Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
På skinner. – En fellesnevner for det jeg holder på med er at jeg har valgt å stole på min egen forestillingsevne, sier Tron Meyer, her med en modell av Four Square i arbeidslokalet i Drammen. – Det holder ikke å vise frem hva jeg allerede kan, eller har gjort før. Et annet ord for det er fantasi – som man jo slutter å snakke om etter grunnskolen.

På skinner. – En fellesnevner for det jeg holder på med er at jeg har valgt å stole på min egen forestillingsevne, sier Tron Meyer, her med en modell av Four Square i arbeidslokalet i Drammen. – Det holder ikke å vise frem hva jeg allerede kan, eller har gjort før. Et annet ord for det er fantasi – som man jo slutter å snakke om etter grunnskolen.

Tron Meyer utdannet seg først til kunstner, så arkitekt, men ville gå sin egen vei

Tekst

Vil du få varsel hver gang Line Blikstad publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Nå stiller han ut på Design Miami.

Drammen i november: En gigantisk port på sørsiden av E18 går opp. Og der inne, i et 50 meter langt industrilokale med 15 meter under taket, sitter kunstneren, arkitekten og designeren Tron Meyer (34) bak et grønt bord, i boblejakke og lue.

Det er her, et godt stykke unna hovedstaden, han jobber, helt alene, og det er ikke tilfeldig. For der andre designere vil knytte seg til etablerte, kommersielle aktører, har han valgt å gå sin egen vei. Og nå er han blitt plukket opp av det anerkjente designgalleriet Patrick Parrish i New York, og skal stille ut på årets Design Miami.

– Jeg opplever at det meste som kommer ut av vår tids designproduksjon er uten spenninger og karakter, sier han rolig.

Fakta: Tron Meyer

Kunstner, arkitekt og designer.

Født i 1983.

Oppvokst i Åsgårdstrand, bor i Drammen.

Har en master fra Kunsthøgskolen i Oslo og en master fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Driver Risa Meyer sammen med Therese Meyer.

Stiller ut på Design Miami 6.-10. desember.

Er representert av det amerikanske galleriet Patrick Parrish.

tronmeyer.com

– Materialer, verktøy og skala kan gi designere et hav av muligheter å jobbe ut fra. Da er det noe veldig fjernt – eller feigt – over hvordan så mange velger det samme svaret på stort sett hver eneste oppgave.

Oppfinnsomheten

Kunstner. Arkitekt. Designer. En av de vanligste fordommene Tron Meyer får høre om seg selv er at han er vanskelig å plassere. Han vokser opp i Åsgårdstrand, i en søskenflokk på fire, som han sier ble «kastet ut lørdag morgen», fikk sendt ut noe mat i løpet av dagen, og måtte finne på sine egne leker, før de kom inn igjen til middagen.

– Det var fantastisk å gå rundt i skogen uten mål og mening; samle fjær for å lage sånne indianerfjærpryder, og finne ut av ting uten at de voksne ga oss sine fantasibilder og referanser.

Faren jobbet i Nordsjøen, men holdt alltid på med forskjellige prosjekter, fra å tegne huset deres og bygge det, til å lage smykker til moren av industrimaterialer fra oljeplattformen. Da foreldrene ble skilt, valgte moren å utdanne seg, samtidig som hun hadde fast jobb og fire små barn i en liten leilighet.

– Oppfinnsomheten til faren min og det at moren min viste at det alltid er mulig å finne nye måter å interessere seg for ting, tror jeg har påvirket meg mye, sier han.

– Det samme skjedde da jeg begynte å skate og holdt på med graffiti. Det var opp til oss å se muligheten i ting, å finne våre egne steder å leke. Vi malte ikke på en spesiell måte fordi de voksne fortalte oss at vi burde gjøre det. Vi definerte våre egne idealer.

Godt levert – For meg har møbler aldri handlet om bare funksjon. Det finnes mange eksempler fra historien, der møbler har vært alt fra symbolobjekter til ren estetikk, eller en måte å vise frem et håndverk på. Når jeg lager et bord, trenger det kanskje ikke å levere på hovedoppgaven til et bord. Stålbordet 1/2 Moon blir vist på Design Miami denne uken.

Godt levert – For meg har møbler aldri handlet om bare funksjon. Det finnes mange eksempler fra historien, der møbler har vært alt fra symbolobjekter til ren estetikk, eller en måte å vise frem et håndverk på. Når jeg lager et bord, trenger det kanskje ikke å levere på hovedoppgaven til et bord. Stålbordet 1/2 Moon blir vist på Design Miami denne uken.

Kunst og kritikk

Som 17-åring kom Tron Meyer inn på Kunsthøgskolen, etter å ha hoppet av videregående og forskolen i Oslo, der det «skar seg med en lærer».

– Det var en nyopprettet grafikk-linje, og jeg kom inn selv om jeg manglet allmenn kompetanse. Læreren brydde seg ikke om reglene. Du kan skrive norsk og kan muntlig engelsk, sa han. Det var nok.

Kunstneren Guttorm Guttormsgaard var blant kunstnerne som fikk i gang en gammel trykkpresse. De tegnet, brukte gamle trykkemetoder og satt med kobberplatene sine, der Munch en gang hadde jobbet. Så ble kuratoren Marta Kuzma hentet inn som lærer, og da hun kuraterte utstillingen «Draft Deceit» på Kunstnernes Hus i 2006, med verk av en rekke kunstnere som aldri var blitt stilt ut i Norge, tok hun blant annet med Tron Meyer i arbeidet.

– Det var et helt annet nivå enn det vi var vant til, og det ga et innblikk i hvordan deler av kunstverdenen funker, sier han.

– Du lærte spillet, hvem du skulle snakke med i forskjellige middager, hvordan du måtte jobbe. Men jeg er ikke noe god på det.

Han lener seg litt frem over det grønne bordet.

– Mange ble som hunder i løpet av det masterprogrammet. De ville så ekstremt gjerne være med, og jeg opplevde at feltet som skulle være grensesprengende og åpent var var svært begrenset, med gitte sannheter og et strengt hierarki, sier han.

– Jeg klarte ikke å akseptere at arbeidet mitt måtte forholde seg til et marked, at jeg måtte gå inn i en rolle overfor folk som var viktige for å overleve som kunstner. Hele den pakken – hvem som ga deg medvind og ikke – luktet så vondt at jeg mistet respekten for hele feltet.

Hele den pakken – hvem som ga deg medvind og ikke – luktet så vondt at jeg mistet respekten for hele feltet

Tron Meyer – designer

En maktutøvelse

Etter «fem introverte år» på Kunsthøyskolen valgte Tron Meyer å søke seg inn på Arkitekthøyskolen.

– Det var litt av et kultursjokk, alt var så ekstremt konkret, nesten banalt, i kontrast til kunstfeltet, sier han.

– Men det skiftet fort til at jeg syntes kunstfeltet sett utenfra ble ekstremt snevert, selvhøytidelig – og ufarlig. Når jeg leser kunsttekster i dag blir jeg fniseste over hvor mye man velger å pakke inn noe som egentlig ikke trenger så mye forklaring, og som kanskje ikke tjener arbeidet, men som gjøres fordi markedet og miljøet krever det. Det er en maktutøvelse, en måte holde folk utenfor.

På Arkitekthøgskolen dro han og en kompis til møbelmessen i Stockholm for å stille ut i området for uetablerte designere.

– Det gikk ikke så bra, sier han og ler.

– Vi bommet totalt når det gjaldt hva vi kunne nå ut med – og hvordan. Og rollefordelingen mellom designer, produsent og marked virket ubehagelig gjenkjennelig. Og utdatert. Det ble en effektiv vekker.

Han retter litt på luen og prøver å forklare:

– Hvis du har tegnet en krakk som blir plukket opp av en produsent, er det de som bestemmer det meste; fra navnet på produktet til materialbruk og hvordan det skal profileres. Mens du selv sitter igjen uten rettigheter til ditt eget produkt, som produsenten kan dumpe om de vil etter et par år – og da er det ingen som vil ta i det, selv om det er et bra produkt, sier han.

– Jeg opplevde at designerne strakk seg akkurat så langt som de trodde at markedet ville akseptere. Og det er en blindvei, spør du meg. Mye av det som gjøres i dag – også protoypene – er basert på gjenkjennelige former fra modernismen, i perfekt finish. Personlighet, kulturhistorie og spor av verktøy er stort sett fraværende.

Jeg opplevde at designerne strakk seg akkurat så langt som de trodde at markedet ville akseptere. Og det er en blindvei, spør du meg

Tron Meyer – designer

På vei hjem tok han et valg: Det måtte finnes andre måter å jobbe på, som kunne sikre ham tid til å utvikle, produsere og levere prosjekter han selv hadde tro på – og få kundene til å banke på døren.

Trapp

På gulvet bak Tron Meyer ligger noe som kan ligne på en enorm arm, i tre – et trappetrinn som hører til spiraltrappen Risa, et produkt Tron Meyer har utviklet fra bunnen av, fra «naive skisser» til at det i dag kan kan produseres hvor som helst i verden.

– Å arbeide på denne måten innebærer at du må ta noen valg fra begynnelsen, om hva et prosjekt skal inneholde, og hvor grensene går, før noen andre definerer dem, sier han.

– Jeg valgte å tegne noe som kan tilpasses ethvert prosjekt, med millimeterpresisjon i alle retninger, og produseres på de enkleste maskinene du finner i et treverksted i dag, slik at vi, når jeg besøker et verksted i Brooklyn, kan snakke samme språk.

I dag er spiraltrappen et yndet objekt på Pinterest og Instagram, der de fleste av kundene har sett den. Neste høst står den også foran en slags svenneprøve da en variant som er 13 meter høy og måler 6,5 meter i diameter vil bli installert i Horten videregående skole.

– Jeg ble spurt om jeg kunne levere trappen i en skala som vi ennå ikke har funnet liknende historiske eksempler på i tre. Den vil veie cirka 50 tonn.

Skrudd. – Jeg vil ikke si at min tilnærming er unik internasjonalt, men det er fortsatt få designere i Norge som tar en bredere kontroll over egne prosjekter, uten å knytte seg til etablerte, kommersielle aktører, sier Meyer, som har har utviklet, produserer og selger trappen Risa selv, til kunder som ofte har oppdaget den på sosiale medier.

Skrudd. – Jeg vil ikke si at min tilnærming er unik internasjonalt, men det er fortsatt få designere i Norge som tar en bredere kontroll over egne prosjekter, uten å knytte seg til etablerte, kommersielle aktører, sier Meyer, som har har utviklet, produserer og selger trappen Risa selv, til kunder som ofte har oppdaget den på sosiale medier.

Få se hva du har

Det var i fjor sommer, Tron Meyer hadde reist til New York for å besøke små, uavhengige treverksteder, og var blitt tipset om at han også burde gå innom Patrick Parrish – galleriet som har gått fra å selge historiske samlerobjekter til å stille ut produkter av samtidige designere.

– Grensen mellom design, kunst og kunsthåndverk er blitt mer diffus de siste årene, og jeg skjønte at det var en voksende interesse for min type arbeid i USA, sier han.

Grensen mellom design, kunst og kunsthåndverk er blitt mer diffus de siste årene, og jeg skjønte at det var en voksende interesse for min type arbeid i USA

Tron Meyer – designer

Da han forlot lokalet la han igjen en flyer med et bilde av trappen Four Square – et av hans mer «utopiske» prosjekter, som utforsker hva en trapp kan være og hvordan den kan påvirke rommet: I stedet for å ta deg fra A til B, består den av fire spiraler der det er mulig å lage inn- og utganger flere steder. Morgenen derpå la galleristen ut bildet av den på sin Instagram.

– Jeg er vant til at terskelen er høy, sier Meyer.

– I Norge er folk veldig opptatt av at du allerede skal ha fått aksept innenfor et miljø eller marked før de tør å si: Dette liker jeg. Særlig så høyt opp i systemet. Derfor var det veldig befriende at han bare la ut noe han likte.

De to holdt kontakten, og tidligere i år dro Meyer tilbake for å vise frem tingene sine; en serie bord basert på vertikale staver og organiske flater i stål, som er sveiset sammen. Selve bordplatene er behandlet med signalfarger på undersiden, som reflekterer mot mot bena og omgivelsene.

– Det mest slående var hvor lite fakter og barrierer det var i dialogen rundt arbeider og et mulig samarbeid, sier han.

– Holdningen var: få se hva du har.

Slipp tøylene

Det er blitt kveld, og kaldere i lokalet. Tron Meyer sitter fortsatt med jakke og lue på. Utenfor vinduet dundrer enda et tog forbi. På asfalten bak ham står bordene som snart skal pakkes sammen og sendes over Atlanteren, der de skal vises frem for pengesterke kunder. Om de blir kalt kunst eller design eller kunsthåndverk, er ikke så viktig.

– På et tidlig stadium liker jeg å holde alt åpent, og holde meg langt unna de som eventuelt har et svar på det jeg måtte lure på, tvinge meg til å stå på bar bakke og være en amatør. Kort sagt: Å gjøre det motsatte av hva jeg lærte i de årene jeg gikk på skole, der du raskt skal kunne levere svar på ting du ærlig talt ikke er i stand til å svare på, og det ikke er plass til å høre på usikkerhet om hva vi faktisk jobber med.

Han ler litt.

– For meg er det tvert om: Det er i sånne vakuum at jeg er trygg på at det dukker opp noe.(Vilkår)