Dramaet på standplass

Tekst

Vil du få varsel hver gang Ola Jordheim Halvorsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oberhof

Skiskyttere må utføre presisjonsskyting i verdensklasse med skrikende lunger og et hamrende hjerte. Standplasshistorien er full av smell.

Skudd-drama. Martin Fourcade er verdens beste skiskytter. Hans tidligere skytetrener Siegfried Mazet beskriver franskmannen slik: – For Martin er aldri flasken halvtom, den er halvfull. Han er offensiv, han angriper, akkurat som de beste i golf og tennis. Skiskytterne har masse å tape når de skal skyte. Det står om seier eller sisteplass. Tenker man på konsekvensene, så blir det bomskudd.

Skiskyttere må utføre presisjonsskyting i verdensklasse med skrikende lunger og et hamrende hjerte. Standplasshistorien er full av smell.

Pusten står ut av munnen hans, i korte støt, som en knatrende eksospotte en vintermorgen. Ole Einar Bjørndalens (42) hjerte har omtrent nådd grensen for hvor raskt det klarer å pumpe blod ut fra høyre hjertekammer. Blodet spyles ut i de livskraftige arteriene, inn i et virvar av årer som borer seg gjennom den 65 kilo tunge kroppen, før det igjen skyller gjennom hjertet i ekspressfart.

Tre meter fra tribunene på tyske Oberhof skistadion, i det tidligere DDR, drar en hvesende Bjørndalen så mye kjølig luft ned i lungene han makter mens speakeren roper «Kongen av skiskyting». Det er verdenscuprenn. Publikum er oppvarmet på glühwein og schwarzbier, og synger pinefulle tyske slagere av full hals. Bjørndalen passerer en mann i isbjørnkostyme, en med kikkert og en med trompet.

Se billedserie: Hilsen fra Oberhof

Ingen legger merke til krysningspunktet, 100 meter fra standplass. Her endrer sporten totalt karakter. Her skal skiskytterens fysiske råskap gli over i et millimetersensitivt presisjonsarbeid. Med nesten 180 i puls har mennesket som regel begrenset handlekraft. Helst vil man stoppe, lene seg mot noe.

For Bjørndalen venter 25 sekunder, en rifle og fem skudd.