Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

FRILUFTSFILOSOF. – Ni av ti nordmenn sier de driver friluftsliv for å oppleve stillhet, sier Nils Faarlund, som ikke liker regjeringens forslag om oppmykning av reglene om snøscooterkjøring. – At det går an!
FRILUFTSFILOSOF. – Ni av ti nordmenn sier de driver friluftsliv for å oppleve stillhet, sier Nils Faarlund, som ikke liker regjeringens forslag om oppmykning av reglene om snøscooterkjøring. – At det går an! les mer

Friluftsliv

Utenfor allfarvei

Mens folk spurter til fjells med pustende skalljakke, gps og pulsmåler, prediker Nils Faarlund standhaftig det enkle friluftsliv. Nå inspirerer filosofien hans en internasjonal reiselivstrend.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Nils Faarlund

 – Født 1937, Østre Toten –
Har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal sammen med kona Helga Faarlund siden 1967. Er far til Bjørn Faarlund, kjent fra radiokanalen P4.
Sentral på en rekke områder i norsk friluftsliv, blant annet i utviklingen av fjellredningstjenesten, i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindveiledere og i etableringen av friluftsliv som tema på høyskolenivå.
Ga i flere år ut «mestre fjellet», en publikasjon med artikler om praktisk friluftsliv, men også om friluftslivets filosofi, læring og lederskap. 
Er blitt hedret med blant annet Norges Røde Kors Fjellskikkpris (1997), utnevnelse til Æreskadett ved Krigsskolen (1999), Den norske Friluftslivsprisen (2009), Fjellfolkets hederspris (2013) og utnevnelse til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden (2008).

Vis mer

− Fysjameg, sier Nils Faarlund (78).

Skylaget har lettet såvidt, de snøkledde fjellene rundt Sogndal skimtes. Faarlund viser vei forbi tujaer og dobbeltgarasjer i den lille friluftsbyen. Vi skal opp til et sted vi kan se utover.

Der nede på hotellet foregår en konferanse om adventure-turisme, og Faarlund har akkurat hørt et innlegg om ekstremsportveko på Voss.

− Det er misbruk av naturen, som bekjempelse av kjedsomhet. Hun kalte til og med natur for et «produkt», fnyser Faarlund.

− Det minner meg om kampene i Colosseum. Det er den samme mentaliteten. Brød og sirkus.

Den lange kroppen stanser, han ser oppover.

− Jeg lurer på om vi ikke skal gå der, sier han, og nikker mot en bratt sti.

Faarlund var den første profesjonelle tindeveilederen i Norge, og selv om vi ikke akkurat er på en tind nå, så er innstillingen til turen den samme. I samarbeid skal vi finne veien, gå sakte, men jevnt, la veien være målet. Å kjøre bil fra hotellet, for å komme raskere opp i høyden, avslo Faarlund høflig, men bestemt. Ikke helt hans stil. Han går smidig og lett, til tross for at 78-åringen har byttet begge skuldrene og begge hoftene.

− Det er godt at mennesket kan fornye seg, sier han.

Norges høgfjellsskole

 – Etablert i 1967 –
De første årene var det kurs i brevandring og «tindenes friluftsliv», som ble svært populære. I 1974 startet ettårig veilederstudium i friluftsliv, som senere ble toårig. Skolen sluttet med åpne kurs i 2009.
Læringen er basert på det Faarlund kaller vegleding (eller veg-gleding) – ikke undervisning, og tar utgangspunkt i norsk friluftstradisjon. Sentralt står tanken at naturen har egenverdi, og at mennesket hører hjemme i naturen. Men vi må vegledes til å føle fortrolighet med naturen igjen. Læringen må skje situert, i fri natur, altså i natur uten store inngrep eller tilrettelegging: uten T-er, skiheiser og så videre.
Studentene oppmuntres til sporløs ferd, og tanken bak er at friluftsliv har verdi i seg selv, samtidig som det kan «være en veg til endring til naturvennlig livsstil med glede».

Vis mer

 

LIV OG LÆRE

En del vil nok mene at Faarlund hadde trengt å fornye mer enn hoftene. I 48 år har han drevet den sagnomsuste høgfjellsskolen i Hemsedal, som kurser vegledere i friluftsliv. Studentene får gjerne troen på at det er treski som duger, at nikkers er best og at T-merker er en uting, for veien bør man stake ut selv, med kart og kompass.

Kjærlighet og, ikke minst, grundig kjennskap og fortrolighet til fjellet er rettesnoren, konkurransementalitet ødeleggende. Spør man Faarlund hva som er hans fineste tur noensinne, svarer han:

 – Nei, jeg er grunnleggende mot konkurranse. Til enhver tid den siste turen.

«Levendegjøring av verdier», er det faarlundske uttrykk. Dermed er nikkersen ikke bare praktisk, fordi man da kan skifte strømper hvis man blir våt oppover leggene, men også et verdimessig valg. Naturfolk som inuitter og sherpaer, bruker nikkerslignende bukser, og materialene er naturlige – bomull og ull – og gir ingen støtte til oljealderen og dens syntetiske friluftsantrekk.

 

INDERLIGHET

Har du prøvd det noen gang? På fjellet, eller i skogen – å bare skjære ut fra stien, ut fra løypen? Å finne veien selv? Ikke så mange gjør det, bortsett fra orienteringsløpere – og de som har vært på Faarlunds kurs, da.

− Å velge veien selv gir øvelse i å møte det ukjente i fri natur med overføringsverdi til å finne veien i livet. Langs stiene kommer du ut i naturen, sier Faarlund.

Han mener vi skal inn i naturen.

− Når du kommer bort fra stiene, ser du sporene, møter du dyrene, oppdager du blomster og andre vekster.

Da kan noe skje, Faarlund vet det, han har kurset rundt 10.000 mennesker i et friluftsliv der tanken er at folk må få fortrolighet til naturen – og føle noe for den, noe nært.

− Vi ødelegger ikke noe vi har et inderlig forhold til, sier Faarlund.

− Hensikten med Norges høgfjellsskole var å forsvare natur.

For friluftsentusiaster er Nils Faarlund en slags levende legende, det enkle, norske friluftslivets sjefideolog. Sammen med vennene Arne Næss (1912–2009) og Sigmund Kvaløy Setreng (1934–2014), begge filosofer, var han med å utvikle nytt tankegods til den norske naturvernbevegelsen. Han sørget for at friluftsliv ble tema på høyskolenivå, og hans omfattende skrifter og tanker om friluftsliv har vært viktige helt frem til i dag.

Stadig blir Faarlund invitert rundt, til konferanser, høyskoler og universiteter, der han snakker om det norske friluftslivets egenart og verdier til disse tidligere så nøysomme nordmenn, som nå bruker mer penger på sportsutstyr enn noen andre, som skaffer seg pustende skalljakke for å gå og hente posten og tror de må ha randonee-ski for å labbe opp på et fjell.

ØKOFILOSOFENE. I 1971 har Setreng (fra venstre), Næss og Faarlund kommet hjem fra sin «antiekspedisjon» til Tseringma (7134 moh.) i Himalaya – sherpaenes helligste fjell. Poenget var å ikke gå på toppen, men stoppe ved 6000 meter, som en protest mot vestlige ekspedisjoner som hverken tok hensyn til natur eller sherpaenes religiøse forhold til fjellene. Foto: Jan A. Martinsen / NTB SCANPIX
EGENKONSTRUERT. Faarlund under Tirich Mir, Pakistan. Ryggsekken har han konstruert selv, Bergans Alpinist, ifølge Faarlund verdens første anatomiske ryggsekk. Foto: Arthur Kjelstrup Olsen
FILOSOFI VED STETIND. I 1966 la filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng, sammen med sivilingeniøren Nils Faarlund (i teltåpningen), noe av grunnlaget for det som skulle bli norsk økofilosofi Foto: Jon Voll
VISER VEI. Nils Faarlund holder kurs ved Skogshorn i Hemsedal, på slutten av 1960-tallet. Foto: Privat

OLJEPELS OG GØRR-TEX

Nede på den internasjonale konferansen om adventure-turisme i Sogndal har Faarlund beveget seg verdig, som et nikkersgjenferd i en verden befolket av fleece og allværsjakker. Eller oljepels og gørr-tex, som Faarlund kaller det.

Han var tidlig ute med å mistenke at fluor i allværsjakkene er miljøskadelig, noe nyere forskning har gitt ham rett i. Mye tyder på at han har flere tanker i tiden: En av hovedbolkene på konferansen, som samlet toppene innen adventure-turisme i Europa, er såkalt slow adventure – med Faarlund som første innleder, om «The Norwegian Friluftsliv Tradition as an Inspiration for a Change». Faarlund er glad i dette ordet – friluftsliv – som først ble brukt skriftlig av Ibsen i diktet «På Vidderne» i 1859, og som Faarlund i årevis har prøvd å gi sitt innhold til.

Nå er «friluftsliv» blitt et internasjonalt, begrep som ikke oversettes. Det kjennetegner en skandinavisk, lavtersklet måte å være i naturen på, som bedrives av mange, basert på at nesten alle er «glad i turer i skog og mark». Sånn cirka å rusle opp i fjellet, tenne seg et bål til kaffekjelen, nyte himmelens skifte til oransjerosa, trives i hytta uten strøm etterpå, med ulltrøyen tørkende over vedovnen. For eksempel. Ikke mye mikkmakk.

Dette blir nå sett på som slow adventure.

− Internasjonalt ser vi at slow adventure er en voksende trend. Den vil fortsette, hevder Peter Varley, sjef for Senter for fritids- og turiststudier ved University of the Highlands and Islands i Skottland.

Han er en anerkjent forsker på naturbasert reiseliv og mener at friluftsliv som vektlegger det å være i naturen, og å klare seg selv der, blir stadig viktigere.

− Nils Faarlund er helt sentral figur i denne moderne, populære tolkningen av friluftsliv, og på den måten uvurderlig for utviklingen vi nå ser av slow adventure. Det er livet i naturen, ikke action i naturen, som er nøkkelen her, sier Varley.

 

FAARLUNDS UTSTYR

MOTTO: Naturligvis naturfiber!

1. KART I KARTMAPPE
Slik at det alltid er for hånden, og i bruk for å kunne orientere etter noe Faarlund kaller kjenn deg igjen-metoden. Kompass er nødvendig i usiktbart vær og i mørke.

2. ULL INNERST
Nå er ullundertøy blitt allemannseie, men Faarlund har helt siden 1960-tallet vært en talsperson for ull innerst. Ull puster og er varmt også som vått.

3. BOMULLSANORAKK
Slitesterk, vindtett og pustende – bør derfor ikke impregneres, men kompletteres med tett regntøy.

4. NIKKERS
Helst av ull. Lange bukser blir våte fra ankelen og oppover, og de er til hinder for kneløft – særlig i motbakke.

5. ULLSTRØMPER
Strømper som trekkes over kneet, sammen med nikkers, er den best tenkelige klesdrakten til vinterbruk.

6. GAMASJER
Lange gamasjer holder støvlene fri for snø og gir ekstra isolasjon.

7. STØVLER
Av lær. Vanntett, pustende og slitesterkt.

8. TRESKI
Fordelene er spenn for løssnø, god glid på kald snø og godt feste for smøring. Blant annet. Den dag i dag har de beste skiene trekjerne.

 

FAARLUNDS SYN PÅ «IDRETTIFISERT» UTSTYR
MOTTO: Siste mote er alltid best.

1. GPS
Kommer fra teknologiens univers og representerer den digitale tenkemåte. Dette er et eksempel på tekniske hjelpemidler som reduserer ferdighetskrav på bekostning av den årvåkenhet som følger med å finne frem i ukjent lende ved hjelp av kart. Gps er avhengig av ladet batteri.

2. SYNTETISK INNERST
Syntetisk sportsundertøy transporterer bort fuktigheten, noe som er misforstått: Man svetter fordi man trenger avkjøling.  

3. GØRR-TEX
Jakke og bukse av Gore-Tex eller andre former for skallbekledning er forurensende og lite slitesterkt, i tillegg puster det dårlig og er heller ikke vanntett.

4. OLJEPELS
Klær som stammer fra oljebaserte produkter er ikke naturvennlige. Ble lansert av Helly Hansen på slutten av 1960-tallet som «syntetfiberpels». Faarlund bidro til at reklamepåstanden «varm som ull og mange ganger sterkere» ble dømt ugyldig av forbrukermyndighetene.

5. JOGGEMEIER
Langrennsski krever uthugging av brede traseer i skoglende som er planert og maskinpreparert – et eksempel på tilrettelegging for å bruke naturen som «sparringpartner». Ikke lite av kostbare og forurensende produkter blir igjen i løypene, fordi mange former for smurning har dårlig feste til plastsålene.

Illustrasjon: Paul X. Johnson

Vis mer

 

BARE VÆRE

Langt unna Powerpoint-presentasjonene, i en pause fra konferansen, spretter Faarlunds lærstøvler over våt mose. Han forteller at friluftsliv bør være basert på at mennesket har levd av og i naturen i tusenvis av generasjoner.

 – Vi hører til her, sier han.

I friluftsliv bør man, mener Faarlund, «være og lære» i naturen. Det handler ikke om å nå frem noe sted, men å være tilstede underveis – og om å bli fortrolig med skyenes farger og former og hva de betyr, snøens ulike korn- og krystallformer.

Men Faarlund har skjønt dette: Å bare være i naturen, slik han ønsker vi skal, er ikke lett for et moderne menneske.

− Å dundre utover fossene, suse nedover fjellsidene. Da bruker du naturen som sparringpartner, sier Faarlund.

− Men er det feil? Finnes det ikke flere måter å drive friluftsliv på?

− Nei. Men det finnes mange former for friluftsaktiviteter eller utendørs fritidsaktiviteter. Jeg skjønner jo hvorfor folk absolutt vil regne seg til dem som driver friluftsliv – vi har ikke mange ord som er så folkekjære, sier Faarlund.

Han mener å ha mange på sitt lag, viser til undersøkelser der nesten halvparten av dem som driver friluftsliv sier at motivet er «å søke naturens mystikk». Og at stillheten er viktig for ni av ti.

Han kan virke lektoral, trekker ofte inn en filosof, eller Nansen. Eller som nå, et Gandhi-inspirert, retorisk spørsmål. 

− Vil du være en del av løsningen, eller en del av problemet?

For Faarlund er problemet den naturvitenskapelige tenkemåte, som begynte med Descartes, og moderniteten, som tilbyr konkurransementalitet, identitetsjakt og, ikke minst, uhemmet naturødeleggelse. Dermed kan Faarlunds syn på friluftsliv virke smalt. Det rommer ikke rekreasjon fra en moderne ni til fire-hverdag, ikke lading av batteriene. Det rommer heller ikke en tur over Besseggen for å legge den ut på Facebook, i jakten på en mer interessant identitet. Og å telle antall høydemeter du går i timen, hører hjemme i idretten.

I friluftsliv skal du, ifølge Faarlund, ikke beseire noe som helst: ikke deg selv, ikke naturen og ikke dine venner – og ihvertfall ikke kjedsomheten.

 – Ikke bare travelt opp, ikke frem, men være, sier Faarlund og slår ut med de lange armene.

− Dette kan jo minne om mindfulness, som så mange er opptatt av nå?

− Nei, da er vi over i behandling og terapi, sier Faarlund.

Han ønsker ikke et samfunn der slikt trengs.

Selvfølgelig ser han at actionpregede aktiviteter i naturen kan lokke flere ut.

 – Men når spenningen når hjerte i halsen-nivået forkludres vår evne til å omgås fare. Verden skrumper inn til en kamp for tilværelsen. Naturen blir redusert til en gladiatorarena. Fortroligheten med fri natur, som ferden skulle inspirere oss til, går tapt.

 

ALPINISMENS DØD

Faarlund vokste opp på en gård i Østre Toten, men var tidlig overbevist om å bli tindebestiger, som det het den gangen. «En sær interesse for en flatbygding». Han studerte til sivilingeniør i Trondheim, men da han fikk stipend til å ta et år av studiene i Tyskland, hev han seg på. Der gikk han i lære hos mesterne, klatret i Alpene.

Han ble dyktig, og likte friheten.

 – Kvinnfolk skulle jeg ikke ha noe med å gjøre. Svigermødre var farlig. Jeg så hvordan folk ga opp klatringen, sittende ved søndagsmiddagsbordet, forteller Faarlund, som ble kjent for sitatet: «Kvinnen er alpinismens død».

Men så var det den tyske medstudinen, som etter en ekskursjon i geologi, om jordsmonnets lagdeling, inviterte Nils hjem for å vise frem granskogjordsmonnet hjemme på gården sin – slikt jordsmonn hadde de nemlig ikke fått se på ekskursjonen. Faarlund fulgte skeptisk med denne Helga, fikk se jordsmonn i tillegg til en rekke fotoalbumer. Helgas mor var ivrig, men likevel slappet Faarlund stadig mer av: Flere av bildene viste Helgas mor med alpine topper i bakgrunnen, ski på bena, til og med klatretau.

 – Da tenkte jeg at det ikke kunne være så farlig, sier Faarlund.

 

Å BYGGE LANDET

Han hadde med seg klatreferdigheter hjem til Norge, og så snart Helga var ferdig med studiene, kom hun også. Faarlund var blitt en del av ingeniørkorpset som skulle bygge landet etter krigen.

 – Det var viktig å løfte levestandarden. Hvis du ikke ble med på det, var du en slags landssviker, sier Faarlund. 

Problemet var bare at han klatret litt vel mye rundt i fjellheimen, med sin nystartede Tindegruppe, og så konsekvensene av de store utbyggingene: rørene, veiene, mastene.

 – Vi så skadene som sivilingeniørene gjorde. Og de hadde en veldig prestisje, sier Faarlund.

Så i 1966 satt han der, ved foten av fjellet Stetind, sammen med vennen fra skoledagene, Sigmund Kvaløy Setreng, og Norges mest kjente filosof, Arne Næss, og bragte nye, tyske tanker om økologi inn i det som ble starten på norsk økofilosofi. Siden støttet han aksjonen som gjerne omtales som naturvernets nye vending i Norge, Mardøla-aksjonen, mot kraftutbygging i norsk elvenatur. Og sommeren 1967 sa Faarlund takk og farvel til en godt betalt forskerjobb, og flyttet til Hemsedal med Helga og sønnen Bjørn, som da var to år, for å starte en skole i friluftsliv. Den skulle kurse folk i fjellklatring, brevandring og fjellskiløping.

Som et slags trist hell, var påsken det året regnet som den store «ulykkespåsken». Hele 16 mennesker døde i fjellet. Behovet for å bedre folks fjellferdigheter var stort, og dette var før DNT hadde begynt med noen omfattende kursing. Høgfjellskolen fikk en god start, forteller Faarlund. 

− Mest av alt handlet det for oss om å vinne venner for naturen , ved å gi mennesker følelser av glede og mesterlighet i naturen, som igjen kan føre til et inderlig forhold.  

 

DOBBEL DUK

Landskapet over Sogndal har et skjær av lilla, hvite bjørker mot blå åser, det regner så lett at man nesten ikke merker det. Faarlund har også et ganske inderlig forhold til sin mellomblå yndlingsskjorte av vadmel, ull tovet så tett at den nesten er vindtett, dessuten varm også som våt, ifølge ham selv. Vadmelsnikkersen kjøper han i en liten by i Østerrike. Bare én produsent igjen nå.

Faarlund misjonerer ikke, men når noen spør, har han svar på rams: Så langt har han ikke funnet noe materiale som slår naturens. Teltet? Også der bruker han bomull, en ekstremsport i seg selv, vil noen mene; bomullstelt, en våt blyklump i sekken, men Faarlund har nesten et halvt århundres erfaring som formidler av friluftsliv og forteller at det er lurt med dobbel bomullsduk. Det er tett. Og du slipper kondens. Det eneste du må huske på, er ikke å stange i takduken med hodet, da begynner det å lekke, du vet kanskje hvor ordet duknakket kommer fra?

Svaret er gamle dager.

 

MOTET

Men skjer det noe bra i dag?

 – Elon Musk, sier Faarlund.

Han mener at mannen bak Tesla viser at verden raskt kan bli naturvennlig, hvis tankekraften bare blir brukt rett.

For Faarlund er det naturvern som er den riktige termen, eller enda bedre naturverd, fordi dagens miljøvern, og enkeltsaker miljøorganisasjonene i dag jobber med, gjør oss, og viser at vi er blitt, fremmedgjort fra det det handler om. Lilla lys, hvite bjørker. Naturen.

Men hvordan han holder motet oppe?

− Jeg har valgt å arbeide med noe jeg har glede av, sier Faarlund.

Han klatrer ennå, og var nylig med å stoppe en vindkraftanlegg på Totenåsen. Fremdeles er han veileder i fjellet, i uker i strekk.

− Det er derfor jeg ikke har gitt opp. Selv om det virker håpløst å bremse petrokjemien, våpenindustrien og en gigantisk trafikk til sjøs, på land og i luften.

Så sier han noe han ofte sier:

 – Det er for sent å være pessimist nå.

NATURLIGVIS. Nils Faarlund har i et halvt århundre fremmet tradisjonelt norsk friluftsliv, der målet er «å vinne venner for naturen». Han bruker bare utstyr laget av naturlige materialer som ull og bomull, og er spesielt glad i sin østerrikske vadmelsskjorte.

ET TAU AV SILKE

Faarlund har fått regndråper i piggsveisen. Ytterst på hårstråene, og én eller to i de buskete øyenbrynene. Han blir rett som det er tatt for å være yrkesmilitær, men piggen er inspirert av jazzmusikerne Charlie Parker og Dizzy Gillespie, han oppdaget dem på gymnaset, har beholdt både musikken og sveisen siden da. Også et slikt valg et tegn på standhaftighet. Eller stahet. Han tok en gang toget til Kina, ti døgn, i et forsøk på å få tak i klatretau i naturmateriale – av silke. 

 – Men jeg måtte gi opp, sier Faarlund.

Kineserne var blitt opptatt av modernisering, også de hadde bare syntetisk tau. Han fikk med seg «en ferd» til fjellområdene mellom Kina og Tibet. Før han tok toget tilbake.

Bjørken foran ham har svarte, tynne grener. De er dekket av tusenvis av regndråper. Regnet har sluttet, men restene henger der, og Faarlund kommenterer at de er så fine.

Tankegodset hans er rimelig urokkelig, studentene hans er blitt kalt både disipler, nilsianere og ulldotter.

Men væremåten til Faarlund er muligens noe endret.

 – Før tenkte jeg at mange måtte bli som meg. Det skapte gnisninger, sier Faarlund.

 – Nå har jeg skjønt såpass, at hver enkelt må finne sin vei.

 

ARVTAGER

For noen år siden tok han over farsgården på Toten, men han holder stadig Høgfjellsskolen i live, mens han vurderer arvtagere. De er ikke lette å finne. Det må være en som kan håndverket friluftsliv, men som også er opptatt av filosofi. En som holder naturvernets fane høyt – men klarer seg med lite.

Faarlund skal snart sitte mange timer på buss, for å komme seg hjem til Toten. 

 – Jeg må finne en person som skjønner dette med sammenhengen mellom liv og lære.



Tre om Nils

ig.jpg

Ingrid Gjerde Oberst og sjef for Krigsskolen
– Siden 1967 har ca. 3000 kadetter fått lære Nils Faarlund å kjenne gjennom Krigsskolens fjellkurs både vinter og sommer – og kursene pågår fortsatt, forteller Ingrid Gjerde, som selv møtte ham på et slikt kurs i Hemsedal for 25 år siden.
 – På krigsskolen fokuserer vi på å utvikle intellekt og karakter hos fremtidens hær­offiserer. Faarlund er et stort forbilde innenfor begge områder. Han har høy integritet, og bidrar til diskusjon og refleksjon gjennom å utfordre vår tenkning og vaner, sier Gjerde, som mener Faarlund har unike evner til å formidle kunnskap og glede over naturen, enten det handler om å komme seg opp en bratt fjellvegg eller ved studie av natur- og værfenomener.
Foto: Luca Kleve Ruud

kd.jpg

Kristin Krohn Devold Administrerende direktør i NHO Reiseliv, og tidligere generalsekretær i DNT 
 – Han har på et vis tatt over rollen til Arne Næss, og det er bra, han er en refser og filosof, en friluftsidealist, som er mer idealistisk enn praktisk, sier Krohn Devold. Hun husker ham fra tiden i Den Norske Turistforening, som en som blant annet kritiserte unødvendig luksus i friluftslivet.
 – Men hvis du er småbarnsmor, så er det ikke sånn at du vil gå i åtte timer med tung sekk. Og lese kart. I DNT var vi opptatt at nåløyet ikke må være trangt, sier Krohn Devold. 
– Han er en yppersteprest, en glødende talsmann. Og så er han jo instruktør i forsvaret. Kollegaene mine der har snakket mye om ham.
Foto: Gorm K. Gaare

bf.jpg

Bjørn Faarlund Sønn og programleder på P4s «Radiofrokost»
 – Det er jo fantastisk å være 78 år og være like engasjert, sier Bjørn Faarlund.  
– Da jeg var liten, var han opptatt av sine ekspedisjoner og kurs, og ikke mye på tur med meg. Jeg har gått mer på tur med moren min.Høgfjellsskolen hadde ikke vært mulig uten henne, mener sønnen.
 – Hun har gjort alt det praktiske, regnskapet, passet på at pappa rakk toget når han skulle til Nepal, vasket klærne og stoppet ullsokkene. Bjørn Faarlund forteller at familien kunne ha en litt ironisk distanse til Nils' ideer, som at det heter å gå «inn i naturen».
Respekten for faren er likevel stor.
 – Man kan si at det ikke er min type liv. Men man kan ikke si: Huff, tenk om flere hadde gjort som Nils og vært opptatt av å leve i pakt med naturen.
Foto: Privat

Vis mer

 

Se også:
NY SERIE: Eyvind Hellstrøms franske favoritter. Først ute er østers.

SKIGUIDEN: La Grave i de franske alpene er en moderne skiklassiker.

KOM I FORM: Johan Kaggestad maner til å holde tempoet nede - og fettforbrenningen oppe.

Les mer fra D2 her.

Arne Næss Ingrid Gjerde Nils Faarlund Kristin Krohn Devold Friluftsliv
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra D2