Vernet krumning. «Bananblokka», som tilhører Ammerudenga borettslag i Grorud bydel i Oslo, var den lengste boligblokken i Norge da den ble realisert på slutten av 1960-tallet, med to bussholdeplasser. Byantikvaren kaller blokken «en skulptur i landskapet».

Det er ikke bare boligprisene som lokker oslofolket til drabantbyene

Tekst

Vil du få varsel hver gang Simen V. Gonsholt publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Oslos drabantbyer har gått fra å være forhatt og nederlagsdømt til å bli skoleeksempler på vellykket arkitektur. Bli med på sightseeing til østkantens perler.

I fjor sommer tok arkitekten Magne Magler Wiggen (53), som bor på Eiksmarka i Bærum, familien med på en «Pokémon Go»-ekspedisjon til endestasjonen av t-banelinje 2: Ellingsrudåsen, helt øst i Oslo.

Og mens sønnene gikk rundt med smarttelefonene sine og utviklet Pokémons, som det heter – eller i alle fall het i fjor – var det som om Magne Magler Wiggen ble utviklet, han også.

– Det var utrolig ok å gå rundt og se hvor flott Groruddalen er, sier han.

Nesten hvor enn Wiggen beveget seg blant Oslos mest umiskjennelige drabantbyer, ble han slått av det.

– Det er en måte å planlegge by på som, kanskje på grunn av omstendighetene rundt hvordan det ble etablert, har fått et dårlig rykte. Men det er fine områder hvor det bor hyggelige folk som har det bra.