Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Bønder i storbyen

Matvarekrise og miljøbevissthet tvinger frem nye løsninger. Nå dyrker byfolk sin egen mat.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Nå skal jeg ta opp potetene! Så må jeg tilbake på jobb, sier Thomas Backofen.

Han er fiolinist i Den Norske Opera og leder av Hollenderkvartalet parsellhage i Oslo – hovedstadens minste og mest urbane parsellhage, plassert mellom en rivningstomt og en sterkt trafikkert vei, ti minutters gange fra Oslo Sentralstasjon. Da hagen ble etablert i 1994 ble området brukt til parkering. Nå dyrker beboerne tomater, agurk, salat, gulrøtter, grønnkål, bønner, rips, jordbær og poteter her – midt i byen. Backofen pleier å sykle hjem i lunsjen og rote rundt i jorden, bare fordi det er deilig.

– Det er en utopi å skulle dyrke all maten sin selv. Men noen prøver, sier Backofen og viser frem naboparsellen, hvor bakken er dekket av squash.

– Dette er en lekeplass for voksne. Her slapper vi av og prøver ut nye ting.
 
Storbybøndene. Akkurat nå står nesten 300 mennesker i kø for å få parsell i Oslo, men det er ikke bare den klassiske parsellhagen som blomstrer. I byer verden over blir bakgårder stappet fulle med poteter, balkonger fylt med tomater og tak dekket med bikuber.

For første gang siden 1950-tallet selges det mer grønnsaksfrø enn blomsterfrø i England. I London står over 900 mennesker i kø for å få parsellhage – bare i én bydel.

Over hele USA jobber grupper for at plettfrie plener skal harves opp til matproduksjon. I San Francisco er det lange køer for å leie en moderne gartner – en som kommer hjem til bakgården din og høster grønnsaker hver uke.

På PS1 ved Museum of Modern Art i New York stiller de i høst ut et sprell levende urbant gårdsbruk. Så hvem er disse nyfrelste bybøndene?

De er «locavores» – personer som velger å spise lokal mat, og som det plutselig finnes så mange av at ordet «locavore» ble kåret til årets nykommer av New Oxford American Dictionary i 2007. Bøker om lokal mat har i månedsvis vaket på toppen av bestselgerlistene i USA.

– Å dyrke maten sin selv er helt klart en trend, sier Corby Kummer, en av USAs mest anerkjente matskribenter.

– Folk vil vite hva de putter i kroppene sine, og ikke minst hva barna får i seg. Og da er det beste å dyrke maten selv. Dessuten ser folk på dette som en måte å hjelpe miljøet.

Bylokal mat. Dagens urbane bønder ligner lite på ungdommene som flyttet langt ut på landet i slengbuksene sine på syttitallet, til steder som Karlsøy, Fluberg og Høland. De som kjøpte gamle, nedlagte gårdsbruk og begynte å dyrke jorden, skaffet seg katt og kaniner og kanskje en bøling sauer. Mens den tidens grønne bølge handlet om at folk ville ut på åkeren, handler dagens grønne bølge om at folk vil bo i byen – og da må åkeren følge etter.

– Den voksende interessen for jordbruk hos de urbane henger sammen med en økt bevissthet om hvor ømfintlige våre moderne matsystemer kan være, sier Tim Lang, professor i matpolitikk ved City University i London.

– Samtidig gir denne interessen folk muligheter til å utvikle sine kunnskaper innen dyrking, noe som har lav pengeverdi, men høy sosial og kulinarisk verdi.

Dyrk der du er. Nettopp denne tanken har gjort den britiske organisasjonen Food up Front – en organisasjon som hjelper byfolk til å dyrke sin egen mat rett utenfor døren – til en suksess.

– Før jeg meldte meg inn, hadde jeg aldri turt å dyrke noe som helst, sier Sue Sheehan, og tar et skritt ut i kjøkkenhagen sin i Balham, Sør-London: En flekk på et par kvadratmeter foran huset, en sånn du finner foran nesten alle engelske hus, som aldri blir brukt til noe.

Her dyrker hun salat, spinat, brokkoli, bønner, tomater, agurker, selleri, poteter, mais, rabarbra, blåbær og urter til hele familien – midt i all asfalten, midt i storbyen.

Sheehan er i takt med tiden: Kjendiskokken Jamie Oliver oppfordrer folk til å dyrke sin egen mat. Prins Charles vil ha hagebruket tilbake. Og statsminister Gordon Brown mener at matproduksjonen må omorganiseres.

– Jeg hadde ingen selvtillit når det gjelder dyrking, sier Sheehan.

– Men det er veldig enkelt. Alle burde prøve.
 
Sett i gang. – Ideen kom i badekaret, sier Seb Mayfield (29), en av gründerne bak organisasjonen Food Up Front.

– Jeg søkte om å få parsellhage i bydelen min, og fikk vite at det var 900 mennesker foran i køen. Jeg tenkte, hvorfor ikke starte i min egen leilighet?

Omtrent samtidig traff han Kate Swatridge (30). Hun var like frustrert, og sammen startet de Food Up Front. Ideen er enkel. Du melder deg inn for 20 pund og får et startpakke: grønne plastbokser, jord, frø, kompost – og en egen gaterepresentant, som bor i nærheten og hjelper deg når du trenger det. Så er det bare å sette i gang. I vinduskarmen. På balkongen. Eller foran huset.

De to gründerne viser et kart over Sør-London som er fullt av prikker. Røde for medlemmer. Blå for gaterepresentanter. På ett år har de knyttet til seg over 300 husholdninger i seks bydeler, som møtes over en øl og utveksler tips og triks. Og de får telefoner fra interesserte hver dag. Nylig måtte de si opp jobbene sine for å jobbe med prosjektet.

Luksusdyrkerne. Storbritannia og USA ligger foran når det gjelder nye måter å skaffe lokal økomat. I San Francisco dyrker Trevor Paque grønnsaker i bakgårdene til folk som ikke har tid eller evner til å gjøre det selv. En gang i uken sykler han hjem til kundene sine, luker, vanner og høster for dem. En rekke lignende ordninger dukker nå opp over hele landet. Såkalt «cowpooling» gjør for eksempel at du kan kjøpe en andel i en ku og få tilsendt melk fra den.

I USA kalles dette spøkefullt jordbruk med fjernkontrollen:

– Hvis du ikke har tid selv, hvorfor ikke? Det koster deg mer enn å gå til bondens marked, men det betyr ikke at det er dekadent av den grunn. Du gjør sannsynligvis noe bra både for gartneren og miljøet, sier matskribenten Corby Kummer.

Her i Norge tilbyr Kolonihagen i Oslo sine kunder et abonnement hvor de får levert en kasse – stor, liten, miks, spesial eller singel – med kortreiste, økologiske eller biodynamiske frukter og grønnsaker på døren en gang i uken. Fire år etter starten har Kolonihagen rundt 7000 registrerte kunder, og omsetningen har gått fra 400.000 til 14 millioner kroner.

– Jeg opplever at folk gjerne vil dyrke selv, men ikke har tid, sier daglig leder og medeier Jorunn Moen.

– Andre grunner til at de komme til oss er de mange matskandalene de siste årene, økt bevissthet rundt hva vi – og særlig barna våre – putter i kroppen og at det smaker mer av økologiske frukter og grønnsaker.
 

Andelslag i byen. Øverland Gård i Bærum utenfor Oslo tilbyr en annen løsning: Et økologisk andelslag. Hit kommer 117 familier i uken for å hente fersk og økologisk dyrket mat: poteter, salat, squash, tomater, epler, jordbær – alt de ellers måtte kjøpt i butikken. Sammen har de bestemt hva de skal dyrke og hvor mye de mener at maten er verdt.

– Fordelene er mange, sier Gunhild Westerlund (39).

Hun har vært med i andelslaget de siste to årene. Sammen med sønnen på fem tar hun turen til Øverland Gård omtrent annenhver uke.

– Det er fint å vite hva vi putter i kroppen og maten smaker bedre, men like viktig er det at sønnen min kan få et bevisst og godt forhold til jorden og respekt for naturen. Det ville jo vært ille hvis han skulle tro at grønnsaker vokser på Rimi, sier Westerlund.

– Det er også fint å vite at noen med kunnskap administrerer det hele, at du kan dra på ferie om sommeren uten at alt dør. Men helt selvberget er vi jo ikke.

I tillegg til grønnsaker har andelslaget en urtehage, bær, druer og tre bikuber. På oppslagstavlen henger instrukser om hvor mye hver familie kan grave opp. Jolien Perotti er styreleder ved Øverland Gård og forteller om ventelister. Hun tror grunnen er at folk føler seg avskåret fra naturen.

– Vi har mistet kontakt med livets grunnlag. Selv om åkeren er ganske liten, kommer man i kontakt med de store spørsmål, sier hun.

De 117 familiene betaler 1500 eller 3000 kroner i året, avhengig av om de har valgt en halv eller en hel andel. Men på kjøpet får de en mulighet til å ta del i produksjonen av sin egen mat. Hver vår bestemmes budsjettet og andelshaverne betaler for produktene på forskudd.

– Når grønnsakene er ferdige, sender vi ut en e-post og da kan de som vil komme og høste. Folk setter pris på å få litt jord under neglene; de liker å kjenne på potetene, sier Perotti.
 
Seiershage. Det var 1940-tall og harde tider. Eleanor Roosevelt plantet grønnsakshage på plenen foran Det hvite hus. I USA og Storbritannia ble folk flest skremt og lokket ut for å vise sin patriotisme med spade og frø – for å sørge for selvforsyning og mat til troppene.

Både under første og annen verdenskrig var «Victory Gardens» en viktig del av matproduksjonen. 21 millioner småhager ble plantet. Og hele 40 prosent av grønnsakene som USA fortærte under annen verdenskrig kom fra slike hager.

Nå er det ikke verdenskrig, men ulike fora for såkalte «survivalists» på nettet opplever økende tilstrømning. De er opptatt av å kunne overleve selv når en krise setter inn: Terrorangrep. Klimaforandringer. Økonomisk kollaps. Eller hva hvis oljen tar slutt? Da er kanskje det tryggeste å ha maten voksende i vinduskarmen, eller rett utenfor døren.

Gründerne bak Food Up Front i London er av de mange som er opptatt av selvberging fordi det gir trygghet – i tilfelle kriser skulle skje. De snakker om «peak oil» – tidspunktet da den globale utvinningen av olje når en topp. Hva skjer når det ikke er mer olje igjen?

– Først blir bensinen dyrere, så blir den borte. Dermed blir det dyrt og vanskelig å importere mat, sier Swatridge.

– Derfor må vi begynne å dyrke mer mat der vi er. Det er latterlig at Storbritannia importerer 95 prosent av epleforbruket sitt – selv om vi har nok å ta av her. Food Up Front er ikke de eneste som er bekymret.

I begynnelsen av året rapporterte britiske Office for National Statistics at matprisene hadde steget med seks prosent det siste året. Tim Lang, professor i matpolitikk, er en av de største kritikerne til dagens matproduksjon: Den billige matens tid er rett og slett forbi, og vi går ifølge ham i søvne rett inn i en matkrise som vil være her fortere enn vi aner.

Det er av slike grunner at idealister i San Francisco har funnet ut at det er på tide å dyrke opp krigens Victory Gardens igjen. Organisasjonen Victory Gardens 2008 + jobber for å gjøre ubrukte tomter om til dyrkingsarealer. De definerer seier i lys av dagens miljøproblemer – en seier er å øke lokal matvaresikkerhet og minske forurensningen fra mattransporten.

Biemannen. David «The Beeman» Graves gjør sitt for at newyorkere får kortreist honning. Han står på taket av et tolv etasjers høyt hotell i East Village på Manhattan for å se til én av de tolv bikubene han har stående på tak rundt omkring i byen.

– Mange tror lokal honning hjelper mot allergi. Og da mener de at honningen må være virkelig lokal, sier Graves.

Få kan nekte for at honningen hans – «NewYork City Rooftop Honey» – er akkurat det. Den selger da også som bare det på markeder rundt omkring i byen.

– Jeg må krabbe gjennom soverommet til en gammel dame for å komme til en av kubene mine, sier Graves.

De fleste bymenneskene han møter er nemlig veldig positivt innstilt til bybikuber, han har til og med en haitisk taxisjåfør som kjører ham gratis rundt. Selv bor han på en gård noen timer nord for New York, og tidligere hadde han bikubene sine der. Helt til bjørnene ble for plagsomme: Rett som det var kom de og klabbet de digre labbene sine rundt en bikube og tok ofte hele greia med seg. Spiste larvene. Og honningen som David skulle selge – og leve av.

– Til slutt ble jeg så lei at jeg flyttet bikubene hit, til New York City, sier biemannen.

Graves peker ned på en rekke lindetrær, som gir nydelig myntesmak til honningen. Så trekker han opp en plate fra bikuben, biene surrer rundt hodet hans, de plager ikke noen her oppe. Og honningen smaker fortreffelig.
 
Kryddertyveri. Noen kilometer nordøst fra «The Beeman» i East Village står Patricia Jackson og hyler.

– Se! Noen har stjålet basilikumen min!

For ikke lenge siden var det mer rotter og sprøyter her, enn reddiker og squash. Bydelen South Bronx i New York var lenge selve symbolet på urbant forfall etter årevis med gjenger og branner. Resultatet var en mengde tomme tomter – hull i husrekkene som fort ble hjem for rotter og søppel. Nå er denne tomten én av mange lignende som er blitt til en frodig community garden. For USAs indre bystrøk opplever for tiden en real oppblomstring. Selv om et og annet tyveri, med påfølgende frustrasjon, stadig forekommer, er hageflekken god helse for Jackson.

– Oh my God! Jeg elsker reddiker og brokkoli.

Grønnsaksdyrkingen har gjort underverker med sukkersyken hennes.

– Er ikke det fantastisk! Etter at jeg begynte å dyrke hagen min, har jeg gått ned 15 kilo, sier Jackson.

Hun vet mye om hvor vanskelig det er å skaffe ferske grønnsaker i gatene her, som er fylt av 99 centsbutikker og McDonald’s.

De frivillige organisasjonene som jobber for å støtte urbant landbruk i USAs storbyer er mange.

– For den som dyrker selv, er det først og fremst kvaliteten som er viktig, forteller Deborah Greig i East New York Farms, en organisasjon som jobber for å fremme urbant landbruk.

Men de vanskelige tidene har også gjort det økonomiske aspektet viktigere. Greig forteller at flere av storbybøndene her har tre-fire hageflekker og tjener så mye som 25.000 kroner på dyrkingen i løpet av en sesong.

Også i London finnes det mange tomme tomter. På én av dem, et steinkast fra hipstergatene i Hoxton i Øst-London, står 70 hvite bager med jord i. De blomstrer. For ett år siden var denne tomten helt tom. I dag dyrker folk i nabolaget sine egne grønnsaker i de kubikkmeter store bagene.

– De døde, tomme tomtene ligger gjerne i nærheten av kommunale boligkomplekser og er uinteressante for utbyggerne. Vi tenkte at de måtte kunne brukes til noe praktisk: Miniparsellhager! sier Ulrike Steven.

Arkitektene kjøpte inn bager som brukes til å frakte avfall i på byggarbeidsplasser, de ordnet vanntårn, satte opp komposter og fikk levert jord til tomten. I dag vokser blant annet salat, agurk, squash, brokkoli og bønner i bagene.

– Det er blitt snakket mye om bærekraftige byer, om food miles, om hvor maten kommer fra. Poenget er ikke å komme opp med enda flere tekniske løsninger, men heller tenke på mulighetene som finnes der vi allerede bor, sier Steven, og forteller at folk i boligene rundt tomten har kjøpt lignende bager og begynt å dyrke i sine egne bakgårder.

– Prosjektet har betydd mye for miljøet her. Folk hjelper hverandre med å fikse oppvaskmaskiner. De unge tar de gamle med ut, de griller og ordner med grønnsakene. Mange spør om dette er vanskelig å få til. Men det er lett. Det er bare å stikke et frø i jorden – og så kommer noe opp etter hvert.
 
Skyskrapergården. I 2050 vil 80 prosent av alle mennesker på jorden bo i urbane områder. Allerede nå bor halvparten av oss i byer. Og mange spør seg, skal all maten dyrkes utenfor byene og så fraktes inn?

– Bare tenk deg! sier professor Dickson Despommier opprømt.

Han sitter ved pulten sin på Columbia University i New York og snakker om vertikale gårdsbruk, et konsept som virkelig kan få fart på fremtidens urbane jordbruk.

Tenk deg en 30 etasjers skyskraper med en potetåker i én etasje, tomater i etasjen over og så maiskolber på toppen. Innimellom er det kanskje en etasje med høner, og dette huset står selvfølgelig plassert midt i byen – der det er flest munner å mette, og stadig flere som hungrer etter lokal mat.

– Bygningene skal være fullstendig selvberget. Ellers er det ikke noe vits, sier Despommier.

Derfor er tanken å lage bioenergi av planteavfallet og kanskje også fra matavfallet til New Yorks 18.000 restauranter. Forøvrig vil husene få energi fra vind, sol og jordvarme – alt etter hvor de er plassert. Og professoren mener at høyhusene vil passe glimrende i land som Norge, fordi de gjør dyrking året rundt mulig – ved hjelp av kunstig lys og varme. Despommier vil nemlig fjerne bøndenes samtaletema nummer én: været. Høyhuset skal beskytte avlingen mot vind og regn og gresshopper ved hjelp av en tolags membran. Dyrkingen vil kunne foregå under fullstendig kontrollerte og høyteknologiske former, men samtidig være basert på økologiske prinsipper.

– Det fungerer veldig enkelt. Huset er rett og slett et selvberget økosystem.

Om planene blir gjennomført, er lokal mat virkelig innen rekkevidde for millioner av bymennesker. Foreløpig er det Sør-Korea og Kina som har mest konkrete planer om å bygge skyskrapergårder, professoren var på besøk der ifjor.

– Når kineserne først setter i gang... Da blir det noe av også. New York har også vist interesse. Og Chicago, Saudi-Arabia og Jordan.

– Dette vil være lett å få til! Men i begynnelsen vil det selvsagt være dyrt.
 
Fiasko i bakhagen. Amerikaneren Manny Howard tok den urbane hagedyrkingen og lokalmattrenden til sin ytterste konsekvens: Han levde i en måned utelukkende av det han dyrket og avlet opp i bakgården sin i Brooklyn, New York. Unntak gjorde han bare for salt, pepper og kaffebønner.

I en artikkel i New York Magazine beskriver han hvor vanskelig det kan være å dyrke mat i byen – ihvertfall når man vil dyrke nok til å være selvberget. For hør: Først fant Howard ut at det var store mengder kvikksølv i jorden i bakgården. Og leire. Den første avlingen døde fordi plantene var for pinglete fordi de hadde vokst for fort. Så var det å få de belgiske kjempekaninene til å pare seg – noe som var overraskende vanskelig. Så rev kaninmoren hodet av på sitt nyfødte avkom. Howard skar av seg tuppen av lillefingeren da han skulle lage hønsehus. Høna spiste sine egne egg. Og da avlingen med squash, mais, bønner og masse annet endelig hadde vokst seg høy – da kom en tornado. Barna hans ville ikke spise kyllingene han slaktet, og det var kanskje like bra, fordi han trengte maten selv. I løpet av de tre ukene den lokale spisingen varte gikk Howard ned 15 kilo og hadde kostnader på rundt 60 000 kroner.

Kosejordbruk. – Det er mye rart folk gjør, sier professor Ole Gjølberg ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i respons til at folk i byer nå vil dyrke maten sin selv.

– Det blir dyre tomater og poteter. Og du må ha en ganske stor villahage for å livnære deg av for eksempel poteter.

Gjølberg tenker høyt om hva som egentlig skal til:

– Kanskje en familie trenger 150-200 kilo i året. Har du en svær villatomt, og de finnes det jo en del av i Norge, og pløyer opp hele og gjødsler bra, ja, så kan du teoretisk livnære deg av poteter.

Vanskeligere blir det hvis du vil ha økologiske poteter.

– Da må du kjøre toalettet ut i hagen, noe naboene kanskje vil protestere på. Eller du må kjøre ut til en bonde å hente et tonn møkk eller to. Problemet er at bonden har behov for møkka si selv.

Professoren har altså liten tro på at vanlige folk skal kunne bli selvberget på grønnsaker. Noe helt annet er å dyrke mat som et hyggelig og spennende supplement, i hagen eller parsellhagen.

– Jeg har tro på noen artige krydderurter og tomater i solveggen, men det er mer for å ha det hyggelig i hagen. For å dyrke korn, poteter og gulrøtter, trenger du store arealer. Og skal du få frem for eksempel god asparges, krever det hagekunnskap, sier Gjølberg.

Det er det jo ikke alle som har. Derfor tror Gjølberg at nordmenn heller vil kaste seg over den lokale, økologiske bonden som virkelig kan dyrke kvalitetsprodukter.

– Norge har lenge vært et u-land på matsiden. Vi er verdensmestre i kokkekunst, og verdensmestere i å spise pizza. Men nå kommer interessen for lokal mat som man kjenner opprinnelsen til, også til Norge for fullt.
 
I hele verden. I London er gründerne bak Food Up Front optimistiske.

– Det største problemet vårt er at medlemmene er spredt over et for stort område, sier Kate Swatridge.

– Det er først når vi klarer å samle 300 mennesker i et lite område at det virkelig får betydning.

Vi vil vise at du kan dyrke nesten hva som helst hvor som helst. Hvis vi kan vise at folk faktisk vil dyrke sin egen mat, kanskje vi kan påvirke politikerne slik at de setter av mer plass i byene til dyrking av mat. Målet er å etablere Food Up Front i hele Storbritannia – nei, i hele verden!

– Men det vil nok ikke skje i år, sier kollegaen Seb Mayfield. – Og heller ikke neste år.

Parkering på nytt? I Byøkologisk Program 2002-2014 – byrådets redskap for å realisere visjonene om Oslo som en bærekraftig by – er et av målene å øke arealet til bruk for parsellhager, og stimulere borettslagene til å etablere parsellhager på egen grunn.

I Hollenderkvartalet står det ikke på viljen – flere av de nyinnflyttede beboerne søkte seg hit nettopp på grunn av hagen. Men nå er de urolige. I stedet for å satse videre, vil kommunen kanskje asfaltere området.

– Oaser som dette gir livskvalitet – og mat,sier Thomas Backofen.

– De er absolutt nødvendige. Derfor må vi prøve å beholde dem.

Videoer fra D2