Måneskinn. Et av de viktigste måneskinnsbildene på utstillingen er «Dresden i måneskinn» fra 1843. Foto: Dag Fosse/KODE

Kulturell natur

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kåre Bulie publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

30 år er gått siden sist J.C. Dahl ble presentert i stor stil her til lands. Bildet KODE i Bergen tegner av sitt romantiske bysbarn, inneholder likevel ingen overraskelser.

Slanke kirketårn avtegner seg mot himmelen. Nærmere betrakteren renner Elben stille forbi. Over så vel kulturen som naturen skinner månen gjennom skydekket.

Johan Christian Dahl (1788–1857) malte «Dresden i måneskinn» både i 1827 og i 1843 – som KODE-museene i Bergen demonstrerer i sin store satsing i sommer, Dahl-mønstringen «Naturens kraft», var måneskinnsmotiver generelt og Dresden opplyst av månen spesielt billedtyper den norske maleren vendte tilbake til gang på gang.

Etter at Dahl forlot hjembyen Bergen til fordel for kunststudier i København da han var tidlig i tyveårene, flyttet han aldri tilbake til Norge. Dresden, som den gang var en sentral europeisk kulturby, ble hjemmet hans gjennom nærmere fire tiår, og der ble han til han døde. Slik sett er det passende at «Dresden i måneskinn» henger i utstillingens avsluttende rom – den begynner med læreårene i Bergen.

I Dresden ble nordmannen eksponert for datidens intellektuelle og kunstneriske moter. Ikke minst ble han venn med Caspar David Friedrich, den mer berømte – og mer metafysisk orienterte – kollegaen som Dahl ble presentert sammen med i Nasjonalgalleriet i 2014, under tittelen «Alene med naturen». Friedrich var 14 år eldre, men i tillegg til å være naboer delte de interessen for det gryende 1800-tallets romantiske vending og for naturen og dens mystikk.