Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Historie

Fremmed fugl

Hun har klint med Mick Jagger, festet med Richard Gere og datet Keith Moon. Blant andre. Du kan trygt si at vestlandsjenta Inger Simonsen (69) fikk med seg 60-tallet.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

INGER SIMONSEN

Født i 1945 i Baldersheim i Hordaland kommune.

Dro til London for å være au pair i 1963.

Vanket med noen av datidens mest kjente rockemusikere.

Var kjæreste med trommis Keith Moon fra The Who, Phil May fra The Pretty Things, gitaristen Jeff Beck, Bob Weston fra Fleetwood Mac og hang med Rolling Stones.

Har feiret påske med George Harrison på et slott i Irland, festet med Roman Polanski i London og vært forelsket i Richard Gere i LA.

Simonsen har bodd i Los Angeles, San Francisco, Amsterdam, London, New York og Norge.

Har jobbet som pinupmodell, cocktailservitrise, resepsjonist på det legendariske Hollywood-hotellet Chateau Marmont og The Ambassador Hotel, hvor Robert F. Kennedy ble skutt i 1968.

I dag er hun pensjonist og har igjen flyttet til Los Angeles etter 15 år som regnskapsfører i Norge.

Utga nylig en e-bok om sitt liv; «Reisen Til Hollywood» («Longhaired Lads of London» på engelsk).

Skriver på en bok om Chateau Marmont-årene.

 

Vis mer

En grå maidag i 1964 slår en storøyd 19 år gammel au pair fra Vestlandet seg ned på kafeen La Gioconda i London. Hun venter på sin nye kjæreste, Phil May, som er vokalist i rockebandet The Pretty Things, men får oppmerksomhet fra en annen langhåret mann. Så blir hun invitert med på lydprøven til dette bandet alle driver og bråker sånn om: The Rolling Stones.

Den langhårede mannen heter Ian «Stu» Stewart, og er bandets turnémanager. Jenta heter Inger Simonsen, og er født nysgjerrig.

«Hvem er du?» spurte Mick Jagger fra scenekanten da den blonde jenta med blyantskjørt og mørkeblått hårbånd dukket opp i salen på BBC Playhouse.

Medlemmene i bandet hadde sluttet å klimpre på instrumentene sine.

«Jeg er Inger, hvem er du?» smalt det tilbake.

I løpet av det neste døgnet skulle hun kline med Mick Jagger, leke gjemsel med presse og hylende jenter, hånd i hånd med Stones-vokalisten – og få Keith Richards til å springe gjennom høljregn i tett London-trafikk for å skaffe sigaretter.

 – Det var litt tøft, ikke sant? sier Inger Simonsen i dag, mens små hender griper rundt et lite kaffekrus med kruttsterkt innhold.

 – Jeg aner ikke hvorfor slike ting skjedde meg, jeg. Andre jenter hadde normale au pair-liv.

 

TAKKET NEI TIL JAGGER

Høsten 2014: «Å kysse Mick Jagger var litt som å drukne», skriver Inger Simonsen på Twitter. Hun husker fortsatt hvordan det var å føle seg som Mick Jaggers kjæreste – om enn bare for 24 timer. Hun takket nemlig nei til å bli med ham hjem den kvelden. Og det angrer hun av og til på. Neste gang hun så ham, året etter, var han i sitt første seriøse forhold, med modellen Chrissie Shrimpton. Det gjorde litt vondt. Men Jagger-affæren er langt fra den eneste stjerne­smellen Inger Simonsen kan skryte av.

I over ett tiår – mellom Jagger i 1964 og Richard Gere i 1976 – levde Simonsen et svært uortodokst liv, flakkende mellom London, New York, LA, San Francisco og en liten bygd på Vestlandet. Navn, telefonnummer, detaljer og dialoger er forvart i hennes røde dagbøker. I e-boken «Reisen til Hollywood» forteller hun om kjærestene, bakrusen, hverdagene, sporadiske pin-up-modelloppdrag, om jobben på en peanøttfabrikk, som servitrise på Londons it-klubber og resepsjonist på det legendariske kjendishotellet Chateau Marmont – ikke langt fra hennes nåværende leilighet i pensjonistområdet Terazza, nord for Los Angeles.

Det har gått 15 år siden hun sist bodde i California.

BACK IN THE USA. Inger Simonsen (69) levde et omflakkende liv på 60- og 70-tallet med en omgangskrets folk flest kun kjente fra den kulørte presse.

 – Uff, jeg har ikke pakket ut alt ennå, sier Simonsen bøyd over en pappeske med billedrammer, lp-plater og fotoalbum. Hun landet på LAX i mars. Hadde ikke råd til å bo i Norge lenger. Ville leve nærmere sin godt voksne sønn Oliver, og barnebarnet Evan.

 – Jeg tenker jo egentlig bare å bruke denne leiligheten som et sted å lande.

Håret er helt kort i nakken, har skiftet farge. Simonsen er blitt 69 år, men besitter ennå sine spørrende havblå. Idet hun kommer ut fra badet, henger hun et lite sølvhjertemykke rundt halsen, sier;

 – Guri, ser det ut som om jeg skal på fest nå, eller?

Hun har tatt på seg lipgloss, og skiftet om til sorte penklær. Snart skal hun spise lunsj på sin tidligere arbeidsplass, Chateau Marmont på Sunset Boulevard i Hollywood. Kanskje bumper hun borti Richard Gere eller Leonard Cohen, to av hennes tidligere flørter.

 

FEST HOS MR. III

Hun ble sett på som «litt rar» da hun ble vegetarianer som åtteåring og ønsket seg bøker i julegave. Simonsen vokste opp i Os, med utsikt til Folgefonna og søsken, kusiner, besteforeldre og onkler på alle kanter. Hun slukte alt fra cowboyhistorier til faktabøker om yoga og kostskoler i England.

USA lokket gjennom farens fortellinger fra sjøen og New York. Men England lå nærmere.

Etter en sommer som souvenirselger på Akvariet i Bergen, kom hun over en au pair-annonse. Et kort brev ble skrevet, på fineste skoleengelsk. Tilbudet kom fra London, én koffert ble pakket. Høsten 1963 vinket hun farvel til storfamilien fra kaien. Lite visste hun at det hun trodde skulle bli ett års eventyr skulle vare et helt liv.

 – Jeg har levd mange forskjellige liv, føler jeg. Det er både vemodig og fint. Ofte fløy jeg raskt gjennom alle andre menneskers eksistens, sier hun.

Få uker etter døgnet med Mick Jagger returnerte Simonsen til Norge for å få avklart noe som viste seg å være giktfeber. På norsk radio spilte de syndens rock. Fra sykehuset sendte hun ham en plastdukke med hardangerbunad. Jagger takket for dukken, via deres felles venn «Stu», da hun returnerte til London noen måneder senere.

Der havnet hun snart som langtidsgjest i et svært herskapshus hos Playboy-sjef Hugh Hefners høyre hånd, den amerikanske mangemillionæren Victor A. Lownes III, kjent for å ankomme fester med én kvinne i hver arm. Av og til het den ene Inger Simonsen. I hans fasjonable residens, rett overfor kjøpesenteret Harrods, durte dørklokken til stadighet, og folk som Judy Garland, The Beatles og Sean Connery kom inn. Hun var ikke klar over hvilke ikoner hun omgikk, forteller hun.

 – Følte du glansen smitte over på deg når du var sammen med disse berømthetene?

 – Veldig mye, faktisk, sier hun.

 – Spesielt når jeg bodde hos Victor.

De to traff hverandre på noe hun tror var avslutningsfesten til skrekkfilmen «Repulsion», hjemme hos regissøren Roman Polanski. Bare blondiner fikk å komme. Og der satt en mann med tre romerske ett-tall til etternavn, og ba henne «ringe på en dag».

 – Når du er berømt, har jeg forstått i ettertid, vil svært mange bli kompisen din, gjennom smisking og flørting. Jeg tror lille jeg fikk innpass i disse miljøene nettopp fordi jeg aldri forsøkte å bli venner med dem, sier Simonsen, og fortsetter:

 – Du vet den sangen, «Jenter fra Bergen»?

 – Nei?

 – Jo, den går noe i denne duren: «Jenter fra Bergen er noe for seg, de sitter på fergen og vinker til deg, og når du vinker tilbake så snur de seg vekk, for alle er søte og alle er frekk.»

 – Hvilken rolle hadde du egentlig i huset til Victor?

 – Jeg vet ikke. Virkelig, men han var eldre enn meg, og ny i byen. Kanskje det var trivelig å ha noen tilstede i det store huset. Jeg var mest opptatt av at jeg hadde eget badekar, senket ned i gulvet, og hvit telefon på nattbordet. Tenk det! Hjemme kom naboene over for å låne landlinjen vår, som tok mynter.

 

«GROUPIE», DU LIKSOM

I løpet av ungdomsårene i London bedyrer Simonsen at hun var kjæreste med gitaristen Jeff Beck, Phil May fra The Pretty Things, Keith Moon fra The Who og Bob Weston fra Fleetwood Mac. Men det var glidende overganger; vennekjærester, distansekjærester. En ettermiddag surnet Bob Weston og kalte Simonsen en dårlig groupie.

Det var ikke populært.

 – Mange tenker sikkert, som Bob, at er du sammen med en musiker blir du automatisk en groupie. Gifter du deg med en, kan du kalles en suksessfull groupie, sier Simonsen.

BACKSTAGE. Dette bildet ble tatt backstage under en Rolling Stones-konsert i London i 1964 eller 1965. Fotografen er Stuart Richman, som sendte meg dette bildet i posten. Her fester Tony Hicks, Ian «Stu» Stewart og Bill Wyman fra The Rolling Stones. Alle foto: Utlånt fra Inger Simonsen
MEG OG PHIL FRA THE PRETTY THINGS. Dette bildet sto på trykk i en av de store søndagsavisene i England i 1964. «En vakker blondine dukket opp på kaféen og gikk arm i arm med Phil til klubben», sto å lese.
NOTATBOKEN MIN. Jeg kan huske flere detaljer, navn og datoer, fordi jeg skrev i dagbøker nesten daglig. Her står den gamle hjemmeadressen og telefonnummeret til gitaristen Jeff Beck.
I AVISEN - 1965. «Globetrotteren Inger slenger innom», var nyheter i det jeg synes å huske var avisen Evening Standard News, da jeg som 19-åring jobbet som modell i London.
«SUKKERUNGENE MINE». The Rolling Stones møter presse og fans i Frankrike.
KEITH MOON I THE WHO Av alle musikerkjærestene mine må jeg si jeg var mest glad i trommisen Keith Moon fra The Who, han var jo så gal!

 – Men jeg mener det blir en helt feil beskrivelse av meg. Jeg var deres venn. Jeg hadde deres private telefonnummer. Det var jo mange «løse fugler», mange jenter rundt disse musikerne som kledde av seg, klenget og ville ha autografer. Jeg ville ikke ha noe fra dem, jeg hadde jo ikke et kamera engang, sier hun.

 – Du var en av de faste kjærestene?

 – Ja, og vi faste skulle liksom være monogame. Vi skulle vente hjemme mens gutta hadde det gøy. Det nektet jeg plent, selvfølgelig.

Men selv om discokulene spant, og Simonsen ble lovt både platekontrakt og magikerkarriere av diverse menn, ble hun sittende og gråte i trappeoppgangen hos Victor III i Knightsbridge en kveld mens en av de høylytte kjendisfestene raste på i stuen under henne. Hun fikk nesten sammenbrudd, forteller hun. Arbeidsdagene, og drinkene, var lange. Hun var ofte syk, lønnen på seks pund i uken som selger i gavebutikk rakk ikke langt, og hvem var egentlig hennes venner? Hvem kunne hun stole på? Ble hun brukt?

I mars 1965 var festen var over, og Mr. III slapp henne av på togstasjonen ved King’s Cross.

 

AMERIKANERE SENDER IKKE BREV

Hjemme i Norge begynte Simonsen på Kunst- og håndverkskolen i Bergen. Men hun lengtet ut. Det var ensomt å sitte alene på alle opplevelsene hun ville dele med venner og familie.

 – Jeg ble fremmed for dem. Det norske språket inneholdt ikke ordene jeg ville bruke, så folk laget sine egne historier om meg, sier hun.

 – Bygdedyret rørte seg noe voldsomt. Det var frustrerende å komme tilbake, fordi de stikkende øynene deres alltid lette etter feil, folkesnakket stoppet ikke.

Gjennom familievenner i New Jersey, som tilbød seg å sponse arbeidstillatelse i USA, fikk hun endelig oppfylt drømmen om Amerika i 1966.

Reisen begynte i New York, hvor hun ble sparket fra jobben som barnepike fordi hun røkte og sminket seg, og ble gravid med en fyr som forsvant. Hun fødte sønnen Oliver i San Francisco i 1968. Blomsterbarna på vestkysten passet henne bedre enn frekke newyorkere. 

 – Du giftet deg aldri, vel?

 – Jo, med Bob fra Ohio.

 – Ikke en musiker?

 – Nei, Bob var hippie. Jobbet på et sirkus, tror jeg.

Simonsen fniser høyt.

 – Og det var jeg som fridde til ham. Vi ble skilt etter to år.

 

WHO IN THE WHO

I 1970, da sønnen var to år, følte Simonsen at tiden for Norge var kommet, men på vei hjemover svippet hun innom London for å hilse på gamle venner.

Besøket ble til et par år. En påske ble hun invitert til å feire helgen sammen med den skotske musikeren Donovan og konen Linda Lawrence, på slottet Castle Martin i Irland. Vel fremme hvisket Simonsen til venninnen at hun hadde magekramper, og Lawrence foreslo kokain mot smertene. Inne på biblioteket sto George Harrison fra The Beatles. Klar med en rullet pengeseddel.

 – Han måtte vise meg hvordan man gjorde det, opp i nesen og sånn. Jeg tror han tok litt pulver i hånden, før jeg fikk seddelen. Det var litt pinlig, altså, men George syntes å bli moret, sier Simonsen.

I et karamellfarget album har hun limt inn innbydelsen til påskefeiringen, samt et fotografi av en tynn, dongerikledd Harrison og konen Pattie Boyd. De snur seg vekk, med vind i albuelangt hår, ville ikke bli fotografert. Resten av bildene viser glade, voksne og barn, kunstnere og musikere i gult vårgress.

 – Det var som en drøm, sier Simonsen.

 – Fordi du tok LSD, kanskje?

 – Ja, tenk det!

«Acid Sunday» står det skrevet med blå penn over bildet av en ung Simonsen med et påskeegg i hånden.

 – Det jeg synes å huske var at sukkerklumpbiter med LSD ble utlevert til alle som ønsket, før påskeeggjakten begynte. Ha ha, vi var så barnslige! Store blå, røde og grønne blomster fløt rundt meg, og bakken beveget seg som om det var jordskjelv. Det var egentlig litt ekkelt.

Tilbake i London hadde hun skaffet seg jobb som servitør på den private nattklubben Speakeasy, som «alle som var noe i platebransjen» frekventerte. Hun ble dratt mot musikere, de mot henne.

 – Hvem likte du best av musikerkjærestene dine?

 – Jeg må si Keith Moon. Han var jo så gal.

En høstkveld på Speakeasy begynte denne hyperaktive fyren – han som «drakk barens dyreste whisky fra ølglass» – igjen å mase om en drink. Piller kanskje? Om å bli med hjem. Han hadde fått «nei» lenge. Nå sa hun likevel ja til skyss hjem. Men først måtte hun forhøre seg om denne figuren var trygg.

 – «Det er Keith Moon», sa kollegaen min og himlet med øynene. Jeg trodde han var med i en månesekt, eller noe.

På parkeringsplassen sto en Rolls-Royce og en sjåfør. Hun hadde jo hørt om The Who, men visste ikke hvordan trommisen så ut. Han lå over den kvelden, og passet godt på henne den gangen hun ble med til hans store landsted i Surrey utenfor London, hvor menn syntes det var festlig å glane på pene jenter gå på do i et kott hvor døren var tatt av hengslene.

 – «Inger er ikke slik», sa han, da det var min tur. Jeg syntes ikke noe særlig om den opplevelsen. Keith kjørte jo motorsykkel gjennom middagshallen og var helt vill. Jeg gikk i flere år og bare ventet på at han skulle dø av alt misbruket, sier Simonsen.

I 1978 døde Keith Moon av pilleoverdose.

 

I’M NOT YOUR MAN

Idet taxien stopper i oppkjørselen til Chateau Marmont, blir Simonsen sittende og vente på at sjåføren skal åpne døren for henne. Hun blir ført ut, slipper hånden til sjåføren i en elegant sirkelbevegelse rundt hodet og sier «Thank you, sir».

 – Jeg må bare stå her litt og ta inn alt dette, jeg, sier hun, tilbake foran det grå slottet med klatreplanter oppover veggene.

Her tok hun imot telefoner fra beboere og gjester som Jack Nicholson, Diane Keaton, Jane Fonda og Anaïs Nin. Etter årene i London havnet Simonsen nemlig atter engang i LA da hun takket ja til tilbudet fra en norsk venninne, også alenemor, om å dele leilighet i Hollywood og ta vare på hverandres små sønner. I høye hæler gikk hun daglig til jobben som resepsjonist på Sunset Boulevard.

 – Veldig mange av de mannlige kjendisgjestene var ikke vant til å sove alene, og de var ensomme. Av og til kom de ned til pianobaren på natten, bare for å prate. Jeg ble bedt ut svært ofte. Donald Sutherland flørtet mye, sier hun, og legger til at hun angrer på en date med Leonard Cohen på restauranten rett over gaten.

 – Jeg husker jeg ikke syntes noe om kvinnesynet hans.

 

RICHARD GERE. Denne farvelnotisen fikk jeg av den unge skuespilleren da jeg reiste fra jobben på Chateau Marmont i 1976. Richard ringte meg noen ganger fra New York, bare for å prate.

BRANDO I RESEPSJONEN

Chateau Marmont var et nesten lovløst sted på 70-tallet. En lekeplass for Hollywoods unge og lovende. Det var her Simonsens kollega snek seg inn på rommet til Bianca Jagger for å prøve alle klærne hennes. Simonsen var for skikkelig oppdratt til å bli med. Hun sa også bestemt «nei» da en kollega vekket henne og sa: «Marlon Brando står i resepsjonen med to indianerjenter, har du noe marihuana liggende?»

Hotellet har nye eiere i dag. Omtrent hvert kvarter stopper takløse biler fra «TMZ Tours» i ti sekunder, mens kamera og mobiltelefoner fyres av. Kelneren, med sort sløyfe i halsen, forteller at «Joda! Her bor fortsatt svære kjendisnavn!». Før han diskret nikker mot fyren ved nabobordet, Randy Jackson, som er dommer i amerikanske «Idol».

 – Hvis du ser Richard Gere må du hilse ham fra meg, sier Simonsen til kelneren.

 – Selvfølgelig ... eh, og Richard Gere er ...?

Simonsen blikk klatrer tankefullt oppover mot soveromsvinduene og balkongene. I tredje etasje, eller kanskje fjerde, hevder hun å ha tilbragt en natt med skuespilleren etter juletrefesten på hotellet i 1976.

 – Gere skrev en hilsen til deg med telefonnummeret sitt på?

 – Ja, en slags «takk for det vi hadde sammen». Jeg skulle tilbake Norge snart, og Richard, åh, han var så ung, spilte inn «Looking For Mr. Goodbar», tror jeg, inviterte på en drink oppe på rommet sitt. Jeg kunne ta med Oliver, sa han. Vi skulle jo bare prate litt. Jeg tenkte: «Gud, han er jo så kjekk, jeg kan vel snakke litt med ham». Oliver sovnet foran fjernsynet. Richard la ham på sofaen, og bredde et teppe over ham. For en gentleman!

Simonsen forteller hun lenge undret seg over om hennes avgjørelser var riktige for sønnen. Hun tok gjerne stikk motsatt vei av omverdenens forventninger på bekostning av en sårt ønsket følelse: Trygghet.

 – Jeg var alltid superoptimistisk, men ting gikk ikke bestandig bra. Vi hadde ofte lite penger, og ikke før jeg havnet i Norge på 1980-tallet fant jeg tryggheten.

Mens sønnen etter hvert valgte å stifte familie i California, jobbet Simonsen lange arbeidsdager som regnskapsfører i Bergen.

 – Folk på min alder hadde barnebarna rundt seg og formet egne sosiale omgangskretser. Jeg følte ikke jeg hadde innpass noe sted. Og så skal du jo helst ikke være annerledes i Norge, så å bli integrert igjen var tøft for meg, sier Simonsen og ser ned på sine foldede hender.

Hjemme i leiligheten i Terazza henger et innrammet nasjonalromantisk landskapsbilde fra en eller annen dal i Norge, et maleri hun har tatt med seg fra barndomshjemmet. I hagen rager palmetrær. Atter en gang, kanskje for aller siste gang, har Simonsen forlatt fødelandet, fordi, som hun selv sier: 

 – Jeg ble aldri helt norsk igjen ... aldri.

LES OGSÅ:
Mesterkokkenes restemat
Juledrinken: Fet drink

Les mer fra D2 her.

USA Los Angeles Historie
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra D2