Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

no_topic

Slik forandres hjernen din av nettsurfing

- Det er snakk om digital ADHD, mener hjerneforsker.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Det første jeg gjør når jeg kommer til skolen hver morgen er å slå på maskinen. Jeg åpner eposten, Facebook og Twitter og ser hva som er nytt før jeg setter i gang med det jeg egentlig skal gjøre. Deretter jobber jeg en liten time før jeg går tilbake til utgangspunktet og sjekker alle sidene en gang til, i tillegg til at jeg nå legger til en nettavis eller to. Mot slutten av dagen har jeg kanskje ti vinduer oppe som jeg går igjennom hver gang jeg kjeder meg.

Jenny Solum Vikra (22) beskriver hvordan internett bryter opp dagen hennes på Westerdals School of Communication i Oslo. Klassevenninnen Marte Konradsen (21) nikker gjenkjennende til manøvreringsmanien:

– Jeg blir lett fanget i vinduhelvete, hvor jeg leser på noe, merker at det blir kjedelig ganske kjapt, åpner en ny side, leser litt der, kjeder meg, og så sitter jeg plutselig der med 30 vinduer og finner ikke veien tilbake igjen.

Usosial utvikling. Hjerneforskeren Gary Small mener nettsurfing endrer hjernen. I boken «iBrain» hevder UCLA-forskeren at bombardementet av fragmenter av informasjon fra alle kanter gjør at hjernen venner seg til å flytte oppmerksomheten mellom ulike oppgaver. Vi blir altså flinkere til å gjøre mange ting samtidig men dårligere til å holde oppmerksomheten på én oppgave. Dette ligner på ADHD, en psykiatrisk tilstand som preges av konsentrasjonssvikt og hyperaktivitet. Vi trenger et nytt begrep, mener Small:

– Det er snakk om digital ADHD, en moderne form for konsentrasjonsvanske som forårsakes av hyppig bruk av digital teknologi. Et eksempel kan være noen som leter etter svaret på et spørsmål i Google, som så blir distrahert av et pop-up vindu og så videre inntil han 20 minutter senere har glemt hva som var grunnen til at han gikk på nettet i utgangspunktet, sier Small.
 
Viklet inn i nettet. Marte Konradsen kjenner seg forsåvidt igjen i Smalls diagnose. Hun sier hun lett vikler seg inn i nettet og blir sittende fast.

– De to siste årene har foreleserne mistet oppmerksomheten min tidligere og tidligere i timen.

Jenny Solum Vikra sier at en reklamepause på seks minutter nærmest er blitt uholdbar:

– Seks minutter i dag er kjempelenge. Hvis et YouTubeklipp ikke blir bra i løpet av 40 sekunder, så gidder du ikke se mer. YouTube har ført til at seks minutter er mye lengre tid nå enn før.

– Har dere digital ADHD?

– Vanskelig for meg å avgjøre. Men jeg tror uansett ikke hjernen blir ødelagt, den blir bare annerledes. Det er bare en ny måte å beherske verden rundt oss. Lillesøsteren min på 13 skriver norskstil og ser på «Friends» på samme skjerm. Det er multitasking, det. Ikke skjønner jeg hvordan hun får det til, men hun får dritgode karakterer.
 
Hjerneendring. Den menneskelige hjernen endrer seg raskere nå enn noen gang, mener Gary Small. Han skannet hjernene til tre personer mellom 50 og 60 år som aldri hadde brukt en søkemotor før. Så sammenlignet han dem med tre like gamle personer som behersket Google til å lete frem informasjon på nettet.

– De som var vant til å google hadde større hjerneaktivitet, og spesielt stor i den delen av hjernen som tar komplekse beslutninger. Dette er logisk ettersom vi tar mange beslutninger når vi surfer om hvilke sider vi skal gå videre til, sier Small.

Internett-novisene, som viste nær null aktivitet i dette området av hjernen, ble deretter bedt om å bruke Google én time om dagen i fem dager. Da Small skannet dem igjen, viste novisene like stor hjerneaktivitet i samme område av hjernen som de som behersket det fra før.

– Bør vi være bekymret for at hjernen vår utvikler seg så raskt?

– Både den digitale teknologien og hjernen vår er kompleks, så vi kan bare spekulere i de langsiktige endringene. Vi vil se forbedret hjernefunksjon på noen områder, og problemer i andre.

Hjernebaneverket. Se for deg hjernen som et Norgeskart, hvor hver enkelt togstasjon representerer en hjernecelle. Toglinjene mellom dem representerer nervetråder som transporterer informasjon fra celle til celle. Noen stasjoner er mer populære enn andre, så det er ikke like mye trafikk mellom alle stasjonene. Hjernebaneverket er nøyere med å opprettholde standarden på de populære strekningene, mens de mindre brukte linjene får ruste og forfalle. Kvaliteten på linjene avhenger altså av hvor mye de blir brukt. Hvilke linjer er det som ruster når vi bruker mye tid på nettet?

– De forbedrede koblingene i hjernen som gjør oss bedre til å bruke teknologi går ofte på bekostning av koblingene som utvikler sosiale evner. Unge mennesker her i USA tilbringer nesten ni timer med teknologi hver dag. Da blir det ikke så mye tid igjen til å holde koblingene som lærer oss sosiale evner ved like, sier Small.

– Men det er generelt sett ikke permanent. Hjernen er foranderlig i nesten alle aldre. Hvis vi tilbringer tid med å være avlogget vil evnene komme tilbake.
 
Anonyme surfere. Tegneren Pablo Castro (31) sporer lett av når han stilles overfor teknologiske duppeditter med alternativer.

– Å sitte foran en skjerm eller ikke sitte foran en skjerm, det er jo det som er spørsmålet. Da jeg hadde tv gikk jeg uendelige spiraler hvor jeg zappet fra kanal til kanal og fulgte med på flere ting samtidig uten egentlig å følge med på noen av dem. Og skulle jeg skrive en skoleoppgave på en datamaskin som hadde gratisspillet «Minesveiper», så kunne jeg space helt ut og sveipe etter miner i timevis, sier Castro.

Internettilgang gjør det lett å spore av siden distraksjonene er så lett tilgjengelig.

– Jeg hadde dager da jeg skulle ha tegnet men ikke fikk gjort noe som helst. Slik gadd jeg ikke holde på lenger, sier han bestemt og strekker halsen i en parodi på nyvunnet verdighet:

– Hei, jeg heter Pablo. Jeg har digital ADHD, men jeg surfer ikke lenger.

Han har ikke sluttet å surfe helt men har mer respekt for arbeidsdagen sin nå.

– Jeg måtte ta meg selv i nakken og si at jeg ikke fikk lov til å surfe mer enn en halvtime av gangen. Nå har jeg en timeplan for alt jeg skal ha gjort, og da har jeg ikke lengre tid til å sitte på nettet i timevis.
 
Høyere iq. I «iBrain» opererer Gary Small med to kategorier for brukere av digital teknologi: den digitale urbefolkningen er folk som Jenny Solum Vikra og Marte Konradsen som alltid har hatt tilgang til digital teknologi. Pablo Castro er en digital innvandrer, som har lært seg å bruke duppedittene i voksen alder. Urbefolkningen er mest sårbar for den digitale hverdagens uheldige bivirkninger.

– De vil nok få en annerledes stil og mønster i tenkningen sin, en stakkatoaktig måte å tilnærme seg problemer på. Heller enn å forsøke å tenke på saker i dybden vil de være tilbøyelige til å hoppe fra webside til webside mens de leter etter svar, og raskt miste interessen, sier Gary Small.

Men det finnes positive sider. Ifølge Small stiger ungdommens iq-nivå for hvert år. Og evnen til å multitaske uten å gjøre feil blir styrket. I tillegg blir vi flinkere til å sortere ut irrelevant informasjon. Det er noe vi øver oss på hver gang vi bruker en søkemotor for å finne svar på noe vi lurer på.

– Teknologien forbedrer på mange måter livene våre. Den kan til og med forbedre hjernens funksjonsevne.
 
Sosialt fremragende. – Jeg har så godt som sluttet å se på tv på grunn av nettet. Når jeg henger med folk så sitter vi og snakker sammen. Vi er mye mer sosiale enn tv-generasjonen, sier Marte Konradsen.

– Blir dere bekymret når Small sier at unge i dag underutvikler sine sosiale evner?

– Når jeg surfer, så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne, sier hun.

– Men hvis jeg blir sosialt tilbakestående i løpet av den tiden så hjelper det jo ikke noe særlig.

Videoer fra D2