D et var en sval septemberkveld i Lakselv, 2019. Sauebonde Mads Ørjan Paulsen satt i traktoren og slo gress da et merkelig rovdyr hoppet frem bak traktoren hans.

– Det var noe med kroppsfasongen og måten det beveget seg på, som … nei, jeg hadde aldri sett noe lignende, sier Paulsen nå.

I løpet av kort tid hadde flere av naboene også sett skapningen, som kunne ligne en liten ulv, eller en rev på steroider.

Og da solen gikk ned, begynte dyret å ule.

– Jeg klarer nesten ikke beskrive lyden av den, det var en lyd man ikke glemmer så lett, sier Paulsen.

– Husker du hva du tenkte?

– At noe fremmed hadde kommet til Lakselv.

Fra sør til nord. Ett år senere hadde eksperter fått nok bilder og lydopptak til at de kunne bekrefte det ryktet på bygda sa: dette var en sjakal, en såkalt gullsjakal. Det ulvelignende rovdyret med opprinnelse sørøst i Europa, Midtøsten og helt ned til Myanmar – sto nå plutselig og ulte lengst nord i Europa.

– Det var jo ikke til å tro, sier Mads Ørjan Paulsen (39).

Sjakalen, som var kallenavnet til den beryktede leiemorderen i 1973-filmklassikeren med samme navn, og den onde Shere Khans venn i «Jungelboken», har regelrett erobret det europeiske kontinent og på rekordtid spredt seg til land den aldri har vært i før – det snakkes om en av de største og raskeste ekspansjonene til et pattedyr i verden noensinne. Og helt i enden av vandringsruten, på terskelen til det store, kalde havet, ligger altså Norge.

Hva skulle dette bety? En slags påminnelse om at globale naturendringer også angår oss? Eller var det et blaff, ville dyret forsvinne igjen like fort eller fryse i hjel?

På kokepunktet. Vi står på grensen mellom Romania og Ukraina, der elven Donau løper ut i Svartehavets urolige dyp. Rett der ute ligger Slangeøya, der krigen i Ukrainas første bomber falt og russiske soldater ble bedt om å dra til helvete.

Vi står på stranden med en kald øl, i en atmosfære tykk av håpløshet, og hører bølgene slå inn over et plaget kontinent. Vi står her på tampen av den varmeste sommeren noensinne, som har svidd seg fast i landskap og minne.

Den franske forfatteren Louis-Ferdinand Celine (1894–1961) mente det beste man kunne foreta seg i verden, var å komme seg vekk fra den. Men det var under første verdenskrig. Nå stikker mange nordover i stedet. Turistene. Vinbøndene. Fiskene. Fuglene. Ja, halvparten av verdens arter trekker nordover med en gjennomsnittlig fart på 1,6 kilometer i året. Og en av de raskeste har fire ben, null bagasje og en eksepsjonell evne til å overleve.

Reisen i sjakalens fotspor er lang – og foran oss i sanden ligger en eldre kvinne som dessverre ser ut til å ha avgått ved døden.

Deltaets hemmeligheter. – Eeehhh, har du sett sjakalen?

Damen åpner øynene, er spill levende.

– Nei, sier hun.

– Men jeg hører dem hver kveld. De står rundt byen og uler.

Den rumenske grensebyen, Sulina, nede ved Svartehavet, er Europas østligste punkt, og kanskje en illustrasjon på hva EU håpet EU skulle bli: De tusentalls innbyggerne, fordelt på 27 nasjonaliteter og seks religioner, sies å ha levd i perfekt harmoni – før disse tre årene med munnbind og russisk despotisme.

Uker i forveien meldte det statlige russiske nyhetsbyrået Tass om at et ukrainsk forskningsfartøy hadde blitt sprengt av en flytende mine ute i elven her.

– Bullshit, fake news, sier Iliuta Goean, guiden vår.

Han skal hjelpe oss nordover gjennom Donau-deltaet, som omfatter over 4000 kvadratkilometer rumensk og ukrainsk landområde, hvorav mye er naturreservat. Det er her, og i nabolandet Bulgaria, man finner verdens tetteste sjakalbestand, et produksjonsområde for arten.

– Dette er det villeste stedet i Europa, på alle mulige måter, sier Goean og ler.

Ved elvebredden hopper vi over i en slank motorbåt. På det svarte setebelegget kunne man flippet speilegg og grisesider, den brutale varmen har senket Donaus vannstand så mye at tyske krigsskip fra annen verdenskrig plutselig har dukket opp fra elvebunnen.

Et gigantisk skip durer forbi, har dårlig tid.

– Fra Ukraina, sier Goean.

Det er matkorn som skal opp samme ruten og distribueres via rumenske terminaler. Vi følger skipet og kornet og sjakalen og alle de andre på vei mot nord. Vi har reist tre kilometer. Har cirka 4500 igjen.

Klimaflyktning? Sjakalene har omtrent simultant begynt å ekspandere nordover. Fra Kaukasus-fjellene og nordover gjennom Russland. Fra Sørøst-Europa og nordvestover. Den europeiske bestanden var i mange hundre år begrenset til noen få lokale populasjoner på Balkan. Men mot slutten av 1900-tallet begynte noe å skje. De ble langt flere. Veldig fort.

I Bulgaria, Romania og Serbia økte bestandene, og enkeltindivider la ut på vandring, traff Tyskland, Østerrike og Italia før år 2000. De neste 15 årene økte bestanden med 886 prosent, og tendensen har vedvart. Det er observert sjakal i 34 av 46 europeiske land, og mens det nå er rundt 15.000 ulv i Europa, er det nesten 117.000 sjakaler. Til tross for situasjonen, vet man lite om årsakene til ekspansjonen – og konsekvensene den får.

At vi har skapt et kontinent som passer sjakalene perfekt, er det lite tvil om. Den profitterer på varmere klima, nye habitater åpner seg lenger nord. Den trives i fraflyttet landskap, i hælene på mennesker og byttedyr som villsvin og hjortedyr – Europa er jo blitt et fjøs for slike lekkerbiskener.    

Arten var nesten ikke viet vitenskapelig interesse før 2010, som også er en av teoriene for at den har spredt seg så raskt. Folk flest aner ikke hva en sjakal er, den har bokstavelig talt gått under radaren. Nå, derimot, har forskerne våknet.

Og bøndene har fått et nytt hatobjekt.

Døden i Letea. – Vi er under angrep hver eneste natt, sier Michalea Maxim (39).

Hun åpner en grind av morknet treverk og drar oss over det knusktørre jordet, bort dit kuene er hegnet inn.

– Sjakalen sirkler rundt byen på dagtid, og når natten kommer, angriper de. Jeg har mistet alt fra høner og kyllinger, til ett år gamle kukalver, sier Maxim.

Hun og familien bor i landsbyen Letea, der lokalbefolkningen nå har fått nok.

– Alle i landsbyen krever at sjakalen utryddes fra området her. Vi har bedt lokale myndigheter om å få jakte dem, men det skjer lite, sier Maxim, og legger til at sjakalen også har tatt livet av hund i bånd – og for et par netter siden mistet naboen 40 høner.

– Det virker som om fauna er blitt viktigere enn mennesker, sier hun.

I Donau-deltaet, et av Europas største naturreservater, er det ikke lov å jakte. Men ellers i Romania, og nabolandene rundt, felles det flere tusen sjakaler i året.

– Hvordan vet du at det er sjakalene som dreper?

– Vi har ikke andre rovdyr her.

Da Maxim vokste opp, var dyret imidlertid sjelden å se. Det er spesielt de seneste årene bestanden har eksplodert, forteller hun, og legger ut om hvordan dyrelivet har endret seg. Rødreven er nesten borte, harebestanden kraftig desimert, og bakkehekkende fugler, som fasanen, har også hatt betydelig tilbakegang.

– Sjakalen, sier hun.

Hest er best. I fravær av bakkehekkende snacks og potente villkaniner, har sjakalene utenfor Letea gått holmgang med en gammel traver.

– Gjør klar telelinsen, hvisker Iliuta Goean, noen timer senere, vi er ute på de knusktørre steppene rundt landsbyen.

 Den gamle hesten foran oss kan ha dødd naturlig, men er ribbet for liv og trevler – ligner en saccosekk. Hadde det ikke vært for lukten.

– Vi venter oppe på høyden der. Så kommer kanskje sjakalen snikende.

200 meter unna skrotten, der vi nå har festet et viltkamera, huker vi oss ned i en safaribil og venter. Svetten ligger penslet på huden som halvstørknet gulvolje. De nordiske barføttene får bank av alskens blodsugende jævler. Vi myser inn i den verdensarvlistede Letea-skogen, som skal påminne om den opprinnelige europeiske faunaen, ligner den afrikanske savannen.

På andre siden av skogen kjemper ukrainerne for frihet, og ut på vår side styrter tre hester, en fasan skvetter opp i en svart poppel – guiden røsker tak i kikkerten.

– Nå kommer den!

Sjakalen er med sine lange ben og lette kroppsbygning godt utstyrt for å jage byttedyr. Den slentrer lett mot kadaveret, men lukten av død hest og menn med puls, gjør den plutselig forvirret, huker seg ned i gresset, 200 meter unna oss.

– Hvor ble den av, jeg ser den ikke lenger?

Iliuta Goean smiler.

– Men den ser oss.

Opportunistene. På papiret blir ikke sjakalen beskrevet som like konfliktskapende som ulven – den kan like gjerne spise vannmelon. De er opportunister, generalister – og uhyre intelligente.

Både blod og fruktsukker spruter på dens vei gjennom EU, den brede økologiske nisjen gjør sjakalen eksepsjonell, den overlever på alt: søppel og grønt, tamt og vilt og mus og fluer. Og da forskerne åpnet magen til en trafikkdrept sjakal i Østerrike, fant de 95 prosent kirsebær – og en pære.

Den indiske herskeren Tipu Sultan (1751–1799) mente det var bedre å leve som en løve for en dag, enn 100 år som sjakal – et sitat fascismens far, Benito Mussolini, senere omfavnet. Også organisasjonspsykologien fraråder ledere og mellomledere å oppføre seg som sjakaler, som «kritiserer og dømmer og er opptatt av å få dekket behovene sine straks». Ifølge nettstedet Lederne.no skal mellomledere unngå såkalt sjakalspråk, og heller opptre som sjiraffer og bruke sjiraffspråk – for den har digre ører og et stort hjerte.

Men nå er det ikke sjiraffer i Europa. Mellomledere, derimot, er i likhet med sjakalen, i ferd med å ta over hele kontinentet.

Mørkets hemmeligheter. Natten var over oss med all sin fandenskap, og tre millioner mygg brøt intimgrensen så det sang. I landsbyen Mila 23, enda lenger nord i Donau-deltaet, trakk folk innomhus. Vår rumenske veiviser drar oss inn på det lokale vertshuset, og ekspederer en sitrende syrlig og åndsfremmende lokal hvitvin.

– Hva var det?! Hva var den lyden?

Iliuta Goean åpner vinduet. Noen padder har spilt opp til dans. Vi går løs på en fire kilos Donau-malle, full av ben og historie. Munnhulen fungerer som svamp på den lokale druejuicen.

Etter to dager under den rumenske himmelen kunne vi konkludere: Her har ikke sjakalen mange venner. Lokale bønder hadde snakket om hensynsløse rovdyr som fulgte etter fødende kuer og tok livet av kalvene. De hadde fått nok.

Goean, derimot, liker dyret, og mener vi har skylden for den historiske ekspansjonen.

– Sjakalene kommer til å ta over hele Europa. De kommer til å overleve menneskeheten!

– Men hvor er de?

 – De står på andre siden av elven. Bare vent, snart begynner de å hyle.

Vi leser høyt fra norske nettaviser: en moskus hadde trukket litt utenfor hjemtraktene, var derfor skutt i hjel. En bjørn oppi Trøndelag hadde også vandret inn i den mørkeste natt – og prydet nå, mens sjelen forlot den, toppstripen i rikspressen.

Goean ler.

– Var det ikke en hvalross i Norge nylig?

Han skulle egentlig bli jurist, men «orket ikke leve i en verden full av løgner».

– Jeg bodde 13 år sammen med en ulv, sier han plutselig.

– Det tror jeg ikke noe på.

– Jo, det er sant. Etter kommunistregimet ble det skutt så mye ulv at det dukket opp ulvevalper på marked i Brasov.

– Hva het ulven din?

– Torro. Han var faktisk mindre amper enn mange av naboens hunder. Men vi lå jo ikke akkurat på sofaen og koste.

Torro ble blind og påkjørt. Goean åpner kveldens tredje flaske.

– Så, fortell mer om den sjakalen i Norge?

Det skulle vi gjerne gjort, men det er ingen som vet noen ting. Den er litt av et mysterium, forskerne tror den har gått gjennom Finland, eller kanskje Russland.

– Og dere tror dere bare har én sjakal i Norge?! Jeg kan nesten garantere deg at det allerede er flere der!

– Hvorfor det?

– Hvis dere først har sett én, tenk alle dere ikke har sett.

Noe særlig lenger kommer vi ikke, eieren av vertshuset har sendt Goean en tekstmelding: landsbyen er nå omringet.

– Nå! Sjakalene er her! De synger! Hent kameraene!

Tour de EU. I 2006 kom sjakalen til Tsjekkia. Den innvandret til Sveits i 2011, Polen 2015, Frankrike 2016.

Land etter land fikk satt sitt natursyn på prøve. Her kom altså et rovdyr folk og myndigheter aldri hadde hørt om, som aldri hadde vært i landet. Sjakalen var fremmed, tilhørte således en artsgruppe som kan utgjøre en risiko for stedegen natur og for økonomien – globalt anses dette som et alvorlig miljøproblem, en av de største utfordringene naturen har.

Men hva er egentlig stedegen natur? Når sjakalen emigrerer på egne poter fra sitt opprinnelige habitat – og finner seg til rette i nytt habitat – er ikke sjakalen da en del av det stedegne?

Skulle vi nekte dens rett til å komme?

I 2015 kom den første grundige rapporten om sjakalens juridiske status i Europa, blant annet forfattet av den norsk-irske forskeren John Linnell ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), og Arie Trouwborst, nederlandsk professor i miljørett. Den konkluderte med at sjakalen omfattes av EUs habitatdirektiv, den kunne ikke anses som fremmed. Den kunne jaktes, men ikke utryddes.

Sjakalen skulle tas imot med åpne armer.

Nederland, som fikk sjakalen inn i 2016, har nå kartlagt hvor mange sjakalfamilier de har plass til. I en analyse skriver det liberale landets naturforskere at de kan huse 1450 familiegrupper totalt. I Sveits er den fredet. I Ungarn jaktes den året rundt, også for skuddpremier.

Også da den kom til Polen grep folk geværene.

– Så vi sendte rapporten til polske myndigheter, sier John Linnell.

I Litauen ville de også ha den vekk.

– Så vi sendte rapporten dit og, sier Linnell.

Så kom sjakalen til Latvia.

En bussjåfør. I Riga koster utepilsen fortsatt 15 kroner, en hjertens almisse på slike dager. Den djevelske pæren gløder like sterkt her, som over de knusktørre rumenske steppene. Solsikkene i Europa hadde bukket under, i flere butikker var matoljen kvotert. Fiskene lå og gispet på sandgrunn. Og i Baltikum kostet strømmen plutselig 40 kroner per kilowattime.

Men den store fordelen med å reise mot nord, er at man alltid har solen i ryggen. Vi står på plattform to ved Rigas bussterminal og venter på Tallinn-ekspressen, sammen med en ukrainsk familie som mangler mennene, en østerriker som vil vise moren Finland og to australske pilegrimsvandrere.

Hedley og Lari hadde gått langs kysten nordover fra Litauen og forteller om noen merkelige spor de stadig observerte i sanden.

– Det kan ha vært ulver, eller hunder – men vi så ikke spor etter eierne, sier Hedley.

– Kanskje sjakal?

– Er det sjakaler her? Jøss, det visste jeg ikke.

– Hørte dere uling om natten, de høres veldig spesielle ut?

– Jeg vokste opp i Afrika, vet veldig godt hvordan sjakalen uler. Det glemmer man ikke.

Tallinn-ekspressen duver lett og søvnig nordover, og innimellom drømmene blafrer barskogen forbi. Grensen til Estland er ubevoktet. Europa virker overraskende øde. Eller forlatt. Naturen spiser gamle livsverk – mens vi spiser ny natur: siden 1970 har klodens dyrebestander stupt nesten 70 prosent. Men ikke i Europa. Her har ville dyr, ulver og bjørner og bevere – som var jaktet hardt ned – kommet voldsomt tilbake.

Har vi europeere klart å gjøre noe riktig? Aner vi konsekvensene av strengere naturvern?

Bussjåføren, som har vært amper hele veien, får plutselig en strøm kaldt vann i nakken. Han bråbremser, åpner hattehyllen der en av passasjerenes drikkeflasker har sprukket – sjåføren mønstrer oss nærmeste med et blikk av baltisk stål.

Pilegrimen Hedley vrir seg i setet.

– Sorry, mate!

Vandringsrutene. Sjakalene i Baltikum har genetiske spor fra Kaukasus og den rumensk-bulgarske bestanden. Hovedteorien er at den har spredt seg rundt Dnipro-vassdragets nedbørsfelt gjennom Ukraina, som trolig fungerer som et slags transittland for sjakaler.

Fra Hviterussland er det lite informasjon om rovdyret, eller andre arter, for den saks skyld. Men rutevalget gir mening, rovdyr har en tendens til å følge elvedrag, dalfører – og elven Daugava som Dnipro er koblet til, kan ha ledet sjakalen ut mot kysten igjen – elven renner tvers gjennom Rigas gamleby.

En annen mulighet er Nature Highway, en mer sentraleuropeisk rute, som trolig sørget for at individer fra den tyske bestanden utvandret til Danmark september 2015, da en sjakal ble kjørt i hjel i området Karup, midt på Jylland.

I svenske medier påpekte man at sjakalen kan svømme.

Dyrehagemysteriet. I fjor høst brøt et rovdyr seg inn i dyrehagen i Tallinn og tok livet av en folkekjær estisk kihnu-sau.

– Da vi kom hit før åpningstid, lå Libelle der i en blodpøl. Hun var den eldste kihnuen vår, vi var veldig glade i henne, sier Inari Leiman, som har jobbet her siden 1983, og aldri hadde opplevd lignende.

De trodde synderen ville vende tilbake neste natt for å dra med seg byttet, og plasserte ut en rekke viltkameraer. Dagen etter hadde de en mistenkt:

En sjakal.

– Det var ingen tvil, sier Leiman, mens vi betrakter Libelles etterkommere.

Dagene etter måtte kihnu-sauene sove over hos alpakkaene for beskyttelse – og i estiske medier foreslo parkdirektøren at sjakalen skulle fanges og bures inne som en ny art i kolleksjonen. En kan jo tenke seg reaksjonene i Kristiansand om sjakalen hadde tatt livet av Julius.

Store deler av Sør-Norge har, når det er sagt, samme boreale skogstypene og vinterklima som i Estland. Hit kom sjakalen i 2013. Nå yngler den på 27 steder. Den har erobret øyer, og også etablert seg like ved hovedstaden.

Og utenfor Tallinn ligger Finskebukta, stor, vid og vilter.

– Hvordan kan sjakalen ha kommet seg over her?

Inari Leiman hadde ikke hørt om sjakalen i Lakselv.

– Godt spørsmål, sier hun.

Finske fristelser. 26. juli, 2019. «Kjære medlemmer. Den har kommet til Finland»

På nettstedet Gojage, en blogg for sjakalforskere i Europa, tar det helt av:

«Sjakalen er kun fire grader sør for polarsirkelen!»

Deres egen sjakal-økologiske innsatsgruppe lover finske naturforvaltere all støtte «for å hjelpe sjakalen å overleve i et slikt miljø».

For allerede to dager senere bryter debatten ut i det finske parlamentet:

«Den bør skytes på stedet», sa Mikko Kärnä (Senterpartiet) ifølge Helsingfors Times.

Sjakal-jus-rapporten fra 2015 ble, i fjerde land på rad, brukt for å forsvare den.

Sjakalen ble reddet.

Men hvor hadde den gått? Østersjøen er kjent for å stoppe en del naturlig utbredelse nordover, i alle fall bremse den. Men arter kan fly og svømme, og noen er så heldige at de får haik. Kan den ha gått gjennom Russland? Rundt St. Petersburg er det få naturlige passasjer for ville dyr. Den kan ha gått enda lenger øst og så vendt nordover igjen, men like sannsynlig har den krysset Finskebukta vinterstid, hoppet fra isflak til isflak og svømt over åpne råker.

Det eneste som er dokumentert, er at den først ble sett like utenfor landsbyen Rautavaara i Norra Savolax, syv timer i bil fra Helsingfors.

Ulv, ulv. Utenfor supermarkedet Sale, rundt en hvit Mercedes med mørke vinduer, henger Roope, Ville og Eeli i solen.

– Er det ulv? spør Ville.

– Eller rev? spør Eeli.

– Nei, noe midt imellom. En sjakal ble observert her i Rautavaara i 2019.

– Her?

– Ja, inni skogen her.

– Men hva skulle den her å gjøre, undrer kameratene.

– Har dere hørt noen rare ulelyder om natten?

De ler høyt.

– Hvorfor skulle et slikt dyr til Rautavaara?

– Så dere tror den bare har gått videre?

Guttene tipser om neste by, Kajaani, som er betraktelig større, har god pizza, husvære og huser Kainuu-brigaden, en av Finlands største militære enheter, trent for vinterkrigføring.

Finnene har nettopp stengt grensene for russiske turister, de snakker om å bygge gjerde mot øst, og kun dager etter at vi kjører den linjalrette motorveien nordover, stenger landet av en større bit av den for å bruke som flyplass for jagerfly.

Men foran på landeveien nå, kjører kun en gul kabriolet med en gigantisk lekegorilla i passasjersetet.

Indre kompasskurs. Sjakalene lever vanligvis i par eller små familiegrupper. De kan få opptil seks valper per kull, som blir kjønnsmodne etter 11 måneder. Mens noen, særlig hunnene, blir igjen med foreldrene og forsvarer territoriet og hjelper med jakten, er det særlig unge hanner som stikker av.

Og de kan gå langt.

– Slike rovdyr legger ut på vandring og stopper vanligvis ikke før de enten har funnet en make, eller at de ikke kommer lenger, sier Barbara Zimmermann ved Høgskolen i Innlandet, en av Nord-Europas ledende forskere på rovdyradferd.

– Hva mener du med at de ikke kommer lenger?

– Det kan være store dalfører med masse veier og utbygging, et fjellmassiv eller noe slikt. Men som oftest snakker vi om at den møter havet, stanger i en kyst.

I Finland er det gjort totalt 18 observasjoner av sjakaler de seneste tre årene. Men det er ikke dokumentert reproduksjon, eller, så vidt DN kjenner til, hevdet revir, som betyr at sjakalen bosetter seg. Det virker som om sjakalen i Finland vandrer. Og rovdyr holder retning, ifølge Zimmermann.

– Vi vet fra ulveforskningen at når de bestemmer seg for en retning, holder de den retningen, de virker som om de har en indre kompasskurs. Men hva som har drevet sjakalene nordover, er nesten umulig å svare på, sier hun.

Når sjakalen ikke kommer lenger, har den altså en tendens til å stoppe. Ikke snu.

– De venter nok på at andre sjakaler kommer til å stange inn i den samme barrieren, at det kommer en make etter hvert. Så da kan de bosette seg.

Les også: I naturkatastrofens vargtime gjør sjakalen sin entré

Se minidokumentaren om jakten på sjakalen her: Slik jaktet D2s Ola og Sigurd på Norges nye rovdyr

Polarsirkelen. I Rovaniemi har ingen sett sjakaler, ingen som tror på det heller – her er det julenisser som gjelder, og tyske turister, italienskregistrerte motorsykler, luften er stinn av summende insekter, flaksende vinger! Ja, her var bobiler fulle av boreale forventninger, og ensomme ryttere med bagasjen full av vann og tårer. Hvor er det alle skal?

– Til Norge, sier taxisjåføren Jari.

– Nesten alle skal til Norge.

Vi hadde levert leiebilen i Ivalo, og ble nå kjørt til bussen som skulle ta oss til Karasjok. Ved holdeplassen, i skyggen av en nedlagt bensinpumpe, sitter et par yngre fjellvandrere og plastrer føttene. En eldre fyr med fremskreden kols, og en fiskestang i hver hånd, forteller om eventyret – og alle ørretene – som venter ham inni Lemmenjohki.

Og den russiske sjamanen, Anra Navgo, vil bli venn på Facebook.

– Jeg er ikke på Facebook.

– Hva er galt med deg, spør sjamanen.

Hun skal til Norge for å møte to mongolske sjamaner.

– Har du hørt om Durek?

– Hvem, svarer hun, og begynner å snakke om søsteren sin, som visstnok skal være veldig vakker.

– Og jeg ble liten og sterk, Gud ga meg en kompensasjon – sterk som en bjørn, sa moren min. Jeg er en bjørn, sier sjamanen.

Hun ser på meg.

– Hva med deg, hvilket dyr er du? Hva ville du vært?

Welcome to Norway. Uansett hvordan du ankommer Norge – som fugl, fisk eller firbent – og du ikke har vært der før, er du i trøbbel. Her opereres det med lister, den ene er svart, den andre er rød. Du vil ikke havne på den svarte.

Uansett hvilke hensikter du har: for all del, ikke gjør skade, ikke ypp med folk – ikke velt deg rundt i sånne flotte båter, ikke drep sauer eller reinsdyr – i alle fall ikke hunder med halsbånd. Da vil du bli midtpunktet i det som kalles en sentrum-periferi-konflikt. Ikke ta det personlig. Men neste år er det kommunevalg. Og den svarte fremmedartslisten skal oppdateres.

Nå gjelder det å ligge lavt.

– Som sjakal har du en kjempefordel. Du kommer med blanke ark, sier John Linnell, forskeren ved NINA.

– Du har ikke ulvens bagasje. Folk forbinder deg ikke med noe, hverken vondt eller godt. For sjakalens del tror jeg det er best at den omtales som svær rev, heller enn en liten ulv.

Da nyheten om sjakalen i Lakselv kom, reagerte norske myndigheter som de fleste andre land:

«I den grad det er mulig, og at dyret fortsatt er her, så ønsker vi at det tas ut», sa seniorrådgiver Erik Lund i Miljødirektoratet.

– Så vi sendte dem den samme rapporten som vi hadde sendt til Tyskland, Polen, Latvia og Finland, sier Linnell.

Og dagen etter trakk direktoratet tilbake uttalelsen.

Sjakalen skulle få leve.

Men hvor lenge ville den klare seg?

Noas ark.  – Ikke særlig lenge, mener kameratgjengen utenfor Kjells kafé i Karasjok.

– Husk, du er i et samisk tamreinområde!

Resepsjonisten ved Scandic hotell er heller ikke optimistisk.

– Det blir jo 40 minus her! Stakkars liten!

Håpet hadde svunnet hen som et svakt og fjernt vinddrag. Men på Circle K, ventende på en bacongrill, snudde alt.

– Sjakalen, sa du?

En stamkunde vinker.

– Den ble observert i går, sier Arvid Solbakken (49), og viser frem et Facebook-innlegg fra Lakselv.

– Det er mye skriverier i sosiale medier om ukjente lyder om kvelden, sier han.

Vi hadde ikke sett snurten av en sjakal siden Svartehavskysten, 4500 kilometer lenger sør, og så har den gjemt seg oppi Lakselv! Den har overlevd tre harde vintre, og står der og uler som et glefsende vitnesbyrd om at de globale naturendringene faktisk også angår oss. Vi raser av gårde, enden er nær og skyene velter inn fra vest – Porsangerfjorden åpner seg i nord.   

 Hva er det vi ankommer? Et Noas ark ved enden av kontinentet? Fremtidens biologiske hot spot?

Så raskt har naturen endret seg at Artsdatabanken nettopp har laget en egen dødsliste over 102 arter de tror kommer til å dø ut fra Norge, som følge av klimaendringene. Vi snakker en enorm omfordeling av verdens arter, mennesker og dyr, fugl og fisk – og det har allerede skjedd.

Rådyret, som for 50 år siden bare fantes sør i Norge, reker nå rundt på nordnorske jorder. Ute i fjorden har plutselig makrellen dukket opp, og Mads Ørjan Paulsen, en av bøndene som oppdaget sjakalen i 2019 – har begynt å høste modent byggkorn.

– Vekstsesongene har blitt lengre, sier han, når han tar oss imot ved reisens slutt.

Vi står på jordet der alt startet denne høstkvelden 2019. Og endelig begynner det å regne.

– Sjakalen var her i går igjen, den dukket opp bak traktoren – akkurat som første gang jeg så den, sier Paulsen.

Selv om det ikke kan utelukkes at det er en ny sjakal som har ankommet, er det all grunn til å tro at det er snakk om den samme. Ifølge Paulsen er sjakalen blitt god og rund.

– Den ser rett og slett ut til å stortrives, sier han.

Vinden øker på rett fra nord – og mørket siger inn over bygda. Regnet kiler på den solbrente huden. Så bøtter det ned. Paulsen ler.

– Velkommen til Lakselv. D2

Epilog. Den siste videoen av sjakalen i Lakselv ble tatt i slutten av august. DN har sendt den til NINA-forsker John Linnell, som bekrefter at det er en sjakal. Ifølge flere vi har snakket med, er den særlig aktiv om natten når hundetispene i bygda har løpetid. Det indikerer at det er en hann, som uler og uler og venter på en hunn.

I tillegg til den i Lakselv, ble en annen sjakal fanget på et viltkamera i Kåfjord i Troms, tidlig vinter 2020. Ifølge rovviltkontakten i kommunen, Geir Arne Evanger, har også denne sjakalen bosatt seg, den ble sist observert (av ham selv) fjerde oktober i år da den krysset en vei.

En tredje sjakal kan også, vinteren 2020, ha blitt fanget på et kamera helt i havgapet oppe ved Skjærvøy i Sørreisa. Statens Naturoppsyn trodde noen tullet da de fikk tilsendt et videoopptak av noe som lignet en prærieulv fra Montana i USA.

Tips oss: 
Har du sett et dyr som ligner litt på en rev, og litt på en ulv, og som uler på en måte du aldri før har hørt?
Ta kontakt! ola.halvorsen@dn.no