Dan Dunn, forfatter av «American Vino», alkohol, journalistikk, Playboy, litteratur, vin

– Det er ikke en fortelling om en mann som drikker seg til døde, det er en fortelling om en mann som drikker seg til livet, sier Dan Dunn (47).

– Eller det var det i det minste ment som, legger han til.

I over 20 år har Dunn levd av å skrive om alkohol. Den prisbelønnede journalisten har reist verden rundt på andres regning for å fylle spalten «The Imbiber» (som akkurat nå er å finne på Foodrepublic.com) med fortellinger om drinkekonkurranser i Karibia og whiskysmaking i Skottland, barsjekking, hvordan du best tvitrer i fylla og hvorfor lavkaloricocktails er en uting. En drømmejobb for mange, men den fuktige vagabondtilværelsen har også hatt sin pris.

Har jeg hatt dager hvor jeg har våknet opp fyllesyk og alene og hatt dårlig samvittighet fordi jeg har tatt for mye dop og følt meg ­ensom? Så klart!

DAN DUNN ­— forfatter og skribent

– Har jeg hatt dager hvor jeg har våknet opp fyllesyk og alene og hatt dårlig samvittighet fordi jeg har tatt for mye dop og følt meg ensom? Så klart! Alle har mørke øyeblikk. På den annen side har jeg aldri hatt behov for kone, barn og huslån. Forfatteren Henry ­Thoreau sa: «De fleste menn lever sine liv i stille desperasjon», og slik ville jeg ­aldri ha det. Jeg er bygget for å leve eks­tremt, på godt og vondt, slår han fast da D2 møter ham i Los Angeles.

– En av farene ved å ha en slik jobb er jo åpenbart å utvikle et alkoholproblem, hva tenker du om det?

– Som jeg pleier å si: «Det er ikke ­alkoholisme, det er en karriere», og så langt har det ikke tippet over for meg. Hvis du ønsker å ha en slik jobb, så nytter det ikke å være en alkis som snubler rundt. Spør du meg om jeg drikker mer enn jeg burde, så vet jeg ærlig talt ikke, for jeg omgås stort sett mennesker som liker å ta seg et glass, og jeg drikker ikke mer enn dem, sier han.

Hunter S. Thompson

Det er egentlig helt tilfeldig at Dunn endte opp som spritskribent. Han vokste opp i et fattig arbeiderklassestrøk i Philadelphia, men hadde større drømmer enn å ende opp som lastebilsjåfør som sin alkoholiserte far.

Han flyttet i stedet til Aspen fordi han hadde slekt der, og etter ankomst fant fetterens kjæreste tilfeldigvis noen artikler Dunn hadde skrevet for skoleavisen mens han studerte journalistikk. Hun satte ham i kontakt med redaktøren for Aspen Daily News, som ga Dunn tilbud om å skrive en ukentlig humorspalte for avisen uten lønn. Han takket ja, og mens han tjente til livets opphold som pizza­bud og bartender, ble spalten hans stadig mer populær. Den fanget også oppmerksomheten til gonzojournalistlegenden og «Frykt og avsky i Las Vegas»-forfatter Hunter S. Thompson, en av ungdomsheltene til Dunn, som ringte og ville treffe mannen bak de vittige skråblikkene.

– Det var en fantastisk opplevelse å bli kjent med ham, og Hunter ble en mentor for meg. Jeg lærte masse av å se på hvordan han jobbet. Han pleide å kjefte på meg fordi han syntes jeg var lat, og det var jeg også. Jeg skrev bare ned tankene mine, og det er ikke egentlig journalistikk, så han motiverte meg til å legge litt mer sjel i arbeidet mitt. Jeg fikk også ofte beskjed om å skjerpe meg, så jeg ikke kastet bort talentet mitt. Vi var venner til han skjøt seg ti år senere, forteller Dunn.

Headhuntet av Playboy

Etter at det gikk opp for ham at han kunne gjøre skrivehobbyen til karriere, flyttet han først til Arizona og begynte å jobbe som spaltist for en annen lokalavis. Ikke lenge etter bestemte han seg for å søke lykken i Los Angeles. Etterhvert fulgte oppdrag for GQ og det inter­nasjonale tidsskriftet Metro News, som hyret ham til å skrive en ukentlig alkoholspalte som han døpte «The Imbiber» (Drankeren). Den havnet på radaren til redaktørene i Playboy, og de tilbød ham å skrive dem samme spalten for Playboy.com i stedet.

– Det morsomste ved å jobbe for Playboy var at jeg fikk reise over hele verden og skrive om ulike typer sprit, og ligge med massevis av damer. Det er ikke den verste jobben jeg har hatt, sier Dunn.

Engasjementet hos Playboy tok slutt, men spalten lever videre. Dunn har også frilanset for «Saturday Night Live», hatt sitt eget radioprogram hvor han intervjuet celebriteter om deres alkoholvaner og skrevet tre bøker. Den nylig utgitte «American Wino: A Tale of Reds, Whites and One Man’s Blues» handler om hans aller mørkeste periode.

Død og kjærlighetssorg

4. juli 2010 var Dunns lillebror Brian beruset, glad og full av overmot. Noe av det morsomste 31-åringen visste var å hoppe fra bryggen Venice Pier i hjembyen Los Angeles. At det er livsfarlig var noe av det som tiltalte ham, dessuten hadde han hoppet tre ganger før. Men denne sommernatten svømte ikke Brian tilbake til land etter å ha hoppet, i stedet endte livet hans i de mørke bølgene. Tapet av broren gikk hardt innpå Dunn, men skulle også føre noe godt med seg. På flyet hjem fra begravelsen, møtte forfatteren henne som skulle bli kjæresten hans de neste fire årene.

– Jeg var en bedriten partner, og jeg hadde nok gjort ting veldig anner­ledes i dag, innrømmer Dunn.

Kjæresten fant seg til slutt en annen. Etter å ha blitt forlatt og med brorens død som et åpent sår, bestemte Dunn seg for å dra på en tre måneder lang reise i USA hvor målet var å besøke vinmakerier i alle USAs 50 stater. Turen ble basis for «Ameri­can Wino», som magasinet Forbes kaller «en festlig bok om vin alle vinsnobber vil hate».

Den er ikke bare en fuktig reiseskildring, forfatteren tar også et personlig oppgjør med seg selv gjennom de drøye 300 sidene. Han skriver om forholdet til broren og til foreldrene – som kanskje ikke burde vært foreldre i det hele tatt. I tillegg er boken preget av kjærlighetssorg og den iblant pate­tiske kampen for å vinne eksen tilbake, fylletekstmeldinger inkludert. Fortel­lingen er krydret med selvironisk ­humor som Thompson-fans vil elske, men den er også hudløs og innimellom skikkelig vond.

Livet på kanten

Dunn har slått seg til ro med at han neppe blir etab­lert i tradisjonell forstand. Han har for lengst oppdaget at kvinner som regel synes det er spennende å være sammen med ham i starten, men mister interessen når de skjønner at han ikke kan tilby trygghet og ­stabilitet.

– Hunter sa til meg: «De eneste som virkelig vet hvor kanten av stupet er, er de som har ramlet utfor.» Og de aller fleste ønsker ikke å ramle utfor, for de vet ikke hvordan de skal takle en sånn tilværelse, sier han, men legger til at han aldri kunne ha kopiert Thompsons sorti.

– Langt ifra, jeg ønsker å bli en byrde for min familie og et pengesluk for det amerikanske helsevesenet, blunker han.

– Når det er sagt så tenker jeg aldri på fremtiden eller hvordan det hele kommer til å ende. Jeg har ingen store planer. Akkurat nå lurer jeg bare på hvilken happy hour jeg skal dra på når dette intervjuet er over.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.