Hva med å bruke hjemmekontortiden til å skrive ditt første brev?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Så får du litt trim på kjøpet også.

Start Me Up. Mick Jagger i hyggelig lune ved skrivebordet. Hentet fra Shaun Ushers «Bemerkelsesverdige brev», den norske utgaven av «Letters of Note» fra 2016.

Den relative isolasjon mange opplever i denne tiden, kan også brukes til å gjenopplive gamle kunster og tradisjoner. Som for eksempel brevskrivingen. Rett før karantenen var et faktum, kom en ny utgave i den nye paperback-serien «Letters of Note», redigert av Shaun Usher.

Dette er en forlengelse av en populær bokutgivelse fra noen år tilbake, der det ble samlet spesielt leseverdige brev til eller fra kjente personer fra kultur og samfunnsliv fra de siste par hundre årene. Den nye serien er delt opp i temaer som krig, sex, katter og kunst.

I boken med musikkbrev finner vi gjenfortellinger om brev fra og til John Coltrane, Ludwig van Beethoven, Keith Richards, Charles Mingus og så videre. Det er mye varme i denne kommunikasjonen.

Fakta: «Letters of Note: Music»

Shaun Usher (red.)

(Cannongate Books, 2020)

Fuckface

Litt kjøligere var nok forholdet mellom pianist og komponist Erik Satie og kritiker Jean Poueigh i 1917, som selv om han håndhilste galant etter oppsetningen, grundig slaktet balletten «Parade» på Théâtre du Chatelet, med tekst av Jean Cocteau og scenedesign av Pablo Picasso.

Satie ble lynende forbannet og sendte kritikeren opptil flere brev. Som for eksempel:

Sir and dear friend,

What I know is that you are an ass-hole, and, if I dare say so, an unmusical ass-hole. Above all, never again offer me your dirty hand.

Erik Satie

Og noen dager senere, når han hadde fått tenkt seg om:

To Monsieur Fuckface Poueigh, Famous Pumpkin and Composer for Nitwits

Lousy ass-hole, this is from where I shit on you with all my force.

Erik Satie

Komponisten ble saksøkt av kritikeren, og måtte sone åtte dager i fengsel for sin oppførsel.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

God trim

Noe langt mer hyggelig er et gripende brev fra den døve og blinde Helen Keller, sendt i 1924 til New York City Philharmonic Orchestra, der hun takker for musikken hun «hørte» etter en radiooverføring av deres fremføring av Beethovens Niende symfoni i Carnegie Hall. Et lite mirakel det, selvfølgelig, men hun beskriver det godt hvordan hun fikk hørt det med fingrene:

[ …] noen foreslo at jeg skulle legge hånden på mottageren og se om jeg kunne kjenne noen av vibrasjonene. Han skrudde av hetten, og jeg rørte lett på den følsomme membranen. Hvor stor ble ikke min forundring over å oppdage at jeg kunne føle, ikke bare vibrasjonene, men også den lidenskapelige rytmen, musikken og driften.

Det er hyggelig med epost og Messenger-chatten, men kanskje man skulle bruke denne tiden på å forsøke å gjenopplive brevskriveriene sine? Eller, for de yngre av oss, kanskje skrive sitt aller første? Føre pennen mot arket og la tankene fare.

Det er jo god trim å gå frem og tilbake til postkassen også.

Les også: Nips er tilbake

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner