Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

Historie

En søt historie

Drops var opprinnelig medisin og sjokoladeplaten et avfallsstoff. Godterihyllen skjuler mange søte, syrlige og uhyrlige sider.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Skal det være en gryteform med hvite bønner, bacon og et lokk av smeltet marshmallows? Eller tomatsalat med majones og peanøttsjokolade? På 20-tallet betraktet amerikanske sukkervareprodusenter middagsbordet som et lovende ekspansjonsområde, og fristet sine kunder med mildt sagt aparte retter.

I dag er snop i all hovedsak forvist til godteskålen, men hva slikkeri skal være og hva det har vært er ikke så entydig og selvsagt som dagens lørdagsgodtregime kan tyde på.

Ifølge den nye boken «Candy – A Century of Panic and Pleasure» har drops, karameller og sjokolade ­revolusjonert moderne matproduksjon, vunnet verdenskriger, kurert lidelser, sikret et sunt legeme, vært slankemiddel og skapt tryggere arbeidsvilkår for folk flest.

Nå kan snop også bli en storpolitisk redning. Det siste er muligens en overdrivelse. Men den progressive Petro Porosjenko, Ukrainas president etter nyvalget i mai, går under navnet «Sjokoladekongen» i hjemlandet. Siden 1996 har han bygget opp ­Ukrainas største sjokoladefabrikk, Roshen, og det i et land som er blant de mest sjokoladespisende i verden, med rundt fire kilo i året per innbygger. Noe som riktignok er under halvparten av det norske årskonsumet, som nærmer seg ti kilo.

 

Godteribøker

«Candy – A Century of Panic and Plea­sure»
av Samira ­Kawash (Faber and ­Faber, 2013)
Omhandler godteriindu­strien i USA. Beskriver blant annet hvordan godteri var med på å revolusjonere matvareproduksjonen, og hvordan søtsaker er blitt vekselsvis demonisert og tilbedt det siste århundret.

«Sweets – A History of Temptation»
av Tim Richardson ­(Bantam, 2002)
En fyldig gjennomgang av godteriets historie og ulike former verden over.

 

Vis mer

VELGJØRENDE

Med Porosjenko som president er det første gang en godterimagnat tar over ledelsen av et land. Men verdens sjokoladekonger har like fullt en bemerkelsesverdig tradisjon for å være reformatorer.

I Norge kjenner vi Freia-sjefen Johan Throne Holst og hans tanker om samfunnsansvar og bedriftsvelferd: Den norske sjokoladeprodusenten fikk ­bedriftslege allerede i 1916 – 20 år før det ble innført av ­andre selskaper. Fabrikken disponerte dessuten en spisesal med Munch-malerier, egen hageby for ­arbeiderne, samt en unik pensjonskasse fem tiår før folketrygden. Forbindelsen mellom sjokolade og ­sosialt ­ansvar ble likevel langt fra etablert av nordmannen. Vi behøver ikke engang trekke inn den fiktive Willy Wonka – virkelighetens produksjon av søtsaker har bestandig tiltrukket seg nok eksentriske entreprenører.

Holst lot seg for eksempel inspirere av både britiske, amerikanske og sveitsiske forbilder. De dominerende familieeide selskapene i Storbritannia, som Cadbury, Rowntree og Fry, var ifølge boken «Sweets – A History of Temptation» alle styrt etter kvekerprinsipper om rettferdighet og rent spill. Slik ble de pionerer når det gjaldt arbeidernes velvære. Holsts arbeiderby på Hasle hadde åpenbare forbindelser til Cadburys utopiske Bournville utenfor Birmingham, mens nordmannens pensjons- og helseforsikring var egentlig utviklet av sjokoladekongen Phillippe ­Suchard i Sveits. Freias parkanlegg på Rodeløkka hadde sine røtter i Lindts ­fabrikk utenfor Zürich, mens kulturtilbudet etter­lignet amerikanske Hershey, der arbeiderne hadde tilgang til både egen kino, teater og et museum.

 

KOMPOST

Kanskje var all denne barmhjertigheten et utslag av dårlig samvittighet for at sjokolade i bunn og grunn er avfall? Et restprodukt på linje med mesk, most og potetskall.

Da kakaobønner ankom Europa fra Amerika på 1500-tallet var det som et alternativ til kaffe. Kakao­pulveret ble blandet ut i vann, og til nød tilsatt noe søtt. At denne stramme og bitre drikken ble sett på som en delikatesse, er vanskelig å forstå i dag, ikke minst fordi den varme sjokoladen skilte seg i guloransje striper grunnet alt fettet i kakaobønnene. Det var løsningen på nettopp det problemet som skapte sjokoladeplaten.

I 1828 fant en nederlender opp en kakaopresse som fjernet halvparten av fettet fra bønnene, og skapte kakao­pulveret slik vi kjenner det i dag. Men det skulle gå enda 20 år før noen tenkte på å bruke det fete avfallet til noe: I 1847 lanserte kakaoprodusentene Fry i Storbritannia og Lindt i Sveits for første gang en spiselig sjokolade, basert på sukker og kakaofett. Ingen hadde særlig tro på resultatet.

Drøyt 150 år senere konsumeres 5,5 milliarder kilo av restproduktet årlig.

 

UNDER SJOKOLADEPAPIRET

Hvis verdens sjokoladekonger i dag skulle ha dårlig samvittighet for noe, er derimot innhøstingen av kakao et mer egnet sted å begynne.

I «Den lille stygge sjokoladeboka» skriver Simen ­Sætre om konsekvensene av et globalisert kakao­marked. Prisene presses til uutholdelige lave nivåer for kakaobøndene, og på plantasjene florerer barne­arbeid på grensen til slaveri.

Men med andre ord er det med sjokolade som med pølser og lover. Man vil helst ikke vite hvordan de lages. Ville man isåfall funnet en kobling mellom mekanisk utbenet kjøtt og Freia Melkesjokolade? Ja!

I dag er det så selvsagt at dagligvarer er forvandlet, behandlet, kombinert, pakket og mer eller mindre klare til å spises, at det er lett å glemme at det ikke er mer enn 70–80 år siden omtrent alle matsorter ble kjøpt inn hver for seg i løsvekt. Ifølge den amerikanske forfatteren av «Candy», Samira ­Kawash, er godterihistorien også historien om hvordan vi i Vesten omfavnet det kunstige, det bearbeidede og det ferdiglagde som mat. Den moderne tanken om at det vi spiser kunne produseres på fabrikk, få en helt ny smak og et fremmedartet utseende ble etablert og gjengs gjennom godterifabrikkenes foregangsvirksomhet på slutten av 1800-tallet, hevder Kawash. Vår tids MUK har med andre ord sitt opphav i de første karamell­fabrikkene i Storbritannia og USA.

 

Snopfakta

Bare i Europa finnes det 12.000 godteriprodusenter som produserer 11 millioner tonn sukker­varer hvert år.

Tre store multinasjonale selskaper dominerer klodens godteriindustri: Mars, Mondeléz Inter­national (som blant annet eier Freia), og Nestlé.

Sjokoladeindu­strien omsetter for drøye 500 milliarder ­kroner hvert år.

Sveits (11,9 kg), Irland (9,9 kg) og Storbritannia (9,5 kg) spiser mest sjoko­lade per person per år. Norge (8 kg) ligger på en syvende plass, men spiser mest i Norden.

Kilder: «Candy – A Century of ­Panic and Pleasure», «Sweets – A History of Temptation», confectionarynews.com, caobisco.eu

Vis mer

SØDMEFYLT

Selv om godteri la grunnlaget for ­dagens næringsmiddelindustri, er det langt fra bred enighet om at snop kan kalles mat. I mellomkrigstiden forsøkte som nevnt sukkervareprodusenter å gjøre godteri til en naturlig del av dietten. Noe av bakgrunnen var suksessen de hadde hatt med å brødfø soldater gjennom Første verdenskrig. Sjokolader var næringsrike, lette, kompakte og dermed egnet som militær rasjonering.

Da soldatene kom hjem, hadde de fått smaken på søtsaker. Salget av snop, og særlig den amerikanske oppfinnelsen sjokoladebarren, eksploderte i mellomkrigstiden.

Det var på denne tiden mange av dagens mest solgte sjokolader ble utviklet, for eksempel Milky Way (1923) og Snickers (1930).

«Godteri er deilig mat – nyt det hver eneste dag», lød et slagord fra den amerikanske sukkervareindustriens i denne perioden. Vitaminer var fremdeles et rela­tivt ukjent fenomen, og matens verdi ble målt i antall kalorier. Jo flere, jo bedre.

I en reklame for Mason’s Peaks i 1920 het det at sjoko­laden hadde «kolossal matverdi», og annonsen ­inkluderte en tabell som sammenlignet kalorimengder. Mason’s Peaks kunne blant annet skryte av dobbelt så mye energi per kilo som biff.

 

SUKKERSPINN

Søtsaker sørget for – om ikke ­akkurat å redde liv – så ihvertfall å holde mennesker i live. Men den nye velstanden i etterkrigstiden førte til et litt annet syn på kosthold. Det gjaldt ikke lenger å få i seg nok. Det gjaldt å få i seg lite. Også her var godteriindustrien paradoksalt nok behjelpelig. Å spise slikkerier kunne nemlig hjelpe deg å spise mindre av all den andre maten som gjorde deg overvektig.

I en informasjonsbrosjyre utgitt av den amerikanske sukkerindustrien i 1954, het det at «ny medisinsk forskning bekrefter at godteri er bra for liv­målet. Ved å spise sukker før et måltid økes blodsukkeret og ­appetitten svekkes.» Det var mat som var fetende. Godteriet satt på løsningen.

Les mer fra Mat og vin her.
Les mer fra D2 her.

Bøker Norge Forbruk Historie
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra D2