Tilbake til vår siste VM-kamp

Tekst

Vil du få varsel hver gang Simen V. Gonsholt publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Balladen om åttendedelsfinalen mellom Norge og Italia, 27. juni 1998.

En fortapt mann. «Det var surt. Jeg var ganske sikker på at vi kunne slå Italia», sa midtbaneankeret Kjetil Rekdal til VG etter åttendedelsfinaletapet i 1998. «Og så tenkte jeg at det kan bli lenge til neste gang vi får en slik mulighet». Foto: Bjørn Sigurdsøn

Balladen om åttendedelsfinalen mellom Norge og Italia, 27. juni 1998.

I skyggen av jubileet for Norges seier over Brasil i Frankrike i 1998, som Brasil-kjenner Marius Lien har skrevet boken «Miraklet i Marseille» om, og som Aftenposten i forrige uke gjenskapte – med en kamp-i-kampen til følge, hvor Aftenposten ble felt av Pressens Faglige Utvalg for aktiv trøyeholding fra mediehusets eventavdeling – tvinger et spørsmål seg frem: Hva med den påfølgende åttendedelsfinalen mot Italia 27. juni? Norges aller siste VM-kamp?

Skal vi bare glemme den?

Jeg klarer ikke det, ikke helt. Særlig ikke kvelden og natten før, da norske tilreisende var samlet, armert med soveposer og en og annen vikinghjelm, utenfor kamparenaen Stade Velodrome, hvor et tusentall ekstrabilletter skulle slippes til kampen. Billettkvoten var proporsjonal med køen, så stemningen var god. Men ikke rølpete, mer sånn fransk god. Nullsprett med trikseball, Orangina og sikadesang inn i sommernatten.

Morgenen etter, like før salget startet, viste det seg at antallet billetter var mindre enn først antatt. Så vi fikk ikke likevel. Ikke før noen timer senere, ved havneområdet i Marseille, hvor svartebørsbillettene gikk for dumpingpriser. Markedet hadde av en eller annen grunn kjølnet.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Tung start

Inne på betongkolossen Stade Velodrome, i nådeløs formiddagshete, lød «When Susannah Cries», Espen Linds seige powerballade. (Alle deltagerlandene fikk én nasjonal hit avspilt forut for kampstart i VM 1998. Før Norge-Brasil falt låtvalget, alt i alt mer kledelig, på «Rai-Rai» av D.D.E.) Så satte speakeren på smørsangeren Eros Ramazotti, til ære for Italia-fansen.

Så fikk Roar Strand en ball i hodet og hjernerystelse på oppvarmingen. Så fikk løpsmaskinen Øyvind Leonhardsen strekk og måtte ut etter ti minutter. Så løp Christian Vieri fra en luntende Dan Eggen og scoret på Italias første sjanse i det 19. minutt. Så ... Ingenting.

Ingenting bortsett fra en heading fra Tore André Flo i andre omgang, som ble reddet på streken. Norge og Egil «Drillo» Olsen var ute, slått av Italia med ett mål, som i alle våre tre VM.

20 års ensomhet

«When Susannah cries, she cries a rainstorm. She cries a river. She cries a hole in the ground.» Det sang Espen Lind i Marseille. Ellers husker jeg ikke egentlig så mange tårer. Ingen hadde jo regnet med at Norge skulle slå Brasil og gå videre; Italia var bare et (begivenhetsløst og utmattende) nachspiel.

Men det var fortsatt mye igjen av sommeren og interrail-passet, Norge var fortsatt inne på topp ti av Fifa-rankingen og Martin Ødegaard var noen måneder unna å bli født. Fremtiden virket tross alt lys.

Én mann så imidlertid klarere enn andre hva vi egentlig hadde i vente.

«Ancora un minuto di sole», sang Eros Ramazotti før kampen. Ett minutt til i solen.

* (Vilkår)