Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen har dokumentert storslått norsk etterkrigsarkitektur i filmene «Ad Astra», «Bauta» og «Odda».

Reisen begynner i Venezia. Sakte beveger kameraet seg inn i Sverre Fehns asketiske utstillingspaviljong i Giardini, hvor det dveler ved trærne som strekker seg gjennom takbjelkene i betong – som det deretter konsentrerer seg om. Neste stopp er Håkon Mjelvas undergrunnsstasjon på Romsås i Oslo, fjellhallen med de karakteristiske linjene i rødt og blått.

Så bærer det videre til Ryfylke, til en ufo som lyser i mørket, omgitt av fjell og vann: Geir Grungs kraftstasjon for Norsk Hydro på Nesflaten. Nok en gang går ferden inn i fjellet: til den dramatisk belyste kraftkatedralen Grung tegnet med inspirasjon fra japansk arkitektur.

Begynnelsen på dokumentaren «Bauta» er betegnende for arkitekturfilmene de norske regissørene Paul Tunge (35) og Egil Håskjold Larsen (34) har laget de seneste årene – som noen av de ytterst få her til lands. De dyrker en særlig interesse for den offentlige byggekunsten fra de første tiårene etter annen verdenskrig, en åpenbar kjærlighet til betong som materiale, en sans for dens linjer, mønstre og teksturer og en hang til elegien. Melankolien understrekes av tausheten og fraværet av mennesker – bare sporene etter dem er synlige på lerretet – og av Kim Hiorthøys dempede, tidvis dystre musikk.

Aktualisert av årets utgave av arkitekturfilmfestivalen i Oslo viser Cinemateket tre filmer av Tunge og Larsen i uken som kommer: «Ad Astra» (2016), den allerede nevnte «Bauta» (2017) og «Odda» (2018). De fungerer utmerket sammen og forteller, på 93 minutter, en vakker, poetisk historie om norsk modernisme, omgivelsene den inngår i, og – indirekte – den historiske perioden den ble til i.

Helter

«Ad Astra», den eldste av filmene, handler nesten utelukkende om etterkrigstiårenes norske kirker. «Bauta», derimot, beveger seg altså fra industriarkitektur til t-banestasjoner og fra utstillingspaviljonger til idrettsanlegg.

«Odda», den lengste og foreløpig nyeste av duoens filmer, er den som skiller seg klarest ut: Heller enn å dokumentere mange anlegg i ulike byer konsentrerer den seg om ett sted, Odda, og arkitekturen der. I hovedsak beveger kameraet seg rundt på den gamle smelteverkstomten, inn i og ut av ovnshus og lagerbygninger, men etter hvert fortsetter den ut av industriområdet og inn i småbyen som omgir det, for til slutt å ende opp ved kaia mot Sørfjorden.

Mens Tunge og Larsen i de to andre filmene hedrer helteskikkelsene i fortellingen om den norske senmodernismen – Erling Viksjø og John Engh, for eksempel – er det en arkitektur uten signatur som dominerer i «Odda». I denne filmen er også forfallet tydeligst: Det begynner å bli lenge siden disse rommene var fylt av industriarbeidere. Nå angir knust glass tonen. På sitt stillfarne vis bidrar dermed Tunge og Larsen til refleksjoner både over mulig gjenbruk av eksisterende bygninger og over en postindustriell tidsalder mer generelt.

Blikket for geometri, linjer og overflatevirkninger preger alle filmene, men i «Odda» går de lengst i retning av abstraksjonen: Kraftledninger mot himmelen, for eksempel, danner en elegant komposisjon. Det samme gjør sirkelformede ovner.

Også Hiorthøys musikk gir karakter til alle filmene, i likhet med de lange tagningene. Ofte ser man det man ville sett dersom man selv vandret gjennom rommene. Andre ganger kommer man opp på bygningenes tak, for eksempel. Nå og da fanger kameraet et menneske eller to, og en sjelden gang kan man høre stemmer.

Likevel er det altså nesten utelukkende arkitekturen som råder grunnen her, med sine dører, vinduer, vegger og tak. Bildene av en likkiste i et av krematoriene er en påminnelse om rommenes bruk og plass i menneskenes liv. Også inkluderingen av Erling Viksjøs ødelagte høyblokk i regjeringskvartalet bidrar til prosjektets eksistensielle alvor.

Stemninger

Filmskapernes valg av bygninger er i hovedsak i tråd med vurderingene norske arkitekturhistorikere har gjort – inkludert er klassikere som St. Hallvard kirke i Oslo, tegnet av Lund og Slaatto, og Jan Inge Hovigs ishavskatedral i Tromsø.

Det betyr likevel ikke at bygningene i filmene er ukontroversielle. Mange av dem går under betegnelsen brutalisme og er representanter for en type storslått, skulpturell betongarkitektur som tradisjonelt har skapt større begeistring blant arkitektene selv enn blant folk flest. Filmene er slik sett et bidrag til å understreke skjønnheten i monumenter som ikke sjelden er blitt avskrevet som stygge og dårlig tilpasset.

I så måte føyer disse filmene seg inn en bredere utvikling. De seneste årene har et helt bibliotek om denne typen arkitektur kommet ut – noen bøker dominert av fotografier, andre av akademisk tekst. I sommer ble Oslos betongarkitektur hedret med utgivelsen «Concrete Oslo», for eksempel.

Disse bygningene ble ofte tegnet med høyere sosiale ambisjoner enn mye av dagens arkitektur kan vise til: De fleste eksemplene i filmene til Tunge og Larsen er typisk nok skapt for fellesskapet, enten det er tale om kirker, svømmehaller eller industri- og administrasjonsbygninger med stor betydning for det norske sosialdemokratiet.

Den nedslitte gamle svømmehallen i Bodø, tegnet av arkitektene Torbjørn Rodahl og Paul Cappelen, er ikke bare med i «Bauta». Den fikk også nylig plass i det internasjonale kunstbokforlaget Phaidons gedigne «Atlas of Brutalist Architecture». Det sier både noe om renessansen for denne lenge så utskjelte arkitekturen og noe om svømmehallens kvaliteter. Atlaset deler de norske filmskapernes ambisjon om å løfte frem viktige og til dels forsømte bygninger og peke på betongarkitekturens skulpturelle kvaliteter.

At filmene er helt uten kommentarer – den minimale informasjonen om bygningene er samlet på slutten – vil trolig frustrere noen. Mens den stadige bevegelsen fra én feiret bygning til den neste skaper variasjon i «Ad Astra» og «Bauta», vil neppe den utpreget langsomme «Odda», som er hele 44 minutter lang, falle i enhver smak.

I disse filmene er det bildene og stemningen de skaper, man må stole på. De er til gjengjeld fascinerende på en måte som gjør at også folk uten forhåndskunnskaper om denne arkitekturen bør kunne la seg begeistre.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.