«We tell ourselves stories in order to live», begynner den amerikanske journalisten og forfatteren Joan Didion sin essaysamling «The White Album» (1979).
Sitatet er blitt stående som et fyndord om fortellingens kraft, om nødvendigheten av å fortolke virkeligheten som historier, og har senere dukket opp på både tøynett, statement-kopper og i Morgenbladet-kronikker.
Hva som ikke like ofte siteres, er det Didion skriver noen linjer nedenfor: «Or at least we do for a while.» For boken hennes handler om en periode – overgangen fra 1960- til 1970-tallet – da hun «begynte å tvile på premissene i alle historiene jeg noen gang hadde fortalt meg selv», og la seg inn for en akuttpsykiatrisk konsultasjon.
Fakta: «Trick Mirror: Reflections on Self Delusions»
Skrevet av Jia Tolentino.
320 sider
Penguin Random House
Uvisse tider
«Jeg skrev denne boken mellom våren 2017 og høsten 2018», begynner den amerikansk-filippinske journalisten Jia Tolentino (29) «Trick Mirror», sin første og nettopp utgitte essaysamling: «Ut i gjennom denne perioden merket jeg at jeg knapt kunne stole på noe jeg tenkte.»
At et slikt perspektiv minner mer enn vagt om åpningen på «The White Album», er ikke den eneste grunnen til at New York Magazine, i en forhåndsomtale av «Trick Mirror», skrev at Jia Tolentino «kan være vår tids Joan Didion».
De har også gått noe av den samme karrierestigen – Didion fra praksis i Vogue til The New York Review of Books, Tolentino fra de feministiske nettstedene Jezebel og The Hairpin til The New Yorker.
Og så fremstår begge som klarsynte observatører av sin samtids motkultur og på samme tid midt oppe i den: På et av de mest ikoniske bildene av Joan Didion er hun omgitt av hippier i San Franciscos Golden Gate Park; i en av de beste episodene av podkasten Reply All, «The Bitcoin Hunter», forsøker Jia Tolentino å finne ut hvor det ble av kryptovalutaen hennes (det vil si, det som er igjen på kontoen etter at hun investerte i marihuana og MDMA).
Men det er så klart en meningsløs øvelse å sammenligne to forfattere, bare fordi de er kvinner og briljante personlige essayister, hadde det ikke vært for at New Yorker-redaktør David Remnick nylig gjorde det samme: «Se på Joan Didion da hun var ung – plutselig var det en stemme som virket ny og distinkt og snakket rett til deg. Jia er en veldig annen type skribent … Men effekten er lignende.»
Speilbilde
En forskjell på dem er at mens Joan Didion, da hun var på samme alder, ble midlertidig «paralysert av overbevisningen om at skriving var en irrelevant gjerning», virker det som det mest relevante Jia Tolentino kan gjøre.
Historiene hun forteller i debutboken – om hennes internettavhengighet, bindestreksidentitet, bakgrunn som reality-tv-deltager, oppvekst i en karismatisk megakirke, erfaringer med sexisme, kroppsidealer og senkapitalistisk arbeidsliv – er «prismene som jeg er blitt kjent med meg selv gjennom», skriver hun. Om disse prismene utgjør et speilbilde eller et narrespeil – trick mirror – er hun usikker på.
«Men det er greit», legger hun til. «Det hadde en verdi, fortalte jeg meg selv, bare det å forsøke å se klart».
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.