Slapper ikke av. Einar Øklands kone, Liv Marit, tok lappen da hun var 45 år gammel, hun ble nødt til det for å komme seg til jobb. – Jeg slapper aldri av når jeg kjører med henne. Holder meg så jeg ikke skal få sleng. Følger med på veien, sier han og ler.

Livet uten lappen

Tekst

Vil du få varsel hver gang Benedicte Ramm publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

De tar taxi til hytta og fyller trillebaggen med vedsekker og vinflasker. Frakter møbler på toget og brystmelk på t-banen. Møt menneskene som lever uten lappen.

SMS. «Ja den totale ydmykelsen».

Billedkunstner Vanessa Baird (54) svarer på tekstmeldingen fra D2. Vi lager en artikkel om de som lever uten lappen og vil gjerne snakke med henne.

«Det blir mye gåing
Trasker gatelangs
Som et esel
Sleper poser m brød melk
kaviar nugatti vaskemiddel
Som et esel
Eller mer som Maria uten esel»

Fremtid uten førerkort

2,5 millioner nordmenn har førerkort for personbil. Etter at bilrasjoneringen i Norge ble opphevet i 1960, har bilen vært selve symbolet på velstand og selvstendighet. Førerkortet er friheten til å bare slenge seg i bilen, kjøre når man vil, hvor man vil.

Men myndighetene tar stadig grep for å redusere bilkjøringen: Bompenger, bilfrie bysentra, kollektivutbygginger, støtte til elsykler og isfrie sykkelveier. Når vi i fremtiden kjører bil, vil vi dessuten ikke få kjøre den selv. Ifølge en rapport fra den amerikanske tenketanken Rethinkx, publisert i mai i fjor, vil førerløse elbiler dominere på veiene innen 2030. Robotene gjør jobben. Den siste generasjonen som tar lappen er allerede født, mener ekspertene.

Noen har gått opp veien. Uten lappen. De har syklet og trasket gjennom livet. Snublet gjennom snøen med barnevogn og bæreposer og plukket frosne kyllinger som har trillet nedover midtgangen på bussen. Tatt med møbler på toget og brystmelk på t-banen.

Møt de de evige passasjerene, de førerkortløse.

Frihet

Jon Niklas Rønning (38) var leid inn for å lede en konferanse sponset av elbilprodusenten Tesla. Musikeren og komikeren skulle introduseres på storskjerm, filmet mens han kjørte fra Kjevik flyplass til Kilden Teater og Konserthus i Kristiansand i den nyeste Teslaen. Problemet var at Rønning aldri har hatt lappen. Han var derfor nødt til å kjøre den dyre bilen med en stor L festet bak og en Tesla-representant i passasjersetet.

Annenhver uke i 20 år har han tenkt på å ta lappen. Et åpenbart problem å ta tak i, som han likevel bare har dyttet foran seg.

– Det er noe litt halvflaut over å være nesten 40 år og sette seg på teorikurs med folk som er 18. Det er som å konfirmere seg på nytt når du er 38. Det føles som om den seremonien i livet er forbi, samme hvordan det gikk.

Han prøvde å ta lappen da han var 18. Begge foreldrene kjørte bil, det lå i dna-et at dette måtte han fikse, selv om han var totalt uinteressert i biler.

– Kjørelæreren var altfor streng for meg, en sart, Hartvig Nissen-kvasikunstnersjel. Det første han sa var: «Hvis du skal få lappen, må du klippe håret. For de er gammeldagse på Biltilsynet. Kommer du inn med den lange sveisen der, så stryker du før du har kommet til første lyskryss.»

Det første han sa var: «Hvis du skal få lappen, må du klippe håret. For de er gammeldagse på Biltilsynet»

Jon Niklas Rønning – musiker og komiker – om kjørelæreren

– Klippet du håret?

– Jeg gjorde jo ikke det. Det kunne ikke være håret det skulle stå på.

Han sto såvidt på teoriprøven, men så fikk han oppkjøring på Grünerløkka.

– Det var et mareritt. Jeg var allerede vant til å stå på scenen, men oppkjøring, det er på en måte verdens verste premiere. Spesielt i Oslo. Jeg burde kjørt opp i Drammen eller Notodden.

Det var et mareritt. Jeg var allerede vant til å stå på scenen, men oppkjøring, det er på en måte verdens verste premiere. Spesielt i Oslo

Jon Niklas Rønning – musiker og komiker

Han strøk. To ganger. Og så bare droppet han prosjektet. Han har sagt til seg selv at han er en for svevende type til å være sjåfør. Hva hvis han kjørte bil og fikk en idé til en sketsj akkurat i det en lastebil kom inn fra høyre? Nei, da er det bedre å kjøre kollektivt. Men valget om å la lappen ligge har forfulgt ham, sier Rønning.

Han er alenefar for fire år gamle Gabriel, og en periode gikk sønnen i en barnehage 45 minutters gange unna. Rønning trasket gjennom snøen, dyttet en skjør paraplytrille med små, uregjerlige hjul foran seg som en plog. Bil hadde vært praktisk, tenkte han da. Sykkel har han aldri stolt på, etter at han tolv år gammel trynet i nedoverbakke med Himalaya-sykkelen faren hadde montert selv. Til hytta har han ofte tatt taxi, med bikkje og gitar.

Vognfører. – Jeg er ufrivillig miljøvennlig, sier Jon Niklas Rønning, her med sønnen Gabriel på fire år.

– Det er noe kjipt med å alltid være passasjer. Å være avhengig av andre hele tiden, sier han.

– Ole Paus og Jan Eggum setter seg bare i bilen, kaster gitaren bak og så kan de spille hvor som helst og dra hjem etter jobb. Den muligheten har ikke jeg. Lydmannen må kjøre meg hjem.

Hvis han hadde fått lappen nå, ville Jon Niklas Rønning ha kjørt til Sverige og gått på konsert. Kanskje hørt hans store helt, Lars Winnerbäck, som nylig tok lappen og ga ut en låt som heter «Köpt en bil». Rønning kan teksten utenat:

«Jag har köpt en bil,
nu ska jag åka ut till havet
Så ska jag se vad som händer
vid vågorna och vinden»

I forsvarsposisjon

– Det er en tilkortkommenhet, sier Berit Reiss-Andersen (63).

Hun sitter i et møterom hos advokatfirmaet DLA Piper på Aker Brygge, med utsikt mot Akershus festning og fjorden. Her er hun partner, kjent fra en rekke profilerte saker og dessuten er hun leder i Nobel-komiteen. Hun har fått til mye, som det heter, men sertifikat har hun ikke fått.

– Her fremstår jeg som om jeg mestrer alt mulig. Men så greier jeg ikke noe så enkelt som å kjøre bil, sier hun.

Her fremstår jeg som om jeg mestrer alt mulig. Men så greier jeg ikke noe så enkelt som å kjøre bil

Berit Reiss-Andersen – advokat og lede i Nobel-komiteen

Det får hun stadig kommentarer og spørsmål om. Hvordan kan hun overleve? Men det gjør hun jo.

– Det har ofte forundret meg at alle andre mennesker forteller meg hvor vanskelig det er å ikke kunne kjøre bil. Jeg skjønner ikke hvor mitt liv er inadekvat, fordi jeg ikke kjører bil, sier hun.

Fra leiligheten på Frogner tar hun buss til jobb på Aker Brygge. Til huset i Larvik tar hun toget, da kan hun gå tidlig med god samvittighet og jobbe underveis. Både rosebusker og møbler har hun hatt med på toget. Da hun flyttet mellom to leiligheter, syklet hun ned Ullevålsveien med et kosteskaft trædd langs rammen og bøtte på styret. Hun er god til å organisere livet og kjøpe tjenester. Ingen taxitur er for lang. En gang gikk den fra Drammen til Larvik.

På to hjul. – Det er sikkert mye frihet i å ha bil. Men det er mye frihet i å ikke ha det også, sier Berit Reiss-Andersen, med advokatfirmaet DLA Pipers hussykkel. I Larvik, hvor hun bor i det hun kaller «vekstsesongen», sykler hun overalt.

– Jeg bestiller menn som kommer og henter og da sier jeg at de må bære helt opp og ta med emballasjen. Der er jeg en høk. «Det koster 700 kroner å få kjørt det hjem», sier de i butikken, som om det er en formue. Det er helt greit.

Når hun har venner med bil på besøk i Larvik tilbyr de gjerne å kjøre til Vinmonopolet, så hun skal få «bunkret opp». «Se på kjelleren min», sier hun da. «Se på vinskapet mitt! Hva tror dere jeg gjør?»

– Det går 20 flasker i en trillebag, forteller hun.

Hun har en «patetisk», men praktisk variant, kjøpt på kjøpesenter i Larvik. I sykkelkurven går det dessuten seks til åtte flasker. Trillebagen har forøvrig plass til en 40 liters vedsekk fra Joker-butikken i Bygdøy allé.

– Den stapper jeg nedi trillebaggen, og så triller jeg hjem. Noen ganger sier jeg at jeg ønsker meg en vedsekk i vertinnegave.

Men en gang hadde Berit Reiss-Andersen førerkort. Fra California, riktignok, hennes første ektemann var amerikaner og de var mye i USA. Hun strøk to ganger på oppkjøringen. Gyldigheten på kortet var begrenset, og hun fikk aldri kjørt opp her i Norge.

– Hvis du vil ha en fornuftig og overveid forklaring, får du ikke det, sier hun og ler.

Det bare ble sånn. Hun fikk en sønn, det var lange dager på jobb, og så bare skled det ut og årene gikk.

– Det er sikkert en frihet i å bare sette seg i bilen og kjøre hvor du vil. Men det er ikke det folk gjør. Det er det de drømmer om.

Bilsyk

– Bilen tok en del av faren min. Den gjorde faren min fjern, sier Einar Økland (78).

Psykologen, lyrikeren og forfatteren bor i et hus med mange kriker og kroker og et vindfang med over gjennomsnittet mange hatter. Huset ligger i Einar Øklands veg i bygda Valevåg, i det bølgende kystlandskapet nord for Haugesund. Foreldrene hans flyttet hit i 1933.

Faren var yrkessjåfør, kjørte drosje og rutebuss. Bernt Martin Økland slet med bilsyke, av og til måtte han stoppe i veikanten og kaste opp. Likevel elsket han å kjøre. Når arbeidsdagen var over, kom han sliten hjem, men holdt på til sent på kveld, mekket motor, vasket bussen.

Faren døde i 1947, da Einar Økland var syv år. Kjærligheten til kjøringen gikk ikke i arv. Økland har aldri skaffet seg førerkort.

– Det er to forklaringer. Jeg har aldri trengt det. Og jeg har alltid vært flink med egen økonomi.

På slutten av 1960-tallet bodde Einar Økland og kona Liv Marit Nordbø på Grorud i Oslo med to små barn. Liv Marit jobbet som lærer, Einar var nyutdannet psykolog og hjemmeværende far med barnevogn og handleposer. Et uvant syn i Norge i 1967.

– Konene var hjemme, de sto utenfor blokkene, røykte og vugget vognene. De så på den der hjemmeværende mannen og mislikte det sterkt. Det overskygget nesten transportproblemet.

For han hadde et transportproblem, det innrømmer han.

Inneklemt. Einar Økland kan skifte dekk og fylle spylevæske og vet mer om mekking enn en gjennomsnittlig nyutdannet sjåfør. Men førerkort har han aldri hatt. – Nei, jeg liker ikke å kjøre bil. Å sitte der inneklemt og kikke på ting. Det liker jeg absolutt ikke, sier han.

Pleie

– Jeg har vært vognfører, sier Økland.

Han slet ut barnevognene. En satte han fra seg ved juletreet til Frelsesarmeen på Universitetsplassen. Sportsvognen delte han opp i småbiter som han smuglet i søppelkassen.

Det var langt til forlagene og redaksjonene han måtte besøke i sentrum – Økland var litteraturskribent i VG og skrev også egne tekster. Liv Marit hadde overskudd av morsmelk, så mens hun var på jobb, fraktet ektemannen barn, vogn og brystmelk på Grorudbanen ned til Morsmelksentralen i sentrum, mot en beskjeden betaling.

– Økonomisk sparte vi penger og i praksis sparte vi mye tid. For bilen tar jo så mye tid. De kaller det «bilpleie», det er et omsorgsord for det. Hvis du summerer opp alle timene og minuttene og utleggene og bekymringene på grunn av bilen, så er det deilig å slippe.

Økland sier han driver med «unnaluring». For samfunnet vil ha mange bilister, det gir arbeidsplasser og inntekter, og der bidrar ikke Økland. Han lurer seg unna idretten også, som han sammenstiller med bilismen. Begge deler kastes det bort tid, penger og muskelkraft på.

– Så lenge vi har idrett i samfunnet, vil vi ha et enormt transportbehov og konkurransebehov, sier han.

Les om Øklands siste bok: Slik tegnet nazistenes soldater Norge

– Herrejemini. Har du sett disse treningsyklene som står midt på gulvet? De kunne drevet en dynamo. Det er jo virkelig ikke lite energi som brukes til tull og tøys.

Så Einar Øklands barn drev ikke med konkurranseidrett.

– Jeg sa til dem, gå hvis dere vil, men jeg møter aldri opp der så lenge dere kan gå. Jeg har fått høre noen giftige ord om det.

På nabogården, den kan såvidt skimtes gjennom trærne, bor Agnes Ravatn. I sin nyeste bok skriver hun om sin taleføre og produktive forfatternabo. Om skriving, knekkebrødbaking og om en handletur i svigermors Peugeot med Einar Økland i passasjersetet:

«... og til ikkje å ha lappen har sidemannen min stålkontroll på trafikkreglane og - mulegheitene. Han kjem fortløpande med oppdaterte vegmeldingar, opplysningar og innspel til sjåføren», skriver Ravatn.

Øklands kone, Liv Marit, tok lappen da hun var 45 år gammel, hun ble nødt til det for å komme seg til jobb.

– Jeg slapper aldri av når jeg kjører med henne. Holder meg så jeg ikke skal få sleng. Følger med på veien. Jeg ser for meg hva som kan skje. Jeg har ingen glede av det der. Men jeg har berget livet noen ganger, sier han og ler.

Og så, plutselig alvorlig:

– Det har jeg bokstavelig talt. Nå har det kommet rumlefelt, sånne humpete greier som vekker folk som sovner. Jeg har vært hennes rumlemann.

«Hold nå avstand, hold nå avstand!» roper han. Skriker hvis bilen kommer opp i 90 i en 80-sone. Nei, Einar Økland liker ikke å kjøre bil. Sitte der inneklemt og kikke på ting.

Når han krysser fotgjengerfelt i byen passer han på å ha andre personer til venstre for seg, som en buffer, i tilfelle en utålmodig bilist ikke skulle stoppe.

– Sånn en drittsekk er jeg.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Poetokratiet

I artikkelen «Erindringer om mannen og verket» skriver forfatter Dag Solstad om en lørdagskveld i slutten av oktober 1997, hvor han sitter sammen med Kjell Askildsen og Kjartan Fløgstad i baren på et avsidesliggende hotell i et veikryss langt utenfor Trondheim. «Poetokratiet», ferdig med et oppdrag på studentfestivalen Uka, med fly hjem først dagen etter, sitter og drikker opp honoraret.

«Denne konstellasjonen av tre voksne, norske forfattere bærer på en eiendommelighet.» For midt i moderniteten har de en påfallende ting felles: Ingen av dem har førerkort.

«Og det verste er at ingen av dem er uerstattelig. Hver av dem kan lett skiftes ut med Einar Økland, for eksempel, og så har vi samme konstellasjonen. Eller med, nei nå får vi stanse. Det er nok å fastslå at innenfor poetokratiet er det påfallende mange som mangler det mest elementære bevis for at de tilhører sin egen tid, med hud og hår», ifølge Solstad, og spør hva det betyr?

«Sant å si vet jeg det ikke. Men at det betyr noe, er hevet over tvil.»

– Dag må ikke slippes løs på veien, sier forfatter Ingvar Ambjørnsen (61) på telefon fra Hamburg.

– Men Roy burde jo kjøre bil. Han er jo en ordentlig mann, sier han, han sikter til Roy Jacobsen.

Selv har Ingvar Ambjørnsen heller ikke lappen.

– Jeg i trafikken ville vært en katastrofe. Jeg er lett å hisse opp. Blir amper og skremt og sint på samme tid. Det er egenskaper som overhodet ikke passer bak et ratt.

På 1970-tallet var det mange på hans alder som øvelseskjørte med fedrene sine på stille gater i Larvik. Det var helt uaktuelt for unge Ambjørnsen.

– Far tok lappen da han var 50. Det vil i praksis si at han aldri lærte seg å kjøre. Det jeg så der var rett og slett en bilende katastrofe. Der var det ikke mye inspirasjon å hente. Han kjørte med brekket på.

Ambjørnsen var aktiv miljøverner i Natur og Ungdom og generelt uinteressert i alt som hadde med bil å gjøre.

– Jeg var ung hasjrøyker. Bil, det var en straightinggreie.

Ikke hadde han behov for bil heller. 21 år gammel flyttet han fra Larvik inn til Oslo, i gangavstand fra Club 7. Han er storforbruker av tog og taxi. Men Ambjørnsens motvilje mot biler kan ikke ha stukket så dypt. På 1980-tallet dro han og kona Gabriele årlig på bilferie med et vennepar.

I det hele tatt har han kjørt mye i bil. Norge rundt i en svær leiebil med journalist Tom Stalsberg, på turné med romanfiguren Elling, og i 2005 hadde han en «kjempejobb» da han dekket Tour de France for VG med to andre.

– Bobil, vet du. Det var dritkult.

Ambjørnsen har en kompis som ofte får litt tunge dager, og da setter han seg i bilen om natten, spiller Miles Davis og bare kjører.

– Akkurat der kunne jeg sett meg selv. Bak rattet på nattlige veier med Miles på full guffe. Men i bytrafikk og på Autobahn? Nei, fy faen.

Helgenen

Rune Christiansen (54) drar ofte på biltur. Til Drammensfjorden, Holmsbu, Filtvet eller kanskje Eidsfoss. I en lyseblå Volvo P1800 S, samme bil som Roger Moore kjørte i tv-serien «Helgenen».

– Du er veldig søt, da, når du setter deg inn på siden og synes det er så kjekt at vi skal ut og kjøre tur, sier Mona Høvring (55).

De to forfatterne og poetene bor i et lite trehus med en svær dobbeltgarasje, rett ved togstasjonen i Vestfossen i Buskerud. Christiansen har ikke førerkort, men eier den polerte sportsbilen sammen med samboeren. Det er en solskinnsbil, ifølge Høvring. Om vinteren går den i dvale i garasjen.

– Jeg er ikke en stresset passasjer. Jeg slapper av, sier Christiansen.

Mona Høvring humrer.

Trofast passasjer. – Volvo P1800 S er den bilen jeg synes er finest av alle. Da vi kom over en for et par år siden, spleisa vi på den. Jeg uten lappen og Mona med lappen. Den måtte vi bare ha, sier Rune Christiansen. Samboer Mona Høvring sitter ved rattet, som vanlig.

– Han er litt co-pilot. Han følger med. Vi kjører defensivt sammen, vi er litt forsiktige. Jeg tror Rune ville vært en fantastisk sjåfør. Han har et blikk som er helt rått, et sidesyn og en evne til å orientere seg som jeg bare kan drømme om. Det er helt feil at det er jeg som har lappen og ikke han, sier Høvring.

Hun vokste opp på Karmøy og tok lappen som de fleste rundt henne da hun fylte 18.

Det er minst to grunner til at Rune Christiansen ikke har førerkort: Den ene er veldig hederlig, som han sier, og handler om miljøbevissthet. Den andre, mindre hederlige grunnen, er at han helt fra han var liten har vært veldig opptatt av biler. Han fryktet at hvis han tok lappen ville han komme til å bruke alt han har av penger på gamle sportsbiler. Nå ble det bare én.

Film og bil er lidenskaper for Rune Christiansen. De kom til verden omtrent samtidig, påpeker han, rundt 1880. Dvd-er fyller hyller og stabler i huset. Bilene, spesielt italienske sportsbiler fra 1950- og 1960- tallet, interesserer ham som objekter. Funksjonen, estetikken, fortellingen som en bil har i seg.

– Jeg tror nesten alle bøkene mine inneholder en bilreise, en kjøretur. Og til en viss grad også en bevissthet om hvilken bil.

Rune Christiansen elsker toget også. Lange togturer med radioteater på øret. Hadde stasjonen her blitt lagt ned, ville han ikke ha vurdert å ta lappen, han hadde bare flyttet. Det blir noen turer med taxi også, for eksempel når de storhandler før jul.

– Stort sett går vi og bærer. Mona har trillebag. Det dekker behovet for bil, sier Christiansen.

Han har en sønn fra et tidligere forhold, han er 20 år gammel nå.

– De første årene var de mest avanserte og tungvinte. Han bodde hos moren i Krokstadelva, og jeg bodde i Lommedalen. Uten bil. Jeg tok buss til Sandvika, tog til Mjøndalen og så var det å spasere, ta taxi eller buss til Krokstadelva. For å hente ham. Og så var det samme vei tilbake.

– Og sønnen din trasket med deg?

– Ja. Det var fint. Han klaget aldri. Jeg tror han opplevde at da begynte det hele. Vi snakket sammen og leste. Det var en tung vei for meg. Men sånn var det.

Rasjonalisering

Psykolog Sissel Gran (66) var 18 år gammel og øvelseskjørte med faren da hun plutselig forvekslet gass og brems og kjørte rett inn i naboens garasjeport. Den ble til pinneved, bilen fikk bulk og faren et blodig kutt i pannen.

I boken «Kjærlighetens tre porter» bruker hun denne erfaringen for å beskrive «hvordan en ubehagelig hendelse kan sette så dype spor at den låser ens selvoppfatning og innsnevrer bevegelsesfriheten i årevis». Møtet med garasjen tok fra henne troen på at hun noengang kunne få førerkort.

– Jeg tenkte, jeg tar en pause. Jeg kommer ikke til å bli en god sjåfør. Og jeg trenger jo ikke bil. Det var fortrengning og benekting. Eller rasjonalisering, som vi kaller det på psykodynamisk språk, sier Gran.

I 26 år klarte hun seg uten bil. En dag hun hadde vært på et møte og skulle tilbake til jobben på Ullevål fikk hun tilbud om skyss. Hun var i dårlig form, satte seg inn i bilen, kjente at hun likte dette. Da hun og ektemannen litt senere flyttet ut av byen og reiseveien ble lang, bestemte hun seg: Hun skulle ta lappen. Men først kjøpte Sissel Gran en Opel Corsa. Sterkt motivert tok hun kjøretimer og besto førerprøven, 46 år gammel. Beslutningen endret selvforståelsen og tok bort frykten for andre ting, ifølge Gran.

«Følelsen av mestring økte min selvtillit og frihetsfølelse. Det er ikke noe galt i å være fotgjenger, men denne fotgjengeren undertrykte i mange år behovet for å få til det som alle andre tilsynelatende fikk til, nemlig å kjøre selv», skriver hun i boken.

Märtha Louise

– Ikke bare er det upraktisk, men det er også en veldig sterk følelse av å være inkompetent, sier billedkunstner Vanessa Baird på en kaffebar på Grünerløkka, halvveis mellom huset på St. Hanshaugen og atelieret på Tøyen.

Hun forteller om tungvint transport av fiolinspillende barn og svære instrumentkasser, opp og ned til Majorstua flere ganger i uken.

– Og så drar jeg på hytta og du vet, frosne kyllinger nedover midtgangen, som ruller rundt, auberginer og alt mulig på fredag ettermiddag. Det kjennes veldig lite vellykket.

For noen år siden fikk Baird og hennes venninne og kunstnerkollega Mette Hellenes et stipend. Seks måneder i et «fantastisk atelier med overlys og hvit sofa» bak Kunstnernes Hus. Da stipendpengene kom, bestemte hun seg: Hun skulle ta lappen. Meldte seg på teorikurs med «flashy ungdommer» som kunne vært barnebarna hennes. Og så begynte hun å ta kjøretimer.

– Jeg var så lykkelig, jeg ringte til Mette og sa: «Jeg kjører!!» Men så ble det en dårlig situasjon i bilen. Jeg prøvde å få kjørelæreren til å like meg, men vi hadde ingenting felles. Hun syntes det var kjempetreigt med folk som hadde barn. «Ja, kjempetreigt», sa jeg. Vi kjørte opp i villastrøket der hun bodde, men jeg visste ikke at hun gjorde det, så jeg sa: «Fy faen, tenk å bo her, da!» Jeg kjente på det, litt sånn Märtha Louise, faen, ble det litt dårlig stemning her nå, liksom.

Da kjørelæreren litt senere foreslo at Baird kunne vurdere å kjøre opp med automatgir, ble hun så satt ut at hun kvelte motoren midt i en rundkjøring i Sandvika. «Det hun sier er at jeg skal ha en handicapbil», tenkte Baird, dro hjem og gråt i halvannen time. Siden har hun ikke vurdert å ta opp kjøringen.

– Dette er konsekvensen av å backe ut. For meg er det så synlig, sier hun.

– Jeg kan ikke dra på de feriene jeg vil, en gang. Jeg har for eksempel lyst til å dra til Los Angeles, for han jeg er mest fan av i hele verden bor der. Paul McCarthy. Men da må jeg ha med noen som har lappen.

Baksetesjåfør. – Det er et stort nederlag, sier Vanessa Baird, i baksetet. Hun fikk aldri tatt lappen, mens venninnen, kunstner Mette Hellenes, brukte bare et par måneder. Baird tar nesten aldri i mot tilbud om å sitte på, hun går heller, med fem brød i ryggsekken og bæreposer i hendene.

Friheten

Vanessa Baird går mye, mellom leiligheten og atelieret. Det er fint i Botanisk hage, men hun er «drittlei» gatene, lei all traskingen med fire bæreposer og fem brød i ryggsekken. Hun er benskjør og må ta sterke medisiner, men sist hun var på Rikshospitalet på kontroll ble bena skannet og hun fikk beskjed om at hun hadde fått igjen for all gåingen.

– Da ble jeg stolt. Jøss. I’m a miracle, liksom.

Les intervju med Vanessa Baird: Skyggene truer

Heldigvis har faren til de tre barna hennes, som hun er sammen med i helgene, en svær bil som tar dem ut på tur, på snowboard og i svømmehallen. Bairds eldste datter er 17. Den dagen hun blir 18 sitter moren klar med cash, i håp om at hun skal kjøre opp.

Bairds mor, som bor i etasjen over henne i barndomshjemmet, kjørte mye bil tidligere, kule franske biler. Kunstneren Maureen Baird jobbet i Groruddalen og fikk mye inspirasjon på veien til og fra. Hun tok datteren med på fine bilturer, til Røros, Hvasser, Maridalen, vekk fra Ullevål sykehus, hvor Vanessa Baird tilbragte mye tid allerede som liten på grunn av en nyresykdom.

– Jeg kunne ligge i baksetet og se ut. Det var kjempeflotte turer. Alt var resultatet av at hun hadde bilen. Den friheten.

Friheten som Baird lengter etter nå.

– Jeg har lyst til å kunne kjøre ned Rhindalen og se Loiredalen og hva faen det heter alt sammen. Det hadde vært dødskult. Og dra til Danmark. Helt ko-ko-ting. Bare dra til Sandefjord og se på Hvalfangstmuseet.

* (Vilkår)