Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

Thomas Haugersveen
Thomas Haugersveen les mer

no_topic

Fransk visitt

Nærmere et folkelig, fransk brasserie skal det godt gjøres å komme i Oslo.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

–Jeg blir alltid i så godt humør når jeg kommer hit, sa Salt tilfreds.

– Javisst. La oss skylde på servitørene, svarte Pepper.

Selv en kveld tidlig i uken var det trangt om saligheten på Brasserie France. Men mannen som tok imot dem i døren virket genuint glad for å se nye gjester.

– Dere er her borte, sa han blidt, tryllet bort Salt og Peppers yttertøy og viste vei til et bord midt i det høyloftede lokalet, med god utsikt til det åpne kjøkkenet og et travelt kokkelag. Noen få strakser senere dukket en annen servitør opp med hvitløkstoast, hvitt brød, fransk smør, et fat østers og to glass Muscadet – en god start på det som skulle bli en trivelig aften.

I år er det 20-årsjubileum for restauranten som opprinnelig kalte seg Touch of France, men som klokelig skiftet navn for mange år siden. Her er det snakk om mer enn en touch, for nærmere et godt, folkelig fransk brasserie skal det godt gjøres å komme i Oslo. Det franske kjøkkens klassikere står i kø, fra froskelår og foie gras til løksuppe og entrecôte, levert av en profesjonell og hyggelig betjening.

Mat og følelser. Brasserie France byr på syv forretter (95 til 170 kroner) og åtte hovedretter (235-270). Skal man virkelig flotte seg, koster bouillabaisse 350 kroner og det store skalldyrfatet 590.

Hvitløksdampen sto opp fra Peppers gratinerte snegler, anrettet i hver sin champignon-hatt. Salt fikk lun, grillet chèvre på grovbrød, servert med sprø, spenstig salat grønne bønner og grillet tomat.

Blant vinkartets mange fristelser fulgte Salt og Pepper servitørens anbefaling. En flaske Sancerre fra Domaine de la Rossignole kom på 530 kroner – 2,5 ganger polpris. Vinen holdt fin temperatur, og servitøren kom helt uoppfordret med en kjøler.

Det er så tett mellom bordene at andre gjester lett blir en del av opplevelsen. Salt var plutselig med i nabobordets diskusjon om hva man burde ta fra husets tung¬lastede dessertvogn, også kjent som «kaloribussen». På den andre siden florerte franske følelser; der hadde Salt og Pepper et par på en date som så ut til å bli stadig hetere etterhvert som måltidet skred frem.

– Det er bare såvidt de klarer å slippe hverandres hender for å spise, hvisket Salt.

– Kanskje vi burde gjort som i «When Harry met Sally», og bestilt det de har fått, uansett hva det er, hvisket Pepper tilbake.

 

Kalorilykke. Som hovedrett fikk Salt helstekt smørflyndre, servert med sopp og kapers – en herlig, høstlig vri på nok en fransk standardrett. Det var mye mat, så tre poteter var i overkant. Pepper fikk confitert (bakt) andelår, sprøstekt utenpå og saftig og flott inni. Fuglen ble servert med rødløk, deilig dampende spinat og ovnsbakt selleri. Men Pepper syntes den mørke appelsinsausen var i søteste laget.

– Her kunne kokken godt ha holdt igjen litt, vi har jo mer enn nok av søtsaker å se frem til, sa Pepper, som ikke hadde glemt kaloribussen.

Selv på en travel kveld som denne merket Salt og Pepper ikke noe press for å bli ferdig og gjøre plass til nye gjester. Dessertvognen måtte de faktisk spørre om å få kjørt frem, og de kunne velge fra et overdådig utvalg av små synder – franske vannbakkels med vaniljekrem, sjokolademousse, crème brûlée, iskrem og frukt. Man kan spise så mye man orker, og servitøren virket nesten litt skuffet da Salt og Pepper måtte si nei takk til en ekstraomgang.

Regningen for to ganger fire retter, en flaske og tre glass vin, kom på litt over 2000 kroner.

– Kan vi komme igjen snart?, spurte Pepper.

– Visst kan vi det, svarte Salt og klappet seg på magen.

– Men ikke denne uken.

Videoer fra D2