Daft Punk har full kontroll over musikkvåren 2013, selv om det fjerde albumet til duoen ikke utgis før 21. mai. De alltid maskerte franskmennene Thomas Bangalter (38) og Guy-Manuel de Homem-Christo (39) skjuler seg som vanlig bak et slør av mystikk og mediejippoer, og med unntak av singelen «Get Lucky» – som ligger an til å bli 2013s bestselgende singel samtidig som den satte Spotify-rekord som mest strømmende sang på én dag – har fansen fått høre fint lite av de tolv andre sporene på «Random Access Memories». Hele albumet skal avspilles første gang offentlig fredag 17. mai, på en landbruksmesse i den australske småbyen Wee Waa.
Joda, hypemaskinen til plategiganten Sony har jobbet overtid, men dette skal ikke handle om «kynisk markedsføring» eller «strategiske mesterhjerner». Det er nemlig ikke bare smart pr-arbeid som er årsaken til at forventningene til Daft Punk har vokst seg så store at hver liten musikksnutt, låttittel og samarbeidspartner som slippes på nettet analyseres på grensen til det psykotiske, og sprer seg som en bråtebrann i nettaviser, blogger og sosiale medier. Årsaken er ganske enkelt at Daft Punk anno 2013 er så mye større enn da de ga ut sine to første og skoledannende album for 10–15 år siden.
Dette handler om USA. Det handler om den «nye» genren amerikanerne har døpt EDM – «electronic dance music». Og det handler om at svært mye av den amerikanske popmusikken som spilles på radio i dag, høres ut som Daft Punk.
Det franske huset. Året er 1996, tre år er gått siden Bangalter og Homem-Christo ga opp drømmen om rockebandet Darlin’ for å satse på elektronisk musikk som Daft Punk.
Etter suksess med singelen «Da Funk» på det vesle plateselskapet Soma skriver de kontrakt med giganten Virgin og stiller opp til intervju med nisjebladet Jockey Slut. De plasserer dem på coveret med slagordet «Parisian disco pogo» – uten masker. Året etter slår duoen gjennom med debutalbumet «Homework» og hiten «Around the World». Fra nå avbildes de aldri uten masker.
I 1997 befinner Daft Punk seg midt i en bølge med elektronisk popmusikk fra Frankrike, der også artister som Cassius, Bob Sinclar, Air og Stardust lar seg inspirere av house, disco og pop. Det gikk som det ofte går med musikalske trender, etter at MTV ga genren navnet «french house» i 1999 var eventyret over da Madonna ga ut sitt fransk house-inspirerte album «Confessions on a Dance Floor» i 2005. Samme år ga Daft Punk ut tredjealbumet «Human After All», til langt kjøligere kritikker og dårligere salg enn forgjengerne.
I mellomtiden hadde den elektroniske klubbmusikkens superstjerner – The Prodigy, Fatboy Slim og The Chemical Brothers – blitt skjøvet vekk fra hovedscenen av en ny generasjon rockeband, fra Queens of the Stone Ages hardtslående ørkenrock via The White Stripes’ minimalistiske bluesrock til The Strokes’ oppdaterte New York-rock. Den elektroniske musikken var ikke lenger den nye rocken, men den skulle få sin revansj. I USA.
EDM-revolusjonen. Da Daft Punk spilte på Coachella-festivalen i 2006 ble de møtt av 40.000 fans, et uvant syn for duoen som var vant til å spille for langt færre. California-festivalen er blitt et av de viktigste trendbarometrene for den amerikanske musikkbransjen, og var blant annet banebrytende ved å plassere elektronisk dansemusikk på hovedscenen.
Daft Punk klarte aldri å vinne USA i glansdagene. Selv om house og techno oppsto i Chicago og Detroit, har den elektroniske musikken heller ikke erobret USA, det har alltid vært et storbyfenomen. Øverst på hitlistene og på konsertstadionene i Midtvesten har hiphop, pop, rock, metal og country kjempet.
De siste årene har ting endret seg. I 2011 skrev det amerikanske musikkmagasinet Spin om «the new rave generation». Året etter etablerte Live Nation-gründeren Robert F. X. Sillerman selskapet SFX Entertainment, med planer om å investere en milliard dollar i «EDM-industrien». I år kaller Rolling Stone Daft Punks Coachella-opptreden for «ground zero» for EDM-eksplosjonen.
Etter barndomsårene i Detroit og Chicago var det europeerne som videreutviklet den elektroniske dansemusikken gjennom 1980-1990- og 2000-årene, men nå har USA omsider falt pladask. I så stor grad at amerikanerne – som de ofte gjør – har funnet opp et nytt genrenavn.
Nyskapningen EDM brukes om alt fra Kraftwerk, klassisk 1980-tallshouse og Mobys ihjelspilte «Play»-album til engelske 1990-tallshelter som The Prodigy og The Chemical Brothers og Madonnas elektroniske pop på albumet «Ray of Light» (1997). Alle disse ble nevnt i Rolling Stones opplisting av tidenes beste EDM-album, der Daft Punks «Homework» toppet. Magasinet kaller like greit «Homework» og oppfølgeren «Discovery» (2001) for EDMs «Sgt. Pepper» og «Abbey Road».
Gudfedre. I løpet av de åtte årene som er gått siden Daft Punks forrige album har duoens status økt kraftig i USA. David Guetta og Swedish House Mafia ble EDM-genrens superstjerner, mens rappere som Nicki Minaj, popartister som Ke$ha, r&b-stjerner som Rihanna og dancehallartister fra Jamaica nå utfolder seg over musikk som høres ut som de er del av samme genre – en heftig miks av pop, hiphop, r&b og elektronisk musikk som trance, house og techno.
Den norske produsentduoen Stargate har spilt en viktig rolle i EDM, ikke minst med sine mange låter for Rihanna.
«I det siste har vi latt oss inspirere mye av klubbmusikk fra nittitallet, som Underworld, Leftfield og de store trancehitene fra den perioden», sa Tor Erik Hermansen i Stargate til D2 ifjor.
Men det er altså Daft Punk som utpekes som EDMs gudfedre. Etter Coachella-konserten i 2006 samplet Kanye West ««Harder, Better, Faster, Stronger» på sin «Stronger», en låt som toppet de amerikanske hitlistene i 2007. Den unge punkrockeren Sonny John Moore så Daft Punk i Los Angeles samme år, og innså der at han ville satse på elektronisk musikk. I dag kaller han seg Skrillex, kanskje den elektroniske klubbmusikken mest gjenkjennelige stjerne – både musikalsk og visuelt.
Selv om Daft Punk ikke hadde vært i nærheten av en hitsingle i USA siden «One More Time» plasserte seg på 61. plass i 2000, har tiden jobbet til franskmennenes fordel. De var et kultband med solid platesalg og innflytelsesrike fans, og hvis vi ser nærmere på hva som har skjedd i forkant av «Random Access Memories», er aktiviteten rettet inn mot det store amerikanske markedet. Snutter av «Get Lucky» ble spilt i reklamepauser i det populære humorshowet «Saturday Night Live», mens de få intervjuene som duoen har gitt i hovedsak er med amerikanske magasiner.
Da Daft Punk vendte tilbake til Coachella i april i år, stakk de igjen av med mye av oppmerksomheten, selv om de hverken viste seg på scenen eller spilte en tone. Isteden viste de en tominutters videosmakebit av «Get Lucky» på festivalens storskjermer, mens de samtidig lot seg intervjue av Rolling Stone om publikumsreaksjonene de så fra sin trygge plass backstage. Skuffelsen over at Daft Punk ikke dukket opp på scenen sammen med sine landsmenn i bandet Phoenix sto i fare for å overskygge konsertens egentlige overraskelse, nemlig at r&b-giganten R. Kelly sang sin «Ignition» med franskmennene.
Discoarven. Hva gjør så Daft Punk med all denne oppmerksomheten? De oppfører seg som Øystein Greni i BigBang, og vender dagens trender ryggen til fordel for analoge idealer som ligger 30–40 år tilbake i tid. De bruker EDM-hypen til å piske opp nysgjerrigheten og mystikken rundt seg selv, samtidig som de distanserer seg fra EDM i intervjuer.
Daft Punk synes nemlig genren er blitt stivbent og identitetsløs, og har laget et album på gamlemåten: De har droppet nesten alle samples og trommemaskiner, og hyret erfarne studiomusikere som trommeslagerne Omar Hakim og John «J.R.» Robinson, som spilte på henholdsvis Dire Straits’ «Brothers in Arms» og Michael Jacksons «Off the Wall». «Random Access Memories» er inspirert av popmusikken duoen selv hørte på i barndommen, kanskje er det til og med en hyllest til foreldrenes platesamling?
Homem-Christos far hørte på The Eagles’ «Hotel California» hver søndag, mens Bangalters far var en størrelse i eurodiscoens gullalder, og har skrevet og produsert slagere som «D.I.S.C.O.» for Ottawan og «Cuba» for The Gibson Brothers. Daft Punk har da også invitert discolegender som Giorgio Moroder og Nile Rodgers, samt houseveteran Todd Edwards til å bidra på albumet.
Når «Random Access Memories» snart kan lyttes til i fred og ro, melder de vanskelige spørsmålene seg: Klarer Daft Punk å leve opp til hypen? Blir dette en øvelse i pedantisk retrodisco, eller klarer de å puste lys og varme inn i EDM? Blir dette en plate for musikk- eller markedsføringshistorien?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.