Vemodig. – Jeg hadde forventet at jeg skulle føle en enorm glede og lettelse da jeg kom frem til Hessdalsfjellene og så gården. Men det var litt vemodig, sier Linda Erlien Borren om den 13 mil lange turen hjem. Foto: Kagge Forlag

– Jeg følte behov for å roe ned og ta kontroll over mitt eget liv

Tekst

Vil du få varsel hver gang Line Blikstad publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Da Linda Erlien Borren sto foran et avgjørende valg, pakket hun sekken og gikk de 13 milene hjem. Nå er turen blitt bok.

Mai 2016: Odelsjenta Linda Borren har vokst opp på gård i Hessdalen, 13 mil fra Trondheim, men flyttet til byen for å studere og jobbe. Nå står hun foran et avgjørende valg: Skal hun ta jobben som lærer i hjembygda, og samtidig ta over gården?

– Jeg hadde alltid tenkt at jeg ville flytte hjem en gang. Gården er så nært knyttet til identiteten min, til røttene mine, og jeg har alltid følt på et ansvar, fordi jeg er odelsjente, sier hun.

Fakta: Linda Erlien Borren

Norsk forfatter

Født i 1992, oppvokst i Hessdalen.

Jobber som lærer i Ålen, debuterer som forfatter med «Veien hjem».

kagge.no

Midt på sommeren pakket hun sekken og begynte å gå den lange veien hjem. Først sammen med samboeren, som mente at det å ta over en gård er et livsvalg – ikke bare et yrkesvalg – han også ville ta del i. Så alene, fordi hun vet at hun tenker godt når hun går.

Nå er den tre uker lange turen blitt til boken «Veien hjem», som handler om arv og røtter og lengsel, og om hvordan man skal skape et godt liv for seg selv.

– Gårdslivet representerer jo et slow motion-liv, der man er mer sjef over sin egen hverdag, og jeg følte behov for å roe ned og ta kontroll over mitt eget liv, sier hun.

Slått vs Snapchat

Ruten gikk fra Trondheim via Estestadsmarka til Melhus og oppover Gauldalen til Haltdalen. Til slutt gikk hun alene til Hessdalen, via det trange fjellpasset Svølja, og tok noen dager i Hessdalsfjellene. Planen var å tenke gjennom hvor hun ville bo, om hun ville drive med dyr, og i så fall hvilke.

– Jeg skulle finne ut av fremtiden, som et mattestykke. Og jeg var veldig streng med meg selv. Jeg skulle ikke høre på musikk eller podkaster. Jeg skulle bare gå.

Mens hun gikk begynte hun å huske: slåtten da hun var barn og hele familien arbeidet mens gammeltantene stekte vafler. Lukten av høy, ispausene og fellesskapet. Hun tenkte på dem som hadde bodd på gården i gamle dager. På slit og strev og livsvalg.

– Da jeg vokste opp var jeg ikke noe stolt av å komme fra gård. Hessdalen ligger langt unna verden, og jeg drømte om å få oppleve det som var der ute.

Vemod

Mens hun la mil etter mil bak seg, tenkte hun på hvor stresset hun var i hverdagen, hvor mye hun ble påvirket av Instagram og Facebook og Snapchat, og hvordan hun egentlig ville bruke tiden.

– Det er jo ikke sånn at jeg har lyst til å fjerne meg fra det moderne samfunnet. Men jeg trives veldig godt med litt mindre forhold. Det er det rette for meg.

Sammen om alt. Linda Erlien Borren sitter bakpå høylasset sammen med lillesøster Ingvill og pappa Lars, mens gammelonkelen kjører traktoren. Foto: Kagge Forlag

Hvor hun bor i dag, vil hun ikke si for mye om. Men turen ble ikke helt som hun hadde sett for seg:

– Det jeg lærte, er at man ikke kan planlegge alt. At det var helt andre ting jeg begynte å reflektere over, enn det jeg hadde bestemt meg for å finne ut av, sier hun.

– Jeg fikk ingen åpenbaring. Det var mer summen av alle tankene som fikk betydning.

'(Vilkår)