Hvor mange tegneserieskapere fra Tasmania kjenner du til? Hvis svaret er «null», er det på høy tid å sjekke ut Simon Hanselmann.
Hans krønike om Megg og Mogg er blitt en «To trøtte typer» for 2000-tallet, og parets stillestående reise inn i rusmisbruk, depresjoner og apati er publisert på Tumblr, Vice.com og hittil fire bøker.
Dette er ingen fest, snarere er tilværelsen til den grønnhudede heksen Megg, katten Mogg og deres nærmeste som en «dagen derpå» som aldri tar slutt. Og i årets bok er virkeligheten i ferd med å innhente antiheltene, for her demper Hanselmann stoner-humoren og skrur til den eksistensielle angsten.
Hasjhumor
En norsk parallell er Christopher Nielsens klassiske «To trøtte typer», som startet som enkel hasjhumor i Gateavisa i 1981 og utviklet seg til en unik oppvekstfortelling fra en generasjon som vokste opp i Oslos drabantbyer og gikk til grunne i indre by.
«Bad Gateway» er Hanelsmanns variant av To trøtte typer-svanesangen «Uflaks» (2005), en tragikomedie der Nielsen dykket dypere ned i rusmisbruk, kriminalitet og fornedrelse enn noen gang tidligere.
Megg og Moggs tidligere samboer, den (relativt) streite kompisen Owl, har nå gitt opp alt håp om bedring hos sine gamle venner, og idet han flytter ut fra kollektivet mister paret sin siste forbindelse med en normal hverdag – og sitter igjen stadig blakkere, mer ensomme og nedbrutte.
Parets nye samboer, doplangeren, sosiopaten og småbarnspappaen Werewolf Jones, er fullstendig ute av kontroll, og tilfører bare ytterligere kaos og usikkerhet i den allerede mistrøstige tilværelsen.
Fra irritasjon til sorg
«Takk Gud for at jeg aldri trenger å henge med noen som dette igjen», skrev kollegaen Daniel Clowes, best kjent for «Ghost World», om sin opplevelse av Megg og Mogg.
Hanselmann skildrer beskt overgangen fra 20-årenes romantisering av rus, psykiske problemer og lediggang til øyeblikket der du hverken har penger, helse eller venner til å fortsette eller komme deg ut av livsstilen.
Som leser blir du først irritert av Megg og Mogg, deretter synes du de er morsomme, og til sist setter latteren seg fast i halsen, og du føler mest empati og sorg når du ser hvor det bærer.
Det verste er at Hanselmann trolig sparer det verste til den kommende oppfølgeren.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.