

 – Ja, det skjer. Jeg er flere ganger blitt beskyldt for å manipulere bilder og jukse, men tar det heller som en kompliment fra folk som ikke vet hva som ligger bak, og som ikke kjenner til konkurransereglene.

 – Hvordan reagerer du på billedjuks?

 – Det blir vel som når en skiløper får vite at konkurrenten har dopet seg.

 

Skuespillerne

I 1997 kom Imax-filmen «Wolves» laget av blant andre Chris Palmer. For å få filmet alle scenene de ønsket måtte de leie trente modellulver fra Animals of Montana, en såkalt game farm. Dette er en slags dyrehage der alt handler om naturfotoindustrien. Ulv, bjørn, gauper og det som finnes av både truede og ikke-truede arter kan leies og fraktes ut i villmarken for å få perfekte bilder eller scener. I filmen kommer det først frem i rulleteksten at «deler av filmen ble til ved å bruke fangede ulver», en opplysning antageligvis ikke mange fikk med seg.

«Siden den gang har jeg lært at dyrene blir plassert i små bur og kan leve forferdelige liv. De blir fraktet rundt på landeveien i dagevis på vei ut i villmarken», skriver Palmer i boken.

Problemstillingene er mange. De to viktigste er hvorvidt publikum i det hele tatt er klar over at dyrene de ser ikke er ville, samt om dyrenes velferd blir godt ivaretatt. Noen game farmer har dårlig rykte, flere har opplevd så mye motstand de siste årene at de har lagt ned driften. Andres omdømme er bra. D2 har flere ganger vært i kontakt med et av de mest anerkjente stedene i USA, game farmen Triple D. Etter en rekke kontroverser i Statene ønsker de ikke gi kommentarer til medier.

 – Alt vi sier blir vridd og vendt på. Det er så mye ignorante folk der ute som ikke ser verdien i det vi holder på med, sier en av de ansatte på telefonen før samtalen avbrytes.

Chris Palmer tar i sin bok til orde for at det er riktig å gjøre enkelte opptak i dyrehager, fotografere tamme dyr, datagenerere bilder for ikke å presse ville dyr unødvendig. Det er tilbakeholdt informasjon han vil til livs. Men Palmer – og Michael Nichols – er kritiske til fôring av ville dyr for å komme tett på.

 – Uansett motivasjonen, så bør ikke vi mennesker blande oss med dyrene på denne måten. Jeg synes heller ikke slike bilder er noe å skryte av, sier Palmer.

 

Det store bildet

Jørn Bøhmer Olsen er en av ringrevene i naturfotomiljøet. Han har gitt ut 25 bøker, er blitt kåret til nordisk naturfotograf og har hatt flere utstillinger internasjonalt.

– Hvor stor er forseelsen? Han trådte over grensen, men ærlig talt, sier Olsen om saken med Terje Hellesø.

– Det er mange som driver med dette, og noen følte seg sikkert litt tråkket på. Men vi er blitt veldig gode på å spa dritt.

Han er opptatt av hvilken funksjon naturfotografen har, eller kan ha, i samfunnet. Vi blir mer og mer urbaniserte. Kunnskap om naturen og økosystemene er på vei ned. Kunnskap man før var tvunget til å ha.

– Det er så mye annet enn villdyr der ute som er interessant.

Hagesangeren som hekker 100 meter fra huset mitt, flyr også over Sahara. Det gjør meg utrolig ydmyk. Naturfotografer skal spre kunnskap, sier han.

Olsen tror interessen for naturbilder alltid kommer til å være der.

– Det er nå engang slik at det hele tiden fødes nye mennesker på denne kloden, og alle nye mennesker skal få muligheten til å oppleve det du og jeg har gjort.

Et bilde av en elg er helt nytt for mange.

Biolog Dag O. Hessen har innsett at han må gå inn i naturen på andre premisser.

– Hvis man forventer det billedskjønne blir man som regel skuffet. Jeg var i Amazonas. Det var ikke spektakulært å gå der, heller. Det myldret ikke med eksotiske papegøyer og kryp. Jeg prøver å se det store i det lille. Prosessene i naturen, alle lydene, insektene.

Ellers blir det blodfattig.

Utenom. – Alle drar til samme sted for å få egne bilder. Jeg skjønner ikke at folk gidder, sier Terje Hellesø. Det har vært vanskelig å få innpass i miljøet etter billedjukset, men nå føler han det begynner å snu. <font color=

Utenom. – Alle drar til samme sted for å få egne bilder. Jeg skjønner ikke at folk gidder, sier Terje Hellesø. Det har vært vanskelig å få innpass i miljøet etter billedjukset, men nå føler han det begynner å snu. <font color="#b9b1b1">Foto: Terje Hellesø</font>

 

Tilbakekomsten

I Mullsjö er det begynt å mørkne.

Fra balkongen kan Terje Hellesø skimte innsjøen som har gitt byen navn.

– Nå er det vanskeligere å gå ned dit for å ta bilder av en stokkand enn å ta nærbilder av vill bjørn, sier Hellesø.

Han har i tre omganger politianmeldt navngitte personer – blant annet for «stalking» – uten resultat.

– Noen går fortsatt omvei på gaten for ikke å passere oss. Bokhandlere er blitt truet fordi de ikke har kastet bøkene mine fra hyllene. Fotofestivaler og klubber som har ønsket at jeg skulle stille opp, blir anbefalt å ikke invitere meg. Jeg er blitt utstøtt fra alle miljøer.

Venner har vendt oss ryggen.

– Du uttrykker deg sterkt om naturfotomiljøet. På hvilken måte er det råttent?

– Det har jeg følt veldig lenge, det er ikke bare etter juksingen. Jeg har vært aktivt medlem av en rekke fotomiljøer. Man vokter hverandre, mistenkeliggjør andre fotografers bilder. Det er så mye baksnakking.

– Er ikke dette en naturlig konsekvens av at du selv har løyet?

– Jeg har ikke manipulert flere bilder enn jeg har innrømmet.

– Vet du forresten hvor mye penger jeg tjente på de manipulerte bildene? spør Hellesø, og svarer selv:

– Ikke én krone. De er kun publisert på to fotonettsteder, ett bilde i Jonköpingsposten, og ett ble sendt til Naturvernsforbundet. Jeg har ikke tatt betalt for noe. Alle bildene er også slettet.

Nå hevder Hellesø at han tar flere bilder enn noen gang. Han utnytter nærområdet, konsentrerer seg om små forandringer i naturen, plasser han kjenner godt.

– Jeg er mer naturfotograf enn før. Dyr og skog kan man stole på.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.