Det er lørdag formiddag i Bogstadveien i Oslo. Den unge mannen ved kassaapparatet lener seg fremover mot kunden, en kvinne i midten av 30-årene. Blant bugnende fruktkurver som venter på å bli juicet, hviler han den ene albuen på den lange, svarte bardisken slik at overarmen strammes.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, frøken, spør han ertende.
Hun smiler – muligens brydd – bestiller en avocadosandwich, en dobbel latte og en stor juice: en lunsj til tett på 200 kroner.
Så er det min tur. Ingen intim fremoverlening denne gang. Men han spør, slik de alltid gjør – antagelig for å skape en illusjon om at man er noe mer enn bare et nummer i rekken – hva jeg heter.
Han har capen bak frem, er veltrent, skjeggete, kul, og utstråler udiskutabelt en form for selvsikkerhet.