– Selv om du klatrer eller kjører på ski en ny rute hver dag et helt liv rekker du ikke alt her

Tekst
Foto
Bratt lekegrind. I Chamonix når ski­kjør­erne bratte fjell og klassiske nedkjøringer rett fra heisen, men den urørte snøen må du ofte gå for å finne. Stian Hagen sparker opp snø til ære for fotografen. Aig du la republique er fjell­nåla til høyre, Grand Charmoz er toppen til venstre i bakgrunnen.

Bratt lekegrind. I Chamonix når ski­kjør­erne bratte fjell og klassiske nedkjøringer rett fra heisen, men den urørte snøen må du ofte gå for å finne. Stian Hagen sparker opp snø til ære for fotografen. Aig du la republique er fjell­nåla til høyre, Grand Charmoz er toppen til venstre i bakgrunnen.

Frikjørerlegenden Stian Hagen fant sitt paradis i skisportens mekka, Chamonix.

Skikjøringen til Stian Hagen er fjærlett. Fra sving til sving suser han anstrengelsesløst nedover fjellsiden, uansett om det er Rishiri-øya utenfor Hokkaido i Japan, stupbratte og traséløse La Grave, Lofoten i vintersol og pudder eller her i Mont Blanc-fjellmassivet.

– Å overleve i disse fjellene koker ned til statistikk og sannsynlighetsberegning. Uansett hvor forsiktig du er, uansett hvor mange forholds­regler du tar, før eller senere skjer det noe, sier han og pirker i den løse snøen med skistaven.

Snømann. – Det er mange som flytter hjem, prøver å skaffe seg en normal jobb og et normalt liv. Etter noen år kommer mange tilbake og finner seg et levebrød her, slik at de kan fortsette å bo i Chamonix, sier Stian Hagen (42) som flyttet til byen i 1998.

Frikjøring er det motsatte av portkjøring og utfor. Det handler om å finne den perfekte linjen ned fjellet, helst i pudder. Det handler om jakten på det neste fjellet, den beste snøen og den stemningen som oppstår når du står på ski med de samme menne­skene over flere dager og flere år.

Nå er Stian Hagen 42 år og allerede på overtid som frikjører. Han tok Montenvers-banen denne morgenen, med skikjørere, japanere og et reisefølge fra California med joggesko. Nå flyter breen Mer de Glas som en fjord av is under ham. Lyden av små steinsprang langs moreneryggene bryter den ­alpine stillheten. Lenger nede i dalen lig­ger Chamonix i skyggen, og på motsatt av breen stikker sylhvasse Mont Dru rett opp i vinterhimmelen. Mont Blanc-fjellmassivet er en magnet på ski­kjørere og klatrere fra hele verden.

– Selv om du klatrer eller kjører på ski en ny rute hver dag et helt liv rekker du ikke alt her, sier Stian Hagen.

Stian Hagen er historien om skibomsen som dro til Chamonix, men som aldri dro hjem. Om sesonger som gled over i hverandre. Norge har mange gode frikjørere, men de fleste er best på hjemmebane. Stian Hagen har hatt internasjonal suksess.

– Jeg føler blitt tryggere på min egen posisjon i skimiljøet. Jeg er ikke redd for å si nei. Når alt er klart, du står på toppen og helikopter og fotograf venter på deg, da er det en tøff beslutning å si:

Fakta: Stian Hagen (42)

Fulltids skikjører fra 2000.

Startet som kombinert­løper i Heming Idrettslag. Flyttet til Chamonix i 1998.

Har figurert i skifilmer fra blant annet Matchstick Production og ­Warren Miller.

Allerede som 19 åring kjørte Hagen den beryktede nordsiden av ­Aiguille du Midi.

Er utdannet UIGM Fjellguide

Stian Hagen er også en habil fjellklatrer. og har blant annet klarert The Nose og Zodiac på El Capitan i Yosemite.

Jobber aktivt med utstyrsutvikling for Völkl, Swix, Marker, Diabello og Arc’teryx.

Ga ut boken «Høgruta i Jotunheimen», på Fri Flyt Forlag, høsten 2015.

«Nei, jeg kjører ikke, dette vil jeg ikke!», sier Stian og strammer spennene på støvlene.

DRØMMEBODEN
Alle skikjørere kom­mer til Chamonix med ­spenning i mellomgulvet. Kommer du i mørket, kan du kanskje se silhuetten av Grand Montes. Kommer du hit i dagslys ser du kanskje de blanke vaierne til Aguille du Midi som strekker seg rett opp i galskapen. Ingen kan stå på ski her, tenker folk stille.

Stian Hagen kom hit 1998 i en sliten Fiat, med smale telemarkski på taket, et bredt glis og et syltynt budsjett. Og han ble bergtatt fra første skidag.

– En ting var skikjøringen og fjellene, men for meg var det viktig å møte alle menneskene med ­felles ­inter­esser. Alt det som skjedde rundt skikjøringen, du møtte likesinnede som ikke tenkte på utdannelse og normale ting, men som ga faen og ville stå på ski.

Noen år senere møtte han Andrea Binning, noe så sjeldent som en australsk, kvinnelig skikjører.

Bare en tur i boden. Stian Hagens skibod er både skimuseum, showroom, ølbule og lager, hvor alt utstyr blir debattert ned til siste søm. – Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt her

Familiespor. Stian Hagens foreldre er pensjonister og er stadig på besøk for å møte barnebarna Aksel og Camilla og være barnevakt når Stian og Andrea er på jobbreiser

Grand Montet. – Noen ganger glemmer jeg at jeg bor her, men etter jeg har vært borte en uke og kommer tilbake ser jeg fjellene på ny. Jeg må bare klype meg i armen, sier Stian Hagen med Mont Blanc-massivet i bakgrunnen

13

– Den vinteren bodde vi i en Volvo 240 og sov på sofaen til folk helt til de ble lei av oss. Andrea var chalet-girl, som vi sier, hun jobbet på et ­hotell slik som mange skibomser ender opp med å gjøre.

Her, i bygda Argentière utenfor Chamonix, bor han sammen med Andrea, som han nå er gift med, og barna Aksel (fem) og Camilla (snart to). Barna snakker engelsk til foreld­rene, fransk på skolen og i barne­hagen og norsk med besteforeldrene.

Utsikt å dø for. Mont Blanc-massivet er et høyalpint miljø hvor skikjørere bør beherske klatring og ha gode isbrekunnskaper. I 2015 omkom over 100 mennesker i Alpene. Chamonix regnes som det farligste stedet.

Før figurerte Stian Hagen i internasjonale skifilmer, prydet forsiden på skimagasiner og levde av sponsorkontrakter. Nå arbeider han med noen av de sterkeste merkevarene innen frikjøring og klatring og utvikler nytt utstyr. Han jobber tett på frikjøringens aller sterkeste merkevarer – som Völkl, Marker, Arc’teryx, Diabello og Swix.

Før jul ga han ut boken «Høgruta i Jotunheimen» – en skitur ­gjennom Jotunheimen på randoneeski fra topp til topp. Ruten er inspirert av randonee-klassikeren Haute ­Route i Alpene, som tusenvis går hvert ene­ste år.

– Merkevaren «Stian Hagen» ­holder seg bedre og sterkere av at jeg ut­vikler nytt utstyr og skriver guide­bøker. For­siden av et skimagasin eller en sek­­vens i en skifilm – hvor lenge husker folk det? En bok og en skibinding holder seg lenger, sier han. 

HØG RUTE
– Jeg lå i en sur ­fjellhytte i Atlasfjellene i Marokko for å lage en skifilm. Det var det siste kontinen­tet jeg ikke hadde stått på ski på. Jeg lå der og tenkte på alle stedene jeg hadde vært, men at det ikke ­handlet om skikjøringen, men heller ­rei­sen og menneskene som var det store. Åtte timers vandring med skiene pak­­ket på et esel, seks timer med inn­­marsj for 500 høydemeter med mid­dels skikjøring.

På filmopptakene ser vi Stian ­Hagen som går opp fjellsidene med feller på skiene og kjører rutinert på tynt snølag, mellom klippepartier, ned snille fjell.

– Det slo meg at i Jotunheimen ligger hyttene på rekke og rad, og fjellene kan nås fra både Øst- og Vestland. Men hvordan er terrenget for toppturer? undret Stian Hagen seg i den nordafrikanske fjellnatten.

Fakta: Høgruta i Jotunheimen

Inspirert av alpeklas­sikeren Haute Route som går fra Chamonix til Zermatt.

Høgruta i Jotunheimen følger denne ruten: Gjendesheim-Besshøe-Memurubu-Surtnings­siue-Glittertind-Glitterheim-Galdhøpiggen-Leirvassbu-Krossbu.

For dem som ikke er ­erfarne skiløpere med breerfaring, bør turen gås med guide. Det ­arrangeres flere åpne turer.

Ruten er omtrent 77 kilometer lang.

Antall fallhøydemeter: 7208.

høgrutajotun­­heimen.no

Etter ti dagers rekognosering i Jotunheimen var ideen klar – her skulle Høgruta i Jotunheimen gå. Ulike nedkjøringer ble testet, brepartier ble sjekket ut og logistikken planlagt. Stian Hagen fant fort ut at turistforeningshytta Leirvassbus innehaver Ole Jakob Grindvold var en gode sparringpartner. En norsk versjon av alpeklassikeren Haute Route, som går fra Chamnox til Zermatt vokste frem.

– Fjellene er ikke så høye i Jotunheimen, men fallhøyden er reell. Man må ikke ta seg gjennom 600 hundre høydemeter med ugjennomtrengelig krattskog før skikjøringen begynner. I Jotunheimen begynner turen utenfor hytta, sier Hagen, som oppdaget at tiden hadde stått stille i Jotunheimen.

– Det var bare eldre folk med fjellski og fjellanorakk som surret rundt i Jotunheimen. Alle forbandt toppturer med fjellene på Vestlandet og i Nord-Norge. Høgruta er blitt en toppturklassiker overnatten.

– Nå mener Ole Jakob Grindvold at ni av ti skipar langs hytteveggen er toppturski, og ikke fjellski – slik som det var før.

Jeg er lidenskapelig opptatt av utstyr

STIAN HAGEN — skikjører

PUDDERPLANKER OG TANKER
Stian Hagen er tettbygd som en utforkjører, slank og seig etter milevis med terrengløp gjennom de snøløse månedene. Ifølge passet måler han fortsatt 165 centimeter på ski­strømpelesten. Hadde han vært høyere, måtte han bøyd hodet i skiboden på baksiden av huset. I dunkel belysning står skiparene på rekke; årsmodeller, nesteårsmodeller, prøvemodeller og ski som verden aldri kommer til å se. Langs den andre veggen henger skalljakker, fleecejakker, dunjakker, primaloftjakker og dunvester. Isskruer i titanlegeringer, ekspresslynger, skru­karabiner og kamkiler i alle størrelser.

For Stian Hagen er ikke utstyr noe å smykke seg med, men en kontinuerlig prosess av stadige ørsmå forandringer og forbedringer av ­detaljer og nyanser.

– Jeg er lidenskapelig opptatt av utstyr. Hvordan virker det på fjellet? En glidelås som virker klok og gjennomtenkt på designbordet kan virke malplassert til fjells. Dessuten må skisportens etablerte sannheter stadig utfordres, sier han.

Og her ligger Hagens kjernekompetanse. Han er utstasjonert i Chamonix, for å fange opp de siste trendene, være i fjellet med både folk og utstyr.

Guide til fjellgalaksen.  – Du må vite hvor du skal i Chamonix. Hvis du bare tar en heis opp et sted og håper å finne god snø … det nytter ikke. Du må ha en plan. Alle er i samme ærend som deg – de vil ha urørt pudder, sier Stian Hagen.

Guide til fjellgalaksen. – Du må vite hvor du skal i Chamonix. Hvis du bare tar en heis opp et sted og håper å finne god snø … det nytter ikke. Du må ha en plan. Alle er i samme ærend som deg – de vil ha urørt pudder, sier Stian Hagen.

FALNE SNØMENN
Skyggene er lange i Chamonix. Blir du lenge nok i denne dalen, kommer du til å miste noen. En guide du kjente, kjæresten til en venn, et ansikt som alltid var der, en dag kommer ­meldingen.

– Jeg mistet bestevennen min i disse fjellene, forteller Hagen.

Han fikk beskjeden den 23. ­jan­uar ifjor. En av hans beste venner, ­David Rosenbarger, var blitt drept av et skred i Hellbronner, på den ­italienske siden av Mont Blanc. ­David kjørte med tre venner da han ble truffet av snømassene, og døde han av skadene han pådro seg.

– Det er den tingen som gjør at det er kjipt her i Chamonix. Jeg har hatt stunder der jeg har tenkt: «Faen, jeg orker ikke at det skal være sånn!» Men min vennekrets kommer ikke til å slutte med denne typen skikjøring hvis jeg flytter herfra. Derfor er slike tap noe som blir vanskelig å beskytte seg mot, sier han. – Det er jo en kultur i Chamonix at du ikke prater om risiko. Jeg tror mange er redd for å miste ansikt hvis du sier at de må være mer forsiktige. I stedet for å si slike ting er det mer «high fives» og jubel.

Stian Hagen forteller om et skimiljø som er både sammensveiset, men som alltid skal videre, uansett, selv om noen dør.

– Når noen dør er det gravøl, ganske mange gravøl.

– Og så?

– Og så fortsetter de som ikke sto nærmest som om ingenting var skjedd. Kanskje de nærmeste forandrer seg, kanskje noen flytter hjem, sier Hagen og blir stille og fortsetter.

– I et tilsvarende lite samfunn i Norge hadde det nok vært langt mer oppstuss om en ung mann ble drept i et skred. Her er det en del av gamet. Folk aksepterer det.

Du er på fjellet hele tiden, med en haug med folk som stoler på deg. Du passer på dem, men hvem passer på deg?

STIAN HAGEN — skikjører

KONSERVATIV
Ikke langt unna Stian Hagens hus ligger Ecole Jean Constantin, Aksels barneskole. Bare i hans klasse er mellom 12 og 15 av fedrene fjellguider. Mange av dem er franske familier, med innslag av utlendinger som har slått seg ned Chamonix.

– Det kommer ikke til å være 12 guider blant fedrene når disse barna er 20 år. To-tre av dem kommer til å stryke med i fjellet. Å være guide i Chamonix er dårlig betalt og risikoen er stor. Du er på fjellet hele ­tiden, med en haug med folk som stoler på deg. Du passer på dem, men hvem passer på deg? sier han.

– Eksponeringstiden i fjellet er stor. Jeg har guidevenner som har kjøpt seg hus her og lånt en haug med penger. De må jobbe i fjellet hver eneste solskinnsdag for å tjene nok penger. Det er en tøff livssituasjon å være i. Presset blir stort når du skal vurdere risiko mot inntekt. Hvis du ikke jobber, får du ikke betalt. Du står i en ­potensielt farefull situasjon hele ­tiden. Jeg er glad jeg ikke har det sånn, sier Hagen.

Naturlig laboratorium. Stian Hagen med Mer de Glas-breen i bakgrunnen.


ALLTID FJELLENE
Tilbake på Mon­te­vers river Stian Hagen fellene av skiene, og man kan fortsatt ikke høre noe annet enn vinden og sporadiske moreneskred. Snøen er iskald og knusktørr. Det knirker i snøen. Ingen turister, ingen fotspor, bare disse spisse fjellformasjonene som er selve kjennetegnet til Chamonix.

– Ser du den smale rennen som går ned fra høyre side av toppen, sier ­Hagen og peker over dalen og mot en tynn stripe snø som klistrer seg til den svarte fjellveggen.

– Der har jeg kjørt, det er en av de deiligste rennene i Chamonix, sier han.

Hadde det ikke vært for ­jetflyenes hvite kondensstriper, som går på kryss og tvers over den koboltblå him­melen, hadde det vært lett å glemme at han spenner på seg skiene midt i Europa.

– Det er ganske tøft å flytte tilbake til et såkalt normalt liv etter at du har levd her noen år.

– Det jeg frykter mest, er at jeg skal havne i en vanlig kontorjobb. Hvis du har fulgt det vanlige løpet med videre­gående, høgskole og så rett i en jobb så passer kanskje det. Men jeg har levd et fritt liv utenfor dette systemet, og hvis jeg skulle blitt plassert bak en kontorpult må, nei det hadde ikke gått – det skremmer meg, sier Hagen, klikker støvlene i bindingene og setter utfor.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk