– Jeg går ut fra at jeg er en forferdelig person, har alltid gjort det

Tekst

Vil du få varsel hver gang Hanna Stoltenberg publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
New York City

Zadie Smith er litteraturstjernen som elskes av lesere, kritikere, moteverdenen og Lena Dunham. Selv har hun ikke noe behov for å bli likt.

Innsirkling. Bare 24 år gammel debuterte Zadie Smith med romanen «Hvite tenner», en umiddelbar bestselger og kritikerfavoritt. Siden har hun kretset rundt mange av de samme temaene: rase, klasse, kjønn og tilhørighet. Foto: Sebastian Kim/August Images/SoPhoto Agency

Zadie Smith er litteraturstjernen som elskes av lesere, kritikere, moteverdenen og Lena Dunham. Selv har hun ikke noe behov for å bli likt.

– Man må være villig til å bli misforstått, sier Zadie Smith (42).

Den røde leppestiften er så vidt smusset til av måltidet, følger munnens linje som en akvarellstrek. I en time har hun snakket om afrikansk diasporakunst, politisk korrekthet, brexit og hvite middelklassekvinners trang til å elskes. Hun har svart på spørsmål med sjenerøs tilstedeværelse, understreket poenger med fysiske gester og et dryss av fuck, fucking, goddamn, shit.

– Er du villig til å bli misforstått?

– Det er ikke den verste tingen i verden. Utover menneskene du kjenner, hvem bryr seg? Hele ideen om at du som offentlig person skal stå til ansvar overfor allmennheten, er bisarr. Det er som om alle er politikere og må argumentere for sin sak.

Nylig erfarte hun hvordan et enkelt sitat utløste et ras av selvrettferdig harme på sosiale medier.

– Jeg tror at disse menneskene som lar seg opprøre, faktisk tror at de er gode mennesker. Det er galskap. Jeg går ut fra at jeg er en forferdelig person, har alltid gjort det, sier hun.

– Alle er forferdelige personer.

Jeg går ut fra at jeg er en forferdelig person, har alltid gjort det

Zadie Smith – forfatter

Litterær gudinne

Det er mandag etter thanksgiving og forbausende stille på nedre Manhattan. Smith har foreslått lunsj på Lafayette Café, en klassisk restaurant med store messinglamper og båser i slitt skinn. Iført en grå høyhalset ullkjole, store briller og blodrødt hodetørkle sitter hun med krummet rygg, som en tenåring. Bleke fregner rømmer fra neseryggen mot tinningen. Rundt henne svermer unge servitører, skjenker vann for hver slurk hun svelger, kaster diskré, men hyppige blikk.

Forfatteren som superstjerne er en truet art, men om noen holder den i live, er det Smith. Hennes rolle i offentligheten er like mye Beyoncé som den er nobelprisvinner Alice Munro. På Instagram legges bilder av Smith ut med emneknagger som Queen og Goals, og da hun prydet forsiden av magasinet The Gentlewoman i fjor, iført hodetørkle og juvelblå trenchcoat, ble hun hyllet som en «litterær gudinne» av motebloggerne.

Moteyndling. I 2015 ble Smith kåret til en av verdens ti best kledde kvinnelige forfattere av magasinet Vanity Fair. Foto: Gary Gershoff

«Zadie er en sånn venn man drømmer om å ha i niende klasse», skrev Lena Dunham, generasjon Y-symbol og skaper av tv-serien «Girls», i nyhetsbrevet sitt. «Hun som slikker seg på tommelen og fikser eyelineren din, samtidig som hun forteller deg hvordan parlamentet fungerer.»

Selv anmeldere innrømmer en følelsesladd svakhet for Smith. «Jeg elsker alt av Zadie Smith», sa nylig Laura Miller, litteraturkritiker i magasinet Slate, på podkasten «Slate Audio Book». «Jeg klarer ikke motstå henne, selv når jeg har problemer med en av bøkene hennes, ender jeg opp med å elske den.»

Fakta: Zadie Smith

Britisk forfatter født 1975

Fra Willesden i Nordvest-London. For tiden bosatt i New York.

Gift med den nordirske poeten Nick Laird, to barn.

Har utgitt fem romaner: «Hvite tenner» (2000), «Autografmannen» (2002), «Om skjønnhet» (2005), «NW» (2012) og «Swing Time» (2016).

Har dessuten gitt ut essaysamlingen «Changing My Mind» (2009).

Skriver essayer og journalistikk for New York Review of Books, London Review of Books, New Yorker og The Guardian.

«Swing Time» kommer på norsk i januar.

En ny essaysamling med tittelen «Feel Free» kommer i 2018.

Tilhørighet

Smith bestiller en grønn juice, tømmer to tredjedeler av den via et sugerør på noen sekunder. Hun peker på glasset og sukker tilfreds.

– De greiene der er fantastiske.

At hun lovpriser grønn juice – «en typisk New York-greie» – er kanskje det endelige beviset på at den britiske forfatteren er assimilert i sin nye hjemby. Det er ti år siden hun bosatte seg permanent i New York med ektemannen, den nordirske poeten Nick Laird, og deres to barn.

– Jeg skriver ikke mye, det har jeg ikke tid til, sier hun.

Arbeidsdagen er begrenset til halv ti til halv tre, når barna er på skolen.

– Da kan du få gjort mye, hvis du ikke kaster bort tiden på Facebook eller internett.

Gamle flammer. Smith møtte den nord­irske poeten Nick Laird da de var studenter. De giftet seg i 2004 og har to barn. Foto: Fred Duval

Hun vokste opp i en kommunal boligblokk i Willesden i Nordvest-London. Området har vært bakteppe for flere av romanene, inkludert brakdebuten «Hvite tenner» fra 2000, som skildret forholdet mellom to flerkulturelle familier, og som hun skrev mens hun var student ved Cambridge University. Hun var 24 år gammel, og ble sammenlignet med både Charles Dickens og samtidige forfatterkjemper som Salman Rushdie og Martin Amis.

– Jeg elsker det gamle nabolaget mitt, jeg elsker å skrive om det, sier Smith.

Munnen trekker litt nedover når hun snakker, fortennene hviler på underleppen.

– Det er det mest personlige elementet i alle bøkene mine, på et vis.

Hun ble umiddelbart holdt opp som et stjerneeksempel på hva det urbane flerkulturelle Storbritannia kunne produsere: en ung, vakker, topputdannet kvinne med jamaicansk mor og engelsk far.

– Det var delvis en skylddrevet impuls, sier Smith om rollen pressen tildelte henne.

– De visste at den flerkulturelle byen som ble gjort mulig på 1970- og 1980-tallet, ikke lenger eksisterte, men å feire en suksesshistorie var å overbevise seg selv om at den fortsatt gjorde det.

Motvillig symbol. Som ung debutant ble Smith holdt frem som et stjerne­eksempel på hva det ­flerkulturelle Storbritannia kunne produsere. Her fra en opplesning i 2000. Foto: Ken Hively/LA Times via Getty Images

Brexit

Tidligere i år fikk Smith mye oppmerksomhet for et essay hun skrev om brexit i tidsskriftet New York Review of Books. «For mange mennesker i London er livets flerkulturelle og klasseoverskridende aspekter representert av deres ansatte», skrev hun. «Av vaskehjelper og barnepassere – av dem som skjenker kaffen deres og kjører drosje, eller av de få, men uunngåelige nigerianske prinsene du møter på privatskolene. (…) En nyttig konsekvens av brexit er at vi endelig og åpenlyst kan avsløre en dyp splittelse i det britiske samfunnet som har vært i emning i tredve år.»

– For meg handler det ikke om hvorvidt folk klarer å leve med hverandre eller ikke, det handler om hvorvidt det finnes økonomiske strukturer på plass som tillater det. Det er ikke et mysterium: Skolen er kjernen i alt.

Smith mener det britiske skolesystemet forsterker sosiale forskjeller, fordi eliten og middelklassen sender barna sine på private skoler, mens de statlige skolene blir forsømt.

– Hvis det fantes politisk vilje til å styrke statlig utdannelse, ville vi hatt et annet land. Men den viljen finnes ikke, hverken i regjeringen eller blant hvite middelklassemennesker. Det en enorm sløsing med talent.

Bibliografi:

Hvite tenner (2001), Aschehoug forlag, oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.

Autografmannen (2004), Aschehoug forlag, oversatt av Kjell og Kari Risvik.

Om skjønnhet (2006), Aschehoug forlag, oversatt av Kjell og Kari Risvik.

NW (2013), Aschehoug forlag, oversatt av Kjell og Kari Risvik.

Swing time (2016), Penguin Random House, utgis på norsk 2. januar 2018 på Aschehoug forlag, oversettes av Hilde Stubhaug.

Feel free (2018), Penguin Random House, i salg fra februar 2018.

Generasjonsgap

Faren hennes måtte slutte på skolen fordi han ikke hadde råd til skoleuniformen. Han drømte om å bli fotograf, men endte opp med å jobbe på en papirfabrikk der arbeidet besto i å brette reklame.

– Jeg tror at han alltid var bitter over sin manglende utdannelse, sier Smith.

Foreldrene skilte seg da hun var tolv, forteller hun. Faren var nesten 30 år eldre enn moren.

– Jeg var veldig trist veldig tidlig.

Smith har ofte snakket om hvordan det å vokse opp med to ulike kulturer har påvirket hvordan hun opplever verden, men sier nå at foreldrenes aldersforskjell kanskje har hatt en enda større betydning. Det finnes en rastløshet i romanene hennes – og i Smith selv – en følelse av at tiden går enten for fort eller for sakte.

– De fleste av foreldrene til vennene mine fikk barn da de var 20 år gamle. Faren min var 50 da jeg ble født – han kjempet i Normandie. På den måten er jeg ikke av min egen generasjon. Annen verdenskrig, alt som sprang ut av den, følelsen av, ikke nødvendigvis nihilisme, men at verden ikke er god, den er veldig sterk hos meg, sier hun.

Hun har to yngre brødre. Begge er rappere. Den yngste er også personlig trener.

– Jeg har aldri opplevd den veldig nyttige følelsen av «å leve i nuet». Allerede som femåring innså jeg at jeg bodde med en veldig gammel mann. For meg og brødrene mine var døden alltid en veldig reell skikkelse. Det var helt åpenbart at ingenting varer, at alt skal tilbakelegges. Tid, for meg, har alltid vært tragisk.

For meg og brødrene mine var døden alltid en veldig reell skikkelse. Det var helt åpenbart at ingenting varer

Zadie Smith – forfatter

Lokal. Smith vokste opp i Nordvest–London, et område hun har brukt som bakteppe i flere av romanene sine, ­inkludert «Swing Time», som kommer på norsk i januar. Foto: Timothy Fadek/Corbis via Getty Images

Fysisk geni

I Smiths femte bok, «Swing Time», som kommer på norsk i starten av januar, strever en ikke navngitt jeg-person med å slå rot i egen historie. Romanen følger henne fra oppveksten i en kommunal boligblokk i Nordvest-London til den tilsynelatende glamorøse jobben som personlig assistent for en internasjonal popstjerne. I sentrum står jeg-personens rivaliserende forhold til barndomsvenninnen Tracey, som hun møter i en dansetime, og som i likhet med henne selv er halvt svart og halvt hvit.

– Tanken var å for en gangs skyld skrive en ukomplisert roman, jeg skulle skrive en veldig enkel historie om to jenter i en dansetime, sier Smith.

– Det skjedde ikke.

Resultatet er i stedet et ambisiøst flettverk som tar leseren gjennom ulike tidsplan og kontinenter, fra London og New York, til et ikke navngitt land i Vest-Afrika. I likhet med tidligere romaner utforsker «Swing Time» hvordan rase, kjønn og strukturelle krefter former et liv og en identitet.

Boken er også en hyllest til dans og svart kultur. Smith sier hun var interessert i å utforske «koblingen mellom dans og svarte mennesker».

Hun er opptatt av den rasistiske klisjeen om at svarte mennesker er gode til å danse, og av hvordan den henger sammen med den afrikanske slave-diasporaen.

– Når man tar med en slave til Vesten, tar man fra dem alt, sier hun.

– Helt bokstavelig: klærne, instrumentene, eiendelene, barna, partnerne. Det de står igjen med, er kroppen. Diasporakunst begynner i kroppen fordi det er de eneste de har. Det interesserte meg: muligheten for uttrykke geniet sitt fysisk.

Lidende kvinner

«Swing Time» er Smiths første roman skrevet i jeg-form. Flere anmeldere har påpekt hvordan hun låner grep fra den populære virkelighetslitteraturen. På et tidspunkt i romanen introduserer hun to av sine virkelige venner, forfatterparet Darryl Pinckney og James Fenton.

– Når alt kommer til alt, er det en litterær effekt, noe du kan leke med. Om noen tror denne boken handler om meg eller mitt liv, så kan det være kraftfullt, det også.

Hun har lest Knausgårds «Min Kamp» og sammenlignet det med dop. Men selv om hun har «respekt for Karl Ove», ligger Smiths hjerte nærmere en som Elena Ferrante, sier hun.

– Ting som plott og drama er meningsfylt for meg.

Smiths venner. På Smiths venneliste ­finnes noen av verdens største litteraturstjerner. Her er hun og Karl Ove Knausgård, «Carl Åwe» for henne, i New York. Foto: Kristoffer Rønneberg/Aftenposten/NTB scanpix

Forfatterkollegaene Chris Kraus og Siri Hustvedt sa nylig til Morgenbladet at kvinners kunst oftere reduseres til et bekjennende, selvbiografisk nivå. På spørsmål om hva hun selv tenker, svarer Smith at hun har lest Kraus, «i 1993 eller noe sånt», men at hun føler seg veldig annerledes enn «den type forfattere».

– Hvilken type?

– Kanskje jeg undertrykker det, men jeg identifiserer meg ikke med den lidende kvinnen. Jeg tror det er ganske spesifikt for hvite kvinner, alle disse fortellingene om selvskading, anoreksi, den typen lidende «jeg». Jeg tror det er reelt, og fascinerende for mange kvinner, men det er ikke min verden.

Hun nevner Sylvia Plath, som tok livet sitt i 1963.

– Jeg ser det rundt meg hele tiden, når jeg entrer livene til hvite middelklassekvinner. Det er en veldig selvskadende kultur.

Tidligere har Smith uttalt at hun har følt på angst, til og med selvforakt, ved tanken på å skrive i jeg-form.

– Handlet det om at du ikke vil settes i bås med denne «lidende kvinnen»?

– Ideen om å be om folks empati eller sympati eller kjærlighet … Det er ikke noe for meg. Jeg bryr meg ikke om hvorvidt du synes jeg er sympatisk eller ikke. Jeg tror behovet for å bli elsket er ganske dypt loddet i mye av kvinners skriving. Om ikke elsket, så det motsatte, som i Kraus’ tilfelle: å fremstå som kul. Men jeg bryr meg ikke om det heller.

Ideen om å be om folks empati eller sympati eller kjærlighet … Det er ikke noe for meg. Jeg bryr meg ikke om hvorvidt du synes jeg er sympatisk eller ikke

Zadie Smith – forfatter

Stråkvinnen

Smith har et ambivalent forhold til sin status som glamorøst stilikon. Hennes generasjon feminister «vokste utvilsomt opp med ideen om at det feminine var uverdig», sier hun; de argumenterte for at morsrollen var i konflikt med en kvinnes kreative instinkt, noe Smith fortsatt ofte hører.

– Når noen sier «for hvert barn, mister du en bok», så er det helt sant. Men hvorfor er det en tragedie? Du kommer til å skrive bøker, du kommer kanskje ikke til å skrive like mange bøker som Philip Roth, men hva så? Du kommer til å ha barn, og det er også noe. Det er ikke ingenting. Et barn er en fantastisk vakker, gledesfylt ting å ha i livet ditt.

Alt forstås på denne maskuline måten, mener hun, «som om det å lage boken, lage bildet, lage filmen er det eneste som betyr noe». Lenge tenkte hun selv at hun ikke ville ha barn.

– Jeg definerte meg selv ved hjelp av stråkvinnen, du vet, «andre kvinner er så opptatt av barn og familie, men sånn er ikke jeg, jeg er annerledes, jeg er en intellektuell». Hadde det ikke vært for mannen min – han insisterte, ­og han hadde rett, sier hun.

– Samtidig, hva er rett? Jeg kunne fint ikke hatt barn, jeg kunne hatt en hund. George Eliot hadde ikke barn. Det som teller, er at du fyller det livet du er i.

Prisbelønnet. Smith med ­forfatterkollegaer under utdelingen av Orange Prize for Fiction i 2006. Fra venstre: Sarah Waters, Hilary Mantel, Ali Smith og Carrie Tiffany. Foto: Luke Macgregor/Reuters/NTB scanpix

Uangripelig

Mediestormen hun nylig havnet i, begynte da hun uttalte at datteren på syv ikke fikk bruke mer enn 15 minutter foran speilet, fordi broren hennes aldri ville «kaste bort tiden sin» på den måten. Nettet eksploderte i artikler og kronikker som enten kritiserte eller forsvarte Smiths uttalelse.

– Jeg siterte Virginia Woolf, sier hun med et sukk.

– På all den tiden jeg har brukt på å se meg i speilet, kunne jeg lært gresk. Hvordan er det mulig at det kan oppfattes som en radikal uttalelse?

Hun bekymres av det hun oppfatter som en økende tendens til å sensurere meninger eller posisjoner som oppfattes som gale. Det foregår en kamp for tiden, sier hun, der folk klorer ut øynene på hverandre for å kunne sitte på en pidestall som heter «uangripelig person».

– Og selvfølgelig, det øyeblikket du dytter noen ned fra pidestallen og inntar plassen selv – neste torsdag er det din tur. Hver gang disse tingene utspiller seg i media, hører jeg gamle bibelske fraser i hodet: Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen, sier hun.

– Jeg er på ingen måte en uangripelig person.

Ikke gå glipp av noe!

Få dokumentarer, reportasjer, intervjuer og anmeldelser i nyhetsbrev hver uke.

Meld deg på her

Vrangforestillinger

En uniformert ryddegutt skraper smuler av den hvite duken. Smith bestiller en dobbel espresso macchiato «med bare skum». I bakgrunnen synger Otis Redding.

– Jeg sier det til mannen min: Hver generasjon har sine egne vrangforestillinger. Vi hadde våre.

– Er vrangforestillingen til dagens unge at det finnes en moralsk uangripelig posisjon?

– Jeg tror vrangforestillingen er at det finnes noe sånt som fullkommenhet i menneskelige affærer. At mørk seksualitet ikke eksisterer, at folk ikke er patologiske. Folk er patologiske. Og hva skal være konsekvensene av det? Skal de fordømmes? Skal de settes på en egen øy for folk med sykelig seksualitet? Fucking alle har en patologisk seksualitet.

Kulturen er i ferd med å bli puritansk igjen, sier hun. I dag er skam det viktigste våpenet man kan bruke mot andre.

– Det snakkes med to forskjellige språk, et i offentligheten og et i privatlivet. Ingen sier noe ærlig på nett, alle sier det privat. Det minner meg om den viktorianske perioden. Jeg foretrekker å være ærlig eller å ikke si noe overhodet.

Lærer. Til vanlig ­underviser Smith i ­kreativ ­skriving ved New York University. – Når jeg underviser ved ­siden av skrivingen, vil jeg bare gråte, sier hun om sin travle ­time­plan. – Men det handler om disiplin. Foto: Eamonn McCabe/Getty Images

Distansen

– Jeg er en ganske passiv person.

Smith sier dette med et litt trassig uttrykk, som om hun vet at hun motsier noen.

– Passiv?

– Jeg har vilje i arbeidet mitt, men … Det er vanskelig å krenke meg, fordi jeg er ikke så knyttet til … meg selv. Jeg vet ikke om det finnes noen annen måte å forklare det på.

Hun tenker.

– Du vet den sunne evnen foreldre har til selvbedrag, som tillater dem å tro at egne barn er spesielt søte eller spesielt talentfulle?

I det siste har Smith merket seg at mange forfatterkolleger med barn mangler denne evnen. Blikket de trenger for å skildre virkeligheten, tillater dem ikke den vanlige flukten inn i behagelig livsløgn.

– Bare fordi det er ditt barn, betyr det ikke at det er det beste barnet. Bare fordi det er din roman, betyr det ikke at det er den beste romanen. Det er sånn jeg føler det, sier hun.

– Jeg har en distanse til hele opplegget.(Vilkår)