– Målet er at rytter og sykkel skal være ett

Tekst
Foto

Truls Erik Johnsen har brukt ti år på å bygge opp verksted i garasjen. Nå har han sluttet i jobben for å lage sykkelrammer av stål på fulltid.

Livets lodd. Den grønne flammen får loddetråden til å smelte, og en søm av kobber fester kjedestaget til krankhuset. – Se der, ja, det ble jevnt og fint. Det er sykt lett at det blir for varmt, sier Johnsen.  

Truls Erik Johnsen har brukt ti år på å bygge opp verksted i garasjen. Nå har han sluttet i jobben for å lage sykkelrammer av stål på fulltid.

Han trekker de svarte sveisebrillene fra pannen og ned foran øynene, før han antenner blandingen av oksygen og acetylen som strømmer ut av sveiseapparatet. Så bøyer han seg over arbeidet, og den grønne flammen blafrer over blanke, italienske stålrør med 3200 varmegrader. Tuppen av loddetråden smelter, drypper ned i skjøten mellom rørene og hardner til en gyllen søm av kobber.

En tynn stripe røyk stiger fra stålrørene.

Etter noen minutter tar Truls Erik Johnsen (45) av seg sveisebrillene og ser ned på loddesømmene som holder to kjedestag fast til krankhuset på det som snart skal bli rammen til en racersykkel av stål.

– I Norge er det nesten ingen som driver med dette, sier Johnsen.

Sykkelsveiseren

I Hølen, under en rusten jernbanebro som togene ikke lenger kjører over, ligger en klynge av trehus. Og der, over en gruslagt oppkjørsel, går Truls Erik Johnsen med svart forkle, linjaler stikkende opp av lommen og fingre svarte av olje. Han går inn i garasjen som er fylt med dreiebenker og metallfreser, med skiftenøkler, fastnøkler, skrutrekkere og skrutvinger. Sveisemasker og pedaler og tannhjul henger fra taket, og stålrør ligger i svarte esker merket Johnsen Frameworks.

– Her inne kan jeg justere ting man ikke kan med sykler som er hyllevare, sier Johnsen.

Garasjerock. I garasjen har Truls Erik Johnsen skapt et verksted av gamle, grønne maskiner hvor han bygger sykkelrammer. – Det er en full produksjonsbedrift i dette lille rommet, sier han. Foto: Jimmy Linus

Hver morgen, i årevis, har han tatt bussen til Fornebu, til jobben som forsker og Director of Brand Insight i Telenor. Så har han kommet hjem og loddet sykkelrammer på kveldstid. For to uker siden sluttet Johnsen i Telenor, og fra mandag denne uken går han inn i garasjen hver morgen, for å bygge skreddersydde terrengsykler og racersykler. Han er blitt sykkelrammebygger på fulltid.

– Det finnes én som har begynt å bygge sykler akkurat nå, på Stålstua i Trondheim. Før ham var jeg nok Norges eneste sykkelrammebygger.

Johnsen Frameworks planlegger å øke produksjonen til 40 rammer i året, og han holder nå på med en serie av ni landeveisrammer, til over 30.000 kroner stykket, bygget for langtur.

– Hvem er kundene dine?

– Når noen kommer til meg, er det ikke for å kjøpe sin første sykkel. Dette er kanskje den syvende, åttende sykkelen de kjøper, så de har ofte raffinerte behov og spesifikke ønsker. Jeg vil ikke si at de er hipstere, men de vet litt om hva som skjer. De ser på seg selv som syklister, ikke bare noen som er ute og trener på sykkelen. De er fullblods entusiaster, og for noen er en skreddersydd ramme den ultimate måten å realisere sykkelinteressen på. Det er prikken over i-en.

Sykkelbyggeren. Truls Erik Johnsen planlegger å bygge 40 sykler i året. – Ambisjonen er å lage sykler som du kan sitte komfortabelt på, og sykle raskt på over lang tid.  

Fakta: Truls Erik Johnsen

Sykkelrammebygger

Bygger sykkelrammer av stål for sitt eget merke, Johnsen Frameworks.

Lager både landeveissykler og terrengsykler.

Rammene loddes med bronse, sendes bort til lakkering, og kunden kan velge om sykkelen skal utstyres ferdig eller ikke.

Sykkelrammen tilpasses rytterens fysikk og kjørestil, og koster over 30.000 kroner.

Johnsen er utdannet etnolog og har vært redaktør for terrengsykkel.no.

johnsenframeworks.com

Den første sykkelen

Han husker da alt startet. Han var russ, i 1990, og av en grunn han ikke forstår og ikke husker, gikk han tur i skogen, noe han absolutt ikke pleide å gjøre. Han pleide å drikke øl og høre på garasjerock. Inne blant trærne så han en terrengsykkel for første gang, og et par uker senere syklet han selv gjennom skogen, på sin første terrengsykkel. Etterpå gjorde han bare det. Syklet. Han leste om sykkel, om historien, om sykkelruter, og han tilbrakte timer på timer hos Sykkelsporten Sarpsborg, som importerte sykler fra Italia.

– Jeg husker jeg knipset på rørene til de kjempedyre, italienske racersyklene av stål, og tenkte: «Dette har jeg lyst til å kunne lage en gang.»

Han bestilte sin første bok om rammebygging, en stensilert perm, på postordre fra USA i 1992, og fire år senere tok han opp studielån for å besøke amerikanske rammebyggere.

– Jeg fikk se hvordan de arbeidet og lærte prosessen. Jeg fikk se alt.

Men han begynte ikke å bygge rammer selv ennå. I stedet tok han hovedfag i etnologi og begynte på en doktorgrad, men sluttet for å arbeide som sykkelmekaniker. Han jobbet som saksbehandler hos byantikvaren, som musikkjournalist, startet konsulentselskap og var redaktør for terrengsykkel.no. Så, i 2005, leide han et verksted på Rodeløkka i Oslo og bygde sin første ramme.

– Så flyttet vi til Hølen. Her har jeg, ved siden av fulltidsjobb og to barn, brukt ti år på å kjøpe inn maskiner og bygge opp verkstedet. Og nå, i dette lille rommet, er det en full produksjonsbedrift for å lage sykler.

Håndgripelig

Johnsen spenner fast en stålstang i metallfresen ved vinduet. Svarte gummireimer drar maskinen rundt, og strimler av stål skaves av.

– Jeg har fortløpende måttet lære meg å bruke maskinene, sier Johnsen.

Alle maskinene han bruker, er grønne, gamle, og glemte. Dreiebenkene er fra 50-tallet, og den første maskinen han kjøpte, var en metallfres, laget i Tsjekkoslovakia i 1962. Trenger han reservedeler, får han dem tilsendt fra et teknisk museum i Tsjekkia. Metallfresen visste han ikke hvordan han skulle bruke, ikke dreiebenken heller, og ikke kunne han sveise. Så han leste gamle manualer, bøker om praktisk ingeniørarbeid og håndverksbøker fra 1920- og 1930-tallet.

– Mye var glemt kunnskap. Selv importører og produsenter kunne ikke forklare hvordan maskinene fungerte.

– Hva gir det deg å bygge sykler?

– Det er tilfredsstillende at det er håndgripelig. Når jeg har stått her i fem timer, så ser jeg hva jeg har gjort. På jobben finsliper jeg kanskje på en PowerPoint i fem timer, presenterer den i et kvarter, så er den borte. Det er så flyktig, mens det finnes sykler som jeg bygde for ti år siden, som folk fortsatt sykler på.

Det finnes sykler som jeg bygde for ti år siden, som folk fortsatt sykler på

Truls Erik Johnsen – sykkelrammebygger

Sykkelens geometri. Når en sykkel skal skreddersveises, evalueres rytterens fysikk. Det regnes og tegnes. Styrevinkelen beregnes, lengden på kjedestaget, krankhushøyden. – Målet er at rytter og sykkel skal være ett, sier Johnsen.  

Custom made

Å få skreddersveiset en egen sykkel starter med at Truls Erik Johnsen måler armene dine, bena og overkroppen. Så tar han notater mens han observerer deg syklende på en justerbar ergometersykkel, han evaluerer kjørestilen og fysikken, så tegner han og regner på geometrien.

– En skreddersydd sykkel handler om tre ting: tilpasning av sittestilling, kjørefølelse og detaljering. Kjørefølelse dreier seg om å forstå hvordan sykkelen fungerer når rytteren sitter på den, og at jeg tilpasser sykkelen etter hvordan den skal brukes. Detaljene kan du også tilpasse, som spesielle bagasjebærere eller flere flaskefester. Alt du ikke kan kjøpe i butikken, kan jeg lage.

Når du sitter på sykkelsetet, sier Johnsen, skal ingenting skurre.

– Målet er at rytter og sykkel skal være ett. Du skal føle at nå sitter du sånn som du skal sitte, og du kan sitte sånn i mange timer.

Målet er at rytter og sykkel skal være ett

Truls Erik Johnsen – sykkelrammebygger

På veggen henger en tegning av en sykkelramme, med vinkler og mål påskrevet. Styrevinkelen beregnes, lengden på kjedestaget og styrefremspringet, og dessuten krankhushøyden. Etter å ha tegnet og regnet, finner Johnsen frem sine blanke, italienske stålrør, kutter dem til, sliper og vasker, før han tenner sveiseapparatet. Etter en ukes arbeid trer en ferdig sykkelramme frem.

– Karbon er plastikk, en stålramme er gøyal. Når du trår i en stålramme, så vrir rammen seg, og gir tilbake. Materialet står i spenn, så konstruksjonen ber om å bli belastet. En karbonramme deformeres og går veldig sakte tilbake, som å bøye en plastskje.

– Hva er forskjellen på følelsen?

Stålet. – Karbon er plastikk, en stålramme er gøyal. Den oppleves som livligere og mer tilgivende.  

– En stålramme oppleves som livligere og mer tilgivende. Sykler som selges i butikken, er ofte overbygd for å tåle ryttere i alle vektklasser. Hvis du veier 70 kilo og setter deg på en sykkel som er bygget for å tåle noen på 120 kilo, føles den sykkelen stiv og hard. Du sitter og tråkker mot noe som nesten er betong. Det blir musklene slitne av. En stålramme gir deg litt fleksibilitet, og du vil gjerne ha noe som jobber med deg, ikke mot deg.

Duften av stål

Når Truls Erik Johnsen åpner døren til verkstedet sitt, driver lukten av metall, olje og rust mot ham. En brent eim av slipt og smeltet stål omslutter maskinene.

– Det er denne lukten, lukten av verksted, jeg har vokst opp med.

Morens familie drev lampefabrikk på Kråkerøy, og farfaren, som var sjøkaptein, gikk i land på 50-tallet og startet sentralfyrfabrikk på Gressvik.

– Der jobbet også faren min, før han startet jernvareforretning og drev den i 30 år. Der var jeg rundt verktøy hele tiden.

Nå minner lukten av slipt stål ham om å være i kjelleren til jernvareforretningen, i verkstedet de hadde bygget av restene etter sentralfyrfabrikken.

– Fra jeg var syv, var jeg der nede og puslet sammen med farfar. Han hadde all verdens tid. Vi reparerte ting, bøyde metall, han lærte meg å lodde.

Nå er farfaren borte, jernvareforretningen og sentralfyrfabrikken er borte, men maskinene lever videre. Arbeidsbordet, søylebormaskinen og sveisebordet – som en gang bygde sentralfyrer – bruker Truls Erik Johnsen nå til å bygge skreddersydde sykler.

– Jeg synes det ligger en forventning i lukten av verksted. Her ligger alt til rette. Det er litt som å stå på trappen en vintermorgen, det er kjempefint pudderføre, og skiene står ved siden av deg. Du vet at nå kan du bare gjøre det. Det kan jeg her inne også. Alt jeg trenger, er her. Verktøyet ligger i skuffene, maskinene står klare. Det ligger en veldig følelse av muligheter her inne. Jeg vet at jeg kan gå inn hit og … bare gjøre det.

Blikket. – Det er en analytisk øvelse fra det øyeblikket du begynner å designe en sykkel, til du har det ferdige resultatet, sier Johnsen.  

Følelsen av flyt

Ikke bare bygger han sykler, han sykler en god del også. Han har syklet over italienske kalksteinsklipper ved Gardasjøen, ned steinbelagte stier i det spanske høyfjellet, og han har syklet i de japanske alper.

– For meg handler alt om sykkelopplevelsen, sier han.

– En sykkeljournalist i Bicycle Quarterly har presentert en form for sykling han kaller inspired riding. Det innebærer at du skal være i opplevelsen. For meg handler sykling om å være inspirert i øyeblikket, hvor du føler at du og sykkelen er i flyten.

Det er denne følelsen av flyt han jakter på sykkelsetet.

– Filosofene kaller det flow, og det oppstår i det øyeblikket du slutter å tenke, du bare gjør. Tiden mellom tanke og handling er visket ut. Du er handling. Sykkelturen som gir en slik følelse, er veldig tilfredsstillende. Det er det man søker hele tiden.

Han ønsker å bygge sykler som kan gi den samme opplevelsen.

– En god sykkel bør være som en forlengelse av ryggraden, og gjøre akkurat som du vil. Når den gjør det, er det en ganske konkret følelse, og jeg har noen sånne opplevelser i mitt sykkelliv, hvor jeg vet at nå gjorde jeg noe som ikke hadde vært mulig, hadde jeg ikke sittet på akkurat denne sykkelen.

En god sykkel bør være som en forlengelse av ryggraden, og gjøre akkurat som du vil

Truls Erik Johnsen – sykkelrammebygger

Svingen

En krapp sving i Nordmarka er en av opplevelsene han husker. Han så en stein foran seg i stien og forsto at han ville klare å få forhjulet forbi steinen, men ikke resten av sykkelen.

– Plutselig hadde jeg løftet bakhjulet opp i luften og vippet det rundt steinen, uten at jeg hadde rukket å tenke på hva jeg hadde gjort. Plutselig var jeg bare forbi, og jeg skjønte ikke hvordan det var mulig. Og den følelsen … Å være der …

Han tørker hendene på skitne filler han trekker opp av lommene.

– Det er sykling for meg.