Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Benkpress

Tekst
The special one. José Mourinho er engelsk fotballs superstjerne. Chelsea-treneren ser på seg selv som «The Special One», men ble klar over yrkets implikasjoner allerede fra barnsben av: «Jeg var ni eller ti år, og faren min fikk sparken på første juledag. Han var manager, resultatene hadde ikke vært gode, han tapte en kamp 22. eller 23. desember. Første juledag ringte telefonen, og han fikk sparken midt i familielunsjen.» Foto: Laurence Griffiths / Getty Images

The special one. José Mourinho er engelsk fotballs superstjerne. Chelsea-treneren ser på seg selv som «The Special One», men ble klar over yrkets implikasjoner allerede fra barnsben av: «Jeg var ni eller ti år, og faren min fikk sparken på første juledag. Han var manager, resultatene hadde ikke vært gode, han tapte en kamp 22. eller 23. desember. Første juledag ringte telefonen, og han fikk sparken midt i familielunsjen.» Foto: Laurence Griffiths / Getty Images

Managerne er de virkelige stjernene i engelsk fotball, men de kan alltid bli sparket i morgen. En ny bok fremviser en liga av nervevrak og alfa-hanner.

Fakta:

Audun Vinger
Kritiker og skribent. I D2 skriver han om kultur, bøker og musikk.

Premier League og engelsk fotball betyr veldig mye for mange. Kvaliteten på spillet er ikke alltid i beste europeiske klasse, men akkurat dét ser ikke ut til affisere noen av dem som benker seg, flere dager i uken, foran hjemmeunderholdningsalteret eller med pc-en på fanget så varmen på låret harmonerer med den i hjertet. Eller alle disse infantile guttegjengene og herrelagene satt på fly til Nord-England i regi av Vingreiser.

De enorme pengesummene som på perverst vis ­genereres av denne en gang så uskyldige leken har gitt en bismak til det hele for mange, på en annen side har ny teknologi og flere visningsmuligheter, og ikke minst kunnskapsutveksling via sosiale ­medier, skapt rom for et helt nytt bevissthetsnivå for andre.

Om man kunne hatt analyseprogrammer om politikk, samfunn og kultur på samme måte som TV 2 Premiums PL-studio, ville antagelig Norges befolkning virkelig blitt til en kraft å regne med på verdensbasis. For da kunne man kanskje invitert noen kvinnelige eksperter også.

 

I vinkelen

Detaljkunnskapen der ute, og evnen til forstå spillets mange parallelle ­mekanismer og sosialøkonomiske konsekvenser, er intet annet enn imponerende. Gjennom bokhandelen går det en stri strøm av bøker som fra de underligste vinkler belyser fotballfenomenet. Helteportrettene er ofte mindre interessante, det kravler adskillig mer livlig på bakken når forfattere foretar uventede stenløft.

Michael Calvin er en merittert sportsskribent som har studert talentspeiderne fra høyeste til laveste nivå i fotballen, og også kommet på den varme innsiden av London-klubben Milwall.

I sin ferske bok «Living on the Volcano» (Century Books) setter han søkelys på den mest utsatte og fascinerende posisjonen: trenerbenken. Siden nesten ingen britiske toppspillere havner på fylla lenger, er det også lenger mellom de virkelig fargerike personlighetene. Og der kommer managerne inn i bildet.

 

Stjernen

Jeg overdriver ikke for mye når jeg påstår at den største stjernen i England i dag, er Chelsea-manager José Mourinho. Han har alt: suksess, ­talent, stil, galskap, utseende, intellekt, irrasjonalitet, og verdens største og mest skjelmske glimt i øyet.

Laget hans var på kjedsommelig vis overlegne i fjorårssesongen, noe som faktisk gjorde ham enda mer uspiselig når han vant enn når han tapte. Det han får seg til å si om seg selv, laget, motspillere, dommere og ­andre managere, og måten han sier det på, er ofte lite annet enn forkastelig. Samtidig er det umulig å ikke se på, og umulig å ikke bli litt forført av det likevel. Kameraet elsker ham, det er han som er hovedpersonen i sendingene når Chelsea spiller – ikke John Terry eller Eden Hazard.

Forfatter Michael Calvin har hverken fått Mourinho, Manchester Uniteds eiendommelige Louis Van Gaal eller den utseendemessig potensielle chilenske mafiadrapsmannen Manuel Pellegrini fra Manchester City i tale for boken, men tar det igjen med å lage forholdsvis personlige portretter av en rekke andre personligheter fra topp til bunn i det ­engelske ligasystemet.

Kynismen og brutaliteten i arbeidsmarkedet er ikke mildere nedover i divisjonene, snarere tvert imot. Managere er forventet å spille rollen som den sterke, men boken viser et adskillig bredere følelsesregister hos de medvirkende. Og alle bruker de sine forskjellige og nitid utviklede teknikker, analyseverktøy og menneskebehandlingsteorier.

Calvins bok starter med et hjerteskjærende møte med Martin Ling, den sparkede treneren hos lille Torquay United, som måtte gå i elektrosjokkbehandling for sin yrkesutløste depresjon, og fant ut at ­vikaren hadde tatt over laget og satt inn sitt eget nye team da han skulle tilbake på jobb med ny frisk.

Vi møter også større karer som den meget likandes, men ikke alltid like suksessrike, Liverpool-treneren Brendan Rodgers, som har en særegen evne til å fremheve det positive og se fremover ved selv de mest ­nitriste opptredenene av laget hans. Selv under en periode da han overraskende mistet begge foreldrene, kona forlot ham og sønnen var i retten for seksuelle voldshandlinger. Likevel mine beste år, sier han.

En av de mest spennende managerne i ­Premier League nå er unge Garry Monk, en tidligere spiller som gikk rett inn i jobben som manager i Swansea, uten særlig erfaring, da Michael Laudrup fikk fyken.

 

Manager-legende. Den flamboyante fotballmanageren er på ingen måte noen ny oppfinnelse. Brian Cloughs gode resultater matchet hans store uttalelser. Cloughs 44 dager som Leeds-manager er allerede blitt stoff for bok og film. I oktober kommer den allerede skamroste dokumentarfilmen «I Believe In Miracles» om hans bedrifter med Nottingham Forest fra midten av 1970-tallet. <font color=

Manager-legende. Den flamboyante fotballmanageren er på ingen måte noen ny oppfinnelse. Brian Cloughs gode resultater matchet hans store uttalelser. Cloughs 44 dager som Leeds-manager er allerede blitt stoff for bok og film. I oktober kommer den allerede skamroste dokumentarfilmen «I Believe In Miracles» om hans bedrifter med Nottingham Forest fra midten av 1970-tallet. <font color="#b9b1b1">Foto: Bob Thomas / Getty Images</font>

 

Litterært fall

Starten på denne sesongen har vært meget tung for José Mourinho og hans London-lag. De ligger på nedre del av tabellen, med tre tap, en uavgjort og kun én knepen seier, over bunnlaget West Bromwich, på de fem første kampene.

Dette fallet har potensielt litterære kvaliteter, noe som også avspeiles i hans ubehagelige, men vakre ansikt. Han ser bedre ut enn noensinne – håret er blitt gråere, virker nærmest glamorøst ustelt med tørre tupper. Frakkekraven er brettet opp. Han beveger seg med en menneskelig gravitas, tynget av en ny type, meget kledelig alvor.

Han er ikke en slagen mann helt ennå, fjorårets triumf ligger fortsatt som en ­rest­rynke i klubbeier Roman Abramovitsj’ munnviker, men vissheten om ens ­uunn­gåelige skjebne har nok allerede ­sunket inn. Memento mori – husk at du skal dø.

Du er aldri bedre enn dine siste resultater, og med oligarker og oljesjeiker og andre løse kanoner som eiere, er det sjelden rom for noe kjære mor.

 

Jungelens lov

Som man lærer i «Living on the Volcano» er fotballmanageryrket et høystatusyrke der du likevel må regne med å få sparken på et eller annet tidspunkt. Slik er jungelens lov.

I Championship-ligaen er gjennomsnittlig levetid for en manager åtte måneder, skriver Calvin. I øverste divisjon varer de litt lenger, men det er en årlig spenning på linje med nedrykksstrid og pokalkamp: Vil han få sparken, eller vil han klare å snu trenden? Skal brannslukkingstrener Tony Pulis komme inn og redde klubben i de siste åtte kampene? Således er fotballen for lengst blitt invadert av reality-tv-logikk.

Og om du ikke får sparken av utålmodige eiere som ikke har så stor interesse for din «langsiktige fotballfilosofi», har du medier og illsinte fans som aldri lar sin misnøye draperes i særlig diplomatiske ordelag, og snarere igangsetter de drøyeste kampanjer. For ikke å snakke om spillere med K2-egoer. Hele verden (og nærbildekameraer) følger manageren mens han utfører sitt meget avanserte arbeid; mens han skal styre et lag fullt av vidt forskjellige personligheter med individuelle kvaliteter til å jobbe sammen mot et felles mål. Dét er å tilfredsstille eiere og investorer, de som kjøper tv-rettigheter, og de minst like krevende supportere. Presset må være umenneskelig.

Fremtiden kan like gjerne bringe en tid uten den enerådende manageren, med dataanalyser og rådgivningspooler som enklere kan utvikle strategier, også underveis i kamper, programvare som kan monitorere all verdens ligaer og finne de spillerne et lag kunne trenge. Men hvem skal vi følge med på da?

 

Les også:
UT PÅ KAFFETOUR: Søndag er det VM i landeveissykling. Flere av favorittene er kaffenerder – og tar gjerne en espressopause underveis.

KRAFTKAR: Ørjan Johannessen vant VM-gull med kamskjell – her er kokkens skjellsettende oppskrifter.

SIGNATURRETTEN: København-restauranten Bæst traff blink med en one-night stand.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.