Hun er kåret til den internasjonale kunstverdenens mektigste

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kåre Bulie publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Tyske Hito Steyerls nye essaysamling forteller mye om miljøet hun dominerer.

Mektig. At hun er kunstner, og at hun er kvinne, gjør kåringen av Hito Steyerl til kunstlivets mektigste skikkelse særlig interessant – tradisjonelt har menn og andre roller dominert. Foto: Urban Zintel

Tyske Hito Steyerls nye essaysamling forteller mye om miljøet hun dominerer.

I sommer besøkte jeg en påkostet bankbygning fra 1970-tallet i den tyske byen Münster. Årsaken var at bankens inngangsparti var arena for Hito Steyerls (51) bidrag til Skulptur Projekte Münster, skulpturmønstringen som finner sted hvert tiende år.

«HellYeahWeFuckDie», som den arkitektoniske installasjonen het, kombinerte skulptur og levende bilder. På typisk Steyerl-vis kommenterte den så vel internasjonale konfliktområder som vår tids galopperende teknologiutvikling. Den godt bevoktede resepsjonen, som også inneholdt bedriftens kunstsamling, var en særlig relevant ramme for det kritiske inngrepet hennes.

Gjester kunne sette seg på elegante lysbokser og studere de karakteristiske levende bildene som har gjort Steyerl til en stjerne verden over. Filmene hennes, som gjerne handler både om bilder og om politikk, er blitt noe i nærheten av et fast innslag på prestisjetunge gruppeutstillinger de senere årene.

Nylig så jeg et Steyerl-prosjekt i en utstilling på Moderna Museet i Stockholm. I fjor så jeg det samme på Berlinbiennalen, utstillingen som var særlig preget av den såkalte post-internett-kunsten arbeidet hennes ofte knyttes til. Også Veneziabiennalen, Istanbulbiennalen, Manifesta og Documenta har inkludert de ansporende verkene hennes. Om noen kan kalles en biennalekunstner, en som er blitt kjent takket være vår tids enorme gruppeutstillinger heller enn på grunn av kommersielle gallerier, må det være Hito Steyerl.