– Det er så kjekt å sitte her og se opp på huset til Todd om kvelden. Det lyser så fint, og ser ut nesten som en svevende ufo. Også så kjekk nabo, da! Han er min beste yngste venn.

– Og du er min beste eldste venn, kvitterer Todd Saunders sin aldrende, men spreke, nabo Bjørn Angell (85).

Den kanadisk-bergenske arkitekten Todd Saunders, av Huffington Post rangert som en av verdens fem beste arkitekter under femti, står i enden av hagen og slår av en prat med naboen i Tveiterås Hageby i Bergen. Han har gjort det som så mange arkitekter har gjort før ham: Tegnet sitt eget hus.

– Jeg leste historien om husene til arkitekter jeg har sett opp til, som Philip Johnson og Frank Lloyd Wright, og skjønte at det krevde en viss avstand å tegne sitt eget hus. Det er nesten som om en psykolog skulle gå i terapi hos seg selv, eller en forfatter skulle skrive sin egen biografi før fylte femti. Skjønner du? «Ditt eget hus» er på godt og ondt et avtrykk av DNA-et ditt, men likevel ikke helt rettferdig. Jeg ville sikkert tegnet et mye bedre hus som 50-, 60-, eller 70-åring. Jeg elsker det, og jeg hater det.

ALLVÆRSHUS

Villa S ruver mørkt og mykt ved enden av veien som snirkler seg frem mellom løvtrær og hager med luftige villaer og høye hekker.

Lyden av river og hekkesakser vitner om pensjonister og en sjeldent solfylt formiddag i Bergen. Det er lydene av villastrøkets utrettelige kamp mot forfallet.

Tveiterås hageby ble etablert i 30-årene, og tegnet for middelklassens øvre sjikt av arkitekt Leif Grung, modernismens fanebærer i Bergen. Her tegnet han også sin egen bolig, litt friere i tøylene enn ellers.

Og her har altså Todd Saunders tegnet sin bolig – også han litt friere i tøylene enn ellers.

– Grung var Bergens beste arkitekt. Det er han som har satt stemningen her. Hit kom jeg 70 år senere. Jeg har tilført et nytt lag til nabolaget, ikke bedre, men på min måte. Mitt hus har samme retning som de andre i nabolaget, det samme flate taket og de samme gjerdete hjørnene. Jeg måtte spille på lag med husene som alt sto her. Siden jeg kom hit sist, var selvfølgelig de beste tomtene tatt. Jeg har derfor løftet huset opp for å skape min egen tomt.

Han skritter over plenen i gummistøvler, tykk ulljakke og hendene dypt i bukselommene.

– I hagen ønsket jeg å lage et tun, og det har jeg gjort ved å bygge dette vedskjulet. Jeg er jo kanadier og elsker å hugge ved og jobbe med motorsagen mi. Det vedskjulet skal fylles til randen.

Lyset siles gjennom nakne grener. Han vasser i løv. Trærne var det viktig for ham å ta vare på. Og lyset.

– Der kommer solen opp klokken seks, og der står solen på ettermiddagen, og der kan vi sitte under tak og lese når det regner.

Han har tenkt på en uteplass til ethvert tidspunkt – og til ethvert vær.

– Jeg tegner alltid hus jeg ville bodd i selv, men dette huset er veldig annerledes fra de andre husene jeg har tegnet. For det første er det ihvertfall et skikkelig bergenshus, for her regner det 250 dager i året.

Han har tegnet huset slik at de kan gå tørrskodd fra døren til bilen, og slik at ungene kan huske ute under tak.

– De fineste opplevelsene med et hus oppstår når du føler at det spiller på lag med deg og beskytter deg. Derfor er huset også tilpasset de skiftende årstidene.

MANGLENDE MOTSTAND

Et steinkast unna, bokstavelig talt, med utsyn til tomten, leide Saunders, samboeren Trude Sangolt og barna Sina (8) og Astri (5) et hus i to år mens byggingen av deres fremtidige hjem pågikk.

– I to år var jeg her hver dag. Jeg har tegnet og forklart på gipsveggene, og er så heldig at jeg kunne plukke håndverkere fra øverste hylle. Det er folk jeg har kjent og jobbet med i mange år. De respekterer mitt fag, jeg respekterer deres.

– Hva har vært det mest utfordrende ved å tegne til seg selv?

– At jeg hadde altfor lite motstand! Vanligvis har jeg en oppdragsgiver som legger rammene rundt meg. Nå måtte jeg lage min egen motstand.

Så hva slags hus er Villa S blitt?

– Jeg vil ikke si at jeg har tegnet et «funkishus», selv om jeg har tilpasset huset vårt nabolaget Leif Grung tegnet. For meg er «funkis» etterhvert blitt tomt eiendomsmeglerprat. Jeg vil heller si at jeg har brukt moderne arkitektur til å tegne et annerledes hus, tilpasset meg og min families behov og nabolaget det står i. Men det er absolutt et funksjonelt hus.

Livet til familien Sangolt-Saunders utspiller seg på ett hovedplan i annen etasje med kjøkken, spisestue, stue, bad, soverom og vaskerom.

– Den eldste datteren min ville ha rom ved siden av kjøkkenet, med utsikt til det høye treet hun bruker å klatre i. Det er hun veldig fornøyd med. Jeg er fornøyd med at jeg bare har tre skritt til badet når jeg står opp, og fire skritt til kaffemaskinen. Og så er det utrolig lett å holde orden her. Får vi besøk, rydder vi på ti minutter.

Saunders viser linjene, for det må alltid være linjer: De to som strekker seg horisontalt, og den som strekker seg vertikalt gjennom tre etasjer. I øverste etasje ligger den «eneste» luksusen han har unnet seg:

– Bibliotek! På førti kvadrat. En gave til familien. Vi er en bokelskende familie som leser hele tiden. Hadde jeg tenkt penger, hadde jeg aldri bygget det, men det rommet skal gi liv og glede. Der skal vi lese, og der skal vi tegne sammen. Det måtte jeg ha.

Han har oppdaget at datteren har talent for tegning. Det gleder ham.

– Men jeg ønsker ikke å lære henne å tegne. Gleden må komme innenfra.

JAZZARKITEKTUR

Selv fant han den største gleden i livet som 19-åring, og den gleden har aldri sluknet.

– Jeg hadde begynt på forstudiet til medisin og studerte kjemi, men det ga meg ingenting. Så hoppet jeg av og begynte på kunstskole. En dag fikk vi i oppgave å tegne et forslag til en park. Da jeg var ferdig løp professoren opp i etasjene og hentet femteårsstudentene for å vise frem det jeg hadde tegnet. «Han her vet hva det går i», sa han. Da skjønte jeg at jeg faktisk hadde talent. 

Nå bor Todd Saunders i et hus som svever litt over bakken, ja, kanskje akkurat litt som en lysende ufo i natten.

– Jeg har aldri tatt reglene så alvorlig. Det jeg driver med er som å leke uten regler. Som jazz.

Som sønn av hippieforeldre, oppvokst på Newfoundland, Canadas værharde østkyst, lærte Saunders tidlig å følge sin indre stemme og siden stå uredd i det.

– De siste ti årene har vært de fineste årene i livet mitt. Jeg har lært meg å slappe mer av, og denne prosessen med dette huset tror jeg har gjort meg til en mye bedre arkitekt. Jeg ser gjennom fingrene med detaljer, og har fått en forståelse for de uendelig mange valgene du må ta stilling til når du bygger hus. Og ikke minst til kostnadene. Jeg vet hva hver spiker koster! De jeg tegner for nå, kommer garantert til å få mer ut av meg.

Men han var ikke den eneste som skulle bestemme. Samboeren hadde full tillit til Saunders, men fikk også si sitt.

– Jeg synes alltid husene blir bedre når alle fremtidige beboere er med på prosessen. Trude, for eksempel, ønsket varme i huset og satte foten ned for vindu fra gulv til tak. Hun tvang meg til tegnebrettet. Nå synes jeg at denne halvveggen på kjøkkenet og spisestuen fungerer utrolig bra.

Saunders legger ikke skjul på at mange har spurt ham om han ikke skulle eksperimentere mer når han bygget sitt eget hus.

– Men jeg har først og fremst vært opptatt av å lage et hus familien min skulle føle seg vel i. Og nå føles det nesten som om vi har bodd her i 50 år. At det ikke skal endre seg på 50 år er helt fint.

HÅNDLAGET KVALITET

For første gang er han med når livet starter innenfor veggene i et hus han har tegnet selv.

– Jeg blir alltid gode venner med de jeg tegner for, men jeg forsvinner fra huset når deres liv starter. Dette er egentlig første gang jeg opplever hvordan det er å bo i et hus jeg har tegnet selv.

– Er du fornøyd med arkitekten?

– Det føles som om det jeg holder på med er riktig og egentlig ganske bra.

Saunders har brukt syv år på prosjektet.

– Jeg bruker ekstremt mye tid på husene mine, og jeg liker å samarbeide med gode håndverkere. Husene mine har kanskje en egen varme? Jeg synes rett og slett det er lite kvalitet i moderne arkitektur. En del nye bygg virker kalde og hermetiserte, med gipsvegger og billig parkett. Jeg liker det taktile, det håndlagde, sier Saunders, som gjerne hadde sett at arkitekturen ble mer stedsspesifikk.

– Bare se på Vestlandet, med den vakre naturen. Spiller en på lag med landskapet, kan det bli fantastisk arkitektur.

Arkitekten synes det er et paradoks at husene bygget på 1930-tallet, mens Norge ennå var et fattig land, har unike kvaliteter han ikke finner i dagens «pappesker».

– Ti prosent av arkitektene bidrar til å gjøre faget bedre, 90 prosent gjør ingenting for faget. Det kan jeg si fordi jeg reiser mye rundt i verden og ser hva som blir laget. Jeg ser hvor likt alt er, og hvor mye raskere alt går. Det er stor forskjell på et hus tegnet av en god arkitekt og en teknisk tegner. Alt skal være likt og vedlikeholdsfritt, det er «death by boredom».

Les også om generasjonen som krever å ha det gøy på jobb:

«Ros, ros, ros og atter ros»

Curling-kongene (krever innlogging)

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.