Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Bruker en million i året på gourmetmat og drikke

Tekst
Forfagtter Mons Kallentoft holdt på å spise og drikke seg ihjel. - Det skiter jeg i, det gikk bra, sier han. Han rbuker årlig over en million på viner, gourmetrestauranter og smaksbesettelsen. - Noen liker å gå på ski, noen dyrker klokker, biler. For meg er det store eventyr å finne i et glass, på en tallerken.

Forfagtter Mons Kallentoft holdt på å spise og drikke seg ihjel. - Det skiter jeg i, det gikk bra, sier han. Han rbuker årlig over en million på viner, gourmetrestauranter og smaksbesettelsen. - Noen liker å gå på ski, noen dyrker klokker, biler. For meg er det store eventyr å finne i et glass, på en tallerken.

Mons Kallentoft holdt på å spise og drikke seg ihjel. - Ser du på alle klassiske definisjoner av avhengighet, så er det jo det jeg er.

Det er timene man kan dø for. Fredag ettermiddag, lav ettermiddagssol, Stockholm: Kontorer tømmes for folk, serveringssteder fylles. Blod tilkommer kinnene, samtalene flyter, replikkene sitter. Vennligheten er ubegrenset, humoren likeså, den strømmer ut av folk. En basslinje som går i restaurantstøyen. Lykkebruset nedover ryggen idet man returnerer til bordet.

I nesen: svin, noe grillet, litt bacon, sitrusfrukter, espresso, ølskvetter, en vag eim av vintersigaretter fra døren.

I munnen: Smaksløker som higer etter noe å bryne seg på. Fingerspisser som lengter etter en stett å holde i. En hjerne som søker dypet i et jordbruksprodukt basert på druer.

På restauranten Rolfs Kök – ved det beste bordet – sitter en som trekker det hakket lenger.

Foran seg har forfatter Mons Kallentoft (44) en hel pattegris. Trøffelskum. En rød burgunder som koster det samme som en pakketur til Nord-Afrika.

Champagne og perlemorskjeer med kaviar har allerede redet grunnen.

Kallentoft setter kniven i det tandre, crispy dyret. Øynene er intense.

For kort tid siden kom han til seg selv full av slanger og intensivmedisiner ved St. Görans Akuttmottak.

– Jeg var en hårsbredd fra å spise og drikke meg ihjel, sier Kallentoft, som nettopp har gitt ut selvbiografien «Food Junkie».

Han tar han en raus slurk av den monumentale vinen. Legger begjærlig i seg det glinsende, nesten søtlige barnesvinekjøttet.

– Godt, ikke sant?

Svensk svineri
Vi må alle spise et eller annet. Ha noe å drikke. Noen tar det bare så mye lenger enn de alminnelige entusiastene.

Begrepene «wino» og «foodie» er nærmest blitt en del av den moderne dannelse. Drikker du helst billigvinen Blue Nun og lettbrus, sa du? Foretrekker du gullpostei og pastaskruer?

Samtidsidealet vil ikke vite av deg. I dag skal du helst skylle sverdfisken ned med usvovlet georgiansk naturvin.

Og så har du ekstremistene. De som blar opp en industriarbeiderlønn for en bordvin. Som drar kloden rundt for et restaurantbesøk. Som plager sine omgivelser med smaksnotater, gurgling, snøfting og bevingede ord. Som bruker timevis med research på å finne enhver bys optimale spisesteder. Som kan navnet på enhver vinbonde i Volnay, alle soussjefene i Sandefjord. Som inngår underlige allianser med hverandre der de dyrker sin besettelse.

Og de som tar det for langt. Som nesten tar sin død av det. Sverige har underlig nok fostret flere.

Kong Adolf Fredrick skal i 1771, etter en miks av røkt sild, hummer, kaviar, surkål og champagne, ha satt til livs fjorten porsjoner av sin favorittdessert, semulegrøt. Han døde like etterpå.

Jan Stenbeck, milliardæren, TV3-gründeren og forretningsmannen, hadde røkt ål og Gammel Dansk som favoritter, gjerne til frokost, etterfulgt av eksklusive viner til lunsj, trøffelpoteter og gåseleversky, samt 22 år gammel singelmaltwhisky utover kvelden.

Før eksessen til slutt førte til hans død i 2002, skal han ha foretrukket store bokser russisk kaviar, spadd inn i fløtete potetmos, som han spiste rett ut av kasserollen med skje.

Mons Kallentoft kremter over pattegrisen:

– Stenbeck hadde prøvd å skjerpe seg, men bestemte seg til slutt. «Faen, jeg tar heller ti nydelige år enn 25 triste. Jeg tar den ekstra drinken.» Det er en beslutning jeg kan forstå, sier Kallentoft.

Selv tok han sin beslutning for lenge siden.

Mat for Mons
Det hele startet med et besøk på den sagnomsuste trestjerners restauranten Arzak i baskiske San Sebastian.

23 år gamle Mons Kallentoft hadde alltid vært opptatt av mat, men det var med noen reker i spinat, grisesvor og rystet mandelflarn at verden snudde seg.

Siden har det har vært vanvittige reiser, ikoniske viner, et biffstykke til 20.000 kroner i Tokyo, larver til champagnen i Thailand, et tørket kjønnslem av hest i Hong Kong.

Hele syv ganger rakk han å spise på El Bulli, den ekstremeksperimentelle, spanske restauranten som gjentatte ganger ble kåret til verdens beste, før de la ned i 2011. Måltidene kunne koste en formue.

– Du sitter ikke på El Bulli og knusler på vinen.

Kallentoft anslår at han bruker over en million kroner på mat og drikke i året. Godt da at han er internasjonalt oversatt krimforfatter.

– La oss være ærlige. Det var en lykke for en type som meg at jeg kom til penger. Jeg kan si jeg ville laget fantastisk mat uten, men jeg tror det er en løgn, sier han.

Fri flyt
Boken «Food Junkie» er en hyllest til gastronomien og folkene bak, men samtidig også en febril beretning om rastløshet, rømming fra en indre kulde, søken etter fixet, dette blunket der mat og vin sitter som et skudd.

– Ser du på alle klassiske definisjoner av avhengighet, så er det jo det jeg er. Jeg forsaker andre ting rundt meg, tenker på det stort sett hele tiden, bruker avsindig med penger. Samtidig har det gitt, og gir, livet mitt så mye.

Han svivler på glasset med vante bevegelser.

– Å tre inn på en restaurant er som om tiden forsvinner. Alt flyter. Man går inn i et rom som bare består av en masse «nå», av øyeblikk. Den flytende verden. Har man opplevd verden som fri noen timer, ja så er man vel fri da. Det er mulig dette er vanskelig å forstå for andre.

– Hvor mye av det handler om flukt?

– For meg? Svært mye, men det er også sirkelbevegelse. Jeg ble den jeg ble. Det er greit å ville være rastløs, å flykte.

Men ikke med hva som helst. Gatemat i Asia går bra, men Kallentoft rører ikke en vin til under 500 kroner. Selv ikke til tirsdagsfjernsynet. Heller «en moderat Barbaresco».

– Vin har mennesker alltid drukket, det er noe det er meningen vi skal ha, en kanal rett inn i hjertet. Livet er for kort til å sitte og drepe hjerneceller med drittvin. Jeg blir bare deprimert av det, sier han.

– Hvordan holder du kroppsfettet unna?

– Jeg må løpe, er helt avhengig av å trene, legger ualminnelig lett på meg. Mormoren min veide 150 kilo!

I eksessive utskeielser, er det små triks som gjelder for å holde løpet ut.

– Italienerne har skjønt det. Fernet Branca. Digestifer. Gåturer mellom måltidene. Gjerne starte dagen med en løpetur. Grappa. Svømmeturer.

Matskriveriene til Kallentoft er lidenskapelige, nesten rallende, kåte.

– Mat og sex er nært tilknyttet. Det handler om grunnleggende behov som er fysiske, som er sanselige. Østers er jo beviselig et afrodisiakum, hvite trøfler sender ut det samme hormoner som et menneske gjør. Rent kjemisk ligner sex og mat veldig hverandre, sier han.

Et blikk ut i lokalet.

– Rent moralsk kan man jo spørre hvordan dette livet kan forsvares i en verden som sulter. Men man kan ikke se på det sånn! Man må se på gastronomi og vin som en ytring for å vise hvor godt vi kan klare det, hvor vakkert og fullt av evne livet er. Potensialet, muligheten som ligger i mennesket, i naturen.

Han surkler lett på vinen.

– Dette kan mennesket få til! Denne skjønnheten har vi i oss. Vi trenger å vite det.

Som ved all skjønnhet: Rundt hjørnet lurer døden.

Forsvinningsnummer
I 2004 reiste den britiske entreprenøren og matskribenten Andy Hayler kloden rundt for å oppleve samtlige trestjerners Michelin-restauranter. Han tok oppdateringsrunder i 2008 og 2010.

Svenske Pär Bergkvist gjorde noe av det samme da han spiste seg gjennom tre kontinenter og hundre Michelin-stjerner i 2010. Vel hjemme ble han redaktør i bladet Måltid.

Verre gikk det med den sveitsiske racerbilsjåføren Pascal Henry. Med plan om å spise på alle verdens 68 trestjerners michelinrestauranter på like mange dager, gikk han den 39. kvelden inn på klodens beste restaurant, El Bulli i Spania.

Etter å ha spist seg gjennom vidunderlighetene, kom han i snakk med en kvinne ved nabobordet, gikk ut i bilen for å hente visittkortet sitt, forlot en hatt samt en notatblokk, og forsvant sporløst for en hel verden.

Interpol ble koblet inn, det ble lett med helikopter i havet, i fjellene. Hadde han hoppet i døden fra en av klippene?

Verdens beste kokker fortalte pressen om en vanvittig kunnskapsrik gjest, en som ikke bare visste navnet på alle kjøkkenets ansatte, men også hvor mange bikkjer de hadde, hva de fôret dem med. Et besatt menneske.

Over et halvt år senere dukket Henry opp igjen. Han hadde satt seg i bilen. Blitt sittende. Blitt grepet av sitt eget prosjekts uendelige tomhet, en slags ekstremgastronomiens stedahlssyndrom.

I dag vil han helst jobbe på restaurant.

– Selvfølgelig kjenner man på en tomhet av og til, sier Kallentoft.

Ekstremidrett
Det er et drøyt år siden. Mons Kallentoft skal ut og spise med en venn på gourmetrestauranten Operakälleren i Stockholm.

Vennen har nettopp overlevd en bypassoperasjon, kan ikke drikke, men Kallentoft svelger unna for to.

Måltidet er en eneste lang utsvevelse, hummer, rådyr, oppknepete bukser, montrachet, barolo, burgunder, ost, syv dessertviner.

Han drikker calvados fra 1888. «Cognac fra Jesu’ fødeår», ifølge ham selv.

Kelnerne vet hva han liker: Denne tørre groteske, gamle spriten som gnavler seg inn i ham, avslører mer og dypere frukt enn frukten opprinnelig hadde selv. Han laller det i seg.

Vennen støtter ham ut i taxien.

Kvelden etter kollapser Mons Kallentoft hjemme på baderomsgulvet. På akutten finner de knapt puls. Han er minutter fra å omkomme. Opplevelsen skal motivere boken «Food Junkie» – alt hva han har spist, alt hva han har drukket, hva handlet det egentlig om?

– Plutselig hadde jeg en åpningsscene!

– Men tanken om å slutte slo deg aldri?

– Slutte? Nei, på ingen måte. Jeg kan ikke utstå et liv uten mat og vin, det blir for tomt. Jeg elsker det jo! Det er så tett forknippet med hvor godt det er å være menneske, med hva vi er i stand til.

– Har reell appetitt noen sammenheng med livsappetitt?

– Ja, det tror jeg nok. Sånn er det nok for mange med avhengighetstendenser. At vi elsker livet så mye at vi er villige til å oppgi det. Se bare på ekstremidrett.

Et middelmådig måltid fornærmer Kallentoft, setter ham helt ut av spill.

– Ja, det føles som et direkte angrep på meg, og på den jeg er. Jeg tar det fryktelig tungt. Jeg overreagerer kanskje.

I hans hjemland oppleves det middelmådige ofte som et ideal i seg selv. Medelsvensson liker ikke hvithvin som mersault.

– Skandinavia har jo en lang tradisjon for konformisme, vi fant jo opp ordet «lagom», det er en særsvensk konstruksjon.

Han ser et øyeblikk sørgmodig ut av vinduet, men lysner.

- Liker ikke "lagom"
– Verden er så stor og rik og fantastisk, vi trenger vel ikke tenke på at ting skal være «lagom»?

En pause. Et knepp av grappaen mellom kaffeslurkene. Den skjerper, lindrer pattegrisens herjinger der nede i fordøyelsen.

– Jeg avskyr det jævla ordet. Jeg vil ikke ha det lagom. Jeg vil ha det fantastisk.

Hvem er mest ekstrem i Norge?En liten ringerunde til norsk restaurantbransje avslører ett navn som går igjen: Sivilingeniøren Rune Rake.

På restauranten Cru, omtalt som «dagligstuen hans», har han fått anbragt litt vin. Det er middag for to, må vite: En ries-ling fra den omsugne produsenten Weingut Keller, en eksklusiv mersault, to baroloer fra topprodusenter, begge fra 1958. Man må jo smake litt.

Hvitvinene er egentlig utenfor Rakes interessefelt. De er fersk «druejuice», kjedelig unge. Han drikker helst moden vin, helst fra før 1990 og særlig fra Piemonte, hans andre hjem.

– Jaja, sier han halvinteressert i møte med den hvite burgunderen, trekker luft inn mellom tennene. Greit nok.

Lidenskapen begynte på slutten av 1990-tallet, som utplassert med jobb i Nord-Italia. Svermeriet for tåkedruene, de uutgrunnelige, maskuline vinene fra nord begynte. Piemonte har han returnert til 150 ganger siden. I 2001 fikk han seg en enkel gård der nede. 5000 vinranker.

I dag spiser han ute tre–fire dager i uken, og kan reise på helgetur til København for å på en og samme dag besøke de ny-nordiske stjernerestaurantene Noma og Geranium. Han rapporterer og stemmer for den svært innflytelsesrike San Pellegrino-listen over klodens beste restauranter. Er aktiv på Facebooks lukkede vin- og matforum, der han – ikke uten humor – kan messe om sine erf#229er med baroloer som er eldre enn ham selv, om nesten psykedelisk metthet etter å ha sous vide-kokt pinnekjøtt i over 70 timer, om den beste agnolotti-pastaen å oppdrive rundt Alba. Eller om Zalto-glassenes fortreffelighet overfor de eksklusive, men hakket mer utbredte fra Riedel.

– Jeg er vel litt ekstrem, ja, medgir Rake smilende, dels motvillig.

– Men vi er jo et miljø. Sånn blir det jo også mulig å smake ting som hadde vært helt hårreisende å skulle åpne alene. Snart skal vi ha en runde med Latour 61 og Lafite 59.

To av vinverdens største og mest kostbare ikoner. Det kan bli et antiklimaks.

– Det er noe av gamet med gammel moden vin, og noe man må være mentalt forberedt på. Halvparten kan du bare skylle rett ut. Men jeg var meget heldig for fire år siden, og fikk kjøpe veldig billig et parti gamle viner med ødelagte etiketter i Italia.

- Burde veid 250 kilo
På Cru kommer tallerkenene i et evig bank. Sjømatfrikassé, svinekjøtt.

– Jeg må ha en utrolig forbrenning. Jeg burde veid 250 kilo. Men jeg går mye, sikkert fire mil i uken, sier Rake.

Hjemme i leiligheten, et stenkast unna Norges beste spesialpol i Vika i Oslo, hadde han tidligere seks vinskap, bygget kompressor i eget rom. Nå har han fem.

– Jeg lagrer ikke en dritt, jeg åpner. Jeg er interessert i vin som er moden nå. Hvem vet hva jeg rekker, eller om jeg har forutsetningen for å ha glede av en vin når jeg er 70-80? Kanskje smaken min har forandret seg. Mange jeg kjenner kjøper til barn og fremtidige barnebarn. Hvem vet hva de vil like, om de har noen som helst forutsetninger for å ha glede av dette når det en dag skal åpnes?

Han setter nesen i en av baroloene. Asfalt. Tørre blomster. Ørlite svak på frukt, men ikke i nærheten av volatil, flyktig. Han klokker den inn på 92/93 poeng, skriver stadig kortere og enklere smaksnotater, slapper av litt med årene.

– Det er mange som vil si «interessen min startet med den og den vinen, det og det måltidet», men da tror jeg ikke på dem. Det er hele tiden snakk om en gradvis utvikling, du åpner opp, gis en referanseramme som du kan bygge videre på. Serverer man en supervin til folk uten peil, får du i beste fall et halvengasjert «den var god». Tro meg, jeg har prøvd!

For Norges knippe av vinekstremister er delingen halve poenget. Man får smakt mer.

– En gang drakk vi oss gjennom alle årganger av Dom Perignon opp fra 1961. Alle! Folk misforstår ofte DP, tror den bare er jåleri. Egentlig kan den være fantastisk.

– Hvor mye av fritiden bruker du på dette?

– 100 prosent. Regelrett all tid. Det er klart, det lar seg ikke gjøre om du er en person med 370.000 i årsinntekt, kjerring og tre unger.

Rake er tidligere konkurranseskytter, noe han omfavnet med minst like stor dedikasjon. Han sammenligner det fullkomne møtet mellom mat og vin med å skyte en perfekt serie.

– Jeg har drukket 59-årgangen av Latour og blitt blåst vekk. Man har utrolig med referanser, men blir likevel helt satt ut.

– Kan du bli du rørt?

– Ja, definitivt. Det finnes de som har et helt kaldt, analytisk forhold til det. Mulig jeg kommer dit en dag.

Han skyller 1950-tallsbaroloen fra Rinaldi inn i munnen, gaper etter luft som en fisk på land. Surkler.

– Men foreløpig lar jeg meg altså bevege, sier Rune Rake.

Ikke alle har ligget med Elvis. Det har imidlertid restaurantskribent Gael Greene. På jobb som 21 år gammel journalist fra Assosiated Press, havnet hun under hotelldynen med jevngamle Presley, en opplevelse hun ikke erindrer stort av.

– Jeg husker ikke engang om sexen var god eller dårlig, forteller Greene over spekeskinke på Upper West Side, New York – byen hun selv har vært med å prege.

Elvis bestilte fried egg-sandwich
Det eneste som virkelig festet seg, var hvilken type sandwich det kommende matvraket Elvis bestilte: fried egg-sandwich.

– Det var et tidlig tegn. Jeg skjønte at livet mitt måtte stå i matnytelsens tjeneste, sier hun og ler.

I 1968 ble hun det nystartede og svært toneangivende New York Magazines faste restaurantkritiker. Hun var der i over 40 år, helt til hun fikk sparken for noen år siden. Før det rakk hun å forandre New Yorks, og verdens, forhold til mat, restauranter og bespisning.

– Da jeg begynte var det vel egentlig ikke noen ordentlig bevissthet rundt dette med å gå ut og spise. Det var restauranter ja, men folk åt overkokt lam, pudding til dessert.

Selv var Greene besatt av matlaging, hadde vært i Paris, blant annet på trestjerners michelinsteder på bryllupsreise. Likevel usikker på det rent matfaglige i starten, valgte hun å legge vekt på på selve spillet, i stedet for å sable ned franske kokker som var dobbelt så gamle som henne.

– Jeg kan gå inn her. Bli forført. Det er jo det restauranter handler om, og det som gjorde at det jeg skrev om ble så populært. Jeg skrev også om det sosiale spillet. Om sosiologien. Hvem går hvor? Hvem får bord? Hvor i lokalet? Om teatret. Gode restauranter er jo som et teater. Du kjøper en pakke, lar deg henføre et par timer.

I «The Foodie Handbook» gis hun æren for å ha funnet på hele foodie-begrepet.

– Ja, nå er visst det bekreftet. Jeg husker ikke. Det er jo et så åpenbart ord. Nå frastøtes jeg nesten litt av hele frasen. Det har blitt motbydelig her i USA. Folk avbilder maten i stedet for å spise den. Hadde jeg vært kokk og hver jævla rett jeg lagde skulle fotograferes, ville jeg blitt kvalm. Det er så deprimerende. Jeg aner ikke hvem alle disse menneskene er! Alle disse blå ansiktene som sitter og sjekker telefonene sine, Instagram eller hva det nå er, under bordet. Det tar vekk magien. Alt handler om nettverk, om å være først, om hvem man kjenner, hvem man ikke kjenner. All tid dreier seg om alle de man ikke er sammen med i øyeblikket. Hva skjedde med Den Ene? Å totalt fortape seg i den man spiser med? Gudene skal vite det var det vi drev med, ihvertfall!

Greene har spist litt over 18.000 måltider i skrivingens tjeneste, og hatt personlig trener seks dager i uken for å klare belastningen. Hun mener den seksuelle revolusjon redet grunnen for den gastronomiske. At folk ble mer orientert om det sanselige.

– Du og jeg fortaper oss i maten her, i vinen, i denne situasjonen i to timer. Det er transporterende. Jeg glemmer at orkanen «Sandy» har herjet byen, at folk rundt meg blir syke og dør, at jeg snart er helt alene, at jeg fikk sparken. Man blir optimistisk. Om ikke annet for en stakket stund.

Greene får stukket til seg en gave fra restaurantens innehaver. Minnes blant annet en hummer i en vidunderlig ostesaus.

– Jeg har sett de strammeste, mest forretningsmessige, beinharde newyorkere plutselig bryte ut i gråt over sjokket i møte med noen teksturer og smaker på en tallerken, sier hun.

– Det er det som er så herlig med å gå ut og spise og drikke. Greene slår de gamle hendene sammen.

– Noen ganger kan andres geni ta deg til fantastiske steder.

Gikk opp et lys
26 år gammel.Tre års intensiv samling. Drøyt 1100 ettertraktede flasker fra de klassiske områdene: Burgund, Bordeaux, Champagne, Piemonte – bedriftsøkonom Gard Ådne Aure Kverneland må ha hatt en av norsk hobbysamleres bratteste læringskurver og mest utstrakte kjøpsvirksomhet.

– Jeg har litt oversjøisk også, sier han, og da hovedsakelig amerikansk.

En kveld for flere år siden, på Oslo-restauranten Solsiden, har brent seg fast i minnet. Kverneland spiste sjøkreps i smørsaus, drakk en Premier Cru Mersault:

– Det var ikke der det begynte, men det gikk opp et slags lys for meg, sier han.

I kveld er det imidlertid klassisk rødt som gjelder. Foran ham på bistrobordet står en bordeaux, en Pichon Lalande fra 1986, kjent fra blant annet en nøkkelepisode av HBO-serien «Sopranos». Tony Soprano stjeler noen kasser under et fremmed brekk, skudd blir avfyrt, avholdsløfter blir katastrofalt brutt, det jubles over at det tilfeldigvis er en 1986-vintage. Kvernelands fødselsår er en betydelig og kjent bordeaux-årgang.

– De kjennetegnes gjerne ved at de er tanninrike, og ved et utrolig lagringspotensial. Denne kunne man godt ventet 20 år til med, forklarer Kverneland over en av gastronomiens urkombinasjoner: bordeaux og entrecôte.

Rustikk mat, himmelstormende vin. Det er nesten så p#229en snakker til noe dypt inne i en.

– Det er mye godt av de klassiske matchene. Sauternes og roquefort. Eller min favoritt: Moden chablis og østers.

Det er kun få døgn siden Kverneland sist var på Maaemo, norsk restaurantverdens flaggskip.

– Det var nok en gang svært bra. De må være helt i verdenstoppen på å matche mat og vin!

- Da klaffet alt!
Han var også på danske Noma den kvelden de første gang ble kåret til verdens beste restaurant. På kjøkkenet sto tilfeldigvis en bekjent.

– Da klaffet alt!

I dag er det tirsdag kveld, på restaurantens nabobord er stemningen høy, men Kverneland folder hendene behersket:

– Alt jeg går inn i gjør jeg 100 prosent. Man ønsker å fordype seg fullstendig i noe.

For Kverneland begynte det med mat. Han er ivrig jeger. Farfaren fisket middag. Han ble tidlig satt ved grytene. Familien var kunstinteressert. Han forsto at noe som er vomfyll kunne være så mye mer. Man kunne ta noe grunnleggende og gjøre det ekstremt bra.

– Jeg har enorm respekt for dedikerte vinmakere eller kokker. Hvor hardt de jobber for et optimalt resultat.

Det har sine fordeler å være purung vinsamler. Kverneland har allerede kjøpt vin til sine fadderbarn.

– Ja, det er moro, jeg kan jo kjøpe med lange tidsperspektiver. Når jeg en dag får barn, kommer jeg sikkert, i en blanding av ekstrem interesse og ekstrem kjærlighet, å kjøpe noe til dem som er drikkeklart langt inn i fremtiden.

Er ingen snobb
Han er opptatt av å understreke at han ikke er snobb. At dette er en dyp, alvorlig og grunnleggende interesse for et jordbruksprodukt. Vin er dessuten ikke noe man bare forstår, rent intuitivt:

– Det er konstant læringsprosess, jeg kommer sikkert ikke til å være utlært når jeg er 80. Hadde du vist meg en sykkel, ville jeg visst hvilken vei jeg skulle sitte. Ikke stort mer. Jeg hadde ikke hatt begrepsapparatet eller kunnskapen til å forstå hvorfor en koster 3000, en annen 50.000. Folk driver med forskjellige ting.

Det er på produsentbesøk unge Kvernelands hjerte virkelig svulmer:

– Jeg synes det er fantastisk hvordan vinverdenens største legender åpner opp gårdene sine. Husk, dette er mine rockestjerner. Det er som å få sitte i studio mens et klassisk album blir spilt inn av favorittartisten din.

På et besøk hos produsenten Louis Michel i Chablis fikk Kverneland og vinvennene en etikettløs flaske, rett fra kjelleren, til å smake blindt. Det viste seg å være en modnet Premier Cru Chablis fra 95, fortært med østers på den lokale gourmetrestauranten.

– Det var utrolig. Det er for sånne øyeblikk man driver med dette her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.