Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Brødrene i «Wolfpack» levde i filmens verden

Tekst
Filmskolen. I hvilken grad kan man lære verden å kjenne gjennom film? Det kan man spørre seg etter å ha sett Crystal Moselles dokumentar om brødrene Angulo, som så tusenvis av filmer i en ­leilighet de ikke fikk forlate. – Ulempen med alle filmene – og de har sett omtrent 5000 – er at de følger visse oppskrifter. Det virkelige liv er ikke sånn, uttalte Moselle til New York Times i sommer. Foto: Larry Busacca / Getty Images

Filmskolen. I hvilken grad kan man lære verden å kjenne gjennom film? Det kan man spørre seg etter å ha sett Crystal Moselles dokumentar om brødrene Angulo, som så tusenvis av filmer i en ­leilighet de ikke fikk forlate. – Ulempen med alle filmene – og de har sett omtrent 5000 – er at de følger visse oppskrifter. Det virkelige liv er ikke sånn, uttalte Moselle til New York Times i sommer. Foto: Larry Busacca / Getty Images

I en leilighet på Manhattan sperret en far inne kone og syv barn. Film ble deres vindu mot verden utenfor.

Det var i 2010 at filmskaper Crystal Moselle (35) så brødrene for første gang, gående ned en av Manhattans avenyer.

En iøynefallende gjeng, selv til New York å være: Seks hengslete brødre med midjelange, mørke heste­haler, kledd i dress og solbriller ­inspi­rert av kultfilmen «Reservoir Dogs». Filmska­peren fulgte instinktivt etter.

– Jeg trodde jeg skulle lage en dokumentar om filminteresserte, kreative barn, forteller Moselle på telefon fra hjembyen New York.

Det hun ikke visste, var at de seks guttene, på dette tidspunktet mellom 11 og 18 år gamle, for første gang var samlet utendørs uten foreldrene. Faktisk var det en av få ganger de hadde vært utendørs i det hele tatt.

Fakta:

«Wolfpack»
Dokumentar
regissert av ­Crystal Moselle (35).
Moselle er bosatt i New York. Utdannet ved New York’s School of Visual Arts.
I dokumentaren følger hun familien Angulo i nesten fem år. Familien levde isolert fra omverdenen i en leilighet på Manhattan.
Filmen hadde ­premiere på Sundance-festivalen i ­januar, vant Grand Jury Prize i dokumen­tarfilmkategorien.
Nordisk filmpremiere 11. november på Stockholm Filmfestival, med to av Angulo-­brødrene som gjester.
Nett thewolfpackfilm.com

 

Innendørs

Crystal Moselles dokumentarfilm «Wolfpack» om brødrene og resten av familien ­Angulo har – ikke overraskende – vakt oppsikt. Filmen vant Grand Jury Prize ved premieren på Sundance filmfestival i januar, og har siden fortsatt å høste gode kritikker.

Dokumentaren forteller historien om familiens tilværelse i en kommunal boligblokk på Lower East Side, Manhattan. Der har de seks brødrene og søsteren, Vishnu, som har Turners syndrom og ikke er portrettert i filmen, fått hjemmeundervisning av moren.

Verden utenfor leiligheten ser de bare gjennom vinduene i 16. etasje. Faren Oscar, en tilsyne­lat­ende paranoid, alkoholisert Hare Krishna-tilhenger, har latt barna og moren Susanne slippe ut bare noen få ganger i året. Som oftest ­begrenset til enkelte lufteturer om sommeren, da med beskjed om å ikke snakke til noen.

– Makten min påvirker alle, snøvler han i filmen.

Et år var barna ikke ute i det hele tatt.

 

Filmliv

Historien om familien Angulo er en historie om i utgangspunktet gode intensjoner: En idé om en tilværelse med kreative, skapende barn, skjermet fra verdens materialisme og elendighet.

Inne i leiligheten skapte brødrene sin egen verden. Hjemmet var, med unntak av en tv, videospiller og videokamera, et teknologisk vakuum.

For guttene blir film ikke bare en mental flukt, men også en kilde til det å lære om verden utenfor. De ser tusenvis av dem, blir levende filmleksika, fulle av sitater og referanser. Replikkene fra yndlingsfilmene transkriberes og pugges, kostymer og rekvisitter settes sammen av yogamatter og pappemballasje. Flere scener i dokumentaren, foreviget av Crystal Moselle eller brødrene selv, viser dem gjenskape filmene med hjemmevideokamera.

«‘Pulp Fiction’ har mange karakterer, så der kan alle være med. ‘Reservoir Dogs’ er også perfekt», sier Mukunda, fjerdemann i flokken, i filmen.

Han viser frem en samling manus som er skrevet på familiens skrivemaskin og kikker opp i kameraet med et usikkert tenåringsblikk.

«Det får meg til å føle at jeg lever, på en måte.»

At regissøren hadde jobbet i filmbransjen noen år da hun møtte dem, gjorde det lettere å få innpass hos den filminteresserte familien.

– Jeg filmet dem i – oh god – fire og et halvt år, forteller Moselle.

– Jeg ble nesten som en del av familien.

Da brødrene møtte henne, hadde de så smått begynt å gå ut på egen hånd. Før den tid hadde utgangsdøren i perioder stått ulåst, forteller hun, men de fryktet faren for mye til å åpne den.

En dag da faren var ute og handlet, åpnet ­Mukunda, på dette tidspunktet 15 år gammel, døren og gikk ned på gaten. For ikke å bli gjenkjent, var han iført en Hallo­ween-maske. Han rakk innom et par butikker før noen ringte politiet. Til tross for et påfølgende hjemmebesøk fra barnevernet, ble det ikke tatt ut noen tiltale mot foreldrene. Det ble imidlertid besluttet at de tre yngste barna trengte mer sosialisering. De ble sendt i terapi i et år.

Hurlumheien til tross, ekskursjonen ble et vende­punkt. Sakte, men sikkert begynte brødrene og ­moren å våge seg ut.

14

 

Egen rase

Foreldrene møttes i Machu Picchu – inka­enes tapte by i Peru. Han en Hare Krisha-tilhenger fra Peru, hun en blyg hippie fra Midtvesten i USA. Begge skydde materialismen. Hun ville se barna vokse opp i grønne omgivelser, han kunne ikke utstå byen. Likevel endte de opp i New York.

De skulle gjerne flyttet, men hadde ikke råd, konkluderer faren i filmen: De var ofre for livets omstendigheter. Familiens eneste inntekt, var statlige overføringer for morens hjemmeundervisning.

«Han ville skape sin egen stamme, sin egen rase», sier Govinda, en av de eldste brødrene, i dokumentaren.

Faren ville ha så mange barn som mulig, med sanskrit-navn og langt hår. Helst skulle de bli musikere, et fritt yrke, ifølge far. De skulle beskyttes mot dop, kriminalitet og annen dårlig innflytelse – det var best de holdt seg for seg selv. Inne i leiligheten bestemte faren hvilke rom barna fikk være i, og hvilke rom de fikk forlate. Delene av leiligheten som grenset mot naboene, fikk de ikke oppholde seg i, de skulle ikke vite at det fantes barn i leiligheten. Etterhvert tapet faren også over vinduene.

«Jeg husker mye. Det er noe jeg forbanner», sier en av brødrene i filmen, om barndommen i den lille ­leiligheten.

At både moren og barna er blitt utsatt for vold fra ­faren, blir klart i filmen, men utbroderes ikke. Hjemme­videoene taler kanskje for seg selv.

– Det var noen øyeblikk der vi tenkte at det å lage en dokumentar kanskje ikke var den rette tingen å gjøre, sier Moselle.

Da skal spesielt Mukunda ha satt foten ned.

– Han sa alltid: «Vi vil fortelle en historie», og han åpnet seg. Han drev historien fremover.

Alt i alt skal familien ha vært overraskende positiv og komfortabel med prosjektet, ifølge regissøren, til og med faren. Regissøren tror det kan ha skyldtes at han, som selv var en filmentusiast, gjerne ville være på film.

 

Løvetannbrødre

Noe av det mest bemerkelsesverdige ved brødregjengen er hvor velfungerende de fremstår. Dokumentaren portretterer dem som sympatiske og reflekterte, tilsynelatende mer i vater enn den jevne tenåring. De mener det er moren Susannes fortjeneste, kuet av faren, men full av omsorg og en viss fornuft.

I dag er maktbalansen i hjemmet totalt endret, forteller Moselle: Et par av guttene har flyttet ut, men ingen av sønnene snakker med faren. Moren har tatt opp kontakten med familien sin, og dukker opp med sønnene på premierer og filmfestivaler. Hun har også tatt tilbake sitt gamle etternavn. Det samme har to av sønnene.

Tidligere denne måneden ble også en rekke av brød­renes filmplakater, albumkunst og kostymer stilt ut ved Jeffrey Deitch Gallery i New York.

De siste årene har regissøren vært til stede ved flere store hendelser i brødrenes liv. Hun var med da de fløy for første gang, og første gang de gikk på kino og ­restaurant.

– Nå er det ikke så spennende for dem lenger. Det er bare en del av hverdagen, sier dokumentarfilmskaper Crystal Moselle.

– De er ikke traumatisert av det de har opplevd?

– Nei, nei, ikke i det hele tatt. De har vært ute i verden i fem år nå. De kommuniserer, har venner, kjærester, jobber, sier Moselle.

– Hadde du stilt dem det samme spørsmålet, ville de nok sagt at de ser fremover. Det som har skjedd, har skjedd.

Les også:
TRENINGSMAT: Jonas Lundgren gir deg oppskriften på sunn og god fast food.

FILM: «Wolfpack»-brødrene var innestengt i filmens verden.

TEKNO: Mobiltelefonen som er smart fordi den er dum.

DESIGN: Norske Northern Lighting erobret verden med en Snowball under armen.

KOMMENTAR: Ikke mobb hipster-kameraten min!

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.