Norsk design på møbelmessen i Milano, Daniel Rybakken, Runa Klock, Andreas Engesvik, Anderssen & Voll, StokkeAustad, Klubben, Doga, Norsk Form, Norsk Designråd.

 – Hvor er du?!

Det er onsdag kveld under møbelmessen i Milano og designer Runa Klock (39) tar telefonen.

Hun skal til åpningsfesten for «Structure», utstillingen der hun og 25 andre nordmenn stiller ut sine prototyper, men taxien kommer ikke.

Samtidig, i utstillingslokalet, er det høy stemning. Prestisje­magasinet Wallpaper har nettopp skrevet at nordmennene «stjeler showet» i Milano. Nå kan alt skje. Foran Runa Klocks utstilte stol står en italiener i dress med sitt hoff bak seg. Han eier møbelprodusenten Eumenes, har tatt en runde i lokalet, pekt på stolen og sagt: «Den skal jeg ha!»

Runa Klock får en sms: «Du må forte deg hit!» Hun tar t-banen, løper den siste kilometeren. Ny telefon, en av kuratorene holder produsenten varm: «Er du langt unna?»

 – Ikke akkurat en drømmesituasjon, ler Klock.

 – Men han var der fortsatt. Han likte stolen og mente den burde utvikles til en hel serie.

Det har ikke vært noen god, uttalt satsing internasjonalt. Den suksessen vi nå ser, har designerne fått til på egen hånd

ANDREAS ENGESVIK — designer

Oppturen

Årets møbelmesse i Milano, der produsenter, designere og presse møtes, var en opptur for norske designere. Etter å ha stått i skyggen av danskene og svenskene, har de nå inntatt en ny posisjon med massiv internasjonal oppmerksomhet.

«Én av ti utstillinger du ikke må gå glipp av», skrev nettstedet Dezeen.com om «Structure». Utstillingen fikk besøk av kongeparet, og var blant annet sponset av Næringsdepartementet, gjennom UD og Norsk design- og arkitektursenter (Doga).

The Sunday Times mente at det var den beste utstillingen i Lambrate-området, og viktige publikasjoner som Corriere della Sera, Disegno, Design Milk og Another Magazine hadde den på listen over favoritter.

Men det stoppet ikke der: Knaggene til Lars Tornøe for Muuto rundet én million solgte. Hay solgte 5000 av Andreas Engesviks tannbørster på tre dager. Og Falke Svatun Lirhus og Bjørn van den Berg ble utnevnt til to av «de 15 mest spennende nye designerne på møbelmessen» av New York Times.

 – Etter utstillingen har det rent inn forespørsler, fra blant annet Kina, Brasil, USA, Australia og Japan. Norsk design er blitt en fenomenal, internasjonal hit, sier Sabine Zetteler, presseansvarlig for «Structure» og sjef i pr-firmaet Zetteler.

I år stilte rekordmange nordmenn ut under møbelmessen. Norske designere er tungt inne i danske merker som Hay, Muuto og Menu. De jobber med anerkjente produsenter som Magis og Foscarini, har vunnet internasjonale designpriser og blir vist på verdens fremste gallerier. I tillegg har norsk ferdigvareindustri, der møbler er spydspissen, økt sin eksport for tredje året på rad. Nå omsetter den for 115 milliarder kroner årlig.

IRONISK

– Ha, sier designer Jonas Ravlo Stokke (38) i designstudioet StokkeAustad.

– Så det er en suksess, det vi driver med?

– Det er ironisk at Norge nå skal profilere seg som «designnasjon», når jeg ikke har råd til å betale husleien, sier designer Daniel Rybakken (32), som blant annet har fire lamper i produksjon hos anerkjente Luceplan.

For selv om norsk design er en suksess internasjonalt, sliter norske designere med å etablere seg, ha nok produkter i produksjon – og tjene nok.

Norske designere jobber på mange måter likt kunstnerne, men får så å si ingenting fra offentlige støtteordninger. De er i liten grad fagorganisert, og royaltysatsene er de samme som på 1950-tallet. Dette gjør at selv anerkjente designere tjener ekstremt lite per solgte «verk». De fleste har minst én jobb på si. Kun et par studioer har flere enn én ansatt. I tillegg mener flere designere at virkemiddelapparatet i mange år har hengt etter i utviklingen og satset feil.

Det er ironisk at Norge nå skal profilere seg som «designnasjon», når jeg ikke har råd til å betale husleien

DANIEL RYBAKKEN — designer

Andreas Engesvik (46), tidligere medlem av Norway Says som nå driver eget studio, har gjentatte ganger kritisert tidligere Norsk Form og Norsk Designråd, nå Doga, for ikke å støtte nyetablerte designere:

– Virkemiddelapparatet har ikke sett verdien i det vi driver med – det har ikke vært noen god, uttalt satsing internasjonalt. Den suksessen vi nå ser, har designerne fått til på egen hånd.

Grete Sivertsen, tidligere sjefredaktør i Bo Bedre, nå leder i Oslo Design Fair, har fulgt oppturen de seneste ni årene. Hun er enig:

– Når designerne trengte det som mest, var ingen interessert. Nå, når de klarer seg selv, kommer aktører på banen som burde ha vært der lenge før.

– Det minner om omsorgssvikt, sier hun.

Lav interesse

Norsk Designråd ble etablert i 1963. Stiftelsen var finansiert av Nærings- og fiskeridepartementet, og skulle fremme bruken av design som et «strategisk innovasjonsverktøy» i næringslivet. I 1992 ble Norsk Form etablert etter initiativ fra kulturminister Åse Kleveland. Stiftelsen skal «øke forståelsen for design, arkitektur, sted- og byutvikling». Til sammenligning hadde Svensk Form da eksistert i nesten 150 år.

 – Interessen for design har vært lav her i landet, sier Widar Halén (61), avdelingsdirektør for kunsthåndverk og design ved Nasjonalmuseet.

 – Men på nittitallet begynte flere aktører, som Norsk Form, høyskolene og museene, bevisst å satse på feltet. Designgruppen Norway Says var det første markante eksempelet på at denne satsingen var vellykket.

slideshow

April 2000: I en Fiat varebil sitter en gjeng møbeldesignere. De er på vei til møbelmessen i Milano for å stille ut prototypene sine. Andreas Engesvik og Espen Voll har tenkt på det en stund: Kanskje de burde gjøre noe sammen? De har fått 75.000 i reisestøtte fra UD, og tatt med seg kollegene Frode Myhr, Tore Borgersen og Torbjørn Anderssen.

Det er i Milano de viktigste produsentene, designerne og pressen møtes under en hektisk uke hvert år. På Salone Satellite kan også uetablerte designere vise prototypene sine.

I varebilen er en stol, en liggestol, et skap og noen tepper pakket inn. Før de dro fikk designerne fakset en pressemelding til magasinene KK, Allers og Hjemmet. Når de kommer frem, skal de fotografere tingene sine på standen og skynde seg til byen for å fremkalle bildene. Espen Voll vet at «du må ha slides, ellers får du ikke presse». De kaller seg Norway Says – og er starten på den moderne, norske designhistorien.

 – Vi traff veldig godt, sier Espen Voll (50), som nå driver Anderssen & Voll sammen med Torbjørn Anderssen (40).

I løpet av de første årene stilte de blant annet ut i Stockholm, Milano og New York.

 – En viktig grunn til at vi klarte oss, var at vi var jævlig gode på å skrive søknader, sier Andreas Engesvik, og anslår at de fikk rundt 500.000 kroner i støtte fra blant annet UD.

 – Men er du klar over hvor mange som dro til Milano rett etter oss? Sikkert 30. I dag jobber få som designere. Det sier mye om hvor viktig det er å få støtte de første vanskelige årene.

Runddansen

– Det er en stor misoppfatning at designere tjener godt. Men det handler vel om at produktene blir vist i glossy magasiner, sier Lars Beller Fjetland (35), ifjor kåret til en av verdens «20 beste designere under 40 år» av magasinet Wallpaper.

 – De færreste kan leve av å være designere de første fem til ti årene.

For slik er virkeligheten: Som nyutdannet designer, med fire–fem års studier i bagasjen, venter så å si ingen faste jobber, gratis materialer eller verksteder. De må starte fra scratch, lage prototyper og søke om å få stille ut på messene i Stockholm eller Milano, der en produsent kanskje eller kanskje ikke blir interessert.

Blir det napp, signeres en kontrakt med en royalty på to til fem prosent – av pris ut til butikk – og deretter venter enda flere runder med produktutvikling, som designeren gjerne må betale selv. Så sier produsenten kanskje at produktet likevel ikke kan produseres eller selges. Og hvis designeren ikke passer på da, er det plutselig produsenten som eier rettighetene til vasen, lampen eller stolen. Eller, som en designer forteller: Du er i dialog med det store italienske møbelfirmaet om skapet ditt, men får nei – før du oppdager et identisk produkt på standen deres under årets messe i Milano: «Det er ikke uvanlig. Det er bare å gå videre, tegne noe nytt.»

Debatt

«Det er ikke gode designere som mangler. Det er gode støttespillere.» Slik avsluttet Andreas Engesvik en debattartikkel i Dagbladet i 2003. Han var skuffet over Norsk Form, utstillingene i inn- og utland hadde «et hjelpeløst preg» og stiftelsen hadde liten kredibilitet blant unge designere, som stort sett har hatt to muligheter til å få vist seg frem for produsenter: å stille ut på møbelmessene selv, eller å bli med på utstillingene til Norsk Form og Norsk Designråd.

 – For oss designere har dette vært et stort problem, sier Engesvik og tar ned en perm merket «Debatt» fra en hylle i studioet sitt i Homansbyen.

Norsk Designråd har holdt fast ved at rådets mandat har vært å rådgi næringslivet. Mens Norsk Form svarte på artikkelen gjentatte ganger, blant annet med at de ønsket «konstruktive tanker» fra designerne, og at design bør handle om mer enn å lage «den raffeste sukkerskålen». Siden har det vært steile fronter.

Likevel klarte studioer som StokkeAustad, Tveit & Tornøe, Permaforst og Daniel Rybakken å etablere seg. I 2009 tok en rekke formgivere selv initiativ til utstillingen «Norwegian Prototypes» i London. Samtidig som Norsk Designråd, Innovasjon Norge, Norsk Industri og UD stilte ut «100% Norway», av Engesvik beskrevet som «en søvndyssende collage av alt som har vært innenfor døren til Innovasjon Norge». Til høsten vises «100% Norway» for tolvte gang i London.

 – Det har ikke vært en spesielt god – eller viktig – møteplass for designere og produsenter. Det er derimot Milano og Stockholm, og det har vi designere prøvd å formidle i årevis, sier Sara Polmar (33), en av initiativtagerne til foreningen Klubben, som ble grunnlagt i 2011 for å fremme ung, norsk design i inn- og utland.

Gambling

– Jeg har brukt absolutt alle mine penger. Sånn er det.

Daniel Rybakken ler på telefon fra studioet sitt i Göteborg. Etter debuten med prototypen «Subconcious Effect of Daylight» på møbelmessen i Milano i 2008, er han de seneste årene blitt en av Norges mest anerkjente designere, og en av tre faste formgivere hos italienske Luceplan. Cv-en teller 26 priser og utmerkelser, blant annet Hublot Design Prize på 450.000 kroner, som ble delt ut av designverdenens superstjerner, brødrene Bouroullec, ifjor. Han har også, som en av få norske designere, et treårig, statlig arbeidsstipend.

 – I dag kan jeg jobbe for hvem jeg vil, men det betyr ikke at jeg tjener noe på det. Jeg tenker veldig ofte at jeg må slutte, gi opp. Så kommer det en pris, eller et stipend. Og så går det på en måte en stund til.

Den første prototypen ble senere kjøpt inn av Nasjonalmuseet for 120.000 kroner. Han anslår at det har kostet 100.000 kroner per år å stille ut i Milano. Hans mest kommersielle lampe, Counterbalance, ble utviklet før den hadde en produsent.

 – Den kostet meg 60.000 kroner. Men så kom en sveitsisk samler og kjøpte prototypen. Og så fikk jeg et utviklingshonorar av Luceplan – men det er ekstremt uvanlig.

Nå er lampen i produksjon hos den italienske produsenten, og koster drøyt 8000 kroner i butikken.

 – Hvor mye jeg tjener per lampe?

Rybakken ler igjen.

 – Seks euro.

 – 56 kroner.

 – Ja. Før skatt.

Real royalty

Dagens royaltysatser ble introdusert av arkitekten Gio Ponti i Italia etter Annen verdenskrig. Det var viktig å få i gang industrien uten altfor stor risiko for produsentene. Nå lanseres hundrevis av nye produkter på møbelmessene i Stockholm og Milano hvert år. Men royaltysatsene er de samme som på 1950-tallet: to til fem prosent.

 – Omløpshastigheten er enormt rask. Det henger jo sammen med konsumsamfunnet, sier Torbjørn Anderssen, og forteller at en svensk designer har undersøkt hvor mange produkter en designer må ha i produksjon før man kan leve av yrket: 23.

 – Det sier seg selv at det tar lang tid å bygge opp. Som designer tegner du mange nye produkter hele tiden, men bare noen få finner en produsent. Og noen få av dem igjen selger bra. Vi har jobbet årevis med produkter der utbetalingen har vært 200 kroner – per år.

 – Og vi har jobbet én ettermiddag med ting som selger veldig bra, sier Espen Voll.

 – Men det bør vi kanskje ikke si?

Torbjørn Anderssen ler.

 – Det lureste du kan gjøre som designer i oppstarten, er å ha støtte rundt deg og ikke være for snobbete på oppdragene du tar.

At norsk møbelindustri er liten, og at designerne må ut av landet for å jobbe, er en av forklaringene på hvorfor det tar tid å etablere seg. Men å komme seg ut koster.

 – Å leie stand på Salone Satellite koster rundt 30.000. Så er det reisen, et sted å bo og transport av prototypene. Det er ekstremt dyrt, sier designer Stine Aas (27), som stilte ut på Salone Satellite i år.

Hun fikk reisestipend fra UD på 10.000 kroner.

 – Reisestøtten i seg selv er veldig lite i forhold til hva det koster, sier Aas.

Uten en krone

I år fikk 20 kunsthåndverkere arbeidsstipend på ett til fem år, mens fem fikk tiårsstipend. Til sammenligning fikk i år én norsk designer ett års stipend, i kategorien «andre kunstnergrupper».

 – Som tradisjonell designer oppleves det som komplett umulig å motta arbeidsstipend, sier Lars Beller Fjetland, som har klart seg uten en krone i stipend eller prispenger siden han ble uteksaminert i 2012.

Finland og Danmark har egne stipendkategorier for designere, blant annet i etableringsfasen. I Norge er det kunstnerorganisasjonene som oppnevner de fleste stipendkomiteene. Norske designere har ingen egen fagorganisasjon, og en egen komité for designere er ikke aktuelt.

 – Stipendkomiteen for «andre kunstnergrupper» vurderer søknader fra designere. Designfeltet blir derfor ivaretatt, skriver Janne Stang Dahl, kommunikasjonsdirektør i Kulturrådet.

For oss i Klubben er poenget at vi designere har fått ut fingeren og gjort noe. Hadde vi ventet på hjelp, hadde vi aldri fått stille ut

SARA WRIGHT POLMAR — designer og medgrunnlegger av designkollektivet Klubben

Klubben kommer

I 2011 gikk Viktoria Günzler (29), Sverre Uhnger (33) og Sara Wright Polmar sammen og startet Klubben. De ville vise frem norsk design, her hjemme og i utlandet, og var lei av at utstillingene til Norsk Form og Norsk Designråd aldri kom seg til Stockholm og Milano. Da Klubbens første utstilling åpnet i Oslo, stilte 19 designere ut sine prototyper. I løpet av helgen kom 1000 besøkende.

I 2013 ble Klubben kontaktet av Norwegian Crafts, som promoterer norsk kunsthåndverk internasjonalt. De hadde vært i Milano, sett hvor viktig arenaen er for å få vist seg frem, og hvor «svakt representert» Norge var. Sammen kontaktet de Doga for å få dem til å ta prosjektansvaret. Men tiden gikk.

 – Til slutt sa jeg bare: «Vi gjør det – vi skal til Milano», sier Trude Gomnæs Ugelstad (48), daværende direktør i Norwegian Crafts.

De fikk med seg malingsprodusenten Jotun. Den anerkjente stylistduoen Kråkvik d’Orazio utviklet utstillingskonseptet og sto bak pressebildene. Og da begynte ballen å rulle. Til slutt tok UD en stor del av regningen – og for første gang kom en norsk utstilling seg til Milano. Budsjettet var på 1,3 millioner, både ifjor og i år – rundt halvparten kommer fra samarbeidspartnerne Jotun og naturstenprodusenten Lundhs.

 – Det er dugnadsånden som har gjort dette mulig, der alt fra designerne til de store, private aktørene har jobbet tett uten særlige midler fordi vi tror på viktigheten av å vise frem norsk design på høyeste nivå, sier Jannicke Kråkvik (39), som sammen med Alessandro d’Orazio (51) kuraterte og designet årets utstilling.

 – For oss i Klubben er poenget at vi designere har fått ut fingeren og gjort noe. Hadde vi ventet på hjelp, hadde vi aldri fått stille ut, sier Sara Wright Polmar, som sammen med kollegene har søkt driftsstøtte, uten hell.

 – Noen mener at vi også burde bli mer politiske, jobbe for stipend for designere, slik Norske Kunsthåndverkere har gjort i 40 år, og det kan hende at det er det vi må. Men vi har ikke kapasitet – vi har allerede 14 jobber hver.

prioritering

– Det er gledelig at vi nå ser en bedre organisering og koordinering blant designerne. Vi har en god dialog med Klubben – blant annet under satsingen sist år og i år i Milano. For at virkemiddelapparatet skal kunne bidra til en god prioritering, er det veldig positivt med klarere og mer entydige prioriteringer fra fagmiljøets side, sier Eva Vincent, seniorrådgiver i UD.

– Det er litt forskjellige meninger om «100%»-satsingen i London også, men det er ingen tvil om at mange har hatt god og konkret nytte av å delta. Mønstringen har bidratt til å høyne profilen av norsk design, produsenter og designere, og økt interessen for og kunnskapen om norsk design i Storbritannia og internasjonalt. Det er positivt nå å se flere designerne med internasjonal suksess som har nytt godt av de støttemuligheter som er gitt ved organiserte satsinger eller støtte til individuell deltagelse på messer, sier Vincent.

– Dogas arbeid med å få konkretisert designernes og bransjens egne prioriteringer på en mer entydig måte fremover, tror vi vil bidra til en god og målrettet prioritering og satsing internasjonalt som utenrikstjenesten ønsker å bidra til.

Hjemmekontor

– Her jobber vi, ja.

Det er en uke til åpningen av «Structure» i Milano. På gulvet til Falke Svatun Lirhus (28) står en stor gipsform – vasene han skal stille ut, blir støpt inne på badet. Sammen med Bjørn van den Berg (27) har han også laget en lampe. De har jobbet sammen i åtte måneder og har henholdsvis to og ett produkt i produksjon. Verksted har de ikke råd til. Materialene til lampen er betalt med et stipend fra lokalbanken til van den Berg.

 – Andre stipend? Nei, der er jeg helt lost, sier Lirhus.

 – Som produktdesigner havner du litt mellom kultur og næring. Det forventes at du skal jobbe kommersielt, med masseproduksjon og tjene mye penger. Men ... ja.

Det er første gang han stiller ut i Milano.

 – Vi designere får 3500 kroner, det skal dekke reisen, sier Svatun Lirhus.

 – Men etter at det ble kjent at kongeparet kommer, får vi også dekket mat og opphold.

Fusjon

I 2014 fusjonerte Norsk Form og Norsk Designråd og ble Doga. Stiftelsen er nå underlagt Nærings- og fiskeridepartementet, og skal blant annet «ta vare på de nye tankene og drive designfeltet videre». I 2016 er det statlige tilskuddet på 71,7 millioner. Da Susanne Ringdal (48) ble kommunikasjonsdirektør og ansvarlig for det internasjonale profileringsarbeidet ifjor, ble hun møtt av en organisasjon som snakket om designere som «verktøy».

 – Det ble fort klart for meg at den eneste måten for Doga å lykkes på, var å spille på lag med designene. Vår jobb er å få designkompetanse inn i ulike typer virksomheter. Vi måtte jobbe med å skape tillit, sier hun.

 – Vi hadde altfor liten dialog med de designerne og produsentene vi skulle profilere internasjonalt – og de hadde for liten dialog seg imellom.

Uken før jul inviterte Doga til allmøte. For første gang var Innovasjon Norge, UD, designere, produsenter og representanter for høyskoler, fag- og bransjeorganisasjonene samlet.

Jan Christian Vestre (29), administrerende direktør i utemøbelprodusenten Vestre, reiste seg for å snakke. Etterpå fikk han rungende applaus.

 – Problemet har vært mangelen på kommunikasjon, og for lite entusiasme. Forutsetningene har sjelden vært bedre enn nå, men vi må gripe mulighetene! Norsk møbelindustri har økt sin eksport tre år på rad. Skandinavisk design er hot, og det må vi kapitalisere på. Vi bør definere et nasjonalt mål om å doble omsetningen til norsk møbelindustri innen ti år, sier Vestre.

Verdensklasse

Nå skal et samarbeidsråd ledet av Vestre løfte norsk møbeldesign og «bygge broer mellom designere og produsenter». Han mener at Norsk Industri – industridelen av NHO – bør opprette et program med fem til ti stipender til unge designere, et spleiselag mellom villige bedrifter.

 – Slik det fungerer nå, «kaster» samfunnet bort penger på å utdanne folk som så må jobbe med helt andre ting fordi de ikke klarer å betale husleien. Vi utdanner norske designere i verdensklasse, men når de kommer ut venter ingenting og de trenger støtte til å komme i gang med norske produsenter.

Vestre mener også at næringsministeren må løfte norsk design i industrimeldingen.

 – Vi vil vurdere å trekke inn design som et virkemiddel i forsknings- og innovasjonspolitikken, fordi vi vet at design er et innovasjonsverktøy som skaper konkurransefortrinn. Bedrifter som har skjønt dette, vil klare seg langt bedre enn andre på sikt, skriver næringsminister Monica Mæland i en epost.

 – Det er Doga som er departementets virkemiddel for å inspirere næringslivet til å bruke design som et innovasjonsverktøy. De gir blant annet designrådgivning til bedrifter, og kan bidra med økonomisk støtte til designdrevet innovasjon.

Nye tider

«Endelig!» skrev Andreas Engesvik på Facebook 14. mars. Da var det nettopp blitt kjent at Trude Gomnæs Ugelstad (48) – hun som sa «vi gjør det – vi skal til Milano», er Dogas nye direktør.

 – Jeg tror det vil skje store endringer nå. Hun har allerede fått til utrolig mye innenfor kunsthåndverksfeltet – med lite penger. Hvis organisasjonen klarer å skape seg en ny og viktig rolle, har norsk design et kjempepotensial, sier Sara Wright Polmar.

Ugelstad har sittet tre uker på det nye kontoret når hun tar telefonen.

 – Jeg vil få til at designerne opplever Doga som en positiv medspiller og samarbeidspartner, sier hun.

 – Vi er forpliktet til å se design i hele sin bredde, fra store produsenter til små designstudioer. Norge er langt fremme, både bransjen og utdanningsinstitusjoner. Vi har sett en voldsom utvikling og vekst i den norske designbransjen, som har vært dyktig til å svare på økende etterspørsel nasjonalt og internasjonalt. Det må virkemiddelapparatet begynne å benytte seg av, og her kan Doga være litt avantgarde, si: «Det er dette som er fremtiden.» Designfeltet har utviklet nye disipliner, nye metoder og prosesser som viser at design kan brukes i mange nye sammenhenger. Nå må de andre «get with the program». Det vil være bra for næringslivet.

 – Hva skjer med de internasjonale utstillingene?

 – Milano er viktigst. Så får vi se om vi vil vurdere øvrige byer som New York, Stockholm og London.

 – Flere designere mener at det ville vært bedre om dere støttet enkeltprosjekter.

 – I Norwegian Crafts endte vi flere ganger opp på de samme arenaene som designerne, og jeg så hvor mye de oppnår med svært lite bransjestøtte. Norske produktdesignerne har hatt en uheldig posisjon fordi de er forholdsvis få og dårlig organisert. Jeg tror det er en vesentlig grunn til at de har hatt sterke forhåpninger til et offentlig senter som kan åpne noen dører, sier Ugelstad, og understreker at Doga har lite «frie midler» som kan deles ut som stipender – hverken til designere eller prosjekter.

– Vi kan be om mer penger fra UD til reisestøtte. Og vi vil snakke med Kulturrådet om hvordan vi kan sikre at flere designere får stipend.

Merkedag

– Når oljeprisen faller, må vi se på hva annet vi kan her i landet. Og der kan design bli viktig, sier designer Jonas Ravlo Stokke, som mener at det «finnes håp om å skape et levebrød for alle aspirerende designere der ute».

Og stemningen er optimistisk. Gjengen bak utstillingen i Milano er allerede i gang med en ny. Norsk Industri ser på muligheten for å restarte stipendet som ble satt på hold i 2013. Og Widar Halén ved Nasjonalmuseet mener at det burde opprettes et statlig fond for innkjøp av ny, norsk design.

 – Staten opprettet et fond for innkjøp av norsk kunsthåndverk til museene i 1990, og det trengs også for designfeltet. De trenger oppbakking akkurat som de unge kunstnerne og kunsthåndverkerne. Kunsten er like kommersiell som design i dag.

 – Kanskje er det vi nordmenn som er mest begeistret over det som skjer nå, sier Vera Kleppe i Vera & Kyte.

 – Og kanskje bør man heller snakke om en skandinavisk bølge. Men nå er i det minste vi nordmenn tilstede i den bølgen, mens vi før har stått i skyggen av Sverige og Danmark. La oss endelig kapitalisere litt på det.

I denne bransjen vet du aldri. Det er først når du står der med champagneglasset i hånden og kan ta på det ferdige produktet at du kan være sikker på at det blir noe

RUNA KLOCK — designer

Tro og håp

Det er blitt natt i Milano. Utenfor Bar Basso har designerhopen est utover fortauet. Klokken er 03.40. Og der står Falke Svatun Lirhus og smiler. Han skal snart være på New York Times’ liste over «de 15 mest spennende nye designerne på møbelmessen i Milano». Men det vet han ikke nå. Han er likevel lykkelig: første gang i Milano, all oppmerksomheten. To produsenter vil allerede ha vasen hans.

 – Jeg er heldig, sier han.

 – Kjæresten min har fast jobb. Så jeg lever litt på henne.

 – Hva tenker hun om det?

 – Hun er kul. Og hun støtter meg vel fordi hun tror at jeg en dag skal kunne leve av å være designer.

En uke etter messen i Milano:

 – Joda, sier Runa Klock på telefonen.

 – De vil ha stolen. De mailet over kontrakten dagen derpå. Så nå ser vi på den.

 – Er den god?

 – Haha, den er helt ok. Men i denne bransjen vet du aldri. Det er først når du står der med champagneglasset i hånden og kan ta på det ferdige produktet at du kan være sikker på at det blir noe.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.