– Om jeg ville bli skuespiller?
Han ser forbausende forundret ut.
– Nei, nei. Jeg hadde ingen tanker om det. Ingen som helst. Min drøm var heller å bli paleontolog.
– Paleontolog?
– Ja, jeg var forholdsvis manisk opptatt av dinosaurer som barn. Jeg så for meg en lysende fremtid som paleontolog. Som 40-åring skulle jeg bo i London og jobbe på Det naturhistoriske museet der. Det hadde verdens største samling av dinosaurskjeletter. Dette var ting jeg visste allerede før jeg var ti.
Et forsiktig smil.
– Vi reiste til og med dit da jeg var elleve. Hele familien dro til London slik at jeg skulle få besøke museet. Det var helt fantastisk. Bygningen ser ut som en katedral. Og jeg gikk rundt der. Foreldrene mine og mine to eldre søsken gjorde seg ganske fort ferdig og satte seg i kafeen. Mens jeg studerte gjenstand etter gjenstand, leste ethvert skilt, kjempet meg gjennom engelsken, monter etter monter, etasje for etasje. Det tok sin tid.
Han stopper.
– Jeg synes fortsatt … Det finnes for eksempel teorier om at dinosaurene antagelig kommuniserte med hverandre. Ankylosaurene, de tyngst pansrede dinosaurene, hadde lange halser som kunne bli brukt til å lage dypfrekvente lyder, lyder som trengte gjennom tett vegetasjon og kunne nå andre dinosaurer langt, langt unna.
Han virker å bli glad ved tanken på dette.
– Det er jo ganske utrolig å tenke på at det fantes en helt annen verden for veldig lenge siden, som likevel var her hvor vi er.
I hovedrollen
Tobias Santelmann (37) står på terskelen til å bli et navn ingen kan unngå å vite om.
Ikke slik å forstå at han ikke har vært kjent før nå; han har hatt tunge roller på Det Norske Teatret, spilt i filmer som er blitt nominert til Oscar («Kon-Tiki») og selv vært nominert til dobbel Amanda-pris («Jag etter vind»). Han har vært å se i serier som «Frikjent», «Øyenvitne» og «Kampen om tungtvannet», og til og med dukket opp i Hollywood-produksjoner som serien «Homeland» og storfilmen «Hercules».
Fullskjegg. Som Knut Haugland i «Kon-Tiki», ble det tur til Oscar-utdelingen og en mulighet til å stå nære folk som Bill Murray.
Trønderfilm. For rollen som Håvard i Rune Denstad Langlos «Jag etter vind» (2013), ble han nominert til to Amanda-priser: Beste mannlige birolle og beste nykommer. Her med hovedrolleinnehaver Maria Blokhus. De spiller også i band sammen.
Brødre og sirkus. I TV 2-serien «Frikjent» spilte han hovedrolleinnehaver Nicolai Cleve Brochs bror, Erik.
2014-drama. Han har spilt politietterforsker før. Her som Lars i «Øyenvitne».
Motstandsmann. I NRK-serien «Kampen om tungtvannet» spilte han Joachim Rønneberg, som ledet en gjeng unge sabotører under Annen verdenskrig.
FN-oberst. Tobias Santelmann spilte mot «Homeland»-stjernen Claire Danes i sesong fem av den populære tv-serien.
Høyt hår i Hollywood. I «Hercules» spilte han mot Dwayne «The Rock» Johnson (bildet). – Det var veldig gøy, men også i Hollywood sitter du til syvende og sist på klappstoler på et endeløst jorde og venter på en tagning. Du har på deg et teit kostyme, dumme sandaler og noe som mest av alt ligner et skjørt, plastsverd i hylstrene.
Herregud, siden 2012 har han vært å finne på motebladet Elles liste over Norges mest sexy menn, bare en sånn ting. Men likevel, altså. Ting er på vei til å forandre seg.
For første gang skal Tobias Santelmann ha hovedrollen. Først som politietterforskeren Nikolai i storsatsingen «Grenseland» på TV 2, der han havner i et farlig dobbeltspill når familien blir involvert i en drapssak i småbyen Tista. Og senere som Tjostolv Moland i Marius Holsts film om de to nordmennene som ble dømt for drap i Kongo. Han har mer eller mindre vært sammenhengende i opptak siden desember i fjor.
Han ser unnskyldende over bordet.
– Filmen har jeg dessverre ikke lov til å snakke om ennå.
«Grenseland», derimot, er en serie i åtte episoder, som snart har premiere på TV 2. Det er en kostbar produksjon med et budsjett på over 80 millioner kroner. Til gjengjeld har interessen fra utlandet vært stor, allerede før en eneste episode har vært spilt inn.
Igjen smiler han, ikke beklagende, denne gangen.
– Det er utrolig morsomt å få være med på den bølgen av medgang som preger norske serier for tiden. Jeg likte for eksempel både «Nobel» og «Skam» veldig godt, og disse serien har jo stor suksess i utlandet også. Plutselig ser Sverige og Danmark til Norge for å lære hvordan vi gjør ting. Det er ikke lenge siden det var en nærmest utenkelig tanke.
Han venter litt.
– Sant å si begynner jeg å bli litt nervøs, jeg må si det. Jeg har spilt tydelige biroller, men som hovedrolleinnehaver har du et annet ansvar. De lange buene i historien og karakteren må gå opp. Fordi dette er en krim der ting skal komme overraskende, må jeg i enhver scene vite, ikke bare hvor mye karakteren min vet på akkurat det tidspunktet, men også hva de andre i scenen vet og hvor mye jeg tror at de vet. Det noen ganger under denne innspillingen jeg har måttet stoppe opp og si: Eh, vent litt her nå …
Sant å si begynner jeg å bli litt nervøs, jeg må si det
Tobias Santelmann – skuespiller
– Hva er du mest nervøs for?
– I engstelige øyeblikk kan jeg se for meg anmelderne som sier at det kunne vært en veldig bra serie og alt det der. Bare synd at de, av alle i verden, valgte Tobias Santelmann til å spille hovedrollen.
Hemmelig oppdrag. Det er fortsatt mye hysj-hysj rundt Marius Holst-filmen «Mordene i Kongo». Tobias Santelmann spiller Tjostolv Moland og Axel Hennie Joshua French.
TV 2-drama. I «Grenseland» spiller Santelmann mot Ellen Dorrit Petersen. I hovedrollen som politietterforskeren Nikolai, havner han i et farlig dobbeltspill når familien blir involvert i en drapssak i småbyen Tista.
Hippiene på Sørlandet
Navnet Santelmann er tysk. Kirsten, som langt senere skulle bli moren til Tobias, var med venninner i Berlin, der hun traff Heiko. Han studerte medisin ved Freie Universität, de giftet seg og flyttet til Freiburg, og der fikk de først sønnen Sven, så datteren Kaja, før Tobias ble født. Han var bare halvannet år da de flyttet til Norge.
Først til Høyanger, så til Marnardal, før familien endte opp i Spangereid, et tettsted langs fylkesvei 460, mellom Vigeland og Lindesnes fyr. En plass med drøyt hundre husholdninger. Men også dette stedet kunne deles opp: Presthusbakken, Njerve og Gahre. Familien Santelmann bodde i de gamle rekkehusene på Gahre, alle med litt åkermark på baksiden og et kastanjetre på forsiden.
Han smiler.
– Om vi skilte oss ut?
Fakta: Tobias Santelmann
Født i 1980 i Freiburg i Tyskland
Samboer med Jennifer Bråthen, datteren Alba på to år.
Bakgrunn: Romerike folkehøgskole, gikk ut Statens teaterhøgskole i 2006. Var i flere å tilknyttet Det Norske Teatret. Etter en rekke mindre roller på tv og film, slo han gjennom som et av mannskapene på «Kon-Tiki» i filmen fra 2012, en film som ble nominert til Oscar som beste fremmedspråklige film.
Han spilte i Rune Langlo Denstads «Jag etter vind» (2013), og som gamlekjæresten Håvard ble han nominert til to Amanda-priser: Årets mannlige birolle og Årets nykommer.
Senere har han vært å se i filmer som «Jeg er din», «Kraftidioten» og «Hercules».
På tv har han spilt i sesong fem av amerikanske «Homeland», i tillegg til serier som «Øyenvitne», «Frikjent», «Kampen om tungtvannet» og Netflix-serien «Marcella».
Spiller sin første hovedrolle, i TV 2-krimmen «Grenseland».
Har også rollen som Tjostolv Moland i filmen om ham og Joshua French.
Faren beveget seg fra allmennpraktiserende lege i Mandal til naturmedisin og homøopati. I Fædrelandsvennen ble han omtalt som en hokuspokus-lege. Moren skulle komme til å skrive bøker om de helbredende effektene av rooiboste og hvitløk.
– Jeg var i så fall for liten til å merke det. Men det er klart, så godt som alle gikk på søndagsskole der, og det gjorde ingen av oss, så på mandager var det alltid prat på skolen om noe som hadde skjedd som vi ikke visste noe om. Men jeg spilte først og fremst fotball. Fra jeg var fire forlot jeg aldri hjemmet uten fotballsko, leggskinn, knebeskyttere, den gule drakten til Spangereid IL, hansker og en ball. Jeg dro til banen. Om det dukket opp en mulighet for spill, skulle det ikke stå på det.
Sørlandsdialekten, som ellers er helt fraværende, dukker opp i enkeltord, som når han sier banen eller Spangereid.
– Jeg husker hvordan hele bygda dro for å se A-laget spille, den plettfrie gressbanen om kvelden, vår, sommer og høst. Stjernen for meg var Edvind Svendsen. Dette var langt ned i divisjonene, det var ikke stor idrett, men like fullt: jeg så virkelig opp til ham. Jeg gikk på barneskolen og tenkte at det var rart at han ikke var på landslaget. Han var i hvert fall en av dem som kunne klare å komme seg videre til Giv Akt, som var den neste klubben om du skulle komme deg oppover i fotballen der vi bodde. Stigen var Spangereid, Giv Akt, Mandalskameratene og så Start.
– Lyktes det for ham?
– Nei.
– Og du – ble det Giv Akt på deg?
– Nei, dessverre. Og jeg forsto altfor sent at jeg ikke var god nok. Mitt høyeste mål i livet, lenge etter at paleontologdrømmen hadde lagt seg, det var å få spille for Start. Om så bare som innbytter, noen skarve minutter, i en kamp mot Djerv eller hva som helst. Det hadde vært all that for meg, altså.
Etter en liten pause:
– Fortsatt er det litt sånn, egentlig.
Elefanter og tigre
– «Indiana Jones». Jeg var seks år.
Han er ikke i tvil. Det var den første store filmopplevelsen.
– Hvor så du den?
– Da var vi i India, i en landsby ved foten av Himalaya som het Dharamsala.
– Du så «Indiana Jones» i en landsby ved foten av Himalaya da du var seks år?
– Litt skilte vi oss nok ut i Spangereid, det gjorde vi nok.
– Ja.
– Vi reiste rundt i India et halvt år. Helt fra Kerala i sør, til Goa, Madras, Mumbai og opp i nord. Jeg husker følelsen av å komme av flyet i New Delhi, at varmen gjorde det nesten umulig å få luft ned i lungene, selv for en seksåring. At skinnsetene i bussen svei mot baksiden av lårene. Hvordan det var helt kaotisk nydelig, bråkete og fullt av farger. I fire dager bodde vi i en hytte midt inne i jungelen. Vi måtte først kjøre båt et stykke, så viste en guide oss veien inn. Det tok åtte timer å gå. Rundt hytta var det gravd et dike som skulle holde elefantene unna. Det var gitter foran vinduene. Der bodde vi helt uten noen kontakt med omverdenen, en familie fra Spangereid. Vi så elefantene gå ned til vannet, vi så apekatter og slanger. En dag kom en tiger, den lusket over broen over diket og strøk inntil huset vårt. Dagen etter gikk vi ut og kikket på fotsporene. Akkurat det husker jeg at jeg syntes var i overkant skummelt.
Han smiler.
– Men min første filmopplevelse, ja. Dharamsala er sete for den tibetanske eksilregjeringen. Jeg så Dalai Lama da vi var der. Filmen ble vist på et lerret i et lite hus der. Jeg var ikke spesielt vant til å se på sånt. Vi var sent ute med både tv og videospiller hjemme hos oss. Og så var den jo mye skumlere enn noen oss vel hadde trodd. Det eneste jeg husker er en hengebro som blir kappet av, og som Indiana Jones klamrer seg til, og noe med å spise suppe av apeskaller og slanger som åler seg gjennom hulrommet til øynene. Mesteparten av filmen holdt faren min hendene foran øyene mine. Men så innså han at den ble for skummel for søsteren og broren min også, og så måtte han slippe et av mine øyne for å holde for hennes, og sånn holdt de på. Sammen kunne vi tre lappe sammen historien sånn noenlunde etter at filmen var over.
Grunnfjell. Sin første store filmopplevelse hadde han som seksåring ved foten av Himalaya. Skjorte og bukse: Abnym Atelier / Volt.
Avslørt
– Jeg har et mareritt som går igjen. Jeg står i kulissene på teateret. Det er bare minutter før sceneteppet skal opp. Jeg skal inn hvilket øyeblikk som helst, salen er full av folk. Men jeg har ikke øvd. Jeg kan ikke teksten. Jeg vet ikke fra hvilken kant jeg skal inn, eller hvor på scenen jeg skal stå, hvordan jeg skal gå. Jeg er helt blank, blar skrekkslagent i manuset for å pugge teksten, selv om jeg vet at det ikke er mulig å lære seg alt så fort, selv om jeg vet at det er for sent, jeg river i sidene, hjertet dunker. Så går teppet opp.
Man kan nærmest seg angsten i øynene.
– Da våkner jeg, gjennomsvett. Men jeg har skjønt drømmen. Det er underbevisstheten min som forteller meg at det for alvor er på tide å begynne å jobbe. Den innsatsen du har lagt ned til nå, holder ikke.
Å danse alfabetet
– Gymsokker?
Han ser indignert ut.
– Heter det ikke det?
– Nei, det heter eurytmi-sko.
Det siste blir sagt med en latter.
Familien Santelmann flyttet til Oslo da Tobias var 16. Broren hadde allerede gjort siviltjeneste et år og søsteren hadde vært utvekslingsstudent i Venezuela. Tobias begynte på Steinerskolen på Hovseter.
– Men det er sånne sokker med en gummisåle, ikke sant?
– Jo, det er det, jo. Men jeg likte eurytmi, jeg. Danse alfabetet. Det var helt topp for meg. Å binde våre egne bøker, modellering, egen smie. Jeg var ikke så glad i lese og pugge, og jeg tror vel egentlig ikke at jeg hadde fullført videregående om jeg ikke hadde begynt på Steinerskolen. For meg var det strålende å danse rundt til klassisk musikk iført et rosa sjal mens jeg kastet rundt på en messingstang. Jeg hadde veldig tungt for å lese.
For meg var det strålende å danse rundt til klassisk musikk iført et rosa sjal mens jeg kastet rundt på en messingstang. Jeg hadde veldig tungt for å lese
Tobias Santelmann – skuespiller
– Hvordan da?
– På barne- og ungdomsskolen trodde jeg jo bare at jeg var veldig dårlig til det. Jeg gruet meg veldig hver gang vi måtte lese høyt for klassen. Jeg stotret og knotet. Det var først på videregående vi forsto at jeg ikke var treig. Jeg hadde dysleksi. Jeg hadde på sett og vis klart å skjule det, tror jeg. Når vi skulle ha opplesning, og vi begynte hos Werner lengst bak, visste jeg at nestemann var Åse Anne, så kom turen til Preben, og på den måten kunne jeg beregne omtrent hvor det ble min tur, og så nileste jeg så mye som jeg rakk, før læreren sa: «Tobias». Problemet var at jeg måtte konsentrere meg så mye om rekkefølgen på bokstavene og ordene, jeg var bare nervøs, jeg hadde ikke sjanse til å få med meg hva innholdet i det jeg leste, var. Jeg fikk aldri noen følelse av at jeg kunne lære meg noe ved å lese, jeg fikk ingen følelse av mestring, bare engstelse og at jeg ikke husket noe etterpå. Fortsatt er det slik at jeg ikke kan jobbe med noe sånt som lydbøker. Av og til kommer det de rareste ord ut av munnen min, ord som på ingen måte finnes i virkeligheten.
Han stopper.
– Men én ting var at jeg ikke hadde fullført videregående om jeg ikke hadde begynt på Steinerskolen. Jeg tviler vel veldig på om jeg hadde blitt skuespiller, heller. Om vi ikke hadde flyttet til Oslo, hadde det i hvert fall aldri skjedd. Man ble liksom ikke det på Spangereid da jeg vokste opp.
– Men på Steinerskolen fikk du lyst til å opptre?
– Ja. Jeg søkte på skolerevyen da jeg gikk i første, møtte til audition.
– Hvordan gikk det?
– Jeg fikk nei. Jeg var ikke god nok. Året etter turte jeg ikke å søke som skuespiller, men jeg ble lysmester.
– Det var ikke noen flying start?
– Nei. Men så i tredjeklasse skulle skolen sette opp musikalen «Spelemann på taket». Vi var syv gutter i klassen. To skulle alternere på den mannlige hovedrollen som Tevje. Etter at fire av dem var blitt spurt og takket nei fordi det ikke var kult å stå der oppe og synge, fikk jeg forespørselen. Jeg var mer enn klar.
– Hvordan gikk det?
– I hovedsak gikk det bra.
– I hovedsak?
– Uff. Jeg har ikke tenkt på dette på en god stund. Men jeg husker en kveld, alt gikk jo i et heseblesende tempo, og ved denne anledningen kom jeg ut på scenen, uten en anelse om hvor i stykket vi var. Den eneste andre som sto der var hun som spilte min hustru, Golde. Jeg var en fattig melkeselger med fem barn, i et lite, jødisk samfunn i Russland, forfulgt og truet av utryddelse. Men nå sto jeg der. Alt var stille. Jeg håpet at motspilleren min ville si noe, at det var hun som hadde den første replikken. Det var det åpenbart ikke. Sekundene gikk. Ikke en lyd i aulaen. Jeg så på henne, desperat. Hun så på meg. Jeg kunne registrerte at suffløren hvisket noe, men ordene var uhørlig for meg. Jeg forsøkte umerkelig å bevege meg nærmere henne. Hun hvisket replikken på nytt, men heller ikke denne gangen oppfattet jeg det. Jeg lente meg forsiktig mot suffløren, og nå hørte jeg den. Så, etter å ha stått urørlig og taus på scenen i mer enn 30 sekunder, ropte jeg ut: «Løp, løp, løp. Vi er i fare. Vi har inga tid å miste, vi må dra augeblikkeleg.»
Steg for steg. Først på videregående forsto de at han ikke var treg, men hadde dysleksi. Fortsatt kan ikke Tobias Santelmann jobbe med lydbøker. Jakke: Bjørn Borg / Volt. Ytterjakke: ACNE. Bukse: Tobias' egen. Sko: Dr. Martens.
Self tape
– Du må nesten trives med avslag om du skal holde ut som skuespiller. Om du går skikkelig i kjelleren hver gang, står du i fare for å tilbringe veldig mye tid der nede. Jeg gir meg selv én dag med dyp skuffelse, så kan jeg ikke synes synd på meg selv mer.
Om du går skikkelig i kjelleren hver gang, står du i fare for å tilbringe veldig mye tid der nede
Tobias Santelmann – skuespiller
– Går det an å bestemme seg på den måten?
– Jeg tror man er nødt til det. Man må ikke bli engstelig for å gå på audition.
– Men det må jo være ganske forferdelig?
– Skal jeg si hva som er verre?
Han smiler.
– Når man søker roller i utlandet, møter man jo sjelden til audition, man spiller inn det som kalles en self tape. Jeg har gjort det mange ganger. Jeg har gått opp på tørkeloftet hjemme i bygården på Grünerløkka, satt opp et kamera og prøvelest. På en måte er det fantastisk. Der oppe ved loftsbodene har jeg i ensomhet spilt mot alle fra Tom Cruise og Tom Hardy til Samuel L. Jackson. Men det er flaut òg. En gang skulle jeg prøvespille for en rolle som russisk skurk i «Die Hard». Alt var utrolig hemmelig. Jeg måtte skrive under på at jeg ikke viste noe som helst til noen, før jeg kunne bli tilsendt den ene scenen som jeg skulle lese, ikke mer. Jeg kunne ikke spille mot noen, ingen kunne holde kamera. Jeg skulle gå opp dit, starte kameraet, og så skulle jeg med full innlevelse – med tykk, engelskrussisk filmaksent – begynne med å si: «Hello, Americans. Hchello. Hchello, Américens.» Jeg måtte drikke en flaske vin før jeg gikk opp og gjorde det.
På en måte er det fantastisk. Der oppe ved loftsbodene har jeg i ensomhet spilt mot alle fra Tom Cruise og Tom Hardy til Samuel L. Jackson. Men det er flaut òg
Tobias Santelmann – skuespiller
Han smiler.
– Etterpå skal du sende dette fra deg. Denne filen med opptaket. Det er annerledes på en audition der du møter opp. Det kan gå bra eller dårlig. Men med self tape velger du selv hva du leverer fra deg. Du kan prøve så mange ganger du vil, ikke sant. Så det jeg sier når jeg sender filen over Atlanteren, føler jeg, er: altså, bedre blir det ikke. Hallo, bare ta en titt på dette: nå skal dere se en fyr som virkelig kan spille russisk skurk. This is my best work. Hchello, Américens.
Han ser opp.
– Mens 12-trikken ruller i bakgrunnen og naboens baby gråter i etasjen under.
Bølgedal. «Point Break» var opprinnelig en film med Keanu Reeves og Patrick Swayze. Nyinnspillingen av kultklassikeren fra 1991 ble ingen suksess.
Best med hest. I BBC-serien «The Last Kingdom», tenkt som en britisk «Game of Thrones», spilte Tobias Santelmann Ragnar den yngre.
På Netflix. Den engelske serien «Marcella» ble beskrevet som en mørk, effektiv psykokrim av anmeldere da den kom i 2016. Tobias Santelmann i en sentral birolle som Yann Hall.
Flyvende studenter
Første gang han søkte på Statens teaterhøgskole var i 2001. Han fikk nei. Andre gangen var året etter. Han kom videre til tredje runde. Men på nytt fikk han nei.
– Jeg hadde nærmest et litt usunt forhold til de som gikk der, tror jeg at jeg må si. Jeg gikk på Romerike folkehøgskole og der søkte så godt som alle på Teaterhøgskolen. Det var såpass at opptaksresultatene ble hengt opp der samtidig som i Oslo. Jeg hadde ikke så stor tro på meg selv, jeg var ikke en av de gode på folkehøgskolen. Likevel, jeg fulgte på nærmest stalker-vis med på alt elevene på Teaterhøgskolen gjorde, så alt de satte opp. På veien inn til forestillingene kikket jeg på headshot-ene som hang på veggen. Jeg syntes de var så utrolig vakre, så karismatiske. For meg var disse vesenene ikke mennesker, men noe opphøyd og guddommelig. Hvis en av dem skulle hoppe fra en bygning, ville jeg ha blitt svært overrasket om ikke han eller hun fløy av gårde.
Han stopper.
Bar bakke. Tobias Santelmann kom inn på Teaterhøgskolen på tredje forsøk. Og som ikke det var nok, i årene han ventet, serverte han studentene på stampuben deres. T-skjorte: ACNE. Bukse: H&M x Erdem.
– Som ikke det var nok, jobbet jeg på stampuben til teaterskoleelevene, Hannibals hybel på Aker Brygge. De kom dit og det var ofte bare jeg som jobbet der. Jeg hørte dem sutre og klage når de hadde fått kritikk av en lærer for et eller annet, mens jeg kunne jo kuttet av meg en arm, for å ha det som dem. I stedet serverte jeg dem øl og ryddet om tomglassene deres. Men jeg fulgte med. Noen ganger tok en lærer med elevene på puben for å gå gjennom arbeidet sammen. Aldri har noen bord vært mer skinnende blanke enn dem som sto rundt dem da. Jeg vasket og gnikket, mens jeg umerkelig forsøkte å få med meg hva som ble sagt, slik at jeg kunne bruke det senere.
– Fungerte det?
– Jeg kom inn på tredje forsøk. Men da hadde jeg også blitt kjent med skuespilleren Jørgen Langhelle. Han var en av dem som av og til tok en pils mens de ventet på fergen til Nesodden. Der bor jo en god del kunstnere der ute, og de stoppet innimellom på Hannibal og da slo jeg gjerne av en prat. Jørgen Langhelle er fra Sandnes, og han hadde et råd: «Du må gje deg med det der østlandsjåleriet ditt!» Til da hadde jeg forøkt å søke meg inn på østlandsk. Da jeg gjennomførte opptaksprøvene på sørlandsdialekten min, kom jeg inn.
Han nikker svakt.
– Det var fantastisk deilig. Selv om jeg resten av sommeren gikk rundt og ventet på en telefon fra Teaterhøgskolen om at det var gjort en feil, og at navnet ikke skulle ha stått på den listen.
Fra oven. Da han endelig kom inn på Teaterhøgskolen, gikk han hele sommeren og ventet på telefonen som sa at alt var en feil. Bukse: A.P.C. Turtleneck: Oscar Jacobsen / Volt. Frakk: H&M x Erdem.
Drømmen
Familien med ham, samboeren og datteren Alba på to har flyttet til Lille-Tøyen. Parallelt med den hektiske innspillingsperioden de seneste ni månedene, har de pusset opp en førsteetasje med kjeller.
– Ser du dine egne serier og filmer?
– Stort sett. Men jeg er et veldig dårlig publikum på egne vegne. Jeg kan irritere meg over alt jeg ser, hver replikk høres dum ut i min munn, enhver bevegelse virker selvbevisst. Jeg kan se at jeg har fysiske mønstre som jeg gjentar i karakterene jeg portretterer. Det tror jeg for så vidt alle skuespillere har, i større eller mindre grad. Men det kan jo være plagsomt å se selv. En stund hadde jeg noe jeg gjorde med tungen. Jeg visste ikke om det selv, før jeg ble gjort oppmerksom på det. Det var liksom min greie. Med årene har jeg klart å kvitte meg med det meste av det, tror jeg.
Han smiler.
– Likevel elsker jeg altså dette.
– Hva er målet ditt?
– Jeg spilte med Anne Marit Jacobsen i «Frikjent». Hun var moren min. Og hun har hatt en lang, strålende karriere og er fortsatt den mest sprudlende og positive på et filmsett. Og jeg har tenkt det, at dét er drømmen min. Jeg vil være litt Anne Marit Jacobsen.(Vilkår)