Når vond mat blir god lesning

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Den britiske matskribenten Jay Rayners verste restaurantslakt er samlet i bokform.

Slakteren. Med en jazzmusikers snert og eleganse formulerer britiske Jay Rayner de mest lesverdige restaurantanmeldelsene. Nå er hans drøyeste og mest indignerte slakt publisert som bok.

Alle sanselige mennesker elsker å lese om mat. Mat og drikke kombinert med sosial omgang føles jo som selve meningen med livet når vi er først er i kontakt med det. Hvor fantastisk er det ikke når forfattere og andre skribenter evner å sette ord på bordets gleder, smakenes beruselse og sivilisasjonenes kulinariske historielinjer, og derigjennom klarer å fortelle oss lesere om hvordan være i verden?

Jo da, det er viktig, det. Men det ligger en vel så stor glede i å lese om når mat og matopplevelser er forferdelig, mislykket og plagsomt. Det bereder selvfølgelig grunnen for harmfull humor og beske beskrivelser, men sannelig forteller ikke også det oss veldig mye om denne jammerdal som er ramme for vår væren. Når meningen med livet avkles, våkner vi i gjenkjennelsens avsky, interesse og empati.

Den britiske matskribenten Jay Rayner, som i en årrekke har vært å lese i The Observer, er en av de fremste i sitt felt. Hans sidejobb som skjønnlitterær forfatter og ikke minst som jazzmusiker i The Jay Rayner Quartet, gir seg tydelig til uttrykk i timing, melodiøsitet, historisk bevissthet, snert og improvisasjon i tekstene han skaper. Han finner ener’n, som det heter på jazzspråket.

Det er heller ingen tvil om at han er den fremste restaurantslakteren i mediene i dag. Det finnes stor bevisbyrde for nettopp dét i den helt ferske boken «Wasted Calories and Ruined Nights» (Faber), som samler hans verste restaurantslakt i ett hendig lite volum.

Fakta:

Jay Rayner:

«Wasted Calories and Ruined Nights. A Journey Deeper Into Dining Hell»

Guardian Faber, 2018

Uten forkledning

Det er mange forskjellige måter å møte utfordringene ved det å være restaurantanmelder på. Norske restaurantanmeldere gjemmer seg gjerne bak idiotiske aliaser og ambulerende psevdonymer i spaltene, med vekslende hell og mange unødvendige og kreative «samtaler» spisepartnerne mellom i tekstene. Kunnskapsnivået kan også bli satt under diskusjon når man ikke vet om det er mange forskjellige som har skrevet artiklene. Nei, full byline og god rutine er nok å foretrekke.

Ruth Reichl, en av de fremste amerikanske restaurantanmelderne de siste 30 årene, gikk som kjent så langt i sine forsøk på å skjule sin identitet for ikke å oppnå spesielle fordeler at hun møtte opp under forkledning og med hjelp av teaterinstruktør inntok flere forskjellige personligheter, som Molly, Chloe, Brenda og Miriam. Nesten litt skummelt.

Jay Rayner har ikke stort å gjemme seg bak, han har et meget lett gjenkjennelig ansikt og er på flere vis en ruvende skikkelse. Han bestiller under annet navn, men kommer som seg selv. Ved noen etablissementer henvender de ansatte til seg til ham med navnet han har brukt på bestillingen, selv om både han og dem vet det bare er tull. Det blir det mange pinlige situasjoner av.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Men som regel får han hverken fordeler eller større utfordringer av at han er Englands største og viktigste matskribent. Stedene han skriver om her virker dødsdømt i utgangspunktet. Et veldig godt element i boken er at det er lagt til et lite post scriptum etter hver anmeldelse, der Rayner lister opp hva som skjedde etter at anmeldelsen kom på trykk, hva slags reaksjoner det ble, og hvordan det gikk med restaurantene. Som regel ble innvendingene tatt til følge, men noen av de mer fancy stedene kjører på som før.

Overpriset

Det er samlet 20 anmeldelser i boken, med den mest kjente teksten plassert til slutt. Man skulle kanskje tro at 20 veldig eksplisitte tekster opprinnelig ment for å leses i avis skulle slå hverandre i hjel når de blir plassert etter hverandre i en bok, men Rayners oppfinnsomme forfatterklo gjør at man ikke går lei de saftige beskrivelsene og den inderlige indignasjonen disse tekstene er knadd med.

Det hjelper også at dette hovedsakelig er kritikk som føles oppriktig, og at den oppleves som oppovervendt nevehytting på vegne av alle oss restaurantgjester, og ikke fra en kresen matsnobb som er misfornøyd med uspektakulære restauranter. Ja, hovedsakelig er det dekorerte, dyre og designede restauranter som gir Rayner disse ødelagte kveldene.

Det skinner også gjennom hvordan nye penger, gentrifisering og Londons unge businessmennesker gir vekstvilkår for mange forferdelige forretningsideer og «konsepter», som for eksempel den brunstige (og overprisede) stilen representert ved restauranten Beast. Her ligger det også et godt lag samtids- og kapitalismekritikk smurt mellom formuleringene.

Rayner gjør et unntak med et varslet mord i form av sandwich-kjeden Pret A Mangers fåfengte forsøk på på dining med duk på kveldstid i noen av lokalene sine. Tanken på Rayner som sitter alene med en unødvendig flaske prosecco og venter på sin ledsager en hustrig midtukekveld på Pret, omringet av bedre muligheter, må være matopplevelsens ultimate meningsløshet. Men han gjennomgår dette «dining hell» slik at du slipper.

Rayner ble et ytterligere verdenskjent navn etter en særdeles inspirert tekst om Le Cinq på Georges Cinq Hotel i Paris. Rayner forteller at en godt lest anmeldelse som regel får rundt 75.000 visninger og blir delt tusen ganger i sosiale medier. Teksten han skrev om Le Cinq fikk 2,2 millioner visninger og ble delt over 114.000 ganger. Det er da også et fantastisk skriftstykke. Rayners jobb er riktignok å selge aviser, men han forteller at han heller ikke overdrev for å gjøre det. Det kan være verd det å bruke et tosifret antall tusenlapper på et minneverdig måltid, men dette ble minneverdig på helt feil måte. Heldigvis sitter leseren igjen med et språklig måltid med perfide observasjoner, allerede lenge før maten kommer på bordet.

Når forretter til syv hundre og hovedretter til femten hundre kroner viser seg å være manifestasjoner av misforståtte ambisjoner og nedlatende finurligheter, sitter også leseren og hytter med neven i indignasjon og leselyst.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk