Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Jimmy Linus
Jimmy Linus les mer

De drives av frykten for å falle

Parkour den mest effektive måten å forflytte seg fra punkt a til b på. Hvis du har styrken. Og motet.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Det er øde. Lørdagskveld. Heygate Estate i Sør-London er mørk, forfallen og fraflyttet. Enslige lykter på murveggene gir et minimum av belysning. Her bor ingen lenger. Så kommer de. 120 føtter på våt grus, 60 unge kropper. De leker en voksen form for hauk og due. Balanserer på murene. Tar sats, og hopper med samlede føtter fra en mur til en annen.

Politiet ankommer.

– Hva gjør dere her?

De uniformerte ser mistenksomt på gjengen; Londons opptøyer er knapt avsluttet. Her er ungdommer i sin beste opprørsalder samlet på et rivningsklart sosialboligområde i et belastet område.

Men de er i sin fulle rett. De er lovlydige lovløse. Det finnes absolutt ingen lov som setter en stopper for det de holder på med: Parkour.

Se smakebit av resultatet da DN-fotograf Luca Kleve-Ruud tok med seg 17 kameraer og to av Norges dyktigste parkour-utøvere ut i Oslo by:



Se hele filmen i DNs nye Ipad-app!

Forventer effektivitet. De 60 er deltagere i verdens største internasjonale samling av parkourutøvere. Over en helg er 200 samlet i London for å lære av hverandre og de beste, i en sport som er så ny at dens historie knapt er skrevet. I løpet av en helg skal de hoppe, klatre, rulle, tøye og nesten fly. Og gjøre armhevninger. Mange armhevninger.

Parkour er svimlende, kattemyke hopp fra hustak til smale murer, det er superheltidrett med en dristighet som tar pusten fra tilskuerne. Parkourutøverne er barna som ble voksne, men aldri kom ned fra klatrestativet.

Parkour er på sitt aller beste utendørs, fra tak og murer og fortausgelendre, gjerne i mørket, opprinnelig en gatekunst lært uten formelle lærere.

I Norge har Sats hatt sporadiske gruppetreningstimer i sporten, men det norske parkourmiljøet er lite. Snorre Jøllanger fra Bodø, som har drevet med Parkour i åtte år og er en av de mest aktive i landet, anslår at antallet aktive utøvere er rundt 200. De virkelig dedikerte kan ifølge Jøllanger telles på to hender, men han registrerer at interessen er økende.

I London tar Parkour Generations, verdens største kollektiv av parkourutøvere, interessen på alvor og holder regelmessige treningstimer og helgeseminar på et sportsanlegg vest i London.

 
Fellesskap. Den neonlyse gymsalen er fylt av oppdemmet energi, kviser og dunbarter, hestehaler, rastafletter, muskuløse og funksjonelle kropper før helgen begynner for alvor.

Hvor kommer de fra? Hvorfor gjør de dette? Hvorfor krabber 200 mennesker baklengs på alle fire over en gruslagt skoleplass en lørdag morgen?

– De som har valgt å være i de viderekomne gruppene kommer til å gjøre ganske «scary shit» i løpet av dagen, roper Dan Edwardes, historiker, forfatter og leder av Parkour Generations ut over skoleplassen.

– Hvis dere ikke er klare for dét, er dette tiden for å bytte gruppe. Er dere klare?

– Vi begynner sammen – vi avslutter sammen! ljomer det fra alle deltagerne, parkourutøvernes mantra.

 
Barnesoldat. Det begynte i Paris’ trøstesløse forsteder.

En gjeng første- og andregenerasjons innvandrere kom sammen og utviklet en treningsform med et sett verdier som preger sporten i dag.

– Jo mer jeg har jobbet med dette, dess mer ser jeg at parkour ikke bare handler om sport og trening. Det er livene til disse menneskene som utviklet sporten, familiene deres og vennene deres, sier dokumentarfilmprodusent Julie Angel.

Nå står hun i en gymsal, omgitt av parkourutøvere som tøyer, lytter, slumrer. Angel har verdens første doktorgrad i parkour. Som et ledd i doktorgradsarbeidet – en film om parkour – har hun også dokumentert sportens opprinnelse.

Historien om parkours opprinnelse er langt på vei historien om to familier: Den vietnamesisk-franske Belle-familien, og Hnautra-familien fra Ny Caledonia.

Født i Vietnam og ennå barn under den første Indokina-krigen, opplevde Raymond Belle (1939 – 1999) å komme bort fra sine foreldre, bli seksuelt misbrukt for så å vokse opp på et militærakademi som skulle gjøre ham til barnesoldat. Belle bestemte seg for at ingen noengang skulle skade ham igjen, og skapte sin egen trening i tillegg til fellestreningene som var basert på tradisjonelle militære hinderløyper. Med tiden fant han igjen slektningene sine i forstaden Sarcelles nord for Paris og ble en berømt brannmann.

– Det sies om Raymond at han ikke drev med sport, han VAR sport, forteller Julie Angel.

Med Raymond Belle som inspirasjon trente sønnen David og vennene hans i skogen i Sarcelles og blant bygningene i Paris-forstadene Lisses og Evry på slutten av 1980-tallet. Det begynte som utendørs lek og idrett, og utviklet seg til en form for trening som ble mer intens ettersom guttene søkte etter en måte å endre livet sitt gjennom sport.

– Det første David sa til meg, var at jeg ikke skulle bry meg om kronologi. Det handlet ikke om hvem og når, men om hvorfor, fortsetter Angel.

– For David handlet det om å bli kjent med faren han hadde vokst opp uten. For Chau og Phung Belle handlet det om å holde Belle-navnet sterkt og å tilpasse seg et nytt samfunn. Yann Hnautra ønsket å føle tilhørighet til sin klan i gamlelandet Ny Caledonia, forteller hun.

– Sammen skapte de en alternativ kultur som vennegjengen kunne leve i.

 
Trening – og lek. Mens andre foreldre ville bedt barn og unge holde seg langt fra kanten på en høy mur, hadde Raymond Belle oppfordret ungdommene til å utforske ytterkantene. De hoppet fra tre til tre, spilte volleyball med kampesteiner. Guttene ble detektiver; de lærte seg å se enhver overflate med øyne som stilte spørsmålet: Hva kan jeg gjøre med denne?

De utfordret hverandre og seg selv. Etterhvert vokste et sett verdier frem: Akrobatikk og svimlende hopp var flott, men det var ikke trening hvis aktiviteten ikke utfordret styrken og psyken deres. Bare når det var vanskelig, var det trening. Alt annet var lek.

Det handlet ikke om ett hopp, men om det perfekte hoppet. Det handlet ikke om å hoppe langt på en god dag, men om å hoppe like langt på en dårlig dag, når de var stresset, det var glatt, de ikke hadde sovet. Kunne de ikke det, mestret de ikke det hoppet.

Men fortsatt var de bare en guttegjeng som drev med «trening». Ikke før Jean François Belle filmet dem i aksjon og viste filmen til en tv-kanal, så de seg nødt til å gi idretten sin et navn.

– La oss kalle det en kunst, sa Sébastien Foucan, som var redd for høyder og siden er blitt berømt for sin skurkerolle i James Bond-filmen «Casino Royale».

Og en kunst ble det.

 
Forflytningens kunst. Guttegjengens kunst fikk navnet L’Art du Deplacement – forflytningens kunst. Målet er ikke iøynefallende akrobatikk og spreke triks, det er å forflytte seg mest mulig effektivt fra ett sted til et annet.

Hvorfor gå rundt og ta trappen trinn for trinn hvis du kan fly opp veggen og hoppe fra gelender til gelender? Hvorfor gå ned og opp igjen hvis du kan ta sats og hoppe lydløst med samlede føtter fra en bygning til en annen? På hvor mange måter kan man bevege seg over et bordtennisbord?

Williams Belle, den yngste av Yamakasi-grunnleggerne, som guttegjengen fra de to familiene etterhvert kalte seg selv, kan dem alle.

Dagen før nærmest fløy de viderekomne utøverne over bordtennisbordet i skolegården i London. I dag er det nybegynnernes tur. De slenger seg opp og ruller over; noen med kompakt letthet, andre med ulenkelig treghet.

 
Styrke i hverdagen. – Voila, voila, det er bra, sier Williams Belle.

Men kan de komme over bordet med to steg og en hånd å støtte seg på? Hva med å ta sats og skli over på rumpen? Eller å kaste seg på magen, skli, for så å rulle ned på skulderen mot bakken?

– Fortsett den fysiske treningen mens dere venter på tur, sier Williams Belle og demonstrerer saksehopp i trappetrinnene og dype knebøy.

Det ser lekende lett ut når de beste viser seg. Men forflytningens kunst krever rå fysisk styrke. Som den yngste av Yamakasiene, opplevde Williams ofte at treningen ble for voldsom for ham. Ikke var han ønsket blant de eldre hele tiden, heller. Han trente mye alene, og utviklet en mykere, mer human stil enn resten av vennene.

– Jeg forsøker å dele mine erf#229er med deltagerne for å gi dem mer bevegelse, sier han.

– Når du gjør noe du liker, blir du mer positiv. Når du driver med en sport, er det bra for livet ditt. Det holder deg sunn, og det gir deg erf#229er du kan ta med deg i dagliglivet. Du må respektere enkelte regler og forsøke å være positiv både i kunsten og livet.

 
Slitasje. De aktive parkourutøverne har treningsmengder fullt på høyde med andre toppidrettsutøvere, men stort sett uten støtteapparatet som lærer dem å bygge opp styrken på en forsvarlig måte. Det forsøker norske Åse Bergstrøm å gjøre noe med. Hun er egentlig sanger og pilatesinstruktør, men er også hyret inn for å lære utøverne litt om fleksibilitet og skadeforebygging.

Over henne drønner trafikken vestover ut av London. Bortenfor muren bak henne dundrer togene ut fra Paddington Station. Det er nesten umulig å høre hva hun sier. Men publikum er lydhørt.

– Det er faktisk ikke så mye fallskader i parkour. Det som er problemet, er slitasje- og belastningsskader. De er unge gutter, plutselig trener de like mye som olympiske utøvere. Men de kan ingenting om forebygging, og får skader, sier Bergstrøm.

– 16 år gamle gutter er ikke så keene på å tøye, sier hun.

 
Hektet. – Frykt er preget dypt i hjernen. Egentlig har vi bare to typer frykt: Frykt for å falle, og frykt for høye lyder. Begge deler aktiverer reflekser i kroppen din. Vi er interessert i frykten for å falle, sier Dan Edwardes.

Frykt for å falle, og å beherske den inngrodde, fornuftige frykten, står sentralt i parkour.

– Hvem har vært redde på et eller annet tidspunkt?

Rundt Edwardes i den nedtaggede skateparken sitter, står og klatrer 30 utøvere med varierende ferdigheter, med ørene på stilk. Alle som en rekker opp hånden. Edwardes vil lære dem hvordan de kan sprenge egne grenser og forsøke seg på det ene hoppet de drømmer om, men som de ikke har sett andre gjøre, langt mindre forsøkt selv.

– Frykt er først og fremst frykt for konsekvenser.

Hva kan for eksempel skje den som hopper for langt og bommer på muren som trekker grensen mellom skateparken og jernbanelinjene ti meter lengre ned? Hvordan mestrer man både frykten og hoppet?

Å distrahere seg selv er én strategi. Å ha ritualer en annen. Armhevninger fungerer som begge deler, ser det ut som. Men ikke minst er det nødvendig å ha fysisk styrke og presisjon nok til å stole på egne ferdigheter. Og å utfordre seg selv, alltid.

Deltagerne er som bakgårdskatter, med varierende grad av eleganse og smidighet. Plutselig er de et annet sted enn der de sist var; en hel flokk sitter på en høy mur, men ingen så dem klatre opp.

– Finn noe som skremmer deg hver eneste gang du trener. Forplikt deg til hoppet, hopp med begge føtter, ikke gjør noe halvveis. Du må ha en grunn for ethvert hopp. Men noen ganger er ønsket om å få det til grunn god nok.

 
Skummelt. Dan Edwardes’ løfter om «scary shit» holder mål. De beste utøverne flyr opp høye murvegger,svever over hindringer og lander med misunnelsesverdig letthet.

Mathew Malin bøyer knærne og spretter én meter opp og tre meter frem før han lander presist på et av nivåene i stillaset – og hopper enda noen meter videre der han treffer toppen av en trapp. Igjen og igjen. Og så noen armhevninger.

Malin klatrer opp på muren som skiller skateparken fra jernbanelinjen. Det er langt nok ned på «riktig» side. Han ser mot nettinggjerdet et par meter unna, vurderer. Og hopper, klamrer seg fast i nettingen når han treffer. Et nytt hopp for ham.

For et par år siden var risikoanalytikeren i forsikringsgiganten Lloyd’s kvapsete og utrent. Han slanket seg 20 kilo på egenhånd, før han lot seg overtale av en kompis til å bli med på parkourtrening.

– Jeg regnet med å dumme meg ut med mine manglende ferdigheter. Tanken på at jeg skulle kunne hoppe opp på et tynt jernrør ville ha skremt vettet av meg. Men jeg ble overrasket over hvor kontrollert et hopp kan være. Etter den første timen kunne jeg knapt gå på en uke, sier han.

Malin ble umiddelbart hektet. I dag trener han nesten hver dag: To til tre timer i ukedagene, opptil ti timer i helgen, og har et av parkouramatørenes råeste hopp, takket være en håndleddsskade han pådro seg etter seks måneder.

– Jeg måtte jobbe rundt den. Jeg måtte være mer fantasifull for ikke å sløse bort det jeg hadde oppnådd. Jeg fokuserte på hoppene mine og arbeidet med den ene hånden. I ettertid ser jeg at det var en god ting, sier Malin.

Nå hopper han tre meter fra mur til mur i høyder der han kan skade seg hvis han faller; lengre der det ikke er noen risiko.

– Men jeg hopper ikke fra «stupid heights». Det øker bare risikoen.

Parkour på Ipad: Last ned DNs nye app og se film med norske parkourakrobater klatre, hoppe og sveve gjennom Oslo.

Videoer fra D2