Ibsen, Fotballfrue og jeg

Tekst
Foto
Skien

Poeten Audun Mortensen, landets mest moderne forfatter, har flyttet hjem til Henrik Ibsen i Skien.

Poeten Audun Mortensen, landets mest moderne forfatter, har flyttet hjem til Henrik Ibsen i Skien.

– Her var det altså hønseavl, begynner Audun Mortensen litt pliktskyldigst.

Han står utenfor et stabbur i sin nye bakgård.

– Det var for å spe på inntekten til Knud Ibsen, far til Henrik. Han hadde visst mange strøjobber etter at han mistet forretningsvirksomheten sin.

– Og Henrik selv, da? Hva gjorde han her?

– Henrik, ja, han hadde en kort, men formativ periode ...

Audun Mortensen stønner svakt.

– Jeg er autodidakt når det gjelder Ibsen. Jeg har ikke så mye informasjon.

Nytenkning. – Det første man oppdager etter å ha utgitt en litt utradisjonell bok i Norge, er at eksperimentell litteratur forstås som en egen genre, liksom en allmenn påminnelse om at nytenkning og risikovilje hører til i billedkunsten, vitenskapen og næringslivet – ikke i litteraturen, sier Audun Mortensen.

ÅNDSKAMP MED IPAD

Noen uker tidligere var poeten og internettkunstneren fra Askim mer i sitt rette element. Han sto på scenen i Litteraturhuset i Oslo, under et seminar om temaet «Litteratur i en digital tid» i regi av Norsk kulturråd.

Fakta: Audun Mortensen

Forfatter og kunstner

Født 12. september 1985. Fra Askim.

Bøker:
«Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det» (2009)

«Roman» (2010)

«Aaliyah» (2011)

«The Collected Jokes of Slavoj Žižek» (2012)

«27 519 tegn med mellomrom» (2013)

«Dyr jeg har møtt» (2014)

«Samleren» (2015)

Kritikere har hyllet ham for å ha gjort diktopplesning til performancekunst, Erlend Loe beundrer «gleden og frekkheten» hans og den slovenske filosofen Slavoj Žižek har sendt ham brev. Men ingen har omfavnet Audun Mortensen som Norsk kulturråd.

Han var invitert til å holde åpningsforedraget i anledning den stjernespekkede lanseringen av forskeren Øyvind Prydz’ bok «Litteratur og digitalisering», som starter med et dikt av Audun Mortensen og i ikke liten grad er viet hans forfatterskap, for det er ifølge Prydz «få norske forfattere som på samme måte henter inspirasjon fra og tematiserer samtidens digitale mediekultur».

Ved podiet tok Audun Mortensen en lang slurk av sin medbragte vannflaske og holdt frem en Ipad.

«Internett har gitt romanlesning samme status som sex i et langt og lykkelig ekteskap: Det er fortsatt fint, men det er vanskelig å sette av tid til det», begynte han, til humring i salen.

Så gikk han over til å snakke om hva internett har gjort med selve romanforfatteren: «Som litterært erfarne nettbrukere kan vi ikke fortape oss i fiksjonen som før», opplevde han.

«Vi har simpelthen sett for mange bevis på at kunstneren og kunstproduksjonen ikke er noe mystisk og sublimt, men snarere høyst tilgjengelig og tilnærmelig.»

Så gikk han over til å snakke om novelleforfatteren Frode Grytten, som satt foran ham.

Audun Mortensen hadde googlet seg til et intervju hvor Grytten fortalte at han aldri gikk ut døren uten dress; hva han gikk i hjemme fikk bli «mellom meg og Gud». Men «i dag er det en teknisk formalitet å finne svar på hva slags klær Frode Grytten har på seg hjemme», påpekte Mortensen. «Jeg kunne for eksempel finne Grytten med en drone, hacket webkameraet til Grytten og spurt bekjente av Grytten på sosiale medier og hele operasjonen kunne blitt utført fra min egen lille stue.»

Da Frode Grytten senere gikk på scenen, tok han opp hansken som muligens hadde blitt kastet ut. «Den type forfatter som han er», sa han matt, «han går ikke til kildene. Han bare sitter på internett.»

Audun Mortensen protesterte ikke. Han hadde for lengst dratt.

FORSVINNINGSKUNST

Et smått uutgrunnelig litterært stunt, etterfulgt av en form for tilbaketrekning: Typisk Audun Mortensen. Sånn har han holdt på siden i alle fall den oppsiktsvekkende diktdebuten «Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det» fra 2009, som han like etter fulgte opp med en «kunstnererklæring» på sin hjemmeside. Det var et klipp fra William Gibson-filmatiseringen «Johnny Mnemonic», hvor tittelfiguren, spilt av Keanu Reeves, utbryter: «I want to get out of this rathole. I want to get online. I NEED a computer.»

Så forsvant Audun Mortensen inn på internett, eller i alle fall opprettet han flere nye nettsteder, som gina-tricot.blogspot.no, hvor han dokumenterte hvor lenge han kunne leve av forskuddet fra forlaget sitt, og susan-sontag.blogspot.no, hvor han søkte etter en praktikant til å skrive sin første roman. Forskuddet på drøye 50.000 kroner varte i hele 33 uker.

Han ansatte derimot ingen praktikant, men fikk programmert en romangenerator som skrev Vladimir Nabokovs «Lolita» baklengs for ham. Deretter kom han med sin annen diktsamling, «Aaliyah» (2011), som knyttet sammen skjebnene til en amerikansk r&b-artist og en nederlandsk konseptkunstner som begge på et vis forsvant til sjøs.

Boken ble ledsaget av et bilde hvor forfatteren selv sto på stranden med sekken pakket. «Truer Audun Mortensen med et forsvinningsnummer?» spurte Klassekampen. «Har han innsett at hele prosjektet hans er for tett knyttet til en viss alder og livsstil til å overleve overgangen inn i de tredveåra han etterhvert må ta fatt på?»

Fakta: Victoria Durnak

Forfatter og kunstner

Født 8. juni 1989. Fra Lillestrøm.

Bøker:
«Stockholm sier» (2010)

«Deep Shit, Arkansas» (2011)

«Natt på museet» (2012)

«Torget» (2015)

EKTEPAR I EKSIL

Audun Mortensen er blitt 30. Men han har ikke forsvunnet. Han har bare relokalisert til Skien i Telemark. Det var derfor han dro fra Litteraturhuset, han måtte tilbake til sin nye småbarnstilværelse i det gamle familiehjemmet til byens store sønn, verdensdramatikeren Henrik Ibsen (1828–1906).

Mortensen flyttet dit i januar, sammen med sin kone, forfatteren og kunstneren Victoria Durnak (26) fra Lillestrøm, og deres nyfødte sønn Michael. Durnak er årets mottager av Skien kommunes kunstnerstipend, som gir tolv måneders opphold i et verneverdig trehus i åsen over Skien sentrum, hvor Ibsen en kort periode bodde med sine foreldre og søsken. Hun skal bruke oppholdet til å researche en løs tematisk oppfølger til fjorårsromanen «Torget», som handlet om menneskemøter som oppstår gjennom rubrikkannonsene på Finn.no. Durnak, som har en mastergrad i billedkunst, har også fått atelierplass ved den avindustrialiserte papirmassefabrikken Union, hvor hun skal jobbe med å sette sammen en soloutstilling.

Audun Mortensen har ikke like konkrete planer. Foreløpig har han bare skaffet seg Trumfkort på Kiwi. Han hadde ikke noen erfaring med Skien, og det tenkte han «kanskje var en bra ting». Ekteparet har de seneste årene levd en nomadisk kunstnertilværelse i internasjonale storbyer – Stockholm, San Francisco, Amsterdam – og syntes det virket spennende å bo i Norge også, sier Victoria Durnak.

Hun hadde heller ikke vært i Skien før, men fortalte før ankomst til lokalavisen Varden at hun hadde fått «et godt inntrykk etter å ha studert byen på Google Maps».

Jeg spør om hun ikke hadde behov for å se Skien i virkeligheten først også.

– Google Maps er jo også virkeligheten.

Trille/kunst. Deres sønn Michael ble født på Sykehuset Telemark like etter at de flyttet til Skien. Foreløpig er det blitt mest trilling, men Victoria Durnak researcher også en ny bok om mennesker som «møtes gjennom gjenstander».

SÅNN 1800-TALLS

Selv om ekteparet begge tilhører Flamme Forlag, og debuterte skjønnlitterært på samme tid, møttes de på «eh ... internett», som Audun Mortensen sier.

– Jeg skrev en mail til deg og sa at jeg hadde lest boken din. Så skrev du tilbake: Har lest boken din, sier Victoria Durnak.

– Dere skrev kanskje noe mer, eller?

– Nei, jeg tror egentlig det var det.

De er på trilletur langs Telemarkskanalen. Audun Mortensen er kledd i britisk revejaktjakke og skinnhansker, Victoria Durnak i en sober svart frakk. Ikke bare bor de i et hus som er tilbakeført til midten av 1800-tallet, de ser litt sånn ut også.

– Hvordan var debatten? spør Audun Mortensen og mener Litteraturhuset-seminaret, hvor det oppsto en viss forvirring om hvorfor han var så opptatt av dressen til Frode Grytten.

– Nei, altså hvorfor han har på en dress, eller om han går i joggebukse hjemme ... Spørsmålet er vel mer hva det har å gjøre med litteratur, egentlig.

– Han mente at det var sånt som du i alle fall ikke kunne finne ut, hvis du bare satt på internett?

– Hvorvidt man bruker mye tid på internett er irrelevant, sier han etter en stund.

– Hvis man skal snakke om skillet mellom meg og Frode Grytten og dem, så tror jeg kun det er grunnholdningen til skriving. Jeg ser på litteratur som informasjon. Og med internett får du tilgang på mer informasjon enn noensinne. Det vilkåret blir for meg veldig instruktivt. Men det er et faktum som jeg mistenker at veldig få forfattere bryr seg om. Selv om de kanskje er innforstått med det, velger de å holde for øynene og skrive som før. Veldig sånn 1800-tallsaktig, putter kanskje inn noe innhold og markører fra vår tid, men man merker når man åpner en roman at det blir en snodig konflikt i stoffet, og sannsynligvis leseren, med mindre man har det fiksjonsgenet som gjør at man veldig lett kan leve seg inn i hva som helst. Det mangler jeg.

– Du tenker at det finnes nok fiksjon fra før?

– Jeg tenker at ideer og tekster som eksisterer, står til rådighet for oss i dag og bør være tilgjengelig for oppgradering. Det er hva man velger ut, og måten man bearbeider det på, som interesserer meg.

INTRIKAT BULLSHIT

Det startet uskyldig nok. Han fremførte episoder av den norske situasjonskomedien «Mot i brøstet», fritt etter hukommelsen, som teatermonologer. Han samlet den marxistiske foredragsstjernen Slavoj Žižeks tilbakevendende vitser i bokform, først bare utgitt i ett eksemplar, siden oversatt til åtte språk. Žižek ba begeistret om å få tilsendt boken og Audun Mortensen lever fortsatt godt på royaltysjekkene.

Hans siste bok, fjorårsromanen «Samleren», har møtt mer motstand. Uvisst for alle, inkludert hans forlagsredaktør, er boken en kopi av den amerikanske noir-forfatteren Charles Willefords kunstsatire «The Burnt Orange Heresy» fra 1971, bare oversatt i Google Translate og overført til den norske kunstscenen.

Den er på en måte splittet, sånn at den på et nivå kan leses som den mest folkelige av alle: krim. Og på den annen side kan den leses som den mest intrikate bullshiten du finner

AUDUN MORTENSEN — forfatter om sin siste bok

Gratisavisen Natt & Dag forela prosjektet for jurist og opphavsrettsekspert Hanne Baumann Heier, som mente Audun Mortensens argumentasjon for å anvende boken «neppe er holdbar». Hans argumentasjon er at han har gjort det samme som deltagerne i tv-programmet «Master Chef» får beskjed om å gjøre med en fastfoodrett: «elevere» den.

– Det er en formelbasert pageturner om kunst, tyveri og forfalskning. Men den er på en måte splittet, sånn at den først kan leses som det mest folkelige av alt: krim. Deretter kan den leses som den mest intrikate såkalte bullshiten du finner.

– Hvilken lesning foretrekker du?

– Nei ... Man må jo kanskje forholde seg til begge deler. Hele verket.

– Er det slitsomt å måtte imøtegå jurister? Eller er det en del av verket?

– Jeg synes alt det der er gøy. Veldig gledelig.

ETTERORD

Noen dager senere sender Audun Mortensen en epost. «Mulig jeg gjentar meg selv her, men jeg har aldri intendert å skrive bøker som utelukkende har til hensikt å negere ‘det etablerte’», understreker han. «Ambisjonen min har heller vært å utvide eller nyansere handlingsrommet for både de som leser og de som skriver.»

Han legger også ved et bilde han nylig tok fra stuevinduet sitt, av den Grenland-baserte bloggeren Caroline Berg Eriksen, tidligere kjent som «Fotballfrue». Hun poserer med en ny veske. Hennes ektemann, fotballspilleren Lars Kristian Eriksen, står på kne og fotograferer henne, vis-à-vis en mutt byste av Henrik Ibsen, mens Audun Mortensen altså fotograferer dem igjen.

Han kommer nok til å få det fint i Skien.