«Blokkere kroppsdelene dine? Samle bena? Ringe politiet? Gjorde du noen av disse tingene?»
Det er den amerikanske dommeren John Russos ord, og han uttalte dem i 2016, til en kvinne som ønsket å få nedlagt besøksforbud mot en mann som angivelig hadde voldtatt henne. Ordene lyser over et helt oppslag i den spanske kunstneren Laia Abrils (36) nye bok «On Rape and Institutional Failure», et visuelt dypdykk i voldtektens historie og de bakenforliggende samfunnsstrukturene.
– I begynnelsen av prosjektet var researchen knyttet til at jeg ville forstå voldtektskulturen, dens opprinnelse, lovene, hvordan det hele oppsto, forteller Abril.
Men da fem menn som hadde gjengvoldtatt en 18 år gammel jente under San Fermín-feiringen i den spanske byen Pamplona – og filmet overgrepet – ikke ble funnet skyldige i voldtekt i 2018, utløste det en bølge av protester i Spania og spisset vinklingen for Abrils prosjekt:
– Jeg skjønte at det som interesserte meg, utover hvordan jeg skulle visualisere eller ikke visualisere ofre for seksualisert vold, er hvordan institusjonene svikter oss, sier hun.
Mission first. «Med tiden fortalte jeg kjæresten min hva offiseren hadde gjort med meg», forteller amerikanske Meredith. Uniformen representerer henne, men først og fremst institusjonen som sviktet.
Fakta: Laia Abril
Spansk kunstner
Født i 1986 i Barcelona.
Har studert journalistikk og fotografi og jobber tverrfaglig med fotografi, tekst, installasjoner, video og lyd.
Har mottatt flere priser og er å finne i blant annet Centre Pompidou og Fracs samlinger.
Arbeider med den omfattende trilogien «A History of Misogyny» med bokutgivelser på Dewi Lewis og utstillinger i flere land.
Første bind, «On Abortion», utkom i 2019 og mottok Aperture-Paris Photos pris for årets beste bok.
Annet bind, «On Rape», utkom høsten 2022.
Ingen portretter
Boken vever sammen intervjuer med fagfolk, politiske uttalelser, historiske fakta og vitnesbyrd fra ofre og overlevende verden over. Da Abril begynte researcharbeidet for fem år siden, var målet å belyse et tema som i liten grad ble dekket eller diskutert.
Men mens hun jobbet, skjøt Metoo-bevegelsen fart, og plutselig nådde tematikken mainstream-medienes forsider.
– Da innså jeg at dokumentarfoto, fotojournalistikk og medier generelt legger et enormt press på disse menneskenes privatliv. Eksponeringen blir nesten som en rettssak nummer to.
For ikke å mate et narrativ som tillegger ofre og overlevende skyld, har Abril latt være å portrettere dem. I stedet presenterer hun vitnesbyrdene deres ved siden av et representativt plagg.
– Verkene med de ulike plaggene er ment å representere ikke bare personene, men også institusjonene som har sviktet, voldtektskulturen som lå bak. Så hvis det er en som var i militæret, er det uniformen; er det en som led under religiøs institusjonssvikt, er det de religiøse plaggene; det samme med den lille jenta – der er det skolen som sviktet, sier hun.
– Det var et bevisst valg, så jeg kunne skifte fokuset fra dem til institusjonene. For hadde jeg vist ofrene, ville det nok en gang handlet om kvinnekroppen som et slags bevis for forbrytelsen. Som jo er det gamle narrativet hvor man legger skylden og skammen på offeret.
Ble stor sak. Denne spørsmålsrekken ble Chanel Miller (22) stilt av forsvarsadvokaten til voldtektstiltate Brock Allen Turner (19) i 2016.
Uvitenskapelig. I 2018 ble det forbudt for bangladeshiske leger å utføre «tofingertesten» for å sjekke om voldtektsofre var «vant til samleie».
Videospill. I notoriske «Custer's Revenge» fra 1982 er målet å «ha sex» med en amerikansk urfolkskvinne bundet til en påle.
Siden 1450. Kjønnsparykken ble opprinnelig brukt av sexarbeidere for å unngå lus, skriver Laia Abril i boken.
Gjennomført
«On Rape» er preget av en gjennomført visuell grunntanke og er bind to i kunstnerens forseggjorte trilogi om kvinnehatets historie.
Første bind het «On Abortion» og kom i 2019; tredje bind er planlagt utgitt allerede i 2023. Det skal handle om massehysteri, forteller Abril, «om hvordan kvinner er blitt kontrollert gjennom ideen om hysteri». Arbeidet med trilogien har vært og er tungt.
– Det har alltid vært historiene som driver meg, jeg har aldri egentlig vært noen mediumsromantiker. For meg handler det om historiene jeg vil fortelle. Men hva som holder meg gående, og hvorfor jeg velger akkurat disse historiene, er noe som går litt over min forstand.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.